18 titler

18 bøker i en bunke.

5 norske

2 danske

3 svenske

7  fra resten fra verden

4 tjukke

mange tynne

7 kvinner

4 har jeg fått av moren min

2 har jeg fått i gave

6 har jeg funnet på andres blogger

5 er på engelsk

5 er forfattere jeg har lest noe av før

3 er tallet jeg regner med å få lest

- kanskje 4?

Mmmmmmmmmmmm…… hvor skal jeg begynne?

Det er jul – lesejul.

God jul!

Pinocchio

Vi har vært på Nationaltheateret og sett på Pinocchio. Forestillingen ble tidligere i høst slaktet av Mona Levin i Aftenposten og bejublet av Mode Steinkjer i Dagsavisen. Jeg tok med meg besteforeldre og mine to sønner på 7 og 10 år, samt Herr Knirk. Mine forventninger var labre, ikke bare pga. Levins omtale, men også fordi jeg kjenner mange som har sett oppsetningen uten å være særlig begeistra.

Jeg tror jeg må omtale denne forestillingen todelt, sett med mine øyne, og sett med guttas øyne (som jo er i målgruppen mht. alder).

Gutta var superbegeistra. De synes det var veldig morsomt, de lo mye og kom ut fra teateret med strålende øyne og munner som plapret i kor om den fine opplevelsen. De likte spesielt godt gresshoppa Gunnar, og syntes alt var som det skulle. Så det er et godt skussmål fra de som Pinocchio var ment å være for.

Så får det heller være at foreldrene Knirk ikke var like fulle av superlativer. Jeg syntes det var mye motor, til tider slitsomt (særlig Gunnar Gresshoppe), og lite magi. Fortellingen om Pinocchio kom aldri helt fram. Handlingen forsvant i det ene musicalstuntet etter det andre, og ingen var spesielt gode til å synge. Jeg synes ikke historien ble tatt på alvor og dramaturgiske høyepunkt (f.eks. da Pinocchio blir til en gutt) ble bisetninger i forhold til gags og musikk.  Til tider var det vanskelig å få med seg det som ble sagt, og jeg synes samspillet på scenen var tamt.

nydelig scenografi

Likevel var det var absolutt noen godbiter med, jeg lo flere ganger av ting jeg synes var morsomt. Særlig Christian Skolmen som samler på fotballkort var morsomt. Musikken som ble spilt live var flott og forestillingen hadde en strålende vakker scenografi. Det er da synd at scenografien ikke blir fylt av magi fra skuespillere, og ikke minst manus.

Besteforeldrene var ganske så begeistret, så alt i alt var de fleste fornøyd.

Da Lille Larsens hus blåste bort

Engelstad forlag har utgitt en utrolig søt billedbok som heter Da Lille Larsens hus blåste bort. Boka er skrevet av Jakob Martin Strid og ble kåret til årets barnebok i Danmark i 2008. Boka handler om å hjelpe hverandre, og er full av skjønne karakterer. Det står at anbefalt alder er barn fra 3 til 6 år, men dette er en bok  jeg kunne gitt til mange av mine voksne venner.

Strid er en kjent forfatter, illustratør og tegneserieskaper fra Danmark. Dere kjenner kanskje en annen barnebok han har gjort; Mustafas kiosk (gjendiktet av Erlend Loe).

Skugga-Baldur

Jeg elsker Island. Jeg har vært der mange ganger, og jeg har til og med en islandshest.  Jeg burde lese mye mer islandsk litteratur. Korreksjon: Jeg burde lese islandsk litteratur. Tror ikke jeg har lest noe som helst.

Uansett, nå har jeg lest Skugga-Baldur av Sjón. Boka fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2005.

Jeg er opptatt av at tittelen tar pusten fra meg.

Skugga-Baldur.

Sjón heter egentlig Sigurjón Birgir Sigurðsson og han regnes for å være litt av en multikunster. Han jobber med musikk, performance og film, men først og fremst er han kjent for å være forfatter; prosa og poesi. Han har forresten også skrevet en del av sangene til Björk.

