Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2009

Paris

paris2Nå reiser jeg til Paris om kun få timer.  Jeg skal bare ha det fint sammen med min yngste sønn på 7 år. Det er visst relativt kjølig der nede sier foreldrene mine som er der. Vi tar med tjukk jakke. Og bok.  Kommer hjem mandag kveld, så her på bloggen blir det stille noen dager. God helg alle sammen!

Read Full Post »

sukkertc3b8yEn anerkjent norsk forfatter (visstnok) velger å skrive Sukkertøymannen (2008) under pseudonymet Hauk Hildebrand. Hvorfor? Fordi boka «er et så spesielt og kontroversielt prosjekt at forfatteren ønsker å gi leserne muligheten til å oppleve teksten uavhengig av forestillinger om personen bak.» (fra omslaget på boka).

Les: Forfatteren tør ikke å stå fram.

Boka handler om ei lita jente som blir kidnappet av en pedofil mann og hans psyko venn. Det høres ille ut, det er ille, men forfatteren gir oss en annen fortelling enn vi forventer.

Jenta, Rose 8 år, lever med en enslig, trygdet mor som ikke helt klarer å ta vare på henne. Det går i tv døgnet rundt, moren kan ikke og tør ikke svare på datterens spørsmål som handler om alt mellom himmel og jord, og de lever av seigmenn og ferdigpizza. Når Rose en dag ser noen som har handlet grønnsaker i butikken, undres hun over hva det kan være. Moren, Madeleine, svarer som best hun kan:

«Det er nok noe fra grønnsakdisken,» svarer hun. Den disken går de alltid raskt forbi, selv om det hender at Rose titer nysgjerrig på ting der. Det er jo mange rare farger å se på sånne varer, og barn liker farger.

«Er det til å spise?» maser ungen. «For mennesker?»

«Ja da,» mumler Madeleine. «Noen liker det. En slags grønnsak, sier jeg jo. Som fjonge folk pynter maten sin med når de skal ha fest.»

(s. 31)

Rose har aldri smakt grønnsaker hjemme. Det gjør det heller ikke enklere at mora er gravid igjen:

«Madeleine er gravid igjen. Det var ikke meningen, men hun klarer ikke å si nei når noen er litt vennlige mot henne.» (s. 12)

Så blir Rose altså kidnappet, eller: Hun følger frivillig etter en mann hjem. Mannen er pedofil, men tiltrekkes bare av unge gutter. Vi forstår veldig tidlig at det ikke kommer til å skje seksuelle overgrep i boka. Derimot lager Theo, som mannen heter, de deiligste retter til Rose; hun får grønnsaker, fetaost og urter – og Theo er svært kunnskapsrik så han kan svare på alt det Rose lurer på som moren aldri har kunnet svare på. Han kjøper også mange fine klær til henne. Rose stortrives hos Theo.

Jo da, det er jo en litt morsom vri, den potensielle overgriperen gir barnet mer enn moren klarer? Likevel synes jeg møtet mellom Rose og Theo er svært lite troverdig. For eksempel tar det flere dager før Rose begynner å henge med leppa og vil hjem. Rose sier at hun undres på om moren kanskje trenger noen dagers pause fra henne, derfor er det greit å være hos Theo. Ha ha – særlig! Alle som har barn selv vet at et barn ville savne foreldrene sine ganske så lynkjapt i et fremmed hjem.

Politiet leter, mora får sammenbrudd.

Rose kommer hjem igjen, ingen skade skjedd, hun er like glad som før og gleder seg til å møte mannen som har holdt henne fanget i flere dager på nytt. Troverdig? Not.

Boka er svært lettlest, jeg leste den på en ettermiddag. Den er i og for seg underholdende, men jeg synes ikke spenningen ligger i Roses opphold hos Theo og hans gærne venn.

Jeg synes fortellingens største potensiale ligger i morens forhold til datteren, Rose. Det er en interessant biperson her også; århundrets mest grusomme venninne, Erle. Mora til Rose er et nydelig vesen, full av selvforakt, og med stor kjærlighet for datteren sin. Det hadde vært mer interessant å følge deres forhold – den pedofile tråden i boka er ganske søkt. Jeg synes også forfatteren er feig som skriver under pseudonym.

