Jeg liker god fantasy litteratur. Flere bloggere har skrevet med begeistring om Kristin Cashore sin bok Graceling, f.eks. Books for keeps, En verden full av bøker og Askøy videregående skole. Jeg fant boka tilfeldigvis i en bohandel så da ble den min til odel og eie. Og hva kan jeg si? Særlig universet er godt laget. Jeg liker ideen om at noen mennesker er født graced, altså med egenskaper som er helt utenom det vanlig. Hovedpersonen Katsa har en grace som er å drepe. Hun er kongens leiemorder når det hele starter. Det er et kult utgangspunkt. Jeg liker landskapene til Kristin Cashore, landene hun har utviklet, jeg liker Lienidene (et folkeslag). Jeg liker navnene, f.eks. så heter heltene våre Prince Greening Grandemalion og Princess Bitterblue! Jeg liker øynene til de som er graced ( en av hver farge). Jeg liker karakterene selv om jeg av og til synes de er litt for pappfigurer. Litt lite dybde. Ikke det at alle må være så inn i hampen dype, men jeg liker personer som har noe dynamisk og bevegelig i seg. Det savner jeg hos flere av personene til Cashore. De er laget interessante, men utvikler seg lite gjennom historien. Selv om de begynner å ta nye valg, så forankres ikke forandringen i dybden av personen. Eller noe sånt….
Plottet er enkelt. Svært enkelt. I begynnelsen synes jeg det var bokas store svakhet. Etterhvert likte jeg enkelheten til Kristin Cashore bedre. Hele boka tar seg opp underveis. Hun lager noen få vendepunkter som overrasker. Det er fint. Men fordi plottet blir for forutsigbart og karakterene er noe overfladiske så når aldri boka helt opp hos meg. Den beveger seg fra en treer til en firer på terningen i løpet av de nesten 400 sidene. Men dette er debuten til Kristin Cashore, og jeg liker mye, så jeg skal nok returnere til forfatteren i boka Fire, og ikke minst boka om Prinsesse Bitterblue som hun skriver på nå.
Forøvrig tenker jeg boka som en ungdomsroman (ung voksen – er det en kategori?) og der hører den virkelig hjemme. Jeg hadde slukt den rått da jeg var 17. Garantert!
Forfatteren har en fin blogg som du kan besøker her.
Jeg tok med gutta mine på kino og ble litt forundret da de sa vi skulle se en film som handlet om at det begynner å regne kjøttboller. Ja, ja – det er mye man må være med på, tenkte jeg og entret kinosalen uten en eneste dråpe av forventning. Men ingenting er bedre enn å bli overrasket! Denne filmen er helt super duper. Jeg lo meg gjennom hele filmen. Humoren er intelligent og karakterene er i stjerneklasse. Å, jeg elsker figurer og karakterer som er tatt på kornet. Her er det noen helt vidunderlige karakterer, f.eks. faren til hovedpersonen med verdens kraftigste øyenbryn og den guatemalske, tause turisten med multiegenskapene. Og barnestjernen som ikke har noe liv før han blir en kylling (!) – for å nevne noen. Og jo! Den allerbeste – den overspiste ordføreren!
Mens jeg satt i kinosalen ble jeg selvsagt interessert i hvor historien kom fra. Man merker med en gang at det er tyngde i materialet, at det må ligge noe mer enn et reint kommersielt manus til grunn.
Boka
Jeg liker å lete bak, jeg leser f.eks. alltid om forfatteren når jeg leser en bok, så jeg kastet meg over oppgaven da jeg kom hjem. Og – selvfølgelig – filmen er basert på en bok (selvfølgelig)! En bestselgende barnebok, Cloudy with a chance of meatballs, skrevet av den produktive barnebokforfatteren Judi Barrett, illustrert av Ron Barrett. Boka er fra 1978.
Boka var yndlingsboka til de to manusforfatterene, Phil Lord og Chris Miller, da de vokste opp. Disse gutta kommer vi til å høre mer fra vil jeg tro. De har også regien på filmen.
