Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2010

Jeg har en tanke om å begynne og se serier. Vi ser sjeldent på tv, og har ikke fått med meg noen av seriene som har gått på tv de siste årene (med unntak av Trueblood). Jeg har gått til innkjøp av Sesong 1 av flere forskjellige serier. Den første vi så var Weeds – sesong 1. Serien er fra USA og ble sendt første gang i 2005. 

For å få et inntrykk av serien kan introsangen være en pekepinn. Det er sangen ‘Little boxes’ av Malvina Reynolds fra 1962, nyskrevet i 1990. Første vers av teksten – den er ordenlig kul!: 

Little boxes on the hillside,
Little boxes made of ticky tacky,
Little boxes on the hillside,
Little boxes all the same.
There’s a green one and a pink one
And a blue one and a yellow one,
And they’re all made out of ticky tacky
And they all look just the same. 

 Altså; forstadene i USA hvor alle er helt like og den sosiale kontrollen er sterk. Her finner du alenemoren Nancy som lever av å selge mariuhana i det skjulte, samtidig som hun forsøker å leve opp til alle forventninger som stilles fra famile, venner og samfunn.  Serien er prisbelønnet med både Emmy og Golden Globe priser. Det er en sort komedie regissert av Jenji Kohan. Det har kommet ut seks sesonger så langt.

Jeg gir meg vel etter sesong én. Det er ikke en dårlig serie, både handlingsmessig og skuespillere er bra. Mye humor også. Det som gjør at jeg kaster inn håndkleet er at jeg aldri begynner å like personene. De er ikke kyniske og kalde og fæle, det er ikke det. Men de har noe livstrøtt og kjølig ved seg – de blir aldri varme, rare og fine. De utvikler seg i liten grad gjennom første sesong, alle personene er sånn halvveis sympatiske og lite hyggelige med hverandre. Derfor avslutter jeg nå for å heller teste ut andre serier der ute.

Men selve introen med sangen jeg har nevnt kan vi jo unne oss:

 

Read Full Post »

Endelig!

Canavan fans har ventet noen år på oppfølgeren av den fantastiske Black Magician trilogien. Nå er første bind i The Traitor Spy Trilogy her – jeg kastet meg over den i bokhandleren i Sveits – fersk så det nesten røyk av den.

Litt skrekkslagen var jeg også fordi Canavan i fjor ga ut den katastrofalt dårlige The Magician’s Apprentice, en enkeltstående roman fra samme univers som både Black Magician og Traitor Spy. Det var 600 sider med søppel.

Hvor plasserer oppfølgeren seg? Magi eller søppel?

Tja…..sånn midt i mellom kanskje? Først ble ganske skuffa. Starten er rotete og det er tydelig at Canavan maler et bakteppe for plottet, men det er ikke spesielt godt gjort. Hvor er redakøren hennes som kan kutte vekk halvparten av informasjonen som Canavan trøkker ned i sidene? Denne gangen er det politiske intriger (det er Canavan IKKE god på), dop og brutte løfter det handler om. Hemmelige søsterskap, forelskelse (både homofil og heterofil), tyvenes underverden, en mystisk tyv som bruker magi – familer som blir drept, forbud som brytes. Det er stort potensiale og sakte men sikkert begynner handlingen å gripe mer tak. Det er helt tydelig hvor Canavan er god; det er i de scenene hvor personene handler – hun er god på action – og hvor hun greier å vri plottet i uventet retning ved å overraske leseren. Det er skikkelig kult og det river i fantasysjela mi. Mmm….deilig. I denne boka legger hun ut noen røde tråder som kan bli kule når vi nøster videre. Hun har en del stilige scener på slutten av boka og det ligger noen løfter i lufta om at dette kan blir bra. Men jeg er ikke overbevist enda. Det er ikke satt noen utgivelsesdato for neste bok i serien, The Rogue, men jeg skal absolutt lese den når tiden kommer.

Read Full Post »

Jeg bor på landet og her er det ikke et bredt og variert utvalg av filmer til leie. Men den lokale kiosken har de fleste av de mest populære og vi har pløyd gjennom en del av dem. Her følger en kort oppsummering:

Up in the air

Dette er en romantisk komedie/drama og den er ganske så søt. En mann lever et liv uten ansvar og forpliktelser. Så forelsker han seg, men ingenting blir som han tror. George Clooney er jo en sjarmerende fyr og filmen er god underholdning. Den har fått god omtale i de fleste norske aviser, med mange femmere på terningen. Jeg gir fire. 

