Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2009

uncommonDronningen av England får en ny lidenskap – lesning. Hun blir helt besatt og alt annet i livet hennes kommer i annen rekke. Hun deler denne lidenskapen med kun én; tjeneren Norman.

Denne boka synes jeg var ganske søt og litt teit. Det er en ganske morsom idé som Alan Bennett spinner på, men jeg finner det lite troverdig; dronningen virker stokk dum, og ingen i hele England forstår hennes lidenskap for lesning. Hun virker som en ensom leser i alle sosiale settinger. Det er jo litt rart; jeg vil tro at Dronningen av England omgås mange beleste mennesker til daglig.

Likevel er det en fin, liten bok – ganske morsom – men jeg tror jeg mister litt gjennom språket; det er ganske vanskelig engelsk, så for en gangs skyld burde jeg nok lest den oversatte utgaven.

Read Full Post »

Hovslager

knirk4Å finne en god hovslager er ikke lett.  Det er mange som er selvlærte, og noen som ikke har lært noe som helst. Det er veldig mange der ute som skor uten å kunne noe særlig, og jeg har vært borte i mange av de.

Det å lære seg å sko hester er et håndverk som må læres på lik linje med andre håndverk. Det er to års utdanning og så to år i læra. Man må kunne smi, men også vite mye om hoven og hester generelt.  Hver hest må vurderes individuelt. Jeg har stor respekt for hovslageryrket, og nå har vi endelig funnet en hovslager som er dyktig. Han er snart ferdig i læra, og gjør en ordentlig jobb.

Hester skal skos cirka hver 7. uke og det koster omtrent tusenlappen pr. hest. Så vet dere det. Alltid fint å lære noe nytt! På bildet ser dere hoven til hesten min, nyskodd og klar for glatt vinterføre. Den sorte gummigreia som ligger mellom hoven og skoen heter hovgrip og gjør at det ikke kladder. Uten de så går hesten på stylter i kram snø, og det er ubehagelig. Hovgrip og brodder brukes bare om vinteren.

Read Full Post »

Bolt

bolt__no__poster__138859fDenne filmen var morsom!  Jeg lo masse, og det er ikke så ofte jeg gjør på tegnefilmer for barn. Bolt er så søt at jeg må skaffe meg en hund til, og katten er fin. Hamstern er kjempe morsom, og duene er så geniale at jeg kjente jeg ble imponert (og når ble jeg det sist av en Disney produksjon?). Vi var på kino hele familien, og alle fire koste seg  (jeg har to gutter på 7 og 9 år).
Jeg vil ha en liten hund – voff voff!

Read Full Post »

gikkIngenting er bedre enn tjukke bøker som strekker de lange ordarmene sine rundt meg og drar meg inn mellom permene og inn i en annen virkelighet. Der kan jeg være lenge. Men jeg er ikke alltid forberedt på hva jeg skal være med på den tida jeg er der inne.

Noen ganger er det nådeløst. Jeg er ikke forberedt på hva som skal skje, jeg er prisgitt forfatteren som leder meg gjennom et fremmed landskap og hendelser som igangsettes uten at jeg kan gripe inn.

Noen ganger velger forfatteren å gjøre store valg med små pennestrøk. Skal denne personen få leve eller dø? En setning avgjør.

 Han dør.

Videre i handlingen. Fortelle fortelle. Men jeg står lamslått tilbake. Bla tilbake! Bla tilbake! Han døde! Hallo Herr Forfatter! Du drepte ham! Kan du la være? Skrive om? Det er bare én  setning om å gjøre. Det er vel ikke så nøye for deg, kom igjen. Vær grei! La han leve.

Den følelsen hadde jeg flere ganger gjennom Kjell Westö sin mesterlige roman Der vi engang gikk (på norsk 2007). Han dveler ikke, den godeste Westö; han forteller. Han går raskt videre, han trekker i trådene, igangsetter begivenheter og lar personene i boka leve, oppleve, elske og dø. Boka er blottet for språklig sentimentalitet, men berører likevel langt inn i sjela.

Men la oss starte et annet sted; det var ikke her jeg hadde planlagt å begynne blogginnlegget om Der vi engang gikk.

Så en gang til:

Kjell Westö (f. 1961) fikk Finlandiaprisen (Finlands mest prestisjetunge litteraturpris) for boka Der vi engang gikk. Westö er finlandssvensk med flere prisbelønte utgivelser bak seg.

Der vi en gang gikk tar utgangspunkt i det som skjedde Finland vinteren 1918.

Westö sitter på en enorm historiekunnskap om Europa og Finland. Vi får være med til Finland i en svært betent politisk tid; Finland står på randen til borgerkrig, og det er det som skjer disse få månedene i 1918 som forfølger bokas personer til siste brutale side.

De hvite. Kilde: Wikipedia.

De hvite. Kilde: Wikipedia.

I borgerkrigen sto de røde mot de hvite. Og persongalleriet i boka gjenspeiler begge sidene; noen er røde; sosialister, arbeiderklasse og fattigfolk – og noen er hvite; overklasse, borgerskap og selveierbønder. I løpet av fem måneder mister 37 000 finner livet i den svært brutale krigen. Jeg leser på nettet at det som skjedde vinteren 1918 da unge gutter fra samme land sto på hver sin side av skyttergravene, har vært fortiet og «glemt» i Finland. Det er på en måte for dystert,  skamfullt og forvirrende for ettertiden å forholde seg til. Westö sin roman har blitt sett på som et forsøk på å fylle dette tomrommet i finsk historie.