Filmen går i vilt tempo med høy farsefaktor. Men jeg synes det er gjort noen fine estetiske grep innimellom, f.eks. scenen hvor alle måper når den store matskyen kommer første gang. Det er stilig laget.
Filmen har mange referanser til alovrlige tema som overforbruk og klimakrise, men først og fremst er det god underholdning for hele familien. For 7-åringen var det godt å ha et fang innimellom. Boka har fått mange gode anmeldelser, mange firere på terningen, men også fem (Aftenposten) og seks (VG).
Jeg har lest min første bok av Per Olov Enquist og det er Kaptein Nemos bibliotek. Jeg tenker: Er det mulig? Er det mulig å skrive så fint? Det er så vart og forsiktig på en måte. Selv om det han skildrer er rystende og dramatisk. Fortellingen om en gutt og bestevennen/forræderen Johannes. De to blir byttet om på fødestuen og i en alder av seks år må de bytte hjem. Hovedpersonen kommer til Sven Hedman (å, han er fin), mens Johannes overtar hovedpersonens mamma, Josefina. Den religiøse og strenge Josefina. Etter en stund kommer fosterdatteren Eeva-Lisa inn i bildet, og da blir alt til kludder.
Enquist forteller en fantastisk historie. Den er skrevet som en slags gåte – det er vanskelig å vite hva som egentlig skjer og hva som ikke skjer. Særlig mot slutten glir virkeligheten stadig over i…. noe annet….jeg vet ikke helt hva. Det blir vanskelig for gutten, han mister alt. Det er det boka egentlig handler om tror jeg; å miste. Å bli etterlatt. Jeg klarer likevel fint å følge historien og det blir ikke for uklart det hele. Men det er mye plass til undring. Språket er enkelt og liketil. Men det er guttene som griper meg. Og stedene.
Jeg får lyst til å lese Den hemmelighetsfulle øya av Jules Verne, der Kaptein Nemo opprinnelig kommer fra.
Men mest får jeg lyst til å lese mer Enquist. Veldig fort.
Det er andre bloggere som har skrevet om Kaptein Nemos bibliotek. John Erik likte den ikke. Eduanna likte den veldig godt og skriver også godt om den.
Jeg sitter med en bilbrosjyre i hånda. Det er den nye Nissan Qashqai som det skrives om. Det er en tjukk brosjyre, en liten bok – og den er skapt for å få folk til å kjøpe akkurat den bilen. Det er glossy sider og fine bilder. Jeg synes bilen er super fin. Sammen med Herr Knirk leser jeg teksten i brosjyra. Og det er virkelig den tommeste teksten jeg noensinne har lest. Det er ord fullstendig uten innhold. Dette står for eksempel på baksiden av brosjyren, altså essensen av salgsteksten:
Vi ser på SHIFT_ som en invitasjon og en utfordring til det konvensjonelle. En mulighet til å heve blikket ditt mot det ukjente, og til å stille spørsmålene ingen andre stiller. For å finne svar ingen andre kan finne. Hos Nissan gjør vi det hver eneste dag, og det påvirker alt vi gjør. Restulatet er en linje av biler som representerer det rene, kompromissløse alternativet til alt som er vanlig.”
Dette er alt som står. Først må jeg bare spørre: Hva er greia med SHIFT_ ? Bilen heter Nissan Qashqai. Shift nevnes ingen steder i brosjyra. Og hva f… er greia med den der _ ? Merkelig. Nok om det. Nissan er et stort multinasjonalt selskap. Multinasjonale selskaper legger inn enormt med penger på markedsføring og reklame. Det betyr at det ligger utrolig mye arbeid bak den teksten som er gjengitt over. Det er den aller beste salgsteksten Nissan kunne komme opp med, det er den som skal få folk til å kjøpe bilen.
Teksten handler jo overhodet ikke om bilen. Hvis man ser på den faktiske betydningen av ordene så handler det om at de som jobber på Nissan er gode til å finne på spørsmål som ingen andre stiller. Hva kan det være? F.eks. Hva smaker en blanding av sjokolade og reker? Hva er mørkets hastighet? Hvorfor har ikke Tarzan skjegg? Det kan ikke være spørsmål av typen: Hvordan får vi solgt flest mulig biler? eller: Hvordan skal vi lage den sikreste og stiligste bilen på markedet? For det spørsmålet er det mange som stiller, og de på Nissan stiller jo spørsmål som ingen andre stiller.
