Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2009

På årets siste dag oppsummerer Knirk sine leseopplevelser for 2009.

Igjen vil Knirk gjerne påpeke at omtalene kun baseres på hennes opplevelse av å lese boka. Hva hun opplevde der og da. Subjektiv så det holder med andre ord.

Her er Knirk sine største leseopplevelser i 2009 – i ganske omtrentlig prioritert rekkefølge:

Beste leseropplevelse med barn: Blekkhjerte av Cornelia Funke

Beste kunstopplevelse: Silent screen med Nederlands Dans Theater.

Godt nyttår!

Read Full Post »

Tenk – helt på tampen av året kom en av årets store leseopplevelser. Boka, som jeg har fått av en venn, er Mustafa Cans Tett inntil dagene – fortellingen om min mor.  Boka er gitt ut av Cappelen Damm i 2008.

Can flyttet til Sverige fra Kurdistan da han var 7 år. Faren hadde allerede oppholdt seg i mange år i Sverige, og mor med 7 barn kom etter. Planen var å være i Sverige i høyst 10 – 12 år, for så å flytte tilbake til landsbyen i Kurdistan, hvor mor og far hadde lagt igjen sin identitet og sjel. 30 år senere sitter Mustafa Can ved sin mors dødsleie i Sverige og forsøker å finne ut av hvem hun er og hvem hun var. Han vil få henne til å fortelle, men hun har aldri villet fortelle om livet sitt, tankene sine og drømmene sine.

Mustafa Can begynner å lete etter historien til sin mor. Moren forteller litt før hun dør, faren og tantene forteller.

Det handler om å miste 8 av 15 fødte barn. Det handler om venninnene hjemme i Kurdistan – om det nære, det varme. Det handler om å komme til Sverige, om å kunne erobre sitt egen signatur som 40-åring, det handler om en 12 årings skam over moren som er annerledes, og det handler om en kjærlighet så dyp at jeg begynner nesten å grine bare av å skrive disse setningene i bloggen min.

Boka har mye patos, men føles ikke et sekund som klisjefylt eller oversentimentalt. Det er bare utrolig, utrolig, utrolig fint. Jeg blir veldig rørt, men ikke ut av balanse. Det er mye gjentagelser, men ikke før helt mot slutten føles det  unødvendig.  Og det er bare en detalj som drukner i alt som jeg liker så godt. 

Can skriver at selv om moren er den som er han nærmest, så føler han at hun er en fremmed. Inntrykket jeg får når jeg leser boka er at Can er tett, tett inntil moren sin. Selv om han ikke kjenner historien hennes, så er han så nær henne – på hver eneste side, i hvert eneste ord og hver eneste setning. Selv i setningen der han skriver at moren er en fremmed, bærer han henne nært inntil hjertet.

Hvis du ikke har lest denne boka, vel – sorry – da må du bare gjøre det. Det er andre som har blogget om boka her  (Buskerud leser) og her (Books for Keep). Anmeldelsene i avisene er svært gode her (BT) og her (VG). Du kan lese Tore Renberg og Aslak Sira Myhre diskutere boka her. Og her er Mustafa Can hos Grosvold. Mannen er så usannsynlig skjønn at hadde det ikke vært for at jeg allerde er lykkelig gift, så skulle jeg reist til Sverige for å kjøre et seriøst sjekkeopplegg!

Read Full Post »

Tim Burton er en av mine favoritt regissører. Han står bak filmer som Beetlejuice, Edward Scissorhands, Sleepy Hollow, Big Fish, Charlie and the chocolate factory, Corpse Bride, Sweeny Todd og nå sist; Alice in Wonderland (2010). Det er jo litt av en merittliste!

Nå har vi sett en av de mindre kjente filmene hans (men med stor kultstatus), nemlig The nightmare before Christmas fra 1993. Den er i likhet med Corpse Bride en dukkefilm – mørk og deilig. Filmen handler om Jack Skellington som er skjelettkonge i Halloween town. Han og hans medborgere skremmer folk på Halloween, og resten av året bruker de til å planlegge hvordan de kan skremme folk enda mer neste gang. Jack Skellington er litt utbrent, så da han ved en tilfeldighet plutselig kommer til Julenissens verden blir han betatt av all glede og farge der. Han bestemmer seg for å kidnappe selveste julenissen og ta hans plass. En makaber skjelettnisse trukket av skjelettreinsdyr kommer glidende over vår verden og….skremmer livskiten ut av barna.

God underholdning, men ikke hans beste!

Read Full Post »

Goldrush

Morfar sitter sammen med de to gutta på 7 og 10 år i stua. De ler så høyt og så mye at alle andre som er i huset kommer for å se. På tv’en vises Chaplins Goldrush fra 1925.

Stua blir full. Alle ler. Noen ler av Chaplin, men de fleste ler av de tre som ser på – som de ler!

Mest ler morfar – han må holde seg fast i stolen for ikke å ramle av.

Film + jul = sant!

Read Full Post »

Karen Blixen

Frida Kahlo

Billie Holiday

Simone de Beauvoir

Hege Duckert har skrevet en bok om disse fire kvinnene og hva som skjer når forventningene til kjærligheten brister.

