Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2010

Klassekampen hadde et eget bokbilag på lørdag og der anmelder Espen Stueland den nye diktsamlingen til Ingvill Solberg. Jeg likte diktsamlingen. Han likte den ikke like godt. Jeg lurer på hvorfor, og forsøker å forstå det Stueland skriver i sin anmeldelse. Det er ikke lett. Må man skrive så innvikla om dikt og lyrikk? Jeg skjønner ikke hva han mener. La meg gi et eksempel:

Her detroniserer bevisstheten om virkeligheten skrønens grenseløse flyt. Boka blir en uavklart allegori. Bedre blir det ikke av at et og annet element av promiskuøsitet og incest er tilført som for å sensualisere det hendelsesløse tomrommet.

Ja, det er tatt ut av sammenheng, men er likevel fullstendige setninger. Det får meg til å undres over hvem Klassekampen skriver for? Hvem forstår sånne setninger? Jeg er selv godt utdannet, fikk til og med en A på masteroppgaven min fra UiO i fjor, men jeg forstår likevel ingenting av alle de rare ordene Stueland har samlet i setningene sine. Jeg håper han mener noe med det han skriver, men bør det ikke gi leseren noe også? Hvem skriver han for? 

Jeg ble litt sur av å lese anmeldelsen, og veldig lite klokere. Jeg fikk ikke svar på hvorfor han ikke likte diktsamlingen så godt. Og jeg må jo innrømme at jeg lo litt av de pompøse, og for meg, tomme ordene.

Bokmagasinet i Klassekampen fulgte med i lørdagens avis (29/5 -10).

(Jeg har skrevet om tomme ord før i helt andre sammenhenger; se her.)

Read Full Post »

Lost in Austen

Elin anbefalte miniserien Lost in Austen fra 2008. I vår verden er ting kjapt gjort, jeg bestilte den fra Platekompaniet (59 kroner) og to dager etter satt jeg i sofaen og fikk hele Pride and Prejudice servert på en litt annen måte.

Amanda bor i London og har helt dilla på Austen sin bok Stolthet og fordom.  Plutselig en dag vandrer hun rett inn i bokas handling og når hun møter Mister Darcy i egen person faller hun pladask for ham. Men som alle vet: Det er Elizabeth Bennet som skal ha Mister Darcy. Komplikasjonene er mange når bokas hovedpersoner ikke på noen måter oppfører seg som forventet og giftermål begås mellom helt feil personer (hvem får Mister Collins her mon tro?) til Amandas store frustrasjon. Hun forsøker å rydde opp, men da blir det vel bare enda mer rotete.

Dette er en romantisk komedie delt inn i fire episoder. Mannen min, som gjerne ser romantiske komedier, forsvant etter halve første epidode. Men jeg koste meg veldig (samt sønnen min på 8 år…). Det er lett, lett, lett underholdning. Anbefales til Austen fans.

Read Full Post »

Da jeg etterspurte god fantasylitteratur svarte Norges fantasydronning Kristine Tofte at Guy Gavriel Kay sin Fionavar trilogi måtte leses. Hun skrev at hun aldri hadde skrevet Song for Eirabu hvis det ikke hadde vært for disse bøkene. Det pirret nysgjerrigheten min.

Guy Gavriel Kay jobbet sammen med Christopher Tolkien i redigeringen av The Silmarillion, og at han er inspirert av Tolkien er ikke vanskelig å merke: En magiker med langt skjegg (Kay er unnskyldt – boka er fra 1984 før Dumbledore gjorde det for evig og alltid umulig å gi magikere langt skjegg og spiss hatt), dverger, alvelignende folk (heter lios alfar), ridende folk (Rohan hos Tolkien, Dalrei her), en ond fiende med episke krefter med fjell som spruter ild og lava da han gjenoppstår, folk som står sammen mot fienden, og en gjeng utvalgte som må bekjempe ham.

Kay har valgt en merkelig start. Han har ingen hovedperson i boka. I begynnelsen føles det helt rart. Fem universitetsstudenter trekkes over i en annen verden og i løpet av noen dager får alle mektige posisjoner i den andre verden. Fra å være vanlige studenter framstår de som episke karakterer i språk og lynne etter bare noen få dager. Det er jo helt fjernt! Alle fem framstår som noe utydelige, jeg får aldri helt grepet på de fem fra ‘vår’ verden. Det er lettere å få et bilde og et inntrykk av de vi møter i Fionavar. Jeg synes Kay sliter i etableringen. Det blir diffust. I starten.

Men så klarer han det likevel. Han maler med bred pensel, han gaper skyhøyt – det er pompøst, det er episk, det er poetisk – nesten så det tipper over. Noen ganger er det litt for komplekst og forklarende uten egentlig handling (mye bakgrunnsstoff – igjen inspirert av Silmarillion?) .

Men så er likevel Guy Gavriel Kay god nok. Han er talentfull nok til å sjonglere hele sin avanserte verden. Jeg gripes. Jeg tror. Jeg er med.

Det er noen ganske kule karakterer med. Brødrene Diarmuid og Aileron. Ganske komplekse og ikke til å blir kloke på. Levon fra Dalrei, steppefolket (jeg er for evig og alltid forelska i alle Aragorn lignende karakterer, tause og barske). Jaelle – sterk og tidvis ikke særlig snill prestinne med stort potensiale.