Skugga-Baldur er en steike snål roman. Den er ikke tjukk, bare 125 sider, og alle sidene er heller ikke fylt. Jeg leste boka på et par timer. Det er en veldig spesiell bok, både hva angår innhold og språk. Vi følger en prest og en rev gjennom et landskap som er fysisk såvel som mytisk. Jeg forstår hvorfor boka har undertittelen Et folkeeventyr.  Språklig ligger den tettere opptil sagastilens knappe stil, men innholdsmessig kjenner jeg mange likhetstrekk med tradisjonelle fortellinger, og da spesielt myter. Hele historien med mannen som jakter på reven, minner meg av en eller annen grunn om indianske myter. Helt konkret ramlet en fortelling som heter Reven som helbredet ned i hodet mitt. Det er en fortelling fra Cree indianerene om en jente som blir syk. En gammel kone, Ande-egg, kommer for å helbrede den lille jenta. Hun legger øret til brystet hennes og lytter:

Lyden jeg hører, er lyden av en hunnrev. Denne reven er trøtt og løper over den harde skaren. Hun halter, og pusten hennes går tungt og raspende. Hun peser. Å, stakkars rev – hun skal fare så langt. Hun er sulten. Rett som det er, tråkker hun gjennom skaren….tsjach – det er den lyden jeg hører i brystet på jenta.       (fra boka Undringsfortellinger fra mange land av Hugh Lupton).

Undringsfortellinger

Faren til jenta legger så ut på jakt etter hunnreven. Ande-Egg sitter hjemme og kan ved å lytte på jenta følge reven og jegeren. Reven blir mer og mer utslitt (samtidig med jenta), og til slutt lykkes det faren å fange den. Han tar den med til datteren og Ande-Egg og de pleier reven med god mat og en god liggeplass. Jenta og reven sover ved siden av hverandre og helbredes samtidig. Til slutt slippes reven ut igjen og spørsmålet er hvem som helbredet hvem.

Skugga-Baldur har ikke samme historie som denne myten, men også her er det uklare overganger mellom menneske og rev, mellom liv og død, og det handler også om en mann som jager en hunnrev. Det er noe med måten rev og menneske beveger seg i landskapet som ligner i de to bøkene.

Hele dagen lang løp reven over bakker og berg – og mannen fulgte henne hakk i hæl. Hun var den fullmakten som gav ham en oppgave å utføre i den virkelige verden. (s. 32)

Dette sitatet er forresten alt som står på en side, et slags kapittel. Historien har mange surrealistiske krumspring, og beveger seg i skyggene av det som er virkelighet, samtidig som troverdigheten bevares gjennom hele fortellingen. Og naturkreftene er Island som viser muskler, og det er mektige krefter i seg selv kan jeg fortelle.

Han ble i det samme slengt hodestups nedover den bratte skråningen, kast i kast vekselvis på håndflater og fotblader, uten stans, og mistet både pelslua og børsa. Slik ble han slynget lange veier på alle fire, inntil han endelig landet på begge beina samtidig. Da greide han et kort øyeblikk å stå imot snøskredet, før det slengte ham flatt ned – og etter det lå han vekselsvis ovenpå eller nede i skredet; iblant med halve, som oftes med hele seg. På dette vis fløy sira Baldur.” (s. 89)

Det er ganske fint skrevet, er det ikke? Her ser dere også hvorfor jeg fikk assosiasjoner til sagastilen rent språkmessig; på dette vis fløy sira Baldur. Innimellom er det ganske morsomt også, det er noen scener med noen innpåslitne ravner som er ganske kostelig. Boka er mesterlig oversatt av Tone Myklebost.

Forfatteren selv, Sjón

Boka har mer handling enn den om reven og mannen. Bakpå boka står: “En ung jente med Downs syndrom blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. Hun er gravid, kaller seg selv Abba, men ingen vet hvor hun kommer fra. Den unge naturvitenskapsmannen Fridrik B. Fridjónsson forbarmer seg ove rhenne og tar henne med seg hjem til sine abdøde foreldres fattigslige boplass. Men Abba nektes innpass i kirken – presten Baldur Skuggason misliker åndssvake som forstyrrer messen.”

Om jeg likte boka? Tja….. Jeg leste den og tenkte at dette var en sånn passe middels leseropplevelse. Men så merker jeg at jeg går og grunner over boka i ettertid, og tenker over både innhold og form, og gleder meg over nye assosiasjoner og tanker. Så da er det en av de leseropplevelsene som vokser etter at man har lest boka. Har hatt det et par ganger før, en litt rar opplevelse.