Av disse fire kjenner jeg bare Karen Blixen godt. Hun har jeg hatt med meg fra barndommen, min oldefar var brevvenn med Blixen og jeg har vokst opp med henne som en usynlig reservebestemor…nei, det passer ikke Blixen…grand tante kanskje? Billie Holiday kjenner jeg fra musikken, Simone de Beavoir har jeg så vidt vært borte i uten at jeg egentlig kan si noe om henne, og Frida Kahlo visste jeg ingenting om annet enn at jeg kan se for meg noen bilder hun har laget.

Mitt grådige hjerte er en fin bok for de som ikke kjenner disse kvinnene særlig godt. Jeg innbilder meg at hvis jeg hadde kjent alle like godt som Blixen, så ville det ha vært mindre spennende. Boka er skrevet i deilig populærspråklig drakt (er det et ord? Populærspråklig?) – dette er ikke tung filosofiske og litterære analyser, men Duckert som deler anekdoter og små fortellinger fra disse kvinnenes liv og blander inn litt om seg selv og så reflekterer hun rundt disse tingene. Omtrent 50 små sider til hver kvinne. Deilig deilig!

Jeg synes Duckert skriver med størst kjærlighet til Holiday. Jeg synes hun er mest engasjert i de Beauvoir. Jeg synes hun er mest fortellerglad i Blixen. Frida Kahlo er den jeg minst engasjerer meg i. Hun er fremmed for meg etter å ha lest om henne, som hun var fremmed for meg før. Hege Duckert selv synes ganske kraftig i boka, hun blander inn seg selv og sitt eget liv med vekslende hell. Kanskje det var en vanesak? I begynnelsen fant jeg det malplassert, men etterhvert ble hennes egne fortellinger fint krydder i det hun serverer. Dama er jo kul – jeg husker henne som musikkreporter fra Det Nye (?) på -80 tallet. I denne boka spretter hun noen ganger fjærlett i møte med disse fire bautasteinene av noen kvinner. Det blir litt rart i begynnelsen, men etterhvert…som sagt…så blir stemmen hennes en veiviser og en som sorterer tanker rundt de fire. Misforstå meg rett – Duckert er ingen lettvekter – det står respekt av hele henne, arbeidet hennes og de valgene hun har gjort.

For meg funker forsidebildet av Doisneau utrolig dårlig. Det gir helt feil signaler om hva boka innholder. Hjelper ikke at Doisneau har fotografert de Beauvoir.  Jeg får sånn Tuppen og Lillemor, Starlet og ukeblad følelsen. Og denne boka er utrolig mye mer enn det. Kanskje fordi jeg hadde et så sterkt forhold til bildet da jeg var ung, og at det er helt passè for meg. Utenpå denne boka med de fire store så ville andre ting funka utrolig mye bedre.

Men boka var fint for meg akkurat NÅ!

Read Full Post »

18 titler

18 bøker i en bunke.

5 norske

2 danske

3 svenske

7  fra resten fra verden

4 tjukke

mange tynne

7 kvinner

4 har jeg fått av moren min

2 har jeg fått i gave

6 har jeg funnet på andres blogger

5 er på engelsk

5 er forfattere jeg har lest noe av før

3 er tallet jeg regner med å få lest

– kanskje 4?

Mmmmmmmmmmmm…… hvor skal jeg begynne?

Det er jul – lesejul.

God jul!

Read Full Post »

Vi har vært på Nationaltheateret og sett på Pinocchio. Forestillingen ble tidligere i høst slaktet av Mona Levin i Aftenposten og bejublet av Mode Steinkjer i Dagsavisen. Jeg tok med meg besteforeldre og mine to sønner på 7 og 10 år, samt Herr Knirk. Mine forventninger var labre, ikke bare pga. Levins omtale, men også fordi jeg kjenner mange som har sett oppsetningen uten å være særlig begeistra.

Jeg tror jeg må omtale denne forestillingen todelt, sett med mine øyne, og sett med guttas øyne (som jo er i målgruppen mht. alder).

Gutta var superbegeistra. De synes det var veldig morsomt, de lo mye og kom ut fra teateret med strålende øyne og munner som plapret i kor om den fine opplevelsen. De likte spesielt godt gresshoppa Gunnar, og syntes alt var som det skulle. Så det er et godt skussmål fra de som Pinocchio var ment å være for.

Så får det heller være at foreldrene Knirk ikke var like fulle av superlativer. Jeg syntes det var mye motor, til tider slitsomt (særlig Gunnar Gresshoppe), og lite magi. Fortellingen om Pinocchio kom aldri helt fram. Handlingen forsvant i det ene musicalstuntet etter det andre, og ingen var spesielt gode til å synge. Jeg synes ikke historien ble tatt på alvor og dramaturgiske høyepunkt (f.eks. da Pinocchio blir til en gutt) ble bisetninger i forhold til gags og musikk.  Til tider var det vanskelig å få med seg det som ble sagt, og jeg synes samspillet på scenen var tamt.

nydelig scenografi

Likevel var det var absolutt noen godbiter med, jeg lo flere ganger av ting jeg synes var morsomt. Særlig Christian Skolmen som samler på fotballkort var morsomt. Musikken som ble spilt live var flott og forestillingen hadde en strålende vakker scenografi. Det er da synd at scenografien ikke blir fylt av magi fra skuespillere, og ikke minst manus.

Besteforeldrene var ganske så begeistret, så alt i alt var de fleste fornøyd.

Read Full Post »

Older Posts »