Dette er første boka i en trilogi, jeg må si jeg er spent på fortsettelsen. Han har en del bra konsepter når det gjelder magi (en magiker trenger en ‘source’, altså et menneske som er kraftkilde til magikeren, en kompleks binding) og han legger ut mange røde tråder som skal nøster og følges opp. Jeg har bestilt neste bind, og gleder meg. Jeg er veldig nysgjerrig på fortsettelsen – kan tenke meg at det kan bli bra, selv om jeg ikke er helt overbevist etter første bok.

Read Full Post »

Jeg har sett Anna Karenina fra 1935 med Greta Garbo i hovedrollen. Her har de kuttet historien ned til beinet – filmen skildrer ganske overflatisk kjærlighetshistorien mellom Anna og Grev Vronsky som ender i tragedie. Det er morsomt å se. Jeg er imponert over kvaliteten på filmen, særlig scenografi, filmkvalitet og kostymer. Selv om det er svarthvitt så er det ganske så flott.

Jeg er ikke spesielt imponert over Greta Garbo. Hun er jo et ikon, men hun er kjølig, distansert og en ganske dårlig skuespiller. I vår målestokk vel og merke. Dette var 1935,  tidene var annerledes, skuespillere var annerledes, film var noe annet.

Jeg har ikke lest boka, så har lite å sammenligne med. Uansett – det var morsomt å se.

Read Full Post »

Jeg var på hytta i helgen og der fant jeg en bok jeg nok har snust på tidligere også, men aldri lest. Det er nobelprisvinneren Pär Lagerkvist sin bok Barabbas (1950). Lagerkvist fikk Nobelprisen i litteratur i 1951. Barabbas er fangen som folkemengden krever løslatt i stedet for Kristus i påsken i år 30. Pilatus foreslo at Jesus skulle løslates, men folket krevde å se Jesus på korset.

Lagerkvist har skrevet Barabbas sin fortelling og den begynner med Barabbas som står og ser Kristus dø på korset.

Tro? Ikke tro? De samme spørsmålene som utfordrer det moderne mennesket, plager også Barabbas. Var det en falsk mann han så dø på korset, eller er det sant det han hører? At mannen er Gud sønn? At han utfører mirakler? At han virkeliggjør budskapet : Å elske hverandre. Et fremmed budskap for en mann som Barabbas! Han undres, Barabbas, på samme måte som vi undres i dag. Selv om han var der, og vi er så langt unna, så er det de samme spørsmålene. Det er utrolig fascinerende. Å søke etter en Gud, å fornekte Gud – menneskets rotløshet – det er mesterlig skrevet av Lagerkvist.

Først og fremst er det en utrolig historie som bretter seg ut for leseren. Jeg kan høre bjellene til de spedalske i de mørke gatene i Jerusalem natterstid. Da våger de å komme fram, men bjellene varsler om deres tilstedeværeslse. Jeg kan se Den Fete, elskerinnen til Barabbas, jeg kan se gruvene der han er lenket sammen med Shakah i åresvis. Det er noe makabert, dystert og umenneskelig ved den samtiden Lagerkvist maler foran våre øyne. Boka er utrolig spennende – han skriver godt og med nerve. Han har ikke samme poetiske språk som Enquist har, men det er stor litteratur, ikke tvil om det.

Alle burde lese Barabbas, den falne mannen, den frikjente – det er utrolig fascinerende å lese Kristus sin historie fra en helt annen synsvinkel. Jeg leste forøvrig boka på svensk, det var fint.

Anbefales!

Read Full Post »

Jeg leste Dagbok av Tomas Espedal for et år siden og likte godt det jeg leste. Å lese Imot kunsten (2009) er en enda større opplevelse.

«Jeg ville skrive romaner som om de var poesi. Det var så mye jeg ville, så mye jeg ikke klarte.» (s. 150)

Tomas Espedal klarer det jeg synes svært få klarer. Han skriver poesi i fortellingsform med stor intensitet og språklig rytme. Som oftest snubler de som prøver. Det blir distansert, det blir påklistra, det blir falskt. Men Espedal klarer det på en jordnær og ærlig måte. Jeg liker det veldig godt. Det er litt som opplevelsen jeg hadde med Per Olov Enquist, uten sammenligning forøvrig, setningenen og ordene fyller meg på samme måte som et godt måltid har noe helhetlig og livgivende ved seg. Hvert ord har innhold og tyngde, helheten blir større enn delene.

Det er morsomt med mange litterære referanser, og særlig til Martha Quest som jo har gjort så stort inntrykk på meg. Det er fint å lese om hvordan Espedal har det med skrivinga og det å være forfatter. Det er ikke lettkjøpt akkurat. Ikke det at jeg tror det er lettkjøpt for noen store forfattere.

Denne boka var innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, og det er lett å forstå.

Read Full Post »

Under Fortellerfestivalen 3. til 6. juni skal det avholdes et symposium om hva som kjennetegner en god fortelling.

Vi snakker ofte om ’Den gode fortellingen’. Vi leter etter den og drømmer om den. Men kan vi definere hva som er en god fortelling? Fortellerfestivalen har spurt 4 forskjellige yrkesutøvere som bruker fortellinger aktivt i sitt virke, om hvilke kriterier de har for en god fortelling. Reklamemannen Gjermund Stenberg Eriksen, teaterkritiker IdaLou Larsen, idehistorikeren Eivind Engebretsen og en kunstner kommer for å avsløre hva som kreves av en god fortelling, hva som er viktig og hvilke formål en god fortelling har for dem i deres yrkeshverdag.

Symposiet avholdes på Dramatikkens hus fredag 4. juni klokka 10 til 15. Du kan lese mer om symposiet her.

Jeg tar langhelg og reiser til fjells med en stor stabel med bøker. Vi blogges – god helg!

Read Full Post »

Older Posts »