Sherlock Holmes

Denne filmen begynte overraskende bra med mørk nekroestetikk og en kul Sherlock (Robert Downey Junior) og Dr. Watson (Jude Law). Lenge lover filmen noe mer enn det Hollywood som oftest byr på, men dessverre holder ikke manus og plottet viser seg å være alt for tynt og den siste halvtimen byr på de vanlige actionfylte og utrolig kjedelige slosskampene før den usannsynlig teite avsløringen til slutt. Filmen skal likevel ha for gode skuespillere og en stilig estetikk. Terningkast tre.

Alice in Wonderland

Tim Burton har jeg skrevet om før. Han lager magi med Alice in Wonderland. Dette er noe av det beste jeg har sett på lenge. Særlig er karakterene gode – hattemakeren, den røde dronningen, tvillingene, katten. Hvis man skulle laget et kunstverk som skulle fortelle hva fantasi er for noe, så har Tim Burton gjort det med denne filmen. Filmmusikken er i særklasse stemningsfull og alt er vakkert og gjennomført. Terningkast seks.

It’s complicated

Dere har sikkert hørt om denne eller sett den. Maryl Streep, Alec Baldwin og Steve Martin i trekantdrama om mannen som vi ha tilbake eks-kona si etter ti år. Alle tre spiller godt, men jeg kan ikke annet enn å si at jeg synes filmen var ganske så kjedelig. Den hadde absolutt noen lyspunkter, for eksempel svigersønnen som tar svigermor og svigerfar på fersken på hotell, men jeg synes at den er ganske seig – særlig siste halvdel. Terningkast….tja….tre. Kanskje fire.

(500) days of summer

Herr Knirk mener at det bare var fordi jeg var så trøtt den kvelden, men jeg synes denne filmen var ganske gørr kjedelig. Jeg synes hun jenta som han forelska seg i var så lite sympatisk, og da brøy jeg meg liksom ikke noe om resten av filmen heller.  Jeg sovnet på et tidspunkt, så føler jeg ikke helt kan si så mye mer.

 Coco avant Chanel

 ..og her var det Herr Knirk sin tur til å sovne. Jeg synes filmen var ganske fin, selv om den var relativt handlingsløs.  Det er jo en veldig enkel formel som ligger til grunn: Fattig jente med stor drøm møter kjekk mann. Kjekk mann dør, og da får hun krefter til å sette drømmen ut i livet. Vel, jeg innbilder meg at virkeligheten rundt Chanels liv var noe mer komplekst. Det er noe forenklende og til tider utrolig teit med den narrative fortellingen. En komplisert virkelighet blir sugd ganske tom i dens grep. Men filmen byr på mange andre ting; personer og stemninger.

En helt vanlig dag på jobben

Denne filmen var noe helt annet enn jeg forventet. Det er historien om Se & Hør reporteren Håvard Melnæs og den turbulente tiden rundt Mette Marit og Haakons bryllup, med Sven O. Høiby i hovedrollen. I filmen er han mesterlig framstilt av Ingar Helge Gimle. Det er vanskelig materiale å jobbe med, men jeg synes filmskaperne kommer godt ut. Det er ikke for invaderende, det er gjort uten å tråkke på noens verdighet og det er interessant. Rammefortellingen (mens vi lager filmen «En helt vanlig dag på jobben» – Melnæs krangler med Loe) er unødvendig og følges ikke godt nok opp under filmen. Men alt i alt; en god film.

Read Full Post »

Da jeg holdt et innlegg om Kong Rakne for Riksantikvaren i fjor sa jeg noe sånt som dette vedr. ‘sannhet’ (fra omtrent midt i innlegget, altså løsrevet fra sammenheng): 

«Arkeologene finner avleiringer av sannhet i en pilspiss og et potteskår, og så begynner detektivarbeidet – finne helhet og mening i det de gjør. For Sannheten lever kun i nuet. I øyeblikket. I det Rakne kjenner ringbrynja bli revet i to, og han kjenner sverdet bore seg inn i kroppen hans… da har vi sannheten. Akkurat da. I det en bonde hiver enda en tømmerstokk på Raknes grav, og kjenner det svir i musklene og gnager i en gammel kneskade,  akkurat da har vi sannhet. Men i øyeblikket etterpå? Da kommer fortellingen. Vi begynner å fortelle. «

