Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2010

Duncan er fullstendig oppslukt av Tucker Crowe, en rockelegende som forsvant på mystisk vis 22 år tidligere. Han bruker mesteparten av livet sitt på en nettside som er viet Crowe,  og en mindre del av livet sitt på Annie, samboeren sin. Annie har vært sammen med Duncan i 15 år og lurer på om hun egentlig sløser bort livet på en mann som er halvveis interessert i en liten by som ingen har hørt om. En dag poster Annie et innlegg på nettsida om Crowe, og hun får svar på e-posten sin. Fra Crowe selv! Hun velger å ikke fortelle om det til Duncan, men går inn i en dialog med Crowe – og snart vet hun mer om Crowe enn noen andre, særlig mer enn Duncan selv, og det hun vet underbygger ikke legendestatusen Duncan og de andre Crowologene har gitt ham.

Dette er kort fortalt plottet i Nick Hornby sin siste roman Juliet, naked (2009). Det er et orginalt og snedig plott. Jeg ser for meg filmen allerede, men håper inderlig noen andre en Hugh Grant får hovedrollen denne gangen. Selv om han nok kunne passe som Duncan – han er passe teit og idiotisk. Nick Hornby vet å skrive, det er lett og han leker seg gjennom den egentlig litt klassisk oppbygde historien. Igjen er mennene taperne, og kvinnen den sterke. Eller, kanskje ikke sterk, men Annie kommer utrolig mye bedre ut av historien enn Duncan. Begge er litt bleike, men det er jo engelskmenn, og ingen av dem blir jeg særlig imponert over. Bokas kuleste karakter er definitivt Tucker Crowe som virkelig har rotet det til for seg i løpet av de 22 årene han har vært borte fra rampelyset. Av en eller annen grunn minner karakteren meg om rollefiguren til Bill Nighy i