Jeg sier bare én ting: Jeg vil også ha en elefant!
Sara Gruen har skrevet en bok om USA, depresjonen og sirkuset The Benzini Brothers Most Spectacular Show on Earth. Det er en litt uvanlig setting, men likevel var det ikke vanskelig å se det hele for seg. Jacob, veterinærstudenten som aldri blir veterinær og den skjønne Marlena som balanserer på hvite og sorte hester. Noen gale sjefer, noen rare dyr, noen utrolig kule karakterer og et sirkus på skinner hvor alles skrekk er å bli redlighted – kastet ut av toget midt på natta – i fart – for å dø. Jada, det er lett å se det hele for seg. For et liv!
Det hele spinnes fram av hovedpersonen som vi glimtvis treffer i en alder av nitti år – eller er han nittitre? – som en skikkelig grinete, sinna og utrolig skjønn gubbe. Alle har glemt ham, men han har ikke glemt livet. Det skjønner vi når han er sammen med Rosemary, den vakre pleieren eller når han forteller oss om sirkuslivet den gangen for lenge siden.
Det er ikke barnemat å jobbe på sirkus på 30-tallet i USA, det er sikkert. Sara Gruen har gjort mye research og det merkes. Det er levende fortalt, og personene er som tatt ut av et filmmanus. Noen må ha grabbet til seg denne boka for å overføre den til lerretet? Den er som skapt for det.
Jeg synes den var noe tung i starten, kanskje fordi jeg leste på engelsk og jeg har mange hull – særlig når det gjelder sirkusslang fra -30 tallet? Men etterhvert gled det som en lek. Boka når vel aldri helt toppen når det gjelder leseopplevelser, men god underholdning er det. Og sjeldent har jeg blitt så begeistret for et dyr i en bok som for elefanten Rosie! Jeg vil også ha elefant!
Sakset fra intervjuet med forfatteren i slutten av boka når hun får spørsmålet om Rosie, elefanten, er basert på en virkelig elefant:
Several elephants, yes. There was actually an elephant that would pull her stake out of the ground to go and steal lemonade, and then she’d go back and put her stake back in the ground and look innocent while they blamed the roustabouts.
Boka er oversatt til norsk; Vann til elefantene (Bazar forlag). Takk til Unge Dreierstad for anbefalingen.
For det første; hvordan skriver du feel-good/feelgood/feel good film?
Det er mørkt, kaldt og jeg er trøtt og lengter konstant etter tepper, kakao og gode filmer. Gode, lette, filmer. Ikke tunge tåreperser. I går så vi Last chance Harvey. Den var fin! Emma Thompson og Dustin Hoffman må jo bli bra.
Jeg elsker romantiske filmer. Men det må som sagt være feelgood. Det må ende godt.
Her er noen favoritter jeg kommer på i farta:
Little women, Bridget Jones filmene, alt som smaker Jane Austen, Brightshead revisisted (okei, det er en serie), Twilight, Ladyhawk, Jean de Florette (kanskje ikke akkurat feel good), Brokeback mountain, Stor ståhei for ingenting, “Den svenske filmen om hun lærern som forelsker seg i eleven sin – gammel – åhhh, hva heter den igjen det er jo en favoritt”, Love actually, You’ve got mail, Finding Neverland, Walk the line, Il postino, Dirty dancing (seriøst: JA!), Breakfast club…hm….kommer ikke på flere…..men det er jo mange fler.
Jeg vil se mer!! Kom med tips! Mange! Men det må være filmer som du liker. Den må ha en lykkelig slutt. Og filmen må være renset for Ben Affleck og Adam Sandler.
Det er allehelgensaften, og i morgen allehelgensdag, så vi får dele en historie som passer anledningen:
En gammel mager hane var alt en meksikansk bonde eide. Han var så sulten at han slaktet den og kokte suppe på den. For en gangs skyld ville han vite hvordan det var å spise seg mett, og bestemte seg for at han ikke ville dele med noen. Men han fikk ikke spise i fred. St. Peter kom og ville smake, men bonden sendte ham rasende av sted. “Du får ingenting. Noen sjeler gir du himmelsk salighet og andre helvetes pine. “ Så kom Jomfru Maria. Hun fikk heller ikke noe. “Du overøser noen med dine velsignelser og gaver, mens andre må leve hele sitt liv i elendighet.”
Nå kom Vårherre selv. Også han måtte gå uten suppe. “Noen mennesker gjør du sterke og sunne, mens andre blir rammet av de forferdeligste sykdommer. “ Til slutt hørte han en forsiktig banking. Han åpnet døren irritert på gløtt, så åpnet han den på vidt gap og sa: “Kom inn! Deg vil jeg dele min suppe med. Du behandler alle likt. Både sterke og svake, kloke og dumme, rike og fattige, gode og onde.”