Om dette handler Sirkelens ende (2001) av Tom Egeland. Kjernen i historien er enormt fascinerende. At fortellinger forandrer seg etter hvert som de blir fortalt og overlevert muntlig. At enhver forteller pynter  og omgjør fortellingen slik at den passer samtiden, sin egen stemme/penn, narrative mønstre, lytteren/leseren. Det er jo en selvfølgelighet egentlig. Hvordan fortellinger er som levende organismer som vandrer fra munn til øre for så å gjenfortelles – alltid litt annerledes enn sist. Jeg ser det når jeg jobber med ungdom som gjenforteller historier og  jeg ser det når vi sitter rundt middagsbordet og noen skal gjenfortelle dagens hendelser.

pang pang, jeg skriver bra

Tom Egeland kobler dette fenomenet til fortellingene i Bibelen. Historien hans tar utgangspunkt i at Bibelen ikke er sannhet, men fortellinger som har forandret seg etter hvert som de har blitt fortalt. Det går jo faktisk veldig mange år fra Jesu død til historien om han blir skrevet ned første gang. I mellomtiden formidles de muntlig. De må ses i kontekst av tiden Jesus levde i, og pennen som førte historien ned. Men hva var det virkelig som skjedde? Hvem var den historiske Jesus? Det er mange som har stilt seg disse spørsmålene, og å lese Egelands fiktive gjenfortelling gjør at jeg kroer tærne i glede. Han klarer det få andre klarer. Nemlig å skrive en  historie rundt et mysterie, og historien slutter aldri å være troverdig. Alt henger sammen. Han fanger alle de løse trådene, han bretter ut historien på en måte som gjør at når slutten kommer så er jeg fornøyd. Ikke sånn som vanlig: «Joda, men det var jo litt søkt da.» Eller: «Hvorfor kunne han ikke hovedpersonen bare ha sagt sannheten med en gang?»  Eller andre lignende setninger. Nei, i denne boka henger alt på greip. Det er så utrolig befriende for meg som leser og det gjør at jeg blir mektig imponert over jobben Egeland har gjort.  

Jeg har aldri lest Tom Egeland før. Jeg har knapt visst at han eksisterer. Noen bøker bare faller ned i hendene mine. Bøker jeg aldri har planlagt å lese. Sirkelens ende var sånn. Jeg fant den i en hylle, var litt uinspirert på lesefronten, satte meg på en stol, begynte å lese. Historiske romaner kan være fascinerende lesing hvis det gjøres godt. Jeg tror det er en vanskelig genre – både researcharbeidet, men også det å få ting til å henge sammen – være troverdig, håndtere fakta uten at det blir kjedelig, nøste alle trådene sammen i en plausibel forklaring uten å miste fotfeste, vandre i historiske landskap som vi alle har kjennskap til og tror vi vet noe om – alt dette klarer Tom Egeland. Jeg er faktisk råimponert! For noen blir det kanskje litt vel nerdete i forhold til plottet og det historiske bakteppet. Man må ha interesse for historiske hendelser og religionsfilosofi. Jeg synes Egeland er edrulig og faller ikke i fella som en viss amerikansk fyr som har skrevet en lignende historie: Egelands fortelling blir aldri en actionthriller hvor spenningen er det viktigste. Det viktigste er hvordan hjernecellene mine fryder seg over den historiske utgravningen han gjør – viser oss en mulig parallellhistorie som får hårene i nakken til å reise seg. Tenk om!

Boka er knall og anbefales varmt!

Read Full Post »

Vi har vært i Sveits i to uker i sommer. Vi reiste rundt med bil og bodde på Ungdomsherberger (hosteller – anbefales!) sammen med gutta på 8 og 10 år. Vi hadde tre reiseguider i sekken og alle ble mer eller mindre flittig brukt. Her kommer en liten oversikt – omtalen kan være relevant for andre land også fordi alle tre representerer hver sin serie med reiseguider.

The rough guide to Switzerland

Rough guides er kjent som Dronningen av reiseguider. Ingen over og ingen ved siden av. Utgangspunktet for serien var en ung student som reiste til Hellas og syntes ingen av reiseguidene ham fant dekket hans behov. Han begynte å skrive sin egen reisehåndbok. Da suksessen var et faktum ble det etterhvert reiseguider som nå dekker over 200 destinasjoner. Bøkene blir stadig oppdatert og er svært detaljrike. Vår opplevelse av Rough guide sammenfaller med suksessen. Dette var desidert den beste reiseguiden vi hadde med; detaljert, oppdatert (alle telefonnummere til ungdomsherbergene stemte), informativ og til en viss grad vurderende (ikke alt er ”fantastic” ”best place ever” osv). Vi har brukt Rough guides når det gjelder andre destinasjoner tidligere og har alltid vært fornøyd.