Read Full Post »

Jeg fikk med siste forestilling av Peter Pan på Det Norske Teateret i dag. Jeg så Jungelboken med Adil for en stund tilbake, og jeg må si jeg er mektig imponert over hva DNT klarer å få til for barn og ungdom. Begge oppsetningene er svært gode. 

peterpan_collage41

Peter Pan overbeviser fullstendig – summen av skuespillere, regi, scenografi og koreografi gjør det hele til en magisk stund som er vakker, overbevisende og humørfylt. Det er så en mister pusten når de flyr over stjernehimmelen med London under seg. Og jeg begynner nesten å grine når publikum redder Tingelings liv ved å rope at de tror på feer; «jeg tror på feer!» roper en hel sal av overbeviste barn (og voksne – hvertfall jeg). Entreen Peter Pan gjør ved å fly gjennom de enorme vinduene er også spektakulær.

Jeg tenker på Peter Pan som litteratur. Skrevet av James Matthew Barrie i 1904. Det er litt som Maria Gripe som jeg akkurat har skrevet om. Eller Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. De er på en måte forløperne til dagens fantastiske litteratur. Dette er litteratur som vi si oss noe mer enn å gi et actionfylt eventyr.

Alle barn, bortsett frå ett, veks opp. Dei får snart vite at dei kjem til å bli vaksne, og den måten Wendy fekk vite det på, var denne. Ein dag få ho var to år gammal leika ho i ein hage, og ho plukka ein blome og sprang med den til mora. Eg reknar med at ho må ha sett heilt nydeleg ut, for fru Darling la henda på hjartet og ropte, «Å, kvifor kan du ikkje vere slik for alltid!» Dette var alt som hende mellom dei om dette temaet, men frå no av visste Wendy at ho måtte bli vaksen. Du veit alltid det etter at du er to år. To er byrjinga på slutten. (fra Barrie: Peter Pan – gjengitt i Norske teaters program for oppsetningen Peter Pan)

Peter Pan har undertittelen Gutten som ikke ville bli voksen. Peter Pan nekter å bli voksen. Det er viktig at fantastisk litteratur ikke blir utvannet av kommersielle interesser. Barn og unge er begeistet for denne genren som ofte har dårlig rykte: Fantasy er dårlig litteratur. Det er selvsagt ikke sant – men kvaliteten er veldig varierende på en genre litteratur som har eksplodert – et marked skal mettes.

Men nok om det, tilbake til Peter Pan:

Jeg blir nysgjerrig på boka. Jeg skal lese den for gutta mine. Tormod Haugen er blant de som har oversatt Peter Pan – det er lovende da Haugen er en annen favoritt fra jeg var ung. Vi stikker på biblioteket i morgen for å låne den. Jeg har aldri lest den.

Jeg husker også filmen Finding Neverland som jeg så for noen år siden. Den husker jeg var fin. Den handlet om Barrie som skrev Peter Pan.

Jeg hadde med min 9-åringe sønn på teater i dag. Han synes det var råbra. Nå skal jeg bli enda flinkere til å ta med unga på teater. Det er enkelt når teateret gjør jobben sin – som med Peter Pan på Det norske teateret.

Read Full Post »

kulturtorg_2009_jpg_mid3

I går var jeg på Kulturtorget med Kultur.Akershus. De er en viktig oppdragsgiver for oss (her er jeg: http://www.snirkelsnakk.no) . Det er en skikkelig vitamininnsprøyting å se andre i aksjon. Dans, teater, litteratur, film, scenekunst – det svinger av Den kulturelle skolesekken. Så mye dyktige folk!

Da jeg vokste opp på -70 tallet på østkanten i Oslo så gikk vi av og til på Symra kino. Det var det eneste vi fikk oppleve av eksterne kulturtilbud. Aldri en konsert. Ikke teater. Ingenting.

Nå vår unga våre jevnlig besøk av produksjoner som holder høy kvalitet. Det er jeg så glad for. Mine sønner kommer ofte hjem og bobler over når de skal fortelle om noe de har sett.

I går var Harald Rosenløw Eeg og Taran Bjørnstad på scenen. De var gode begge to. Rosenløw Eeg er en super god muntlig formidler – han fortalte om hvordan det er å reise på turné med skolesekken og hvordan man blir mottatt (eller ikke mottatt) på de forskjellige skolene. Jeg kjente meg godt igjen. Jeg har i grunn aldri lest noe av den mannen. Har du? Det må jeg gjøre noe med. Jeg setter han på lista. Bjørnstad også.