Jeg skjønner jo hva de gjør. De forsøker å appellere til folks drømmer og tanker om hvordan de vil framstå. Hvem jeg er; image og individualitet. Nissan Qashqai er et alternativ til alt som er vanlig. Bilen er uvanlig. Jeg er uvanlig. Dette forsterkes hvis du leser introduksjonen til bilen inne i brosjyra:
Nissan Crossover – La deg overraske. Ikke alle lever et vanlig liv, så hvorfor skal man ha en vanlig bil? Våre crossovere er som menneskene de er bygget for – resurssterke, nysgjerrige og med en lekende tilnærming til livet. QUASHQAI er en dynamisk crossover som er bygget for livet i byen.
Unnskyld, men jeg må bare kaste opp. Det er jo helt utrolig dåååååårlig! Resurssterke, nysgjerrige og med en lekende tilnærming til livet – omg – der måtte jeg kaste opp igjen.
Funker en sånn tekst – bare teksten i seg selv? Får den teksten folk til å tenke ”Å JA, det er meg! Den må jeg ha”. Da blir jeg deppa.
Jeg er glad jeg ikke jobber i reklamebransjen hvis det er den type tekster jeg måtte ha produsert.
Les Knirk _ sin blogg – for deg som vil strekke deg lenger enn himmelen. For deg som leser det som ikke leses. For deg som skriver det ingen andre skjønner. For deg som er helten i ditt eget liv. Spark fra, tenn en gnist – les Knirk_!
Var det bra salgstekst eller? Jeg brukte fire sekunder på den – jeg har nok talent.
Johan Ajvide Lindqvist har skrevet en bok om mord, vampyrer og en ensom gutt som finner veien inn i mysteriets mørkeste indre. Boka, La den rette komme inn, har vært en bestselger, og filmen kom i fjor. Den fikk gode anmeldelser.
Året er 1981. Livet i Stockholm-forstaden Blackeberg er som vanlig. Folk lever sine hverdagsliv og driver med sitt. Så rykkes tingene ut av sine vante baner. En tenåringsgutt blir finnet drept. Halsen er skåret over, og liket er tømt for blod. Ryktene om et ritualmord sprer seg. Innbyggerne lammes av frykt, men 12 år gamel Oskar fascineres av det bestialske mordet. Uten å være klar over det blir han etter hvert dratt inn i mysteriets mørke sentrum. (fra bokas bakside).
Jeg vet et ord som dekker min opplevelse av denne boka: Ekkel. Noe av det er bra ekkel; en type spennende gru som får deg til å se deg over skulderen når du sitter og leser. Men en annen type er ekkel som jeg ikke liker ekkel; mye splætter (blod, gørr, slim, monstre som spiser mennesker), men også pedofil zombie som jakter på den unge vampyrjenta som er 12 år i kroppen, men eldre i liv. Jeg liker ikke all kjønnsfikseringen på de unge hovedpersonene. Jeg skulle ønske de var eldre.
Boka er spennende i begynnelsen når plottet legges opp. Senere blir historien mer platt og lite raffinert. Jeg blir aldri overrasket rent plottmessig, og jeg synes ikke forfatteren får fram et fint vennskap mellom jenta og gutten. Det gjør visst filmen, har jeg hørt. Men – absolutt, det er bra ting med boka også. Lindqvist har en del gode beskrivelser, blant annet om hvordan tørsten etter blod arter seg hos en vampyr. Han klarer å gjøre noen scener svært spennende og det er mange fine karakterskikkelser med. Boka gikk unna, 500 sider på et par dager – den er lett å lese.
Jeg er jo ingen krimleser, men hadde håpet på et litt kult vampyrdrama, men nei…. mest ekkelt. Jeg fant ikke helt den såre undertonen som boka sies å ha.
