Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2009

Tidligere i sommer etterlyste jeg bøker som sønnen min på 9 år kan lese selv. Han liker best å bli lest for eller å høre lydbok. Jeg fikk utrolig mange gode tips. Han er i full gang, og er ganske motivert.

Dette har han lest så langt:

VisBildeServletJon Ewo: Drageblod og blå safir

Dette er første boka i en serie om dragen Zara og familien hennes. 

Sønnen min likte den godt. Ikke stormende jubel, men fint. Han brukte ganske lang tid på å lese boka.

Han har lyst til å lese resten av serien, sier han, så de skal vi låne på biblioteket.  Jeg tror det har kommet tre bøker i serien så langt.

robertoIngvar Ambjørnsen: Pater Pietros hemmelighet

Dette er tredje bok i serien om Samson og Roberto. Den første boka leste de høyt i klassen til sønnen min. Den andre hørte han på lydbok. Dette er den tredje, og den leste han altså selv. Det gikk unna på en uke, og det er supert. Dette er noen av hans favorittbøker, sier han. De er virkelig populære. Forresten, kanskje et godt tips for barn som sliter litt med å komme igang med å lese selv. Hør de første bøkene i en serie på lydbok. Det er sikkert mer motiverende å komme igang å lese bok to eller tre selv hvis man syntes lydbøkene var spennende.

sigurdJosefine Ottesen: Sagaen om Sigurd

Dette er en serie bestående av seks bøker. Sønnen min har begynt på denne serien en gang før, men da leste han bare noen sider. Nå leste han alle seks bøkene på en dag! Han synes de var veldig spennende. Han kjenner historien om Sigurd Drakedreper (Fåvnesbane) fra før, og det hjalp nok på. Dette er lettleste bøker med mange illustrasjoner og lite tekst. Sønnen min var også fascinert av illustrasjonene.

 Nå har han begynt på første bok i Phenomenia. Rapport følger.

Read Full Post »

n23628Første gangen jeg hørte om Alice Hoffman og hennes White Horses var da jeg gikk på folkehøgskole i 1989. Romvenninnen min, Kristina, sa det var den fineste boka hun noensinne hadde lest. Siden den gang har Alice Hoffman dukket opp i ymse sammenhenger, men jeg har aldri lest henne. Så det var på tide.

Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg at White Horses skulle handle om, men jeg ble ganske overrasket over å finne en incestiøs kjærlighetshistorie. Boka handler selvsagt om mer enn det. Den handler om å overvinne en vond barndom og å løsrive seg fra fortidens skygger. Jeg synes boka handler om omsorgssvikt fra ende til annen. Om to foreldre som ikke klarer å ta vare på ungene sine, om skrudde relasjoner og om illusjoner som brister. Den handler om mannsrollen og mangel på rollemodeller. Det er en trist historie.

Alice Hoffman er en knallgod forteller. Boka fanget meg umiddelbart og jeg leste den på et par dager. Særlig kommer man nær personene hennes. Fortellingen er også godt skrudd sammen og helstøpt.

Hvis jeg skal utsette noe på Hoffman, og det skal jeg nok, er det at jeg synes hun blir vel….hm…hva heter det….symboltung? svulstig? klisjefylt?…reint språkmessig, mener jeg. Det faller haukefjær ned fra himmelen og det er blomster overalt!

Noen eksempler:

 ”When he sat by the river he truly expected Teresa to rise from the dephts, a string of orchids woven through her fingers and her toes.” (s. 296)

 (hovedpersonen drømmer om en hest:)

He was graceful, an expert swimmer, the water rolled off his dark back and shone in the moonlight. Water weeds and flowers attached themselves to his mane as he grazed on the wild iris which grew along the farthest bank(…)..the petals were the color of amethysts or of rain that falls at night.  (s. 288)

Jeg blir litt trassig når jeg leser sånt. Litt sånn ”regn som faller om natten har vel f… meg samme farge som regn som faller om dagen.” Litt kjip leser liksom.

“A long time ago, when a summer lasted forever and the sky was the color of hyacinths, Teresa could have traced Silver’s face in the sand blindfolded….” (s. 299)

Hver av disse er kanskje ikke så ille, men det er myyyye av det.

Når det er sagt, så ga boka mersmak, så det er ikke usannsynlig at det blir mer Hoffman på denne bloggen.

Read Full Post »

n270468Jeg er sur!

Jeg er inn i margen supersur.

Sommerens første bok ramler med brask og bram rett ned i gjørma.

Jeg har lest Trudi Canavan før og vært enormt begeistret, særlig av hennes Black magician trilogi. Også Priestess of white trilogien likte jeg, om enn ikke like godt.

Jeg har gått og ventet på neste bok fra Canavan. Virkelig ventet. Så kom den i posten, 580 fylte sider av fantasydronning nummer én i min verden.

Men det var før.

Og nå?

SKUFFA!!!!! S – K – U – F – F – A!

Boka er bare så utrolig dårlig. Den er lagt cirka 100 år før handlingen i Black Magician, og boka skal forklare hvordan wastelandet i Sachaka blir til. Canavan har valgt seg en hovedperson, Tessia, som jeg aldri begynner å like. Selv om Tessia er hovedpersonen, så skifter stadig fortellersynsvinkel til andre personer i fortellingen. Det har jeg likt før, og det liker jeg nå også. Men alle personene hennes er stereotype og forutsigbare, den eneste som gjennomgår noe utvikling er Jayan, en medlærling av Tessia. Den emosjonelle dybden og utviklingen i karakterene er lik null. Det er så skrint at en sandstrand blir frodig.

Selve handlingen er rett og slett…..ingen handling. Det er bare en eneste lang dveling på detaljer i Canavans univers. Det er akkurat som om hun vil dele all bakgrunnsmaterialet sitt fra Black Magician med oss. Det er detaljer om magien og hvordan det virker, det er uendelige dialoger om ingenting, og rent handlingsmessig handler det i over 400 sider om hvordan noen magikere rir rundt i et land og leter etter en mann. Det er kjedelig, det er kjedelig, det er kjedelig! Det tar seg opp noe de siste 50 sidene, men da er det for seint. Sorry.

Nå jobber Canavan på en trilogi om Soneas sønn. Hvis hun ikke finner fram den pennen hun førte i Black Magician så gidder jeg ikke mer Canavan.

Så!

*geipe*

*finne ny sommerbok for å glemme denne*

Read Full Post »