Eyewitness travel – Switzerland

Det er kjekt å ha to reiseguider med på tur – informasjonen supplerer hverandre og gir et bredere grunnlag å vurdere fra. Jeg var litt skeptisk til denne boka – den så litt ‘glam’ ut med veldig mye bilder, piler og symboler for ditt og datt, men den har egentlig vært god å ha. Rough guide har omtrent ingen bilder, mens Eyewitness er overlesset med bilder. Men det er samtidig mye god informasjon, oversiktelig og ryddig, og bildene var faktsik til hjelp flere ganger når vi vurderte å reise et sted. Eyewitness har også mange flere kart over småbyer som Rough guide ikke har. Disse to komplementerte hverandre fint.

Turen går til Schweiz

Politikens rejsebøger er en velkjent serie som dekker de fleste land i verden. For oss ble det denne boka som etter hvert landet nederst i sekken og ikke ble brukt. Kan hende det bare gjelder Sveitsutgaven, men den er lite informativ og ganske svulstig. Den er skrevet i en subjektiv, narrativ stil hvor forfatteren forsøker å lage bilder for oss: Når du skal lese om byen Sierre står det: ”En vinbonde drikker en slurk vin af noget, der ligner en vintønde i miniature. Hans hoved er bagoverbøjet og bag man ses bjergene…”(s. 109). Om Bundesplatz i Bern: ”En dreng med lyst hår, korte bukser og bar mave løber ind og ud mellom de 26 vandstråler. Hans smil er som en stor skive vandmelon og han hviner af fryd «(s. 94). Om Bellinzona: ””Quanta costa?” siger kvinden og peger på olivenbrødet. Lørdag morgener det et menneskemylder på Piazza Collegiata, hvor der sælges alt lige fra brød til blomster. Fruerne er på jagt efter gode råvarer til aftenes middag, mændene bærer rundt på deres børnebørn, der ligner små velfriserede dukker ….»(s. 76). Og sånn fortsetter det, side opp og side ned. Det er mye intens vin, feinschmecker mat som skal nytes og pittoreske og smukke små hus. Når jeg leser en reiseguide vil jeg ha informasjon, ikke dårlige fortellinger (ååå, jeg får rare Tim Burton bilder av barnet med vannmelonsmilet) som liksom skal gi meg en følelse av stemningen på stedet. Mannen min begynte etter hvert å le høyt hver gang jeg leste fra boka, han synes den var helt håpløs og tåpelig. Så da ble den til slutt liggende ubrukt nederst i sekken.

Read Full Post »

Jeg fyller snart år, og i den forbindelse lurer jeg på om jeg skal ønske meg et tidsskrift. Gjerne litterært evt. med noe bredere kulturprofil. Det må ikke være alt for smalt. Har du forslag? Kanskje Bokvennen? Kanskje en avis, men det holder at det kommer en gang i uka maks. Det eneste jeg har i dag er Morgenbladet.

Read Full Post »

Jeg synes det er vanskelig å orientere meg i den såkalte bokhøsten. Det er nå alle de nye bøkene skal komme, debutantene skal leses og diskusjonene skal skje. Men….hvor er informasjonen? Jeg som bokblogger er selvsagt interessert i å holde meg oppdatert, jeg har lyst til å lese bøkene – men jeg vet egentlig utrolig lite om hva bokhøsten innholder og har på ingen måte oversikt over utgivelser, selv om jeg også har fått med meg at Saabye Christensen kommer med ny roman.

Når man googler ‘bokhøsten 2010’  får man fint lite med treff; noen artikler fra tidligere år – noen linker til artikler som bruker begrepet ‘bokhøsten’. Det eneste stedet jeg finner er Bok og Samfunn som i disse dager legger ut høstlistene til forlagene her. Dette er veldig positivt og oversiktlig, men du må klikke deg videre inn for hvert forlag. Jeg savner en saftig, samlet, fristende oversikt over Bokhøsten – litt sånn som vi kan sikle og fråtse over sammen. Planlegge og tenke. Vurdere og forkaste. Diskutere og fundere.

Ingen av de store bokhandlerene på nettet har laget en samleside for bokhøsten, det synes jeg er merkelig. Er ‘bokhøsten’ egentlig et tomt begrep? Gis det egentlig ut jevnt med utgivelser i løpet av hele året? Er bokvåren og bokvinteren egentlig det samme som bokhøsten? Eller er det faktisk sånn at på høsten er det største slippet? Det er rart at det finnes så lite info. Kanskje medio august er for tidlig.

Har du funnet en oversiktsside over bokhøsten? Hva skal du lese? Er du i gang? Er det noen som kjenner til høstens debutanter? Jeg har lyst til å lese debuter.

Read Full Post »

Older Posts »