Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2010

Johan Ajvide Lindqvist har skrevet en bok om mord, vampyrer og en ensom gutt som finner veien inn i mysteriets mørkeste indre. Boka, La den rette komme inn, har vært en bestselger, og filmen kom i fjor. Den fikk gode anmeldelser.

Året er 1981. Livet i Stockholm-forstaden Blackeberg er som vanlig. Folk lever sine hverdagsliv og driver med sitt. Så rykkes tingene ut av sine vante baner. En tenåringsgutt blir finnet drept. Halsen er skåret over, og liket er tømt for blod. Ryktene om et ritualmord sprer seg. Innbyggerne lammes av frykt, men 12 år gamel Oskar fascineres av det bestialske mordet. Uten å være klar over det blir han etter hvert dratt inn i mysteriets mørke sentrum. (fra bokas bakside).

Jeg vet et ord som dekker min opplevelse av denne boka: Ekkel. Noe av det er bra ekkel; en type spennende gru som får deg til å se deg over skulderen når du sitter og leser. Men en annen type er ekkel som jeg ikke liker ekkel; mye splætter (blod, gørr, slim, monstre som spiser mennesker), men også pedofil zombie som jakter på den unge vampyrjenta som er 12 år i kroppen, men eldre i liv. Jeg liker ikke all kjønnsfikseringen på de unge hovedpersonene.  Jeg skulle ønske de var eldre.

Boka er spennende i begynnelsen når plottet legges opp. Senere blir historien mer platt og lite raffinert. Jeg blir aldri overrasket rent plottmessig, og jeg synes ikke forfatteren får fram et fint vennskap mellom jenta og gutten. Det gjør visst filmen, har jeg hørt. Men – absolutt, det er bra ting med boka også. Lindqvist har en del gode beskrivelser, blant annet om hvordan tørsten etter blod arter seg hos en vampyr. Han klarer å gjøre noen scener svært spennende og det er mange fine karakterskikkelser med. Boka gikk unna, 500 sider på et par dager – den er lett å lese.

Jeg er jo ingen krimleser, men hadde håpet på et litt kult vampyrdrama, men nei…. mest ekkelt. Jeg fant ikke helt den såre undertonen som boka sies å ha.

Under stjernene hadde en helt annen opplevelse av boka og den kan du lese om her.  Bai likte den også bedre enn meg, og det kan du lese om her.

Read Full Post »

Vincent – kortfilm av Burton

Etter at jeg postet et innlegg om Tim Burton, fikk jeg tips fra Unge Dreierstad om en kortfilm fra 1982 laget av Tim Burton som ligger på You Tube. Filmen heter Vincent, og her er den:

Read Full Post »

Knirk feirer

Bloggen min fyller ett år i dag! Et utrolig innsiktsfullt førsteinnlegg 26. januar i fjor satte standarden for videre blogging fram til dagens jubileum. Dagen ble feiret i bilen hjem da jeg fortalte Herr Knirk at bloggen min fylte ett år, hvorpå han mumlet «jaha ja» mens han pløyde Toyotaen videre gjennom rushet mot Carl Berner.

Hipp hipp og en liten bloggkake til meg og alle dere der ute som gjør det morsomt å skrive.

Read Full Post »

Det er mange grunner til å lese bøker. Noen ganger tenker jeg at lesere kan deles i to grupper: De som leser for innhold/handling, og de som leser for språk/form. Det er selvsagt en høl i hue inndeling, men det er noe i det. Det finnes bøker med god handling og et godt plott, men språket er helt elendig og jeg må legge fra meg boka. På den andre siden finnes det er en del bøker som får utrolig mye skryt for språket sitt, men hvor jeg tenker at språket er et irriterende hinder for å nå fram til det boka egentlig handler om (Vente, blinke er et eksempel på det for meg). Så er det de bøkene som sies at språket er helt nydelig, og det er det – men det handler om for lite – for meg. Helle Helles Ned til hundene er en sånn bok. Det er fint skrevet, veldig fint, men det mangler liksom noe.  

Hun har mye fint språk, f.eks:

Det oppsto et lite hull i samtalen, og vi bøyde oss alle tre etter kaffekoppene. (s. 97)

Men likevel griper ikke boka meg. Ikke i det hele tatt. Jeg tror jeg går glipp av noe. Det er noe jeg ikke forstår når det gjelder språk i bøker. For det er jo så mange som hyller Helle Helle, blant annet er boka nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Dagsavisen skriver i sin anmeldelse: «I «Ned til hundene» bruker hun den samme underdrivende stilen som er kjent fra hennes tidligere romaner. Enkelheten ligger til tider farlig nær det banale og trivielle. Men nettopp mestringen av denne grenseoppgangen, gjør Helles romaner til noe enestående i nordisk litteratur. Romanene hennes er alltid større enn seg selv. Det gjelder spesielt for denne nyeste og siste.»  

