Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2010

hesten min i sommerpels

Hesten min har begynt å slippe pels. Det skjedde for to uker siden – han begynte å røyte da det var minus 20 kalde ute. Jeg så strengt på ham og ba han vente, men sånt er visst bestemt av lyset, ikke temperatur. Går det an å lime på pels som faller? Han må jo ikke fryse. Det gjelder å ikke børste når han røyter i kulda. Han står ute hele dagen og stallen er ikke oppvarmet. Kanskje jeg skal ta på han en pysj?

I dag var det greit, det er jo mildere. Hesten er rød, men han slipper alltid hvit pels først. Lange hvite hår som blir til baller av pels. Det er et vårtegn. Sammen med kjøttmeisen som sang så tappert i dag. Og det faktum at det er 1. mars i morgen. Sønnen min på 10 og jeg deler opp året etter kalenderen. Desember, januar og februar er vinter. Mars, april og mai er vår. Det er en fin inndeling som gjør at våren begynner i morgen.

Jeg kan litt av hvert om hester egentlig. Karin skrev et blogginnlegg om hvorvidt vi synes faktafeil er irriterende i bøker. Da jeg leste Sansoms Mørk ild for ikke lenge siden, så reagerte jeg på måten han skrev om hester. Hovedpersonen hadde nemlig en hest han var nært knyttet til. De red gjennom London på kryss og tvers i timesvis. Av og til skvatt hesten hans fordi uforutsette hendelser oppsto. Da skrek hesten hans alltid. Den skrek. Hester skriker jo ikke. Hvis de blir skremt så er det kun en ting som gjelder. De løper. De er fluktdyr, de er på menyen til så mange rovdyr og har ikke tid til å stå og skrike hvis de blir angrepet. Det ligger i hestens natur å flykte når de blir skremt. De skriker aldri. Det nærmeste er kanskje kåte hingster – de kan lage en lyd som ligner et slags skrik.

Mannen min (dyrlege) leste akkurat en bok (George R.R Martin: A game of thrones) hvor ulvetispa var død og ungene var nyfødte og levde enda. Det var snø og kaldt, og maggoten hadde begynt å gnaske på mora. Spyfluelarver klekker visst ikke i kulda, og hvis de hadde klekket inne i tispa tar det uansett så mange dager at valpene hadde vært døde. Eller noe sånt.

Vi diskuterte hvorvidt dette ødelegger kvaliteten på boka, og ble enige om at hvis det ikke er for mye går det bra. Det hakker bare litt. Sansom klarte seg fint selv om hesten hans skrek opp til flere ganger. Hvis det er gjennomgående i en bok, eller opplevelsen av boka allerede er på vippen, så kan det være ødeleggende for opplevelsen av å lese.

Så faktaene må være i orden.

Uansett – rideturen i dag rommet et løfte. Det lå i lufta. Det handlet om at jeg snart skal slippe å fryse. At jeg snart kan måke enda mer pels av hesten min. At fuglene har begynt å stille stemmebåndene i riktig leie. At det kommer til å dryppe, at humøret mitt blir løftet og at fregnene strutter på nesa mi. Da skal vi skal gallopere gjennom vårslaps oppover i skogen. Uten faktafeil.

Read Full Post »

Når leser du?

Bokbloggere leser mye.

Jeg leser jevnt.  Litt opp og ned, men jevnt. Samtidig er jeg i jobb, er mamma, er i stallen, er overalt – så når leser jeg egentlig? Jeg leser en times tid hver morgen i helgene. I senga med kaffe. Jeg leser ofte litt på ettermiddagen når jeg har korte arbeidsdager (jobber frilans). Jeg leser ikke så mye på kveldene egentlig. Av og til. Jeg har alltid med meg bok i veska. Så leser jeg innimellom. Mens jeg venter på noen, på trikken, i mellomrommene mellom ting som skjer.  Å glemme boka hjemme nesten (men bare nesten) som å glemme mobilen hjemme.

Når leser du?

Jeg lurer også på om noen der ute ser på lesing som en legitim del av arbeidstida. Om f.eks. folk som lever av å skrive setter seg ned en time hver dag på formiddagen/morgnen for å lese. Det skulle jeg ha likt veldig godt. En times lesing foran peisen hver morgen. Det hadde vært fint det!

Read Full Post »

Ny bokblogger

Lena er ny bokblogger med I bøkenes verden.  Skulle ønske jeg kunne lage så fin design på siden min. Drømme drømme……

Read Full Post »

Twitter

Nå twitrer jeg plutselig nå.

Litt usikker på hvorfor.

Kanskje du vil være med meg? Her er jeg.

Read Full Post »

I fjor leste jeg Anansi boys og American gods av Neil Gaiman. Jeg likte begge godt, selv om ingen av de bringer meg inn i den store globale fanklubben Gaiman har. Coraline synes jeg var grei nok, men ikke mer. Det er jo noe med at bøker blir litt hypa. Utenpå boka står blant annet: ‘One of the most frightening books ever written (New York Times book review)’. Vel…..nei. Jeg synes ikke den var spesielt skummel. Men så leser jeg intervju med Gaiman bakerst i boka og han forteller at han har skrevet boka for sin seks år gamle datter. Aha…. det er en barnebok! Da stiller ting seg annerledes. Når jeg leser om boka på nettet står det sjeldent at det er en barnebok. Det står at det er en grøsserroman, og i f.eks. Wikipedia nevnes det ikke at det er en barnebok. Som barn/ungdomsbok tror jeg denne boka funker veldig bra. For meg når den ikke helt opp. Selv om jeg fascineres av ideen, og ikke minst karakterene. Når jeg leser de gamle omtalene mine av Gaiman så ser jeg at det går igjen; han lager utrolig bra folk! I tillegg er han morsom og oppfinnsom. Men stemningsmessig blir jeg ikke revet med. Jeg synes ikke boka er skummel i det hele tatt, og da tror jeg at noe av poenget faller bort.