Under stjernene hadde en helt annen opplevelse av boka og den kan du lese om her. Bai likte den også bedre enn meg, og det kan du lese om her.
Etter at jeg postet et innlegg om Tim Burton, fikk jeg tips fra Unge Dreierstad om en kortfilm fra 1982 laget av Tim Burton som ligger på You Tube. Filmen heter Vincent, og her er den:
Bloggen min fyller ett år i dag! Et utrolig innsiktsfullt førsteinnlegg 26. januar i fjor satte standarden for videre blogging fram til dagens jubileum. Dagen ble feiret i bilen hjem da jeg fortalte Herr Knirk at bloggen min fylte ett år, hvorpå han mumlet “jaha ja” mens han pløyde Toyotaen videre gjennom rushet mot Carl Berner.
Hipp hipp og en liten bloggkake til meg og alle dere der ute som gjør det morsomt å skrive.
Det er mange grunner til å lese bøker. Noen ganger tenker jeg at lesere kan deles i to grupper: De som leser for innhold/handling, og de som leser for språk/form. Det er selvsagt en høl i hue inndeling, men det er noe i det. Det finnes bøker med god handling og et godt plott, men språket er helt elendig og jeg må legge fra meg boka. På den andre siden finnes det er en del bøker som får utrolig mye skryt for språket sitt, men hvor jeg tenker at språket er et irriterende hinder for å nå fram til det boka egentlig handler om (Vente, blinke er et eksempel på det for meg). Så er det de bøkene som sies at språket er helt nydelig, og det er det – men det handler om for lite – for meg. Helle Helles Ned til hundene er en sånn bok. Det er fint skrevet, veldig fint, men det mangler liksom noe.
Hun har mye fint språk, f.eks:
Det oppsto et lite hull i samtalen, og vi bøyde oss alle tre etter kaffekoppene. (s. 97)
Men likevel griper ikke boka meg. Ikke i det hele tatt. Jeg tror jeg går glipp av noe. Det er noe jeg ikke forstår når det gjelder språk i bøker. For det er jo så mange som hyller Helle Helle, blant annet er boka nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Dagsavisen skriver i sin anmeldelse: “I «Ned til hundene» bruker hun den samme underdrivende stilen som er kjent fra hennes tidligere romaner. Enkelheten ligger til tider farlig nær det banale og trivielle. Men nettopp mestringen av denne grenseoppgangen, gjør Helles romaner til noe enestående i nordisk litteratur. Romanene hennes er alltid større enn seg selv. Det gjelder spesielt for denne nyeste og siste.”
For meg grenser det til å bli kjedelig. Janke skriver at det skjer mye i boka. Ja, det gjør det. Hun lufter hundene og lager mat. Hun sover og drikker litt. Hun snakker om helt dagligdagse ting. Men det der ligner jo på mitt liv! Jeg vil jo ikke lese om det?! Nå overdriver jeg igjen, for selvsagt handler boka om mer enn å lufte hunder og sove - særlig mot slutten ble opplevelsen av å lese boka bedre. Jeg forstår at det handler om alvorlige ting, men det å skildre det gjennom en stillestående hverdag….hm…nei, funker ikke helt for meg. Dagsavisen skriver til slutt: “Det er vanskelig å finne en forfatter som så suverent behersker underdrivelsen og underteksten som denne danske forfatteren”. Nettopp. Det er det jeg ikke takler helt. Tror jeg er dum egentlig. Jeg er litt sånn; så kall en spade en spade – fortell det som skal fortelles. Når alt skal skrives i underdrivelse og undertekst så blir det så knapt og hverdagslig og jeg får bare ikke med meg dramaet. Sorry.
Jeg liker bøker med handling. Og godt språk. Gjerne humor og litt rått. Ofte blir sånne ’språkperler’ litt vel prektig for meg. Jeg liker f.eks. Kaarsbøl sin siste bok. Den var litt saftig. Det mangler ofte – det råe, saftige, tøffe og nammete. Det blir ofte litt tamt. Ned til hundene ble tamt for meg. Jeg er ikke avhengig av full action og huhei når det gjelder handling – langt derifra. Men jeg må dras inn i en annen verden. Ikke sitte å lese en bok, og egentlig ikke helt klare å konsentrere meg om boka. Det holder ikke at språket er godt da.