Men fint.

Din næstes hus

Seks år etter sin debutbok Den lukkede bok, har Jette A. Kaarsbøl endelig kommet med en ny bok. Den første boka hennes ble rost opp i skyene og da Din næstes hus kom i høst (enda ikke oversatt til norsk) skrev Aftenposten en knall god anmeldelse. Bokhandlere som hadde tatt inn den danske utgaven opplevde at alle eksemplarene ble revet bort på få dager.

Jeg lurte meg til min mors leseeksemplar og har de siste par ukene hatt Kaarsbøl som en nær følgesvenn.

Denne gangen er vi i Danmark, nåtid – og det handler om en mann i midtlivskrise. Mannen er arkitekten Laus Lindborg som lever en spennende ungkarstilværelse med suksess i arbeidslivet og med mange vakre kvinner svinsende rundt seg. Likevel opplever han et voksende tomrom i sitt liv, en mangel på mening med tilværelsen. Da faren plutselig dør tar han permisjon fra jobb slår seg ned i en bitteliten by på landet noen uker hvor han kommer i nærkontakt med den lokale prest og hans familie. Boka handler om nære relasjoner, om rotløshet og utroskap.

La meg bare si først at Kaarsbøl skuffer ikke. Det er knall knall knall bra! Jeg har litt samme opplevelse som med Doris Lessing (uten sammenligning forøvrig); jeg leser sakte, jeg kroer tærne av fryd når jeg leser, jeg liker hvert ord, hver setning – og jeg tar litt forsiktig i boka fordi jeg tenker at dette er kvalitet – all the way. Det går mye saktere enn i den forrige boka hennes, reint handlingsmessig. Det kan fort være litt krise for meg, jeg liker at det skjer ting, men her funker det hundre prosent. Og det er fordi hun kan skrive – til fingerspissene.

Postgrillen. Klokken var hen ad otte og jeg havde netop fortært en nummer fjorten; en ualmindelig ulækker ‘Limbo-burger’ – (how low can you go?) – bøf af halvtreds procent polyester – halvtreds procent selvdød ko, salat med absolut ingen smag, masser af ketchup, ristede løg, syltede agurker. Føj for satan, hvor havde den smagt mig! (s. 323)

En av de tingene jeg liker aller best med Kaarsbøl er at hun har så utrolig god humor. Det er ikke ofte jeg bryter ut i spontan latter når jeg leser en bok, men her gjør jeg det. Det er humor i de små tingene, og det er god timing og passe tilbakelent.

I forrige bok Kaarbøl skrev opplevde jeg en viss distanse til hovedpersonen. Denne gangen er vi close up – ja, vi er faktisk hovedpersonen, fordi Kaarsbøl har valgt å skrive fortellingen som en jeg-historie.

Jette A. Kaarsbøl

Det er interessant! La oss stoppe opp ved det. Jeg vet det ofte diskuteres hvorvidt forfatteren bak de skrevne ord er viktige for fortellingen som blir fortalt. Til forskjell fra mange andre så merker jeg at når jeg leser så er jeg alltid nysgjerrig på forfatteren, og liker å vite noe om ham/henne. Ikke mye – jeg gjør ingen dybdestudier, men jeg pleier å google. Få en liten oversikt; hvor gammel, hvor fra, hva slags litterær bakgrunn og hvordan ser forfatteren ut. Dette liker jeg å ha i bakhodet når jeg leser. Jeg føler ofte at forfatteren er til stede i det jeg leser.

Og det ble en litt rar opplevelse med Kaarsbøl. Hun interesserer meg, og jeg husker jeg leste litt om henne da jeg leste Den lukkede bok. Blant annet fant jeg den fine historien bak debuten hennes. Hun var over 40 år da hun debuterte. Jeg husker ikke helt hva hun jobbet med, var det lærer mon tro? Uansett; hun hadde i årevis gått rundt og snakket om at hun egentlig ville bli forfatter. Til slutt ble mannen så lei gnålingen at han sa at nå fikk hun jamen ta seg et friår og prøve seg på forfatterlivet. Hvis det ikke gikk etter ett år, ja – da fikk hun ’sgu holde kæft’! Vel….det gikk som vi vet - veldig godt! (denne historien gjenforteller jeg etter hukommelsen, men tror det var omtrent sånn).