For meg grenser det til å bli kjedelig.  Janke skriver at det skjer mye i boka. Ja, det gjør det. Hun lufter hundene og lager mat. Hun sover og drikker litt. Hun snakker om helt dagligdagse ting. Men det der ligner jo på mitt liv! Jeg vil jo ikke lese om det?! Nå overdriver jeg igjen, for selvsagt handler boka om mer enn å lufte hunder og sove –  særlig mot slutten ble opplevelsen av å lese boka bedre. Jeg forstår at det handler om alvorlige ting, men det å skildre det gjennom en stillestående hverdag….hm…nei, funker ikke helt for meg. Dagsavisen skriver til slutt: «Det er vanskelig å finne en forfatter som så suverent behersker underdrivelsen og underteksten som denne danske forfatteren». Nettopp. Det er det jeg ikke takler helt. Tror jeg er dum egentlig. Jeg er litt sånn; så kall en spade en spade – fortell det som skal fortelles. Når alt skal skrives i underdrivelse og undertekst så blir det så knapt og hverdagslig og jeg får bare ikke med meg dramaet. Sorry.

Jeg liker bøker med handling. Og godt språk. Gjerne humor og litt rått. Ofte blir sånne ‘språkperler’ litt vel prektig for meg. Jeg liker f.eks. Kaarsbøl sin siste bok. Den var litt saftig. Det mangler ofte – det råe, saftige, tøffe og nammete. Det blir ofte litt tamt. Ned til hundene ble tamt for meg. Jeg er ikke avhengig av full action og huhei når det gjelder handling – langt derifra. Men jeg må dras inn i en annen verden. Ikke sitte å lese en bok, og egentlig ikke helt klare å konsentrere meg om boka. Det holder ikke at språket er godt da.

Tja – det finnes selvsagt ikke to typer lesere; handlingsleseren og språkleseren. Jeg vil ha begge deler; en god historie som er godt fortalt.

Read Full Post »

Hva med å ta en tur til Kulturkirken Jakob i vår for å høre litt god fortellerkunst for voksne? Her er vårens program på Fortellerscenen

27. januar: Anders Granstrøm, Ramayana – et Bollywooddrama

Like gammel som fortellerkunsten, like uendelig er kampen mellom vondt og godt, mellom liv og død, mellom kjærlighet og hat, lengsel og tilfredsstillelse. Om dette handler Ramayana, et indisk epos som ble nedtegnet for omtrent 2500 år siden. Anders Granström har vært skuespiller i snart 40 år, og forteller i nærmere 30. Han er en av Nordens mest erfarne og etterspurte fortellere. Vi er stolte av å ha ham på Fortellerscenen for andre gang.

24. februar: Georgiana Keable, Milarepa

The dramatic story of a young Tibetan boy who finds himself in the midst of a family tragedy. He is urged to learn the arts of Black Magic to revenge his mother and sister and becomes a powerful magician. Then the force of his evil dawns on him. Milarepa has been the favourite story of Tibetans since he lived almost one thousand years ago. A story of laughs and loss which pulls the carpet from many of our assumtions about life. Georgiana Keable har vært en pioner for fortellerrenessansen i England  og i Norge. Hun har flere forestillinger i samarbeid med musikere og fortellere og har fortalt på festivaler i India, England, Danmark, Sverige og Iran. Forestillingen er på engelsk.

7. april: Torgrim Mellum Stene, Kløverknekten

Bestefarens siste beskjed til sitt barnebarn var «fullfør min historie». Fem år senere puster forteller Torgrim Mellum Stene liv i dødsønsket. Resultatet er en munter, magisk og mystisk beretning i grenselandet mellom jeg-fortelling, slektshistorie og drømmer om en morfar og hans dattersønn. Og et enkelt spillkort som forener dem begge. Torgrim Mellum Stene er profesjonell forteller og holder forestillinger og workshops i inn- og utland. Han har opptrådt på flere festivaler og arrangementer, deriblant fortellerfestival i Iran, litteraturfestival i Ukraina og Rumi-festivalen i Oslo. Torgrim har fått Statens Kunstnerstipend som forteller for 2009.

28. april: Hilde Eskild, Arme riddere og giftige bondepiker.

Hilde Eskild er en av Norges mest erfarne fortellere og hun er forfatter av flere bøker, blant annet Livet er som et Banantre og Onkel Jarles himmelske frokoster . På Fortellerscenen deler hun noen av sine beste fortellinger med oss.