Så satte bonden seg ned og spiste suppe sammen med Døden.
I Sauherad i Telemark bodde ei jente som het Margjit på gården Hjukse. En dag var hun på vei til kirka, men så langt kom hun ikke. Ut av skogen kom selveste Bergekongen og tok henne med inn i berget. Der ble hun skjenket vin og sovnet. Da hun våknet satt 13 småpiker klare for å pynte henne til bryllup. Margjit giftet seg så med Bergekongen og de fikk mange barn. Etter ni år i berget ble lengselen til Hjukse gård stor. Hun fikk lov av Bergekongen å reise hjem på visitt. Hjemme på gården traff hun foreldrene sine igjen og stor var gjensynsgleden. Utpå kvelden kom Bergekongen inn og krevde at hun ble med tilbake. Så forsvant Margjit i berget igjen og kom aldri mer ut.
Dette er et gammelt sagn fra Telemark som også balladen ‘Margit Hjukse’ omhandler. Jeg var så heldig å få høre Astrid Holtskog fra Sauherad fortelle denne historien på Fortellerscenen i går kveld. Astrid er en ekte tradisjonsbærer, hun hørte fortellingen fortalt av sine besteforeldre. Det gjorde det hele ekstra spesielt. Hun sang også balladen. Den kan du høre Arve Moen Bergset synge her – så utrolig vakkert:
Skal du reise bort helgen 21. og 22. november? I så fall bør du reise til Oslo. Hvis du bor i Oslo, og skal være her samme helg, så må du komme til Cosmopolite hvor Rumifestivalen arrangeres for tredje gang. Det er konserter, forestillinger og seminarer.
Over 800 år etter hans fødsel er han en av verdens mest leste poeter, og etter jubileumsåret 2007 er han blitt feiret over hele verden.
Rumifestivalen er et tverrfaglig og flerkulturelt møtested for diskusjon, opplevelse og utveksling i Rumis ånd. Årets deltagere kommer fra Tadsjikistan, Iran, England, Sverige, Danmark og Norge.
I årets festival legges det særlig vekt på forholdet mellom det orientalske og det nordiske gjennom et fokus på Snorre Sturlason og hans forfatterskap. Snorre levde samtidig med Rumi og gjennom årets seminar og forestillinger får du mulighet til å se likheter og ulikheter i deres verk og betydning.
Etter å ha lest en del norsk litteratur var jeg sulten på god fantasy som kunne ta meg med til et annet sted, en annen tid, en annen virkelighet. Valget falt på en bok jeg har hatt stående i bokhylla i årevis, men som jeg aldri har begynt på. Boka heter Assassin’s apprentice og er første bind i trilogien The Farseer Trilogy. Den er skrevet av Robin Hobb, en amerikansk forfatter som også skriver under navnet Megan Lindholm. Hvorfor to forfatternavn? Tja…ikke vet jeg….
Uansett; Assassin’s apprentice har en snerten tittel spør du meg. Jeg blir leselysten bare av å tenke på hva bokas tittel skjuler. Boka er på nærmere 500 sider, så det er mange muligheter og hemmeligheter som kan holdes på plass mellom to permer.
Boy er hovedpersonen. En fattig gutt, en ingen, som blir gitt til en stallmester hos kongen. Der vokser han opp blant hunder og hester, men det tar ikke lang tid før vi får vite at han er bastardsønnen til prinsen som står i første rekke til tronen. Dette skaper mye uro i hoffet og mange vil bli kvitt gutten. Han blir i sin tur valgt til å bli læregutt til Chade, en mann som ingen vet finnes, men som er kongens leiemorder. Landet blir samtidig angrepet av Red ship raiders, som plyndrer landsbyer og forvandler folk gjennom forging, en slags zombiefisering som tømmer folk for følelser. Det er et ganske kult konsept det med the forging, selv om det ser kjempe teit ut når man leser om det slik jeg skriver om det her.
Likte jeg boka?
Tja, hmf, hm….. Jeg likte konseptet, jeg likte plottet, jeg likte universet som Robin Hobb skaper. Jeg liker utrolig godt den plassen hunder har fått i historien – hovedpersonen har nemlig evner som gjør det mulig for ham å kommunisere med dyr, særlig hunder. Det er mange fine scener rundt dette.
Det var en relativt tung bok å komme gjennom. Det ligger et godt driv og et fint univers i bunnen, men tidvis er Robin Hobb litt kjedelig. Jeg synes kanskje den største svakheten hennes ligger i karakterskildringene. Jeg får aldri helt tak i personene. Jeg klarer liksom ikke helt å se de for meg. Det mangler noe i forhold til etableringen av de forskjellige personene – de kommer ikke til meg når de introduseres og da blir de hele veien litt diffuse. Og det gjør seg ikke i fantasy. Synes jeg.
Men jeg har tenkt til å bestille bok to; Royal Assassin. Tror jeg.
Jeg tror ikke forfatteren er oversatt til norsk. Hun har en litt rar hjemmeside her.
Den oppmerksomme leseren vet at jeg forsøker å finne bøker som min sønn på 9 år kan lese selv. Han elsker historier; lydbok, høytlesning , fortelling og film. Men å lese selv er vanskeligere. Det siste vi forsøkte oss på var Harry Potter. Han har hatt helt dilla på lydbøkene og vi ble enige om at han skulle forsøke å lese bok nummer fire selv.
Det gikk ikke. Det ble for mye, for stort og for avansert. Det er ikke så rart – det er en murstein av en bok. Han forsto selv at dette ikke kom til å gå. Så den ble vi fort enige om å legge vekk. Det får bli lydbok.
Det som er fint er at han på ingen måte mister motet. Han er klar for nye forsøk. Vi har plukket ut en del titler fra tipsene som er gitt oss i denne bloggen, så får vi se hvordan det går. Rapport følger!
Nå må jeg ha en liten pause fra Knirk goes norsk. Jeg synes prosjektet er spennende og er tilbake på det om noen uker. I mellomtiden må jeg lese noe som er balsam for Knirk(et) – nemlig flytende fløyel i engelsk språkdrakt; noe lett, noe episk - jeg har påbegynt en murstein. Den vil ta litt tid. I mellomtiden kan jeg ta dere med litt tilbake i tid; i mitt eget liv.
Jeg satt nemlig i dag morges og tenkte litt på min glede over å lese engelskspråklig litteratur. Hvor begynte det? Når begynte det?
Jeg husker det krystallklart. Jeg var vel 16 år omtrent og broren min ga meg en bok. Vi hadde akkurat begynt å spille rollespill, Dungeons & dragons, og jeg var fascinert. Boka han ga meg var skrevet av Margaret Weis og Tracy Hickman og het Dragons of Autumns Twilight. Jeg ga den tilbake og sa jeg ikke kunne lese engelsk. “Prøv” sa broren min. Så da benka jeg meg ned – med engelsk ordbok og satte i gang.
Det var mitt første møte med engelsk litteratur på originalspråket, det var mitt første møte med Dragonlance og det var mitt første møte med genren fantasy. Jeg ble fullstendig hekta på den serien. Jeg googlet etter noen bilder til å bruke i denne bloggposten og fant bilder som gjorde meg helt nostalgisk; Raistin, Caramon, Goldmoon, Riverwind, Tanis, Tasslehoff og Fizban the Fabulous - ja, det var tider det. Gode leseropplevelser med intens innlevelse. Jeg fant fram boka fra bokhylla i dag. Jeg blar i den og ser at jeg overalt har notert betydningen av engelske ord. Jeg var nok flittig med ordboka i begynnelsen. I de påfølgende bøkene i serien er det ikke notert noe; jeg fikk nok flyten etterhvert vil jeg tro. Men engelsk er et godt språk å lese. Jeg har fremdeles mange hull i vokabularet, jeg burde kanskje ta fram ordboka igjen. Strekke meg litt.
Mens dere venter på en bokomtale her hos Knirk kan dere kose dere med denne svenske You tube videoen som jeg fant hos Hjartesmil:
En kollega fra FabelAkt har laget en fin forestilling om Knut Hamsun som heter Driv. På førstkommende fredag, 16. oktober, vises den på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka klokka 19. 30. Forestillingen er egentlig utviklet for videregående skole, men jeg hadde stort utbytte av å se den selv. Det fokuseres på en ung Hamsun og romanene Sult og Pan.
Med forteller Kristine Haugland og musiker Andreas Lønmo Knudsrød. Les mer her. Anbefales!
Jeg sier bare én ting: Jeg vil også ha en elefant!
Det er ikke barnemat å jobbe på sirkus på 30-tallet i USA, det er sikkert. Sara Gruen har gjort mye research og det merkes. Det er levende fortalt, og personene er som tatt ut av et filmmanus. Noen må ha grabbet til seg denne boka for å overføre den til lerretet? Den er som skapt for det.
