Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2009

darkJeg er Murakamifan.

Derfor forstår jeg ikke hva som skjer når jeg leser denne boka.

Jeg får helt kløe, og det tar ikke lang tid før jeg får mistanke om at oversettelsen er dårlig. Særlig dialogene er så stive, de er lite muntlige og ikke konsistente.

Kaoru er bordellmamma. Hun er tidligere suomibryter og hun er en tøff jente som sier ‘sjæl’ og ‘veit’….i hvertfall av og til. I hvertfall når oversetteren husker på det. For her språkbruken så inkonsekvent at jeg får mark. Vi finner ’aleine’ og ’alene’ sånn omtrent annenhver side, og det samme med ’veit’ og ’vet’, og ’ble’ og ’blei’. –a endelser og –en endelser i hytt og pine. Jeg snakker her hele tiden om Karou som snakker. Det er i hennes muntlige dialoger, gjerne med samme mennesker, at det glipper hele tiden.

Dette er ikke bevisst språkbruk, dette er slurv. Det er jeg overbevist om.

Videre, også med Kaoru som eksempel:

Jeg tenker også at når du sier ‘sjæl’ og at noen har ‘råka ut for noe’, ‘et anna sted’,  så virker det temlig søkt at samme menneske sier ’slik’: ”hun kan jo ikke gå ut slik” (s. 41), ”ja, det kan virke slik” (s. 68) – hallo! Vi sier sånn; hun kan jo ikke gå ut sånn; ja, det kan virke sånn. Jeg har vokst opp på Bøler i Oslo, på østkanten, og vi sa ikke ’slik’ til noe som helst (dette er snakk om muntlig dialog). Lignende eksempler dukker opp flere ganger, sammen med andre ord som skurrer med ei bordellmamma som er breial i språket.

Jeg reagerer også på andre ting jeg ikke synes funker språklig. Det sitter fast hele veien, ingenting glir. Det er rett og slett kunstig.

Synes jeg.

Etter 58 sider fikk jeg nok. Jeg bestiller boka på engelsk i håp om at det er oversettelsen som er dårlig. For historien virker bra. Det blir for øvrig interessant å sammenligne den engelske og norske oversettelsen, boka er oversatt direkte fra japansk til norsk.

Read Full Post »

Hvor er hva?

Når jeg kjeder meg hender det at jeg prøver meg på denne. Prøv selv!

Read Full Post »

002577-FC50På Gardermoen i forrige uke kjøpte jeg denne boka, «A small personal voice».

Den innholder essays, anmeldelser og intervjuer. Alt om og av og med Doris Lessing. Jeg har bladd litt i den. Mye fint. 

I et intervju får hun spørsmålet om hun har noen råd til unge håpefulle skribenter.

«You should write, first of all, to please yourself. You shouldn’t care a damn about anybody else at all. But writing can’t be a way of life; the important part of writing is living. You have to live in such a way that your writing emerges from it. This is hard to describe.» (s. 53)

Hun sier ikke noe mer. Det er interessant synes jeg. Å leve slik at det du skriver vokser fra det. Det er klart at man skriver ut fra egne erfaringer og levd liv. Men det virker som om hun mener at man aktivt skal påvirke hvordan man lever slik at det man skriver blir best mulig.

Read Full Post »

Som nyvalgt leder for Fortellerscenen i Oslo , så vil jeg bruke bloggen  til litt snikreklame for forestillingene. Fortellerscenen ligger i Kulturkirka Jakob i Hausmannsgate 14.

Kersti%20StaabiHøstsesongen starter med besøk fra Sverige. Førstkommende onsdag klokka 19.30 kan du høre Kersti Ståbi fortelle og synge. Jeg har hørt henne før, men har ikke sett denne forestillingen. Kersti Ståbi er en av Sveriges mest annerkjente fortellere og hun har gitt ut flere cd’er, den siste hvor hun synger Alice Tegnér.
Om forestillingen på Fortellerscenen sier Ståbi:

Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet!

Under denna paroll (stulen av Hjalmar Söderberg) vandrar Kersti Ståbi glatt mellan lättklädda historier och sånger fulla av fysisk kärlek. Kersti är en av berättarna i kompaniet Fabula Storytelling, och sångerska med rötter i den svenska vis- och folkmusiktraditionen. Under denna afton utlovas också besök neråt sydligare breddgrader, där solen värmer hjärtan och skuldror även när Skandinavien ligger inbäddad i köld och snö.

