Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2010

Sommerferie

Mladen Penev: The power of books 2003

Nå reiser jeg. Først til Sveits og seinere til hytta. Så da blir det fort fem uker bloggfri. Jeg kommer sterkt tilbake etter hardcore sommerlesning.

God sommer alle der ute!

Bildet er hentet her.

Read Full Post »

Jeg har aldri vært i Lilleputthammer selv om Lillehammer er mitt andre hjem. Vet ikke helt hvorfor…. Jeg har vel hatt noen formeninger om hva Lilleputthammer er, og så har det aldri blitt noe av. Alle fordommer ble gjort til skam da jeg besøkte Lilleputthammer i helgen. For å si det med en gang: Har du barn i alderen 2 til 10 år, så er Lilleputthammer mitt heteste sommertips. Akkurat passe stort, sjarmerende og plastikkfritt, veldig hyggelig betjening og aktiviteter som fikk gutta (8 og 10 år) til å stråle hele dagen. Lilleputthammer gjenskaper Storgata i Lillehammer i liten størrelse anno 1930. I hvert hus kan barna gå inn og husene er fulle av aktiviteter og opplevelser. Det er noen tivoliaktiviteter også, f.eks. en god gammeldags karusell (så fine hester!), en liten berg- og dalbane og et lite pariserhjul. Det er teaterforestillinger og akrobatforestillinger, små båter og biler og et tog som kjører hver halvtime.

For meg var høydepunktet Barnas Bokby, fem små hus stappet fulle av gamle, gode barne- og ungdomsbøker. Her var gjensyn med Bobseybarna, Robin Hood, Jungelboka og andre klassikere, samt svett, radikal, overpedagogisk ungdomslitteratur fra -70 tallet. Alle var brukte, og alle kunne du kjøpe til en pen pris. Bøkene er klassifisert og finnes inne i disse små, ultrasjarmerende husene, hvor alle veggene er hvitmalte og drysset over med boksitater. Det er så lekkert at jeg nesten knakk sammen. De som jobber i Barnas Bokby er svært imøtekommende og kunnskapsrike. Det var virkelig en fornøyelse å være der. Jeg kom  selvsagt ut med en stor pakke med bøker og et digert glis om munnen.

Jeg forstår liksom ikke helt hvem som driver Barnas Bokby eller hvordan det er organisert, men jeg vet at de henger sammen med de andre Bokbyene i Norge, den i Fjærland og Tvedestrand og Hamarøy. Fjærland har jeg hørt mye om, og jeg fikk veldig lyst til å reise dit i sommer. Har du vært noen av stedene?

Read Full Post »

Dette er debutboka til Simon Stranger fra 2003. Jeg leste Barsakh for en stund siden (ja! fin!), og Mnem står og venter i bokhylla. Så da er vi gang.

Det er noe med debuter. Det blir ofte litt kjedelig. Det blir litt vel flinkt. Det er som å gå opp til eksamen og gjøre det veldig godt. «En utrolig grundig besvarelse som ivaretar alle aspekter ved en god tekst.» Men ofte forsvinner det upolerte, det personlige, det litt skjødesløse som mange debutanter kanskje ikke kan/tør/vil/får lov til å utnytte til sitt fulle.  Dette er ofte mitt førsteinntrykk av bokdebutanter (og jeg må bare si at jeg IKKE har stor erfaring på området, så her uttaler jeg meg med stor pondus over bittesmå føtter). Inntrykket favner også til en viss grad min opplevelse språk og form i Den veven av hendelser vi kaller verden.  Det er utrolig lekkert komponert og utrolig velskrevet. Og litt…ikke kjedelig egentlig…det vil jeg ikke si. Bare litt … hm… tamt. Heldigvis er Simon Stranger en mester til å finne de gode historiene. De nydeligste bildene. De viktigste øyeblikkene. Og det skinner gjennom hele veien så jeg blir glad. For det er noen nydelige historier han forteller. Om den autistiske jenta, om gutten som leter etter morens morder, om han som er bedratt og vil fristilles i orkanens øye, og så er det hydrogenatomet som binder det hele sammen. Stranger har kule innfallsvinkler til fortellingene; han finner en tråd som kan virke helt malplassert, men som leder oss rett inn i fortellingens indre hvor han vever det hele sammen. Lange tråder som møtes berører hverandre i et hav av tilfeldighet. Eller…? Det er fint. Nesten hele tiden. Noen ganger blir det litt mye fakta om universet og soler og hydrogen og sånt. Forresten: Er det forresten sant at det finnes en krabbe som klatrer opp i trærne for å klippe ned kokosnøtter som suser ned mot bakken, knuses, og så fortæres av krabben som møysommelig har klatret ned igjen? Forfatteren påstår så.

