Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2010

I dag skal dere få se et bilde av hesten min. Er han ikke fin?

Det finnes mange fine historier om hester, men historien om hvordan Sleipner ble unnfanget er en av de beste. 

Da æsene hadde bygget Midgard, kom det en håndverker og tilbød seg å bygge en stenmur rundt Åsgard. Muren skulle bli så sterk at den kunne tåle angrep fra bergriser og jotner om de skulle greie å komme seg gjennom Midgard. Halvannet år skulle han bruke på arbeidet, og Frøya, Sol og Måne krevde han som lønn.

Æsene rådslo og kom frem til at mannen skulle få det som han ville, men han fikk ikke bruke mer enn én vinter på arbeidet. Hadde første sommerdag gått uten at han var ferdig, fikk han ingen betaling. Han fikk heller ikke lov til å la noen mann hjelpe seg med arbeidet. Da byggmesteren hørte dette, ba han om lov til å bruke hesten sin, Svadilfare, om hjelp. Dette fikk Loke æsene til å gå med på. Første vinterdag begynte han å bygge muren. Nettene brukte han til å dra frem stener med Svadilfares hjelp. Hesten var utrolig sterk, det la æsene merke til.

Bilde i stein fra Gotland

På denne tiden var Tor ute for å drepe troll. Byggmesteren, som var en jotun, hadde sørget for at avtalen var gjort med vitner og mange eder. Han ville være trygg for Tor, skulle han arbeide for æsene.

Arbeidet gikk raskt fremover, og da det bare var tre dager igjen av vinteren, var muren nesten ferdig. Æsene ble redde og salet seg. De spurte hverandre om hvem som hadde gått inn for å gifte bort Frøya og gi bort Sol og Måne. Alle kom til at forslaget var kommet fra han som var opphavet til de fleste problemene, Loke Lauvøyson. De truet ham med en pinefull død om han ikke fant en utvei.

Loke ble redd og lovet å sørge for at muren ikke ble ferdig i tide.

Samme kveld skulle byggmesteren kjøre av gårde med Svadilfare for å hente sten. Da kom det en merr ut av skogen; den sprang bort til Svadilfare og knegget. Svadilfare slet i stykker repene og sprang etter inn i skogen. Byggmesteren løp etter, men han fikk ikke tak i hesten den natten. Uten nok sten gikk ikke arbeidet slik det skulle neste dag. Og da byggmesteren forsto at han ikke ble ferdig i tide, kom jotunsinnet over ham.

Da æsene så det var en bergrise de hadde i arbeid, brydde de seg ikke om at de hadde svoret, men ropte på Tor som kom med det samme. Han lot Mjølner fare gjennom luften. Nå fikk byggmesteren lønn, men ikke med Sol og Måne. Tor knuste skallen hans og sendte ham til Nivlheim.

Lokes møte med Svadilfare førte til at han fødte et føll. Føllet var grått og hadde åtte føtter og var den beste hesten blant æser og menn. Det fikk navnet Sleipner og ble Odins hest.

(kilde: http://www.norron-mytologi.info/myter/odinshest.htm)

Read Full Post »

Denne boka er en bestselger skrevet av Audrey Niffenegger. For et navn. Niffenegger. Morsomt å si. Forfatteren er visst i Norge i disse dager. Det er mange bloggere som har skrevet med begeistring om boka som handler om Henry som har den kjedelige egenskapen at han reiser i tid. Uten forsvarsel forsvinner han plutselig for så å dukke opp et helt annet sted i livet sitt. For en times tid, eller kanskje for en dag? Og så blir han borte igjen. Boka er også en kjærlighetshistorie (herav tittelen) som handler om Clare som får besøk av Henry på tidsreisene sine fra hun er 6 år til hun møter ham og gifter seg med ham i virkelig tid.

Vel. Hva skal man si? Det er et utrolig godt plott. Det er fine mennesker og jeg synes Niffenegger skriver best når hun omtaler personene sine. Vi ser de tydelig og vi forstår hvorfor de gjør som de gjør. Det er tidvis vakkert, språket er godt nok til ikke å irritere seg og boka kan vel også betegnes som en pageturner. Den er nesten 600 sider lang. Men her kommer også min store innsigelse. Boka hadde virkelig hatt godt av å bli strammet inn og kuttet ned hvertfall 200 sider. Jeg synes det er mye prat, til tider plapring, som ikke har noen hensikt i forhold til teksten og historien som helhet. Det er som om Niffenegger har blitt så forelska i karakterene sine at hun synes vi må få ta del i ALT i deres liv. Tannpuss, frokost, samtaler, dagligliv – og det funker ikke for meg. Så god forfatter er hun ikke at hun klarer å holde det interessant.

Tror ikke alle er enig i dette, for de fleste elsker boka. Jeg synes den var sånn ganske passe.

Boka er oversatt til norsk, og filmen kom i fjor. Jeg har bestilt den på dvd. Har du skrevet omtale av boka? Gi meg en link så skal jeg legge den inn her. Jeg synes det var litt vanskelig å søke opp andre blogginnlegg om boka, men vet at flere har skrevet gode omtaler.