De røde. Kilde: Wikipedia.

De røde. Kilde: Wikipedia.

Westö sier selv i et intervju med Aftenposten at «De som tviholdt på å være upartiske, måtte nøye seg med å kalle det «hendelsene i 1918″. Først i de siste årene har vi kunnet snakke og skrive om dette uten vondt blod.»

I dette landskapet ruller forfatteren opp et enormt persongalleri, nesten på Tolstojsk vis, her er ikke bare én hovedperson. Det gjelder å holde tunga rett i munnen i starten, forfatteren hopper fra den ene til den andre uten å dvele – det kan føles litt vel raskt, men pust med magen, og så vil herligheten brette seg ut for deg. Jeg leste med stigende glede.

Personene griper godt tak i meg. Lucy, Eccu og ikke minst Allu. Han er min favoritt hele veien – Allu Allu Allu.

Det er utrolig imponerende hvordan forfatteren klarer å håndtere det store persongalleriet som han fletter inn i sentrale historiske begivenheter i Finland. Han nøler ikke, han er et grunnfjell i stil og innhold gjennom bokas 550 sider. Episk kan det nok kalles.  

Boka handler om kjærlighet, vennskap, om å feile, om å forsøke å reise seg, om fortrenging, fortielse, hjelpesløshet ovenfor de som står deg nær. Men boka handler også om en hel nasjon; å leve sammen i et samfunn, tilsynelatende vellykket, men med mørke hemmeligheter som stinker. Både på individplan og på nasjonsplan. Her står gladjazz og sportsprestasjoner side om side med unge gutter som graver sin egen grav før de henrettes. Boka er svært realistisk i sine skildringer, men lite dvelende. Den er ofte vond. Og like ofte glad. Noen ganger morsom. Den sier noe om at det finnes en grense for et menneske; en grense for hvorvidt det er mulig å reise seg og gå videre når du har vært i krigens midte.

Boka er en kjærlighetserklæring til Finland og ikke minst byen Helsingfors. Jeg har aldri vært opptatt av Finland kan jeg ærlig innrømme, men nå kjenner jeg at Finland er mye nærmere og jeg er takknemlig for å ha lært og sett et land på en ny måte.

Å, dette var bra lesning! Anbefales! Og takk til Gøril som anbefalte meg å lese boka.

Read Full Post »

young-girl-reading-print-c10032525I går var moren min på besøk, og som alltid vanket det et par bøker. Å få bøker i gave gjør at jeg blir glad helt inn i magen. Denne gangen fikk jeg Alberto Manguel; En historie om lesning og Alan Bennett; The uncommon reader.

En ulempe ved å gi meg bøker når du kommer på besøk, er jo selvsagt at jeg blir usosial – jeg må kikke på de med en gang. Jeg bladde gjennom Manguel, det er en bok jeg har kikket på mange ganger før, men aldri eid. Det var mange fine bilder og en bok man ikke trenger å lese fra perm til perm nødvendigvis. 

Jeg merket meg at i gamle Hellas skulle ikke fine frøkner lære å lese, så de hadde skolerte slaver som leste høyt for kvinnene. Det er lett å se det for seg.

Read Full Post »

Streif

For en stund siden holdt jeg et kurs for elever fra ungdomsskolen. På et tidspunkt skulle elevene skrive hva de ønsket seg aller mest i livet. Jeg fant noen av arkene da jeg ryddet, og her har dere et par utdrag (anonymisert).

Amir var 14 år og skrev:

«En mann ønsker seg nok mest en kvinne som elsker ham for den han er, som er sammen med han og koser med han. En kvinne som han elsker, beskytter og han skulle ikke kunne leve uten henne. At han skulle elske henne av hele sitt hjerte.»

Fatima er like gammel og skriver:

«Jeg vet ikke hva andre vil ha, men jeg vil ha respekt. Jeg vil ha like mye respekt som mannen og jeg vil også bestemme selv, jeg behøver ingen som bestemmer over meg. Jeg vil være lykkelig gift også, men om man kan respektere hverandre så har man lykke.»

Read Full Post »

Dagbok

large_18_06_12059788205328617Dagbok av Tomas Espedal er akkurat det; en dagbok. Den er skrevet i løpet av et år i hans liv. Den er personlig, veldig nydelig og ganske så vond.

Det er på en måte litt vanskelig å vurdere en dagbok – en dagbok er jo en personlig ytring. Når jeg leser den tenker jeg aldri at han burde ha holdt dagboka for seg selv. Jeg er glad for at jeg får lese. Boka er tynn, jeg leste den på en busstur. Flere steder grep den meg så jeg måtte kikke ut av bussvinduet, blank i øynene. Han skriver på forskjellige måter gjennom boka, noen steder er det nærmere diktform, mens andre steder fortellende. Jeg liker vekslinga.

Det er en kjærlighetsroman, ikke bare til en kvinne og to døtre, men også til det å lese og skrive. Det synes jeg er helt fantastisk fint – en kjærlighetsbok til litteraturen.

Hvor er den som leser?
Det er like umulig å angi som det er å forklare hvor det ble av henne som nettopp er død. Den lesende er borte. Hun ligger der i sengen, du elsker henne, men hun er forsvunnet, og du trenger ikke å lete, hun ligger jo ved siden av deg og du vet at hun er borte. (side 13)

Denne fikk jeg også anbefalt i bloggposten om kjærlighet, og er den andre boka jeg leser på anbefaling fra dere. Takk til jrl.

Anbefales.

Read Full Post »

Older Posts »