Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2009

Sommeren 2008

doruntine1Jeg fant denne oversikten på pc’en min – det er en leseliste fra sommeren 2008:

Ismail Kadare, Hvem fulgte Doruntine hjem: For en fantastisk historie! Jeg elsker plottet og stemningen i denne boka. Vel verdt lest selv om den blir litt abstrakt og vanskelig på slutten.

Diane Setterfield, The thirteenth tale: Denne likte jeg veldig godt. Skikkelig lettlest og spennende.

Kiran Desai, The inheritance of loss: Denne boka klarte jeg ikke å lese. Det er formen som gjør fortellingen vanskelig tilgjengelig. Jeg skimter en god historie bak veldig mye ord, og jeg kjeder meg og kjeder meg, og legger boka vekk etter 100 sider, men er fremdeles nysgjerrig på de personene som er med, men som jeg ikke klarer å få tak på. Må få noen til å lese boka og fortelle meg hva som skjedde med Sai og dommeren. Språklig utilgjengelig for meg.

Gert Nygårdhaug, Dverghesten: Jeg liker Gert Nygårdshaug. Denne boka er morsom og rar helt til han skal begynne å nøste opp trådene i siste tredjedel. Da skuffer han veldig med å miste grepet, han skriver seg ut i tåkeheimen av new age, kvantefysiske lysfontener, og det gjør at boka stuper ned i gjørmehullet etter å ha holdt stilen lenge. Synd!

Per Petterson, Aske i munnen, sand i skoa: Som alltid; den beste av de beste.

Ian McEwan, On Chesil beach: Etter å ha lest, eller snarere gjort et forsøk på å lese, Saturday, var forventningene lave til denne boka. Likevel ble dette noe av det beste jeg har lest på lenge. Han er språklig svært stilsikker. Teksten er helstøpt, men mest imponerer han ved den innsikten han formidler gjennom fortellingen. Nydelig! Sommerens beste.

Kate Morton, The forgotten garden; litt i samme genre som The thirteenth tale; lettlest og underholdende. Skikkelig sommerlesning (hva nå det enn er).

Ragnar Hovland, 1964: Dette var fornøyelig. Rett og slett! Godt å lese noe man ler av.

Read Full Post »

helgaogtorbjorn3I går var jeg på Fortellerscenen og hørte Helga Samset fortelle bibelen på 80 minutter. Sammen med seg hadde hun komponist og pianist Torbjørn Dyrud. Kulturkirken Jakob var en fin ramme for forestillingen.

Det er fint å høre bibelen fortalt av en profesjonell forteller som klarer å gi rom for personene uten å være forkynnende. Dette er fortellingene om hva som hendte med Abraham, Jakob, Moses, David og Jesus. Det er en narrativ tilnærming til bibelen og godt å høre på. Spesielt fint var det med musikken som framsto som en egen stemme – pianisten fortalte historien videre der ord ikke var tilstrekkelig. Et eksempel var den tiende landeplagen, den natten Gud lar alle førstefødte i Egypt dø. Det var sterkt.

Read Full Post »

newmooncoverTime passes. Even when it seems impossible. Even when each tick of the second hand aches like the pulse of blood behind a bruise. It passes unevenly, in stange lurches and dragging lulls, but pass it does. Even for me.
(s. 93)

Dette lille avsnittet sier noe om hva hovedtema i boka til Stephenie Meyer er: smerte.

Etter å ha lest den første boka i serien, Twilight, som jeg likte godt og som jeg så på som en lettlest ungdomsroman, slår New moon meg i magen med slegge. Det er et helt nytt alvor som ligger mellom linjene i new moon. Den er vond å lese fordi det er en emosjonell berg og dalbane gjennom hver side jeg blar meg gjennom. Og jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som slukte meg så fullstendig. Pageturner er et teit ord, men sånn var det. Alt jeg skulle ha gjort i vinterferien ble aldri gjort fordi jeg slukte 600 sider på to døgn. Herrelighet.

At Stephenie Meyer lar seg inspirere sterkt av Romeo og Julie er hun åpen på hele veien i boka. Hun tar tema som kjærlighet, offervilje, hevn og vennskap og bretter ut en historie hvor hun på ingen måte trår varsomt i forhold til disse tingene. Det er fysisk vondt å lese noen passasjer. Flere ganger tenker jeg forfatteren er spekulativ i måten hun tyner det emosjonelle potensialet i historien til bristepunktet. Nå er jeg alltid sulten på kjærlighetshistorier og har nok en noe over middels innlevelsesevne. Det må sies.