Read Full Post »

Du er en novellesamling og debuten til Thomas J.R. Marthinsen.

Jeg leser ikke noveller. Jeg forstår ikke noveller. Noveller er ofte veldig kjedelig. Jeg har mange fordommer når det gjelder noveller. Derfor har jeg ventet litt lenge med å lese Du av Marthinsen. Jeg fikk den i hånda, har visst om boka lenge, men den ble liggende i bokhylla og vente. Jeg leste en annen blogger som skrev at det som var så fint med noveller, er at du kan lese en om dagen. Ha den ved siden av romanen du leser. Det var lurt! Jeg fant ut at hvis jeg leser en novelle om dagen så blir det akkurat en måneds lesing av Du. Perfekt!

Jeg elsker å bli overraska! Thomas J.R. Marthinsen ser ut som en snill og ufarlig tenåringsgutt, men er en djevel i forkledning. Han skriver tett og med kraft. Det er nært, veldig nært. Det å skrive en hel bok i ‘du’ form synes jeg er interessant. I stedet for å skrive «Jeg står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret» eller «Karl-Ove står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret», så blir det «Du står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret, Karl Ove, og jeg ser at du begynner å miste håret.» (s. 139). Det gjør noe med grepet på teksten og nærheten til innholdet. Noen ganger, eller ganske ofte egentlig, blir det ubehagelig. Det blir litt stalker nært. Hvordan kan man vite så mye om et annet menneske? Du er sånn og sånn, du gjør sånn og sånn. Jeg tenker noen ganger at fortelleren er gal. Han dikter opp andres liv.  Lager fantasier som er ubehagelige for den andre.  Men samtidig så er det jo mulig å være en allvitende forteller som forteller i du-form.

Men altså, jeg liker denne boka utrolig godt! Jeg synes hans skriver så fint. Det er mye varme i tekstene, det er mye humor (det liker jeg), det er mye menneskekunnskap og god timing. Det er ikke språklig jåleri og luftige floskler, men historier fortalt direkte og likefrem. Det er så fine slutter i de fleste av fortellingene. De henger i lufta som små bobler som flyter avgårde.

Jeg leste alle på to dager. Vil du vite hvilke jeg likte best? (å! Det er en fin ting med noveller – du kan trekke fram favoritter! Det er jo ikke helt vanlig med romaner: Vil du vite hvilke yndlingskaptiler jeg har?) Jo, de jeg likte best var Drittsekk, Bjørneboe, Spiritisme, Skyss, Sommerjobb, Frøken, Jakka, Knappen, Nabo, Du kommer hjem og Så dette var ditt liv. Oj – det var mange.

Jepp. Da er det bare å vente på mer fra Thomas J.R. Marthinsen. Jeg er klar. Og gjerne noveller.

På torsdag er han på Litteratur på Mono, debutantkveld.

Read Full Post »

Av alle filmer fra -80 tallet så tror jeg The Breakfast Club var den som gjorde mest inntrykk på meg. Jeg så den vanvittig mange ganger og var helt opp til ørene forelska i Judd Nelson. Det var virkelig en stor film. Jeg tror jeg husker hele utenat selv om jeg ikke har sett den på 20 år.  Don’t you forget about me…..

God helg!

Read Full Post »

Jeg ELSKER Island og islandsk er det mest sexy språk på denne kloden. Så er det sagt.

Read Full Post »

Thomas the Rhymer av Ellen Kushner fra 1990 er en spesiell bok. Den skiller seg ut fra det meste jeg har lest. Boka kan kanskje sies å være en fantasy roman, men enda mer er det en historie som henter inspirasjon fra engelsk folkediktning og romantisk balladetradisjon. Jeg jobber med fortellinger fra muntlig tradisjon og Storbritannia har en mektig sagntradisjon som er frodig, poetisk og spekket full av alver og underjordiske. Jeg har alltid vært glad i å høre historier fra England, Skotland og Irland, og det finnes mange dyktige britiske fortellere som videreformidler historiene. Du kjenner sikkert noen av historiene; Arthur og hans bolde riddere eller Robin Hood, bare for å nevne noen.

Thomas the Rhymer er en slags historisk skikkelse som sies å ha levd på 1300-tallet i Skotland. Han var en lærd og en profet, også kalt True Thomas. Det finnes en kjent ballade fra samme tid som heter Thomas the Rhymer og legenden om Tam Lin kommer også originalt fra samme kilde. Historien om Thomas er nært flettet sammen med alvefolket eller the fairy-folk. Thomas er en omreisende skald/bard som blir bergtatt til Elfland og til Dronningen der. Han blir holdt som hennes elskovsglede i sju år. Når han slipper ut får han i avskjedsgave fra Dronningen sin å bli en sannsiger – han ser hva som skal skje i framtida.  Dette er grunnhistorien og det finnes mange gamle historier og ballader som spinner rundt denne.