Her, her og her kan du høre og lese mer om Kersti Ståbi.

 

Read Full Post »

650_Bokomslag_fil_160Denne boka fikk jeg tilsendt av forlaget, via forfatteren selv, og det var en utrolig hyggelig gest. Jeg synes det er stort å få fine bøker i posten. Bare sitte og holde i boka og være glad for å ha fått den. Bøker er pene. Denne er veldig pen. Jeg så stjerna ved Gunnar sitt navn med en gang, og slo opp på siste side umiddelbart. Jeg liker kjærlighet.

Boka heter Avstand2 (i annen – jeg klarer ikke å finne en knapp på tastaturet som lager et sånt lite totall….) og er skrevet av Monica Isakstuen Stavlund.

Det er flere bloggere som har skrevet om den vet jeg, men jeg har med vilje ikke lest andres omtaler. Først litt om boka sakset fra omtalen på Tiden forlag:

Aleksander blir oppringt av en kvinne som påstår at hun var gift med hans far og at denne mannen nettopp er død. Dette er et pussig budskap, ettersom Aleksander har vokst opp i visshet om at faren døde før han ble født. Aleksander oppsøker kvinnen, og i huset hun bor i finner han en hel etasje som er dekket av hundrevis med bilder av ham selv, fra sjuårsalderen og fram til i dag.
 
Hvorfor har faren fulgt etter ham og tatt bilder men aldri kommet fram – og hvem kan nå fortelle sannheten om det som skjedde?

Nåvel, hva skal jeg så si om denne boka?

Jeg kan jo begynne med å si at jeg har et noe anstrengt forhold til mye norsk samtidslitteratur. Lesere av denne bloggen har sikkert lagt merke til at jeg nesten bare leser engelsk litteratur. La meg samtidig si at jeg ikke har peiling på litteratur – objektivt sett. Det jeg sier på denne bloggen er konsekvent min opplevelse av å lese en bok. Hvordan jeg opplever det. Subjektivt. Ingen omtale som kan sies å være gyldig for flere enn meg selv. Det er meg og Aleksander, Fanny, Marianne og August. Finner vi tonen, liksom. Klarer jeg å være med disse folka gjennom det de opplever? Blir deres opplevelser mine – på ett eller annet nivå?

Til det kan jeg si ja.

Det er kraft i forholdet mellom de ulike menneskene. Da jeg leste Morgenbladet trakk de fram farsrelasjonen i denne boka. For meg handler ikke boka om farsrelasjoner, men om Aleksander sitt forhold til moren. Det er utrolig godt skildret. Det er vondt langt inn i margen. Det er nyansert, det er troverdig, det er fint. Episodene fra han var liten er fæle. Jeg er mor til to små gutter og det gjør inntrykk å lese om mor og sønn i denne boka. Aleksander sin naive tanke om å skjerme Fanny fra hans vonde barndomsminner finner jeg også (dessverre) høyst troverdig.

Jeg liker Aleksander. Men enda bedre liker jeg Fanny. Hun treffer meg med en gang. Hun er sterk, fin og klok. Av en eller annen grunn blir jeg skuffa når jeg hører hun er lege. Jeg var sikker på at hun var hjelpepleier – lege blir for…..tja…. samme det! Jeg tror jeg har mer tillit til hjelpepleiere enn lege. Dessuten virket hun ikke som en lege i begynnelsen.

Det er en detalj, glem det.

Men; det er altså fine personer vi møter i boka.

I tillegg er forfatteren drivende god til å skrive dialog. De er naturlige, de er nammenam å lese, og de gjør boka lettlest (ikke i betydningen av dårligere kvalitet) på en god måte.

Jeg har også lyst til å trekke fram at jeg liker Stavlunds spark til helsevesenent og psykiatrien. Hun klarer å legge inn noen gode innlegg om utilstrekkelighet og uverdighet. Det gir boka en mikroskopisk politisk tvist som jeg liker. Det gjør forfatteren litt synlig, og det liker jeg veldig godt.

Det er noe med språket jeg sliter litt med. For meg virker språket bundet, kontrollert og nesten tøylet ned i en form som sikkert mange liker. For meg blir det av og til noe kraftløst og fargeløst (når det er sagt så er det alltid dette jeg sliter med i norsk samtidslitteratur – jeg opplever at formen ofte hindrer fortellingens egen kraft i å nå leseren. Dette handler selvfølgelig om meg selv og mine litterære preferanser).