Formmessig eksperimenterer Stranger: Det er narrativer, det er fakta, det er dialoger, det er brev, det er sitater. Det er helhet, men også digresjoner, assosiasjoner, tankespinn og fabuleringer. Heldigvis mister jeg ikke personene. Takk for det. En av de store styrkene til Stranger er karakterskildringene og stemningsbildene som berører noe i meg, før de plutselig forsvinner i løse lufta som et fata morgana. I disse skjøre øyeblikkene er Stranger utrolig god – mesterlig vil jeg si. Det kan være når den franske soldaten går mot et hus og en åpen dør, eller når en kineser banker jorda hardt med håndflatene med små smell mot marken eller når en mygg lander på et vann i en finsk innsjø. Da er alt så utrolig nært. Lukter, smaker, berøringer – da er også jeg en del av den veven av hendelser som kalles verden. Og det er så fint.

Read Full Post »

Pinnsvinets eleganse kom ut for et par år siden. Jeg har lest om den i mange blogger hvor den er omtalt med stor begeistring. Av en eller annen grunn fenget ikke denne boka meg. Jeg ser at forfatteren skriver godt. Men innholdsmessig treffer teksten ingen nerve hos meg. Det handler om pornerkona som framstår som en enfoldig kjerring, men som egentlig er svært lærd og litterær. Og så handler det om den 12 år gamle  jenta som bor i samme hus og som tenker mange dype tanker. Disse to møtes og……og …ja? Jeg vet ikke helt. Det blir stillstand. Jeg har lest et sted at handlingsmessig så må man vente til andre halvdel før ting skjer. Så tålmodig er ikke jeg. Nå har jeg nemlig ikke lyst til å lese mer i denne boka. Så jeg legger den vekk. Halvspist.

Du kan lese mer begeistrede omtaler hos Elisabeth (Bokstavelig talt),  Mettemor, Maren og KariE (LeselistaMi).

Read Full Post »

Jeg har laget en lang tråd som kan følges bakover som handler om å finne gode bøker til mine gutter på nå 8 og 10 år. Det har vært en vei å gå i når det gjelder å finne ting som fenger. Noe har skjedd i løpet av vinteren i forhold til at skriften har stått i veien for innholdet – det glir lettere nå. Jeg opplever at gutten min på 10 år av og til selv setter seg ned og leser uten at jeg eller skolen har tipset ham om det. Ikke at jeg har tvunget ham til å lese noengang, men jeg har lagt mye til rette for at han skal finne leseglede inni seg selv. Lydbøker, høytlesning og fortelling har han slukt rått – å skulle lese selv har vært en større hindring (dette gjelder ikke Donald – gode, gamle Donald er genial for å trene på å lese). Han har vært veldig positiv hele veien, og skolen har også gjort en god jobb med jevnt og trutt å jobbe med leselyst og leseferdigheter. Her kommer en liten oppsummering over hva gutta har lest i det siste (han på åtte henge med og leser stort sett det samme som storebror gjør):

Den største suksessen de siste månedene har vært Jeff Kinneys En pingles dagbok. Begge gutta har lest den første boka og eldstemann er snart ferdig med bok nummer to, En pingles dagbok – Rodrick ruler.  Bøkene er gitt ut på Gyldendal med målgruppe 10 – 12 år. Bøkene er skrevet som en dagbok (til og med skrevet med håndskrift) rikt illustrert og veldig morsom. Jeg får stadig referater og jeg hører sønnen min sitte å le på kveldene.  Utgangspunktet for bøkene er visst «trangen til å gjøre utrolig dumme ting fordi det virket lurt der og da». Pinglebøkene (nå tre stykker tror jeg) startet som en tegneseriestripe på internett (Wimpy Kid). Etter hvert så de dagens lys i bokform i 2007. Og siden har det bare gått én vei: Oppover. Og det med rekordfart. Bøkene ligger kontinuerlig på amerikanske bestselgerlister, oversettes til stadig flere språk. Forfatteren har en egen blogg her, hvor han blant annet skriver om bøkene som snart (selvfølgelig) blir film.

Kjærlighet funker dårlig for gutta mine. På skolen har de lest både Jørgen + Anne er sant (Vigdis Horth 1984), samt Tsatsiki og kjærligheten (Moni Nilsson-Brännström 2006). Begge er egentlig gode bøker tror jeg, men eldstemann har klaget fælt over begge to. Tror ikke det var helt treff nei. «Det er så kjeeeeeedelig mamma, jeg er ikke opptatt av sånt».