Tja – det finnes selvsagt ikke to typer lesere; handlingsleseren og språkleseren. Jeg vil ha begge deler; en god historie som er godt fortalt.
Hva med å ta en tur til Kulturkirken Jakob i vår for å høre litt god fortellerkunst for voksne? Her er vårens program på Fortellerscenen:
27. januar:Anders Granstrøm, Ramayana – et Bollywooddrama
Like gammel som fortellerkunsten, like uendelig er kampen mellom vondt og godt, mellom liv og død, mellom kjærlighet og hat, lengsel og tilfredsstillelse. Om dette handler Ramayana, et indisk epos som ble nedtegnet for omtrent 2500 år siden. Anders Granström har vært skuespiller i snart 40 år, og forteller i nærmere 30. Han er en av Nordens mest erfarne og etterspurte fortellere. Vi er stolte av å ha ham på Fortellerscenen for andre gang.
24. februar: Georgiana Keable, Milarepa
The dramatic story of a young Tibetan boy who finds himself in the midst of a family tragedy. He is urged to learn the arts of Black Magic to revenge his mother and sister and becomes a powerful magician. Then the force of his evil dawns on him. Milarepa has been the favourite story of Tibetans since he lived almost one thousand years ago. A story of laughs and loss which pulls the carpet from many of our assumtions about life. Georgiana Keable har vært en pioner for fortellerrenessansen i England og i Norge. Hun har flere forestillinger i samarbeid med musikere og fortellere og har fortalt på festivaler i India, England, Danmark, Sverige og Iran. Forestillingen er på engelsk.
7. april: Torgrim Mellum Stene, Kløverknekten
Bestefarens siste beskjed til sitt barnebarn var “fullfør min historie”. Fem år senere puster forteller Torgrim Mellum Stene liv i dødsønsket. Resultatet er en munter, magisk og mystisk beretning i grenselandet mellom jeg-fortelling, slektshistorie og drømmer om en morfar og hans dattersønn. Og et enkelt spillkort som forener dem begge. Torgrim Mellum Stene er profesjonell forteller og holder forestillinger og workshops i inn- og utland. Han har opptrådt på flere festivaler og arrangementer, deriblant fortellerfestival i Iran, litteraturfestival i Ukraina og Rumi-festivalen i Oslo. Torgrim har fått Statens Kunstnerstipend som forteller for 2009.
28. april: Hilde Eskild, Arme riddere og giftige bondepiker.
Som biljardballer fyker det bloggpriser rundt i bokbloggverden fortiden. Schmack!
Jeg har fått tre stykker, og det er så hyggelig. Takk til Anita, Bokdama og takk til han som er Sjeldnere enn sorte svaner. Det aller fineste med disse prisene for meg er å lese hva disse menneskene har skrevet om min blogg da de valgte ut meg. Da jeg leste det, smilte jeg hele dagen og hoppet litt mer opp og ned enn vanlig. Jeg ble så glad!
Nå skal jeg lime inn den obligatoriske teksten angående prisen, og den kommer her:
Kriteriene som følger med å få denne prisen er:
- Kopier awarden til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg awarden.
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Sju interessante ting om meg selv? Ha ha! Jada….skal vi se.
I 6. klasse fikk vi i oppgave å lage et intervju. Jeg og venninna mi fant ut at vi skulle gjøre det ordentlig, så i stedet for å intervjue mora vår eller naboen, så ringte vi til NRK og spurte om vi kunne intervjue Ivar Dyrhaug. Det fikk vi, og den dagen vi reiste så var vi så nervøse at jeg ikke sov natten før. Intervjuet gikk ganske dårlig, og jeg husker enda at da vi hadde stilt spørsmålene våre, så fikk vi en liten leksjon av Ivar Dyrhaug hvordan man egentlig burde gjøre et intervju. Sikkert velmenende, men jeg følte meg bare dum. Etterpå hadde vi latterkrampe hele veien hjem på t-banen.