Når det er sagt så gleder jeg meg veldig til å se filmen, den har jeg ikke sett. Jeg ser at boka som film har et kjempe potensiale. Kanskje dette blir en av de få opplevelsene hvor man får mer ut av filmen enn boka?

Boka er oversatt til norsk, og du får kjøpt den f.eks. hos Norli (der står det at det er en ungdomsbok).

Et lite malapropos: Jeg ser at Neil Gaiman var på Bokcafe på UiO i 2003 og at det kostet 30 kroner å høre på ham. Noe sier meg at mannen har ‘vokst’ siden den gang?

Read Full Post »

Jada, jada, jada – jeg vet at jeg er seint ute. Jeg vet at alle har lest Enquist og at alle elsker ham. Folk har snakket om ham siden 60-tallet, og da han kom med selvbiografien sin (i fjor?) så kom en ny bølge. Alle snakket om Enquist.

Men for meg er han splitter ny. Ulest og urørt.  For jeg har ikke lest han før jeg leste Kaptein Nemos bibliotek for noen uker siden. Det var mitt første møte med mannen. Nå har jeg lest Nedstörtad ängel. 

Jeg skriver det i dagboka mi: I februar 2009 møtte jeg Enquist for første gang.

Da jeg leste Doris Lessing i fjor ble jeg bergtatt. Jeg fikk det for meg at jeg skal lese alt Lessing har skrevet. Det er en utrolig fin opplevelse å finne en forfatter som er så god at du har lyst til å trekke ned gardinen, fylle opp kaffekannen og si til omverden at ‘vi ses! Jeg skal bare lese et forfatterskap først!’ Det er en gave faktisk.

Jeg har det sånn med Per Olov Enquist også. Jeg leste Kaptein Nemos bibliotek og ble betatt. Nå har jeg lest Nedstörtad ängel og jeg har ikke ord. Det må være det beste jeg noensinne har lest. Hvorfor det? Jo…det er noe med opplevelsen av å lese. Akkurat når jeg sitter der med boka i hånden og ordene glir inn i meg. Det er som om hvert eneste ord fyller meg fra isse til tåspiss. Det er en total og hel opplevelse. Du vet når du er skikkelig sulten på mat. Sånn helt utrolig sulten. Kanskje du har vært ute i kulda også. Du setter deg ned og så får du servert den ultimate mat av Moder Kokk. De første bitene du tar (det er det beste du noensinne har smakt) fyller deg helt. Ordene til Enquist gjør det samme. På en mektig og rolig måte. Og så er det så vakkert at jeg tror jeg ramler sammen. Han er en sann estetiker. For meg hvertfall.

Jeg skal ikke si noe særlig om innhold. Bare kort handler det om mennesker som beveger seg nær den ytterste grense for hva det vil si å være et menneske. Det handler om monstermennesket. Om han som har to hoder, om han som dreper barn, men også om den kjærligheten som ingen forstår. Med vad vore vi, om vi inte försökte? Jeg har som skrevet bare lest Nemo tidligere, men jeg ser med undring og glede at mange av motivene og bildene går igjen. Bilde av pappa i likkista, notisboka og hun som går av bussen. Det er utrolig fint.

Jepp, så da var Knirk blitt religiøs igjen. Sånn er det med den saken. Så da blir det mer Enquist. Og på svensk. For det er litt morsomt. Mora mi jobber med svenske bøker og har forsøkt i en 20 års periode å få meg til å lese svensk. Jeg har liksom hatt en sperre på det. Svensk er umulig å lese. Men å lese Enquist på svensk føltes helt riktig. Min medblogger thauke2 sier det slik i en kommentar til meg: «Ikke dumt å lese E i originaltapning forresten; jeg synes han har en egen musikalitet som kommer best fram da». Og det er jeg helt enig i. Så jeg tror jeg skal være så bold at jeg skal si at det blir mer svensk Enquist på meg.

Sånn er det med den saken; fortapt og forgapt.

Read Full Post »

En kollega har utgitt en nydelig cd med bånsuller. Det er folketoner som har funnet sin form gjennom å bli sunget om og om igjen gjennom generasjoner. Gruppa kaller seg Himinglåva og består av Toril Hægeland som synger, Marius Løkse som spiller fløyte og trekkspill og David Kaetz på klarinett og hang. Himinglåva er navnet på en tradisjonsbåt og en bølge. Navnet betyr ‘den himmelklare’. Kanskje har de valgt navnet fordi bånsuller har en underlig ro ved seg – som å bli vugget i søvn i en båt?

Mange av sangene er kjente, andre har jeg aldri hørt før. Jeg liker de fleste og favoritten er helt klart Vem kan segla. Sunget så vart og forsiktig avbrutt av frodig og melankolsk trekkspill som gir assosiasjoner til øst-europeisk folkemusikk. Jeg liker!

Her kan du høre utdrag fra alle sangene. Cd’en kan du kjøpe på nettet, f.eks. hos Cdon eller på Platekompaniet.

Read Full Post »

Older Posts »