Jeg hadde egentlig skrevet en lengre blogginnlegg hvor jeg kommenterer noen scener, men det blir litt for detaljert. Det får ligge på pc’en min.

Uansett, kort oppsummert:

Dette er en bok som handler om forholdet mellom en psykisk syk mor og hennes sønn. Boka var fin. Utrolig mye bedre enn den siste norske boka jeg leste (vente, blinke). Stavlund kan skrive. Hun kan skrive som bare det!

Jeg gleder meg allerede til neste bok.

Read Full Post »

jodhaa-akbarVi fikk sett én film i sommerferien. 

Det er den indiske filmen Jodhaa Akbar fra 2008.  Regi har Ashutosh Gowariker, som vi kjenner fra blant annet Lagaan. Lagaan gikk til og med på norske kinoer.

Filmen er kategorisert som ’epic romance’, og det er min yndlingsgenre når det gjelder Bollywoodfilmer.

Filmen handler om den store Mughal keiseren som hersket i Hindustan, Jalaluddin Mohammad Akbar. Han er muslimsk og filmen handler om konsekvensene av hans ekteskap med Prinsesse Jodhaa som er hindu. Det er ikke en enkel sak at en muslimsk keiser gifter seg med en hindu kvinne.

Det er jo et ganske kult plot, og filmen er i typisk Bollywood stil  mange timer lang. Det er en fin film. Som jeg har skrevet før, så er Bollywood ekstremt gode på visuell estetikk. Denne filmen slår alle tidligere filmer jeg har sett i så måte. Den bør ses på stor skjerm, og gjerne i hd-kvalitet. Det er så vakre bilder at jeg nyter hvert sekund av filmen. Farger, kontraster, landskap, bygninger, mennesker, kostymer – helt utrolig.

jodha-akbar-3Skuespillerprestasjonene er også gode. Her skorter det nemlig ofte i Bollywoodfilmer, også når man har blitt vant til den typiske ’teatralske’ spillestilen. Aishwarya Rai er jo Bollywoods store stjerne, og man kan skjønne hvorfor når man ser denne filmen. Det er også fint å se noen andre enn Sharuhk Khan i den mannlige hovedrollen, og Hrithik Roshan er veldig bra (han har sjuuuukt pene øyne, men barten burde han ta). Likevel; noen scener bikker og blir bare teite; blant annet når Roshan skal temme en elefant. Bollywood er glad i muskelestetikk, men det blir for dumt.

Selv om jeg har nevnt det før så må jeg nevne kostymene. Filmen er vel verdt å se bare pga. kostymene, og det også for folk som ikke er interessert i den slags!

Selve historien er ikke denne filmens sterkeste side. Ikke det at den er dårlig, men den er veldig enkel. Greit nok.

still3Musikken er kjempe fin. Her er det lite dans og det til min manns store glede (og min skuffelse). Han så for øvrig hele filmen, og synes den var ganske fin. Det er første gang han har likt en Bollywoodfilm, og det sier ikke lite. Han synes de nemlig er helt håpløse (”å nei…nå begynner de å synge og danse igjen…”). At filmen hadde et historisk sus over seg med Hindustan, munghaler og politiske forviklinger hjalp nok på (og også Aishwarya Rai).

Tema for filmen er jo prisverdig nok; religionstoleranse.

Dette var en fin film for alle som liker Bollywoods noe svulstige stil.

Her kan dere se et lite klipp:

 

 

 

Read Full Post »

hildeHilde Eskild har skrevet en fin, liten bok som jeg har lest høyt for gutta mine. Jeg tror de er midt i blinken i forhold til alder, 7 og 9 år.

Boka handler om Siri Sara som reiser på sommerferie til Onkel Jarle. Der møter hun mange rare personer som hver kveld møtes ved ’fortellersirkelen’ hvor det blir fortalt historier. Boka er en blanding av Siri Sara sitt liv hos Onkel Jarle og historiene hun får høre hver kveld i fortellersirkelen. Det er fortellinger hentet fra all verdens mytologi og folklore, men alle handler om himmelen (altså ikke i kristen forstand, men mytologisk; hvordan sol, måne og stjere blir forklart gjennom eventyr og myter.) Denne delen er absolutt den beste delen av boka. Det er mange fine og kloke fortellinger. Rammefortellingen om Siri Sara er også fin, men noe mer intetsigende og med et til tider noe forvirrende persongalleri.

Jeg anbefaler boka som høytlesningsbok. Gutta mine syntes den var kjempe fin!

Read Full Post »

Older Posts »