Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2009

innbundetProsjektbok nummer to:

Rune Christiansen og jeg finner aldri tonen i boka Krysantemum (Oktober forlag). Han beskriver mennesker som virker helt fremmede for meg. Språk som gjør distansen mellom meg og historien veldig stor. Referanser jeg aldri har hørt om. Dialoger som ikke berører meg. Det er mye ord, men jeg blir aldri med inn i Agnes Løv sin verden. Derfor forlater jeg henne etter 80 sider.

Selv om jeg ikke er så begeistra for denne boka, så kan jeg jo nevne at den er skamrost i blant annet Dagbladet og i Morgenbladet.

Read Full Post »

innbundet_fullbokFørste kvinne ut i mitt prosjekt: Debutant Kjersti Annesdatter Skomsvold fra Lutvann. Boka heter Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (Oktober forlag). Skomsvold skriver om en gammel dame som er redd. Hun er redd for å dø, hun er redd for å gå ut, hun er redd for å snakke med folk, hun er redd for…tja..det meste.

Det kan jo fort bli en trist og kjedelig bok.

Men:

Kjersti fra Lutvann; du er genial. Virkelig. Jeg blir så begeistra inne i meg. Først tenker jeg at dette er jo litt sånn hyggelig plapring – å fortelle om denne gamle dama. Litt småmorsomt og bra skrevet. Men så begynner jeg å tenke at dette er jo bedre enn bra. Det er skikkelig veldig ordentlig bra. Det er bra fordi jeg får på følelsen av at Skomsvold ikke tenker så mye på setninger som skal bygges opp riktig og at komma og punktum skal stå på originale steder i teksten. Nei – jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig.

Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri (jeg er en kjedelig type), men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.

Dette er en god fortelling, ikke noe tull med språk og form, og med en vanvittig bra karakterskildring av en utrolig dame, Mathea.

Det er også en fantastisk kjærlighetshistorie mellom to mennesker. Jeg blir tjukk i halsen når jeg leser.

Her ble det mange superlativer, men jeg kan ikke annet.

Når jeg er ferdig med boka merker jeg at jeg har blitt fan. Skikkelig fan av av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Anbefales!

Biblioteket i Stavanger har også skrevet om boka.

Read Full Post »

rab-ne-bana-di-jodi-topFør vi kaster oss ut i norsk samtidslitteratur, så tar vi en tur til India, og filmen Rab ne bana di Jodi. Filmen (2008) har den alltid tilstedeværende Shahrukh Khan i hovedrollen sammen med Anushka Sharma.

Kort fortalt handler filmen om sjenerte og ganske kjedelige A4 Surinder som forelsker seg i den livlige og søte Taani. De inngår et arrangert fornuftsekteskap. Taani gjengjelder ikke Surinder sine følelser, men gjør alt hun kan for å være en god hustru. Men Surinder drømmer om hennes kjærlighet.  Taani blir med i en dansekonkurranse, men mangler en dansepartner. Surinder lager da et alter-ego, Raj – som er motsatsen til alt Surinder er – han er tøff, kul, utadvendt og kjekk. Taani kjenner ikke igjen Surinder i ny framtoning (jaaa…den er drøy!) og hun forelsker seg i Raj. Det er duket for forviklinger.

Tøffingen Raj

Tøffingen Raj

Okei, det er dårlig story. Jeg innrømmer det. Og det er en del dårlige scener her. Men likevel; jeg er med. Det er romantisk. Det er morsomt. Bollywoods fantastiske visuelle stil slår aldri feil. Vakkert! Ikke den beste Bollywooden, men jeg liker den. Det gjorde ikke Herr Knirk – han forsvant fort. Hvis du ikke har sett Bollywood filmer før, så tror jeg ikke dette skal være det første møtet.

Det er også litt morsomt at handlingen tar utgangspunkt i et arrangert ekteskap. Og at det ender godt. 

Andre Bollywood filmer jeg har blogget om kan du lese om her og her.

Hvis du lurer på hvordan det ser ut når man i Bollywood plutselig, midt i filmen, bryter ut i sang og dans, så kan du se det her – fra filmen:

Read Full Post »

Norsk-flaggJeg startet å blogge i januar. Etter den tid har jeg lest 31 bøker.

Tre av dem er skrevet av norske forfattere. Resten er for det meste engelskspråklig litteratur lest på originalspråket.

Som noen kanskje har fått med seg så har jeg et noe anstrengt forhold til norsk samtidslitteratur. Det kan du for eksempel lese om her og her (Avstand2 var jo et hederlig unntak). Jeg leser ikke norsk litteratur fordi jeg tror at jeg ikke liker norsk litteratur. Jeg tror at de gode fortellingene forsvinner i språklig formfjas. Men dette er en fordom (i følge Wikipedia er en fordom ’en forhåndsmening, som man fatter uten først å ha undersøkt saken’) – og jeg kan jo ikke bekjenne meg slike. Derfor skal jeg nå i gang med NORSK_~1et eksperiment. Jeg skal lese norsk samtidslitteratur! Fem bøker har jeg med hjem i dag. To av de har jeg plukket opp fra andre blogger, tre av dem er gitt til meg av min mor. Hun strakte sin lange bokpekefinger mot meg og sa ”Det er sannelig på tide, og når du er ferdig med norsk, så skal du lese svensk!” (og så ga hun meg Doktor Glas).