Resten av dette innlegget røper innhold i boka, så hvis du skal lese boka – ikke les resten her:

En ting er det som skjer mellom Edward og Bella. Hun jeg lånte boka av advarte meg og sa at jeg kom til å ville kaste boka i veggen etter et par kapitler. Det stemte. Jeg synes Meyer klarer, selv om hun smører på og smører på, å formidle den smerten som dette påfører Bella. Jeg synes hun klarer å løfte bruddet mellom de to, og dermed også kjærligheten, til et nivå langt over «å nei han slo opp med meg». Det blir stor, episk kjærlighet og det er faktisk ganske flott å få til i en high school setting. Høres vilt ut.

Men det som virkelig er vondt, vondt, vondt å lese er historien til Jakob. Det er den historien som gjør at jeg sliter med å motivere meg til å lese neste bok. Meyer har gjort dette til et klart trekantdrama, med tydelige henvisninger til Romeo, Julie og Paris.
Jakob utvikler seg gjennom boka til å bli noe mer enn tredje hjul på vogna, han er en helt selvstendig karakter som står like sterkt som Bella og Edward. Bella har gjort sitt valg, men i og med at Edward var borte hele boka omtrent, så var det som utviklet seg mellom Jakob og Bella så fint – og så står Jakob igjen til slutt som et nedtråkket gresstrå.

Og jeg er litt sur på Edward. Jeg er det.

Boka er utrolig bra i 450 sider, men så synes jeg ikke at Meyer klarer å føre historien i havn gjennom de siste 150 sidene. Møtet mellom Bella og Edward på plassen i Italia ble et kjempe magaplask, og der følte jeg meg fullstendig snytt for en scene som vi hele tiden venter på.
Men det får være greit – resten er knallbra.

Og så får vi se om jeg skal lese bok tre. Det er to spennende ting som knytter seg til det; Bellas ønske om å bli udødelig og Jakob sin historie. Men vet ikke om jeg orker hvis det er like mye hjertesorg i neste.

Hm………………

Read Full Post »

Merlin

s01e00_01_merlin_288x3521Tv2 har kjøpt inn den britiske serien Merlin. Det er en halvråtten produksjon med heldårlige skuespillere og et budsjett som tillater spesialeffekter på nivå med hva jeg kunne klart å få til med litt ketchup og et super 8 kamera. Litt som Sinbad Sjøfareren omtrent.

Likevel ser jeg hver eneste episode. Og sist søndag, da jeg var borte, betalte jeg for å se den episoden jeg gikk glipp av. Jeg sier bare en ting:

– Hva skjer’a?

Ja, det er et godt spørsmål. Svaret er:

Jeg er fantasyfan ut av en annen verden, så terskelen er veldig lav.

Jeg elsker Arthur legendene, selv om serien omtrent ikke forholder seg til Arthur og Merlin slik de kjennes fra tradisjonelle kilder.

Fiiiiine hester.

Magi.

Og sist episode kom Lancelot.
Jeg sier ikke mer.

Selv ikke Aragorn.

Så da sitter jeg der – hver eneste søndag – og glor og fryder meg. Holder lett for øynene når kampscenene med monstere blir for dårlig, og det skjer stadig.
Og så gleder jeg meg til neste søndag, da det samme skal skje: Merlin skjuler sine magiske evner, Merlin redder Arthur, faren til Arthur er steil og følger reglene som Arthur til slutt går i mot, og da blir alt bra. Sånn er hver episode. Følger oppskriften. Enkelt og greit.
Jeg gleder meg til Gawain kommer. Sukk.

Hilsen Knirk.

Ps. Er ikke helt sikker på det med Aragorn og Lancelot. Må tenke litt på det.
Ps2. Jo, jeg er sikker. Hemmelig.

Read Full Post »

Latcho drom

Noen ganger føler jeg meg glad i mennesker jeg ikke kjenner, og nå er jeg veldig glad i i Sorte svane. Det er fordi han tipset meg om filmen Latcho Drom fra 1993, regissert av Tony Gatlif – og den filmen digger jeg, selv om jeg ikke har sett den. Jeg så noen klipp fra Youtube, og mer trenger ikke jeg for å bli helt bergtatt:

Ble du ikke glad nå, så vet ikke jeg.