Uansett; når jeg nå leste Din næstes hus, så merker jeg jo at forfatteren er med meg. Men hun er jo definitivt en dame. Og hovedpersonen, jeg-fortelleren, er en mann. Det er rart. Ikke ødeleggende, men jeg klarer liksom ikke se hovedpersonen uten at han har en liten del Jette A. Kaarsbøl i seg.

Og det har han jo også….har han ikke?

Anbefales alle å lese i juleferien foran peisen med litervis av gløgg og et pledd som er varmt og øreklokker som lukker alle lyder ute.

Knirk blogger om Obama

Obama har reist og Knirk har tenkt til å gå ut over sitt mandat som litterær blogger (selvpålagt mandat) og blogge om Obamas besøk i Oslo. Knirk fulgte nemlig besøket svært nøye, både rent fysisk (vinke, vinke) og på tv. Knirk har stor tro på Obama og hun elsker Will Smith. Derfor har det vært noen fine dager med mange høydepunkt.

Knirk jobber som forteller og er derfor opptatt av å kunne forføre sine lyttere. Hun synes det er interessant hvordan hele Obamabesøket blir presentert som et fint, lite eventyr som luller alle inn i eventyrland, og historien er klassisk bygget opp etter Aristoteles definisjon av en fortelling med en start (ankomst Gardermoen en grå og mørk morgen – Obama smiler!), et høydepunkt (talen) og en avslutning (bye bye Norway - takk for gjestfriheten osv. ) og snipp snapp snute så var eventyret ute og hele Norge er lykkelige ever after.
Knirk har nå tenkt til å dele med dere de stedene under besøket hvor det knirket og skurret. Steder der boblen kunne ha sprukket enten pga. ting som går galt eller pga at publikum gjennomskuer boblen – eller bare steder som er litt flaue:

Er dere klare? Okei, here we go:

• Pressekonferanse med artistene som skal med på konserten samme kveld. Dagsavisen sitt kritiske spørsmål til han countrysangeren ble ignorert, latterliggjort og ikke fulgt opp av Anne Lindmo (pusse, pusse overflate).
• Will Smith fortalte samme historie (om ørene sine, lenge siden jeg har vært så nervøs foran et kamera på lenge) tre/fire ganger i forskjellige settinger (konserten, Skavlan, pressekonferansen) – sterkt regissert eller i hvert fall lettvint å bruke samme historie flere ganger. Det samme gjaldt Speldings historie om filolin/cello i oppveksten.
• Intervjuet med Obama. Det ble gjort mye oppstuss rundt at ekteparet Smith var de eneste som fikk intervjue Obama. Intervjuet ble hypet veldig opp. La noen av dere merke til hvor langt det intervjuet egentlig var? Det var to spørsmål: Hva Obama mente med ‘expanding your moral imagination’ og hvilken innflytelse Michelle har på hans politikk. Det var det. Men av en eller annen grunn blir intervjuet presentert på en måte at vi nærmest ikke stusser over at hele greia er vel på …tja…2 minutter? Maks. Det virket da mye lenger (yes, of course, det var jo det som var meningen).
• Sønnen til Will Smith så da ikke særlig glad ut for å være med på scenen? (neida, det kan vel ikke jeg vite)
• Når Geir Lundestad lente seg over den stakkars reporteren da Obama var reist og sa med dirrende harme og selvforherligelse (vi hadde rett!) at besøket hadde vært så vellykket at noen i norsk presse burde tenkt seg om både en og to ganger før de forhåndsdømte (eh…skal ikke pressen stille spørsmål og være kritiske? Det er jo på en måte nettopp det de ikke har vært ved Obamas besøk).

 Tja…dette var Knirk sine subjektive opplevelser – det er sikkert flere!

Knirk har også lyst til å dele med dere høydepunktene – da hun følte at vi delte noe ekte sammen:

• Talen til Obama
• Da Michelle børstet jakka til Obama
• Da Donna Summer lente seg mot Will Smith under pressekonferansen da Rybak snakket, smilte og hvisket “he’s so cute” (om Rybak altså…det var tydelig å se hun sa det)
• Wyclef Jean sin fantastiske opptreden

Og egentlig var det bare fint at Rybak mista fela og at det lød litt surt, ja – da viste Askeladden litt muskler og vi skjønte at det finnes en ekte virkelighet under glamouren og eventyret om Obamas besøk i Norge.