Greit, greit! En ting av gangen. Norsk først.

Min mor, som kan dette om bøker, har fõret meg med tre nyutgivelser. Den ene er det beste norske hun har lest på 20 år. På 20 år!

Så da, kjære lesere, blir det norsk. Forresten; Genesis kommer innimellom, for jeg er med på Bokbloggturnè. Og Pan skal jeg lese. Norsk, men ikke samtidslitteratur.

Jeg synes dette er et bra prosjekt. Knirk goes norsk. Jeg har til og med Doris Lessing liggende, ulest og veldig lokkende – men jeg er sterk i sjela og ønsker å møte mine egne fordommer. Så får vi se.

Visj mi løkk.

Read Full Post »

Where have all the good men gone and where are all the gods?

Where’s the streetwise Hercules to fight the rising odds?

Isn’t there a white knight upon a fiery steed?

Late at night I toss and I turn and I dream of what I need.

I need a hero.

I’m holding out for a hero ’til the end of the night.

He’s gotta be strong and he’s gotta be fast

And he’s gotta be fresh from the fight.

I need a hero.

I’m holding out for a hero ’til the morning light.

He’s gotta be sure and it’s gotta be soon

And he’s gotta be larger than life!

Read Full Post »

rivertonMystikk. Kjærlighet. Hemmeligheter. 

Noen ganger smaker Snickers bare kvalmt. Andre ganger, særlig hvis man er sulten, så smaker det vanvittig godt. Det er akkurat som om kroppen trenger akkurat den sjokoladen.  Sånn er det med bøker også. Jeg trengte The house at Riverton akkurat nå. I en periode med mye jobb og litt boktrøtthet, så var boka til Kate Morton som å entre en godtebutikk, som å legge seg i en stor nyoppredd seng i et luftig slott, som å …ja…spise Snickers når man er supersulten.

Jeg har lest Morton før, The Forgotten Garden, og likte den godt. Kate Morton er australsk og bøkene hennes er utgitt i 31 land. Hun har bare skrevet disse to bøkene så langt (hun er født i 1976).

I The House at Riverton møter vi to søstre, en businessmann, en poet og en hushjelp. Bland dette med 1. verdenskrig, store herregårder, fattige og rike, hemmeligheter og selvmord…ja – da er du langt inne i Mortons univers.

Jeg synes hun skriver godt. Hun begynner vakkert og romantisk, men skjerper språket inn i strammere rytme ettersom vi nærmer oss slutten. Hun behersker noe jeg tror er vanskelig; hun gir oss nemlig stadig små avsløringer; vi får vite helt innledningsvis hva som skal skje til slutt. Hun røper stadig viktige ting før de skjer; det er risikofylt, men hun gjør det ganske så bra. Jeg synes hun halter litt på slutten; hun drar det nesten i havn, men ikke helt. Men; boka  funker som bare det, særlig første 2/3 av boka er bra.

En annen ting jeg liker med Morton er at hun i denne boka, på samme måte som The Forgotten Garden, kjører parallelle handlingsløp; en handling foregår i dag – og samtidig forteller hun om det som skjedde den gangen for lenge siden. I denne boka er det 1999 og 1924 som fortelles samtidig. I The Forgotten garden opererer hun med tre tidslinjer synes jeg å huske. Det er fint, det skaper dynamikk og spenning, men samtidig også nostalgi og melankoli i en gammel dames tilbakeblikk på livet. I tillegg skildrer Morton i begge bøkene kvinners liv – det er historier om kvinner – og det merkes. Hvordan? Vet ikke, men jeg tenker på det mens jeg leser. Og liker det.

Det er ikke så mye motstand i bøkene, de glir inn som god sjokolade, dog uten kalorier. Nam nam.

Karin skriver om boka her.

Her kan du høre forfatteren selv snakke om boka:

Read Full Post »

TaleTellerVi leter etter bøker sønnen min på 9 år kan lese selv. Det går ikke så raskt. Vi prøvde oss på Phenomena uten hell. Vi prøvde Ericsons indianerbøker om Lille Ulv, men det var heller ikke noe særlig.

Så kom Harry Potter på lydbok. Det var knallsuksess. Han har hørt de tre første Harry Potter bøkene på lydbok om og om og om igjen. Nå har han lånt Harry Potter nummer fire som bok, og har ambisjoner om å lese selv. Det er en veldig tjukk bok for en som ikke er så glad i å lese selv. Men vi får se…. jeg oppmuntrer!

Read Full Post »

Older Posts »