Read Full Post »

Maria Gripe

Maria Gripe

Maria Gripe tok over etter Astrid Lindgren som favoritt da jeg var omtrent 12 år. Gripe ble en av min ungdomstids store forfattere. Kanskje den største. Jeg leste alt av henne, og hver eneste bok var spesiell for meg.

Jeg har ikke lest Gripe på over 20 år, men nå leste jeg Agnes Cecilia på nytt. Det er kanskje farlig å ta opp igjen litteratur som en gang har betydd så mye. Man forandrer seg som person, og opplevelsene knyttet til en spesiell bok henger sammen med hvem man var den gangen man leste den. Agnes Cecilia leste jeg da jeg var ung, lengtende og relativt uerfaren. Kanskje nettopp derfor traff historien om Noras søken meg så spesielt?

Boka tåler å bli gjenlest, selv om opplevelsen ikke er den samme. Det hadde jeg ikke regnet med heller. Det som er rart, og litt vemodig, er at jeg lettere husker meg selv som 14 åring når jeg leser Agnes Cecilia. Jeg kjenner igjen følelsene fra den gangen jeg leste den. Jeg husker opplevelsen jeg hadde av å lese akkurat denne boka. Det er som jeg kan finne et ekko fra den jeg selv var mellom permene i boka.

agnes1Det er rart.

Boka er full av mystikk og spenning. Innholdsmessig er den god, men jeg stusser over til tider dårlig språk. Kan hende det er oversettelsen som er dårlig, eller kanskje det bare er uvant å lese. Ikke vet jeg. Men min Maria Gripe kan ingen ta i fra meg. Jeg er overbevist om at hun har vært med på å forme den jeg er i dag. Det er fint å tenke på.

Read Full Post »

Sue Miller

Sue Miller

Etter å ha lest Sue Millers The good mother (1986), sitter jeg igjen med en litt spesiell følelse. Jeg ble ikke veldig engasjert av boka, men jeg har god lyst til å lese mer av Sue Miller.

Er det vanlig? Å lese en bok man egentlig ikke liker alt for godt, men likevel bli tent til å lese mer av akkurat den forfatteren? Ikke vet jeg….

Jeg synes boka er veldig godt skrevet. Jeg lurer på om det er tema som ikke engasjerer meg. Eller…det er ikke det at jeg ikke blir engasjert – særlig starten og slutten liker jeg. Midtpartiet kjeder meg. Boka handler om en skilsmisse og hvilke konsekvenser det har for en mor og et barn. Det er mange interessante problemstillinger her, særlig knyttet til barn og seksuell eksponering. Men det fenger meg liksom aldri helt. Jeg veit ikke hvorfor. Tja…. Har egentlig ikke så mye mer å si.

Mer Sue Miller derimot? Ja gjerne! Noen som kan anbefale andre titler?

Read Full Post »

bibelDa jeg skrev om Gustave Doré fikk jeg en fin kommentar fra bokkari. Jeg vet at bokkari har svært god peiling på bøker, og jeg har lyst til å dele kommentaren med dere:

«Så fint at du skriver om Doré, Lise – jeg er hjertens enig med deg, men jeg må bare føye til et par ord om Torgny Lindgren som har skrevet så ufattelig vakkert om Dorés bibelillustrasjoner. Han er forresten en av de fineste forfatterne jeg vet om – ikke bare forfatter, men dikter. Dikter i ordets egentlige forstand.

Han er svensk og sitter i det svenske akademiet og er dermed med på å bestemme hvem som skal få Nobelprisen i litteratur hvert år (det er en folkeaksjon i gang i Sverige for å få ham ut av Akademiet slik at han kan bli gitt Nobelprisen – det er jo ganske morsomt). Boken jeg omsider kommer til heter Dorés bibel og handler om en gutt fra fattige kår i Sverige et stykke tid tilbake – han har det ugreit, har lærevansker og greier ikke å lese, men han eier en bok! Dorés bibel. Den elsker han og takket være de strålende illustrasjonene, sitter hele bibelhistorien som klistret inn i hjernen hans. Det er en dramatisk, vemodig og vakker historie.»

Jeg har ikke lest Torgny Lindgren, men tusen takk for tips!

Read Full Post »

Older Posts »