 Alle forestillingene begynner klokka 19.30. Mer informasjon på Fortellescenen.no. Velkommen!

Read Full Post »

Som biljardballer fyker det bloggpriser rundt i bokbloggverden fortiden. Schmack!

Jeg har fått tre stykker, og det er så hyggelig. Takk til Anita, Bokdama og takk til han som er Sjeldnere enn sorte svaner. Det aller fineste med disse prisene for meg er å lese hva disse menneskene har skrevet om min blogg da de valgte ut meg. Da jeg leste det, smilte jeg hele dagen og hoppet litt mer opp og ned enn vanlig. Jeg ble så glad!

Nå skal jeg lime inn den obligatoriske teksten angående prisen, og den kommer her:

Kriteriene som følger med å få denne prisen er:
– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Sju interessante ting om meg selv? Ha ha! Jada….skal vi se. 

  • I 6. klasse fikk vi i oppgave å lage et intervju. Jeg og venninna mi fant ut at vi skulle gjøre det ordentlig, så i stedet for å intervjue mora vår eller naboen, så ringte vi til NRK og spurte om vi kunne intervjue Ivar Dyrhaug. Det fikk vi, og den dagen vi reiste så var vi så nervøse at jeg ikke sov natten før. Intervjuet gikk ganske dårlig, og jeg husker enda at da vi hadde stilt spørsmålene våre, så fikk vi en liten leksjon av Ivar Dyrhaug hvordan man egentlig burde gjøre et intervju. Sikkert velmenende, men jeg følte meg bare dum. Etterpå hadde vi latterkrampe hele veien hjem på t-banen.
  • Jeg er dritgod til å melke kuer. Da jeg var 17 år fant jeg ut at jeg skulle bli budeie i Valdres, for da kom jeg sikkert til å møte en sånn mann som det står om i Sagaen om Isfolket. Jeg og en venninne fikk sommerjobb på en støl i to måneder, og vi satt spent og ventet hver kveld. Vi fikk masse guttebesøk – men ingen lignet hverken Tengel, Dominic, Ulvhedin, Heike, Nataniel eller Marco. De lignet mer på Ole Johnny, Per Erik og Ola.  Jeg ble værende fire sommere i Valdres og jobbet mye på gård etter det. Så ja – jeg ruler i fjøset.
  • Den første sommeren i Valdres banket vi på døra til Margit Sandemo og inviterte henne på stølen til middag. Hun og mannen, Asbjørn, kom. Jeg husker ikke hva vi serverte, men jeg husker at kalvene som hadde vært på frifot litt vel lenge, kom hjem akkurat mens vi satt og spiste, så vi måtte ut i fjøset.
  • I Wow har jeg en hunter som har 62 levels,  hun er en night elf og jeg digger det. (Kodet melding. Hvis du ikke forstår noe av dette, så er det like greit, for her er nerdefaktoren så sinnsykt høy).
  • Jeg har aldri vunnet en pokal. Jeg har vært med på mye rart i mitt liv, men har aldri fått en pokal. Jeg er ikke spesielt lat (danser til og med to kvelder i uka), men det må vel være mangel på talent som gjør det. Eller det faktum at på Bøler på -70 tallet så fantes det ikke pokaler (bare til håndball jentene, men der gikk grensen  – jeg digga jo Duran Duran og kledde meg i sorte klær).
  • Jeg kan ikke noe håndarbeid; ikke strikke og ikke sy. Det er litt dumt, for jeg er veldig misunnelig på alle som kan det. Tenk å kunne sy egne klær, tenk å kunne strikke sokker, vanter, luer og sånne fine ting.
  • Jeg gikk på folkehøgskole og hadde Jostein Gaarder som lærer. Han pleide alltid å spørre om han kunne lese litt høyt for oss. Jo, for han holdt nemlig på å skrive en bok, ikke noen store greier, bare en rar idè han hadde, men kanskje vi gadd å høre litt? Boka het Sofies verden.

Jepp, det var det. Så gjenstår det å gi prisen videre til sju andre bloggere.  Skal vi se, jeg gir prisen videre til:

Ladybug, Jorid, Ingrid, Janke, Heklehatt, Karin og Midifila. Alle disse har svært gode blogger. Jeg har en del andre yndlingsblogger også, men disse har fått prisen allerede. Jeg skal nok forfatte et blogginnlegg om gode bokblogger en dag.

Read Full Post »

Vil du ha noe veldig utrolig fint av meg?

Vær så god:

Read Full Post »

Older Posts »