Da er det mer populært med litt action og fantasi. Jeg har tidligere nevnt Taynikma bøkene til Nils Kjær og Malin P. Mann. Det har til dags dato vært den største lesesuksessen for min sønn (han leste de da han var 8/9 år). Den siste tiden har han lest Menneskejegeren som Nils Kjær har skrevet alene og Toronsagaen som begge har skrevet sammen. Begge var veldig populære. Dragetreneren av Cressida Cowell var en stor opplevelse både i bok og som film, og nå er oppfølgeren Pirathåndboka også slukt rått.

Til slutt vil jeg nevne en bok vi har lest høyt sammen og som har vært veldig hyggelig. Det er boka Reddikhaien og andre fortellinger om Reven og Grisungen skrevet av Bjørn F. Rørvik og illustrert av Per Dybvig (Cappelen Damm 2009). Det er gitt ut mange bøker om Reven og Grisungen og de er helt fantastiske! Særlig åtteåringen min humrer og ler over de rare påfunnene og de merkelige sprellene som disse to finner på. Jeg liker illustrasjonene veldig godt, mens gutta synes de er litt ‘slurvete’. Samtidig ler de godt av bildene. Bøkene om Reven og Grisungen har jeg fått anbefalt av Bokdama. Takk for det.

Det var dagens rapport – hurra for barne- og ungdomslitteraturen!

Read Full Post »

Jeg har den siste tiden sett tre filmer som alle tar utgangspunkt i bøker jeg har lest. Jeg kan jo begynne med The Time Traveller’s Wife, en bok jeg likte sånn passe. Filmen er enda dårligere synes jeg. Jeg kommer aldri på innsiden av personer og handling, alt skjer på overflaten. Klart jeg sipper litt på slutten, men det er fordi filmskaperne vet hvilke knapper de skal trykke på mer enn at filmens innhold berører. Skuespillerne er ikke spesielt overbevisende (foruten hun som spiller datteren mot slutten – hun er et friskt pust). Hvis jeg skal gi terningkast så får den en svak treer.

Så var det Pippa Lees hemmelige liv.  Denne filmen er betraktelig mye bedre. Jeg likte også boka bedre. Filmen er god, selv om den ikke når helt opp. Jeg likte aller best Robin Wright Penn som spiller hovedrollen som Pippa Lee. Jeg synes hun klarer å gjøre Pippa Lee så troverdig, nesten bedre enn i boka. Pippa Lee er gift med en mann som er 30 år eldre enn henne, og da de flytter til en pensjonistby så får det Pippa Lee til å reflektere over de valgene hun (ikke) har gjort i livet. Hun møter også en ny mann, spilt av Keanu Reeves (endelig! Hvor har du vært liksom?) og det er duket for noen store og endelige valg i livet hennes. Jeg synes Robin Wright Penn (jepp, gift med Sean Penn) klarer å få fram sårbarheten, styrken og ikke minst særegenhetene til Pippa Lee på en fortreffelig måte. Dessverre ødelegges filmen av noen dårligere biroller, blant annet Winona Ryder og Julianne Moore som jeg synes leverer dårlig. Terningkast…hm…en sterk firer.

Filmen Bienes Hemmelige Liv er basert på boka til  Sue Monk Kidd. Jeg leste boka før jeg begynte å blogge og likte den godt. Filmen er litt vel polert og glansbildeaktig, men fungerer likevel helt fint. Det ligger små gnister som kunne ha blitt noe mye større i forholdet mellom Dakota (den hvite jenta) og faren. Det kunne vært utrolig spennende å gå inn i den relasjonen. Husker ikke i hvilken grad boka gjør det. Helt grei film, terningkast svak firer.

Tre lette underholdingsfilmer – og to av dem (hemmelige liv x2)  synes jeg er verdt å få med seg hvis man liker den romantiske feel-good genren.

Read Full Post »

Dette er så langt den svakeste boka i serien til John Flanagan. Den fungerer som en bro mellom forrige bok og (forhåpentligvis) neste bok. Litt kjedelig og flat, men jeg er med og har garantert tenkt til å sluke serien hvor snart åttende bok kommer ut. En ting jeg irriterer meg over: Hvor er kartet!? En klassisk fantasybok må jo ha et kart! De reiser rundt i verden uten at jeg vet hvordan det ser ut.

Forfatteren har en morsom hjemmeside her.

Read Full Post »

Older Posts »