Denne steinen markerer stedet Thomas møtte Alvedronningen

Ellen Kushner har laget sin egen versjon i boka jeg nå har lest. Hun deler boka inn i fire deler hvor det er fire forskjellige stemmer som forteller hver sin del av Thomas the Rhymer sitt liv. Kushner skriver godt og poetisk og det er lett å bli svøpt inn i hennes magiske verden. «Elegant and beautiful. A magic tour de force shot through with strange melodies. I loved it.» sier Neil Gaiman om boka som også har vunnet en del priser, blant annet The world fantasy award, som er en prestigefylt annerkjennelse. Jeg har brukt lang tid på boka, og den er relativt tung. Særlig midtre del hvor Thomas er i alvelandet er til tider tung å lese. Men samtidig fin. Forfatteren gir oss så mange fine bilder hentet fra verden ved siden av vår. Riddere som har blitt omskapt til duer, forheksede tjenere, blodtørstige mordere, bondejenter og alvehoff. Det er fint. Jeg er glad jeg fullførte boka.

Read Full Post »

A pack of warewolves - trenger ikke være fjortis for å se noen av New Moons dypere kvaliteter.

I forrige uke holdt vi fortellerkurs på en ungdomsskole. Vi snakket om mote med elevene og jeg viste fram de NYE fine støvlene mine, hvorpå en tenåring himlet med øynene, smilte og sa: » Det der er såååå i går assa». Elevene var født i 1996, altså har de knapt begynt å puste. Samme dag hadde vi en morsom runde hvor vi spurte «Hvem vil du helst sitte fast i heisen med?» Mange morsomme forslag, men halvparten av jentene sukket og sa Taylor Lautner. Han spiller Jacob i Twilightfilmene. 

Poenget med denne lille introen er så si at jeg er så IKKE i målgruppen for å se New moon, altså film nummer to i Twilight serien. Den er mynta på ungdom som er født da jeg begynte å føle meg gammel. Hele filmen og alle hovedpersonene dunster ungdom og evig liv. Kirsten Stewart er 23 år og de andre er vampyrer. Dette handler om ungdom, ungdom og atter ungdom. Det er ikke rart at hver gang Bellas far entrer scenen, litt halvsliten sheriff på rundt 40, så sukker jeg henført og tenker at Jada, det er mannen sin det! Det er han og jeg liksom. 

Grunnen til at jeg sluker denne Twilightfilmen (selv om det er mye dårlig ved den – oh yes) er at jeg har noen skikkelig Emogener blandet med at jeg er en sucker for love.  Det er Romeo og Julie med vampyrer. Dog pakket halvdårlig inn. Men følelsene er der. En av mine favoritt anmeldere på film, Espen Svenningsen Rambøl fra Dagsavisen, sier så kjekt i anmeldelsen av New Moon at «filmen plugger seg rett inn i de romantiske fantasiene til mange ungpiker, og banale som de kanskje kan fortone seg for voksne kynikere, skal man slett ikke kimse av historier som vekker så sterke følelser. Surmagede filmkritikere bør absolutt ikke komme i veien for en sånn lidenskap». Det er fint. Jeg liker når anmeldere vurderer en film utfra det publikumet det er myntet på. Som jo ikke er meg. Men likevel…  Vil også minne om Maria Mosengs friske anmeldelse av New Moon i Natt og Dag. Den likte jeg!

Boka New Moon var en eneste lang depresjonstrip. Filmen legger seg tett inntil romanen og gjenskaper kjærlighetsdramaet når Edward bestemmer seg for å reise fra Bella for å beskytte henne. Funker det? Tja…. Noen ganger er det neste parodisk. Andre ganger er det litt fint. Filmen har blitt kritisert for å ha mistet mye av stemningen sin når Catherine Hardwicke ikke lenger er regissør, men Chris Weitz. Jeg er litt enig; det er ikke samme magi i denne filmen som den forrige. 

Filmen har en klar styrke. Det er ikke historien, det er ikke karakterer og skuespillere og det er ikke spesialeffektene (med unntak av slossscenen i slutten av filmen hos Volturiene – den er snacksy). Nei, jeg liker soundtracket til filmen (f.eks. Death Cab for Cutie)  og hvordan musikken er brukt for å løfte noen visuelle scener. Det er rett og slett kult. Musikken er brukt til noe mer enn bakgrunnsmusikk, det er nesten som om musikken kjemper om å fortelle historien bedre en Stephenie Meyer, og det klarer den. Det er det fineste i filmen. 

Skuespillerprestasjonene er det litt så som så med. Jeg liker Kirsten Stewart som har fått mye juling i anmeldelsene. Jeg liker det sure trynet hennes. Men jeg synes likevel ikke følelsene kommer godt nok fram, selv om de prøver veldig. Det tipper noen steder. Feil vei. 

Jeg er klar for neste film, jeg. Den kommer til sommeren. Planen er å se den på kino, og ikke på dvd et halvt år for seint sånn som med New moon.

Read Full Post »

Older Posts »