Jeg er dritgod til å melke kuer. Da jeg var 17 år fant jeg ut at jeg skulle bli budeie i Valdres, for da kom jeg sikkert til å møte en sånn mann som det står om i Sagaen om Isfolket. Jeg og en venninne fikk sommerjobb på en støl i to måneder, og vi satt spent og ventet hver kveld. Vi fikk masse guttebesøk – men ingen lignet hverken Tengel, Dominic, Ulvhedin, Heike, Nataniel eller Marco. De lignet mer på Ole Johnny, Per Erik og Ola. Jeg ble værende fire sommere i Valdres og jobbet mye på gård etter det. Så ja – jeg ruler i fjøset.
Den første sommeren i Valdres banket vi på døra til Margit Sandemo og inviterte henne på stølen til middag. Hun og mannen, Asbjørn, kom. Jeg husker ikke hva vi serverte, men jeg husker at kalvene som hadde vært på frifot litt vel lenge, kom hjem akkurat mens vi satt og spiste, så vi måtte ut i fjøset.
I Wow har jeg en hunter som har 62 levels, hun er en night elf og jeg digger det. (Kodet melding. Hvis du ikke forstår noe av dette, så er det like greit, for her er nerdefaktoren så sinnsykt høy).
Jeg har aldri vunnet en pokal. Jeg har vært med på mye rart i mitt liv, men har aldri fått en pokal. Jeg er ikke spesielt lat (danser til og med to kvelder i uka), men det må vel være mangel på talent som gjør det. Eller det faktum at på Bøler på -70 tallet så fantes det ikke pokaler (bare til håndball jentene, men der gikk grensen - jeg digga jo Duran Duran og kledde meg i sorte klær).
Jeg kan ikke noe håndarbeid; ikke strikke og ikke sy. Det er litt dumt, for jeg er veldig misunnelig på alle som kan det. Tenk å kunne sy egne klær, tenk å kunne strikke sokker, vanter, luer og sånne fine ting.
Jeg gikk på folkehøgskole og hadde Jostein Gaarder som lærer. Han pleide alltid å spørre om han kunne lese litt høyt for oss. Jo, for han holdt nemlig på å skrive en bok, ikke noen store greier, bare en rar idè han hadde, men kanskje vi gadd å høre litt? Boka het Sofies verden.
Jepp, det var det. Så gjenstår det å gi prisen videre til sju andre bloggere. Skal vi se, jeg gir prisen videre til:
Ladybug, Jorid, Ingrid, Janke, Heklehatt, Karin og Midifila. Alle disse har svært gode blogger. Jeg har en del andre yndlingsblogger også, men disse har fått prisen allerede. Jeg skal nok forfatte et blogginnlegg om gode bokblogger en dag.
Jeg liker god fantasy litteratur. Flere bloggere har skrevet med begeistring om Kristin Cashore sin bok Graceling, f.eks. Books for keeps, En verden full av bøker og Askøy videregående skole. Jeg fant boka tilfeldigvis i en bohandel så da ble den min til odel og eie. Og hva kan jeg si? Særlig universet er godt laget. Jeg liker ideen om at noen mennesker er født graced, altså med egenskaper som er helt utenom det vanlig. Hovedpersonen Katsa har en grace som er å drepe. Hun er kongens leiemorder når det hele starter. Det er et kult utgangspunkt. Jeg liker landskapene til Kristin Cashore, landene hun har utviklet, jeg liker Lienidene (et folkeslag). Jeg liker navnene, f.eks. så heter heltene våre Prince Greening Grandemalion og Princess Bitterblue! Jeg liker øynene til de som er graced ( en av hver farge). Jeg liker karakterene selv om jeg av og til synes de er litt for pappfigurer. Litt lite dybde. Ikke det at alle må være så inn i hampen dype, men jeg liker personer som har noe dynamisk og bevegelig i seg. Det savner jeg hos flere av personene til Cashore. De er laget interessante, men utvikler seg lite gjennom historien. Selv om de begynner å ta nye valg, så forankres ikke forandringen i dybden av personen. Eller noe sånt….