På romani betyr Latcho Drom trygg reise. I filmen følger vi sigøynergrupper fra «moderlandet» India opp gjennom Nord-Afrika og til det europeiske kontinentet. Det er ingen tradisjonell dokumentarfilm, men en film som gjennom vakre bilder, farger og musikk skal vise gleden musikken frembringer hos menneskene.

 En til – dette klippet tok pusten fra meg:

Jeg har bestilt musikken – filmen finnes bare som VHS.

Read Full Post »

Silke

silkeDa har jeg også endelig lest Silke av Alessandro Baricco. Jeg leste den engelske oversettelsen, Silk.

Det jeg likte aller best med boka var språket (deilig, deilig etter nedturen med vente, blinke) og stemningen. Det er et enkelt og suggererende (er det et ord?) språk; gjentagelser og minimalistisk språkføring gjør at jeg blar, blar og blar helt til siste side er ferdig lest. Selve fortellingen er fin, om silkehandleren som reiser fra Frankrike til Japan hvert år for å smugle silkeormegg. Dette skjer rundt 1860. I Japan møter han en kvinne som tilhører en rik mann, og silkehandleren bergtas fullstendig og dette er grunnen til at han etter det første møtet reiser til Japan hvert år, også når folk hjemme råder han mot å dra. Kvinnen i Japan blir en erotisk besettelse, selv om de to aldri møtes gjennom annet enn blikk, ikke én gang snakker hun til ham. Så kan man jo si at det er romantisk, men det er vel egentlig bare en illusjon, nesten som en fata morgana, mens den virkelige kjærlighetshistorien utspinner seg hjemme mellom silkehandleren og hans kone. Der ligger bokas inderlighet.

Boka er fin, kanskje ikke i favorittsjiktet, men fin. Jeg stusser over hovedpersonens seksuelle dragning mot det ungpikeaktige. Kvinnen han møter i Japan beskrives repetativt som «the woman had the face of a girl», og senere da han ser på sin kone; «her breasts were small and white like those of a girl.» Jeg synes det er påfallende, selv om det ikke er viktig for historien. Erotikken er bærende viktig, men derfor blir den desto mer påfallende at han velger å gi den beskrivelser som assosieres med unge jenter.

Vel, vel – det var en digresjon, jeg likte boka. Jeg kikket innom Filmweb for å se traileren for filmen som er basert på boka, og hjelp og trøste – det ser dårlig, dårlig ut. Jeg gidder ikke å se den. Når menneksene i den franske byen snakker på klingende amerikansk og alle bildene er i duse farger, så nei takk. Jeg synes også det var merkelig at de tydeligvis har valgt en jente med japansk utseende til å spille kvinnen i Japan – det er jo eksplisitt i boka at det er en europeisk kvinne, og det synes jeg er viktig – for det gjør henne malplassert i omgivelsene, og dermed enda mer fremmed og mystisk.

Read Full Post »

200px-omshantiomIngen kan romantikk og humor som Bollywood.
Mmmm…….kjærligheten er udødelig og evig, den kjenner ingen grenser, selv ikke døden. Dette er plottet i Om Shanti om, and I like.

Ja, jeg liker. Filmen er fra 2007 og introduserer Deepika Padukones debut som Bollywood skuespiller. Jeg liker henne godt. Mannlig hovedrolle er….surprise, surprise…..Shahrukh Khan. Du skal ikke ha sett mange Bollywood filmer før du kjenner igjen denne karen. Han spiller i omtrent alle filmer, selv om han har noe konkurranse, blant annet fra min favoritt Abhishek Bachchan. Men jeg liker Shahrukh Khan også.

Denne filmen er veldig morsom. Bollywood er flinke til å leke seg med genren og de tar ikke seg selv så høytidlig alltid. Denne filmen er full av krossreferanser og harselas over tidligere Bollywoodfilmer.
Jeg liker drama og romantikken, det er mye av begge deler her. Jeg liker mor-sønn forholdene som alltid er framtrendende og jeg liker det visuelle; alt er så vakkert i Bollywoodfilmene. Og så digger jeg musikken – det er bare utrolig bra.
Her har dere litt kliss og musikk, det første møtet, ikke bry dere om dressen til Sharukh Khan i første klipp, det går over!

Filmen er kjempe fin, tårer og latter omhverandre. Forutsetningen er at du liker Bollywood genren, den er spesiell – det er mye overspill og indisk humor som det tar litt tid å venne seg til.

Read Full Post »

Older Posts »