En sang

Den store nisseboken

Visste du at en voksen nissemann veier 300 g, mens nissekvinnen veier 250-275 g? Eller at nissen er sju ganger sterkere enn mennesket og har nitten ganger bedre luktesans?

Jeg er ikke så god på julebøker, men Den store nisseboken er en klassiker som jeg alltid har likt. Da jeg var sånn rundt 16 år så ELSKET jeg den boka. Det var som en slags liten bibel for meg. Jeg bar den med meg over alt og leste i den hver dag. Først og fremst var det illustrasjonene til  Rien Poortvliet jeg likte. Men også teksten, f.eks. forordet. Der står det noe sånt som at “til vår store forundring har vi forstått at det finnes mennesker som aldri har sett en nisse. De kan vi ikke annet enn å synes fryktelig synd på.” Noe sånt. Husker ikke ordrett…orker ikke å lete etter boka akkurat nå. 

Boka er en faktabok om nisser. Der kan du lære alt det du trenger å vite om nissenes liv og hva slags nisser som finnes i verden.

Etter å ha lest boka har jeg aldri vært i tvil om at nisser finnes.

Doubt

Du gjorde det!

Nei, det gjorde jeg ikke!

Du gjorde det!

Nei, jeg gjorde det ikke!

Du gjorde det!

Neeeehei!

- film slutt -

Dette var, en smule flåsete, min opplevelse av filmen Doubt. Opprinnelig er Doubt et teaterstykke som blant annet har vunnet Pulitzer prisen (forfatter: John Patrick Shanley, kjent for f.eks. manus til Moonstruck). Filmen har blitt rost opp i skyene og er nominert til fem Oscars.

Herr og Fru Knirk benket seg foran tv’en, fulle av forventninger. Filmen kjører i vei, gutter på vei til gudstjeneste og korøvelse i den katolske skolen. Før første setning blir uttalt, kommer det skråsikkert fra Herr Knirk i sofaen; “hm….katolsk skole, prester…dette handler garantert om overgrep.” Herr Knirk hadde rett i det, og snart er vi i gang. Meryl Streep (som spiller utrolig godt) er overbevist om at presten har begått overgrep. Presten (Philip Seymour Hoffman) sier han ikke har gjort det. Og så er filmen slutt. Jeg synes vi sto på akkurat samme sted da filmen var ferdig som da vi begynte. Og det er selvsagt greit i forhold til ‘mysteriet’ som presenteres, men vi gjør det også i alle andre henseender. Ingenting liksom. Dette synes jeg rett og slett var en skuffelse – ganske så kjedelig. Noen bipersoner gjør filmen noe mer interessant, blant annet en mor og en from søster som spilles av Amy Adams, Sister James. Filmen er også godt filmet, og middagen til nonnene i forhold til middagen til prestene var en morsom detalj. Kan hende jeg hadde likt filmen mye bedre hvis den ikke jeg hadde hørt så mye om den i forkant. Det er disse forventningene da vet dere…

Ja ja…

Hjernen er alene

I går var jeg i operaen igjen.

Anledningen var at det er 20 år siden deLillos ga ut albumet Hjernen er alene, og at de nå klinte til med en jubileumskonsert i Bjørvika. Jeg er ingen superfan, men jeg er gift med en, og når han tar initiativ til å reise på konsert – ja, da er det bare å slenge seg med. Og det var fint! De hadde med seg musikere; fioliner, bratsjer, cello, saxofon, trompet, munnspill, trekkspill….. og stemningen gikk rett i taket! Jeg merket at selv om jeg aldri har vært veldig opptatt av deLillos så har jeg jamen hatt de med meg hele veien jeg også. Jeg kan blant annet deler av tekster utenat - og det trodde jeg ikke. Her fra tittelsporet:

Det er midt på dagen
Jeg er alene i huset
Jeg står midt i stuen
Jeg er alene i huset
Jeg stirrer ut av vinduet
Jeg stirrer ned mot havet
Med ett blir jeg redd
Jeg ser at havet kommer nærmere