Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2009

strange

Jeg har lest boka Jonathan Strange & Mr. Norrell av Susanna Clarke. Jeg fikk boka av en nabo og har brukt et par uker på å lese den. Den er på over 1000 sider, og jeg hadde så vidt sett den i bokhandleren, men uten at den hadde fristet meg egentlig.

Siden jeg fikk den i gave, så måtte jeg jo gi den en sjanse. Jeg la ut med friskt mot, og jeg ble ikke skuffet. For en bok! Den er en godteributikk når det gjelder språk og finurlige karakterer. Bokas handling er lagt til England på 1800 tallet. Det hele starter med et møte i en klubb for magikere i York. Saken er den at alle magikere er kun teoretiske magikere, og det praktiske delen av faget, for virkelig er dette et vitenskaplig fag, har for lengst gått i glemmeboka – hvis den noen gang har eksistert da? Så dukker Mr. Norell opp på scenen – en praktiserende magiker. Men ikke en mørk, vakker, ung magiker – men en liten, grå, redd og ganske utspekulert engelsk gentleman som ikke umiddelbart vekker leserens sympati. Og det gjør han i grunn aldri helt, selv om han er et unikum av en litterær skikkelse.

Boka er lang, vi er med til Napoleonskrigen, og handlingen tar flere snirkler og omveier uten at det er plagsomt. Jeg liker nemlig ikke bøker som plaprer, bøker som hele tiden tar krumspring vekk fra den egentlige handlignen. Jeg er litt enkel i så måte, jeg vil gjerne følge stien vi er på liksom. Men i denne boka så bare kroer jeg tæra mine, og er så fornøyd der vi reiser rundt. Etter hvert stiger flere og flere karakterer fram, for eksempel Mr. Strange og hans kone Anabella, The Raven King, og ikke minst; mine favoritter: Stephen Black, Lady Pole og The gentleman with the tistle down hair. Det er altså så utrolig bra hvordan forfatteren blander et Dickensk landskap; såååååå britisk; med folklore, magi og «fairies». Hun har den beste beskrivelsen jeg noen gang har lest av en «enchantment» – hvordan man virkelig bergtas inn i fairienes (hva heter det på norsk egentlig) verden. Og det er rett og slett gammel britisk overtro hun blåser liv i og hun gjør det på en helt unik måte. Klarer ikke å sette ord på hva hun gjør, men det er ulikt all fantasy jeg har lest tidligere. Kanskje nettopp i måten alt er hverdagslig. Samtidig helt magisk. Hun er veldig Dickensk – det tror jeg at jeg har lest et sted også; at hun er en slags blanding av Charles Dickens og Rowling. Det er noe i det, selv om stilen hennes ikke er Rowlings i det hele tatt.

Susanna Clarke har brukt 12 år på å skrive boka og det merkes. Dette er solid håndverk tvers gjennom. Hun maler fram et engelsk landskap og et engelsk gentelmans samfunn – mye humor, og sikkert veldig mye humor som går meg hus forbi siden jeg ikke har kulturen under huden. Jeg tror hun gjør mye narr av engelskmenn samtidig som boka er en kjærlighetserklæring til England. Boka er veldig britisk – på alle måter. Styrken hennes ligger i karakterskildringene – aller personene er sære og egne med stor personlighet. Hun leker med fortellersjangeren og den klassiske dramturgiske oppbygningen av en historie. For eksempel blir hovedpersonen (Mr. Norell) introdusert i en parantes første gang navnet hans nevnes (akkurat som jeg gjorde her), og hun gjør også en del andre krumspring som krydrer fortellerstilen hennes og gjør den annerledes og sterk, uten å forvirre leseren. Hun har også et ganske komplisert engelsk (for meg hvertfall) – og merkelige skrivemåter (for eksempel chuse = choose), vet ikke om det er dialekt eller hva det er.

Jeg koste meg med boka, særlig midtpartiet. Jeg brukte litt tid på å komme inn, og jeg synes slutten var litt vanskelig, men helheten er fantastisk bra. Hun fornyer seg selv og overrasker meg, særlig språklig, hele veien. Anbefales! Den er oversatt til norsk også.

Read Full Post »

bildeschauJeg var på Fortellerscenen i går og hørte Jon Schau fortelle om sine opplevelser rundt det å nesten dø. Eller helt å dø.

Det var fint. Rart. Ærlig. Helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Alvorlig. Men med mye humor. Han lyser litt der han står, og armene hans krysser fram og tilbake samtidig som hendene hans former ideer og tanker. Og opplevelsene han forteller om er merkelige, han sier det sjøl også, litt pling i bollen, men helt selvopplevd. Jeg er sikker på at han har opplevd det, like sikker som han selv er. Det er nær-døden-opplevelser, konkrete opplevelser knyttet til da han døde. Nesten. Det var fint.

Read Full Post »

4xll21Hvis du skal velge en danseopplevelse i år, så må det bli Paul Lightfoot og Sol León på Den norske opera. Jeg var der i går kveld og så sesongpremieren, og det var stort. Det er nyskapende og lekent, presist og ikke minst; en visuell nytelse. Tom Bevoort er lysdesigner og hans bruk av lys i blackbox scenografien er helt unik. Og er du i tvil om hvordan et gulvteppe kan illustrere skillet mellom liv og død, så gir Lightfoot/León løsningen; steget Richard Suttie tar til slutt i Subject to change – hvor han lar Victoria Herbert bli igjen i døden – ga frysningen på ryggen. Sammen med Bachs Air ble det mitt høydepunkt. Og så Gertrude Steins dikt If I told him: A complete Portrait of Picasso da! Se her:

http://www.youtube.com/watch?v=PtwyldGk8yo

Paul Lightfoot sier han er inspirert av teater og liker å fortelle gjennom dansen. Det merker jeg, og det liker jeg som den fortellingsfreaken jeg er. Mmmm………………………deilig!

Read Full Post »

Ny blogg

Ny blogg – ha tålmodighet. Jeg lærer underveis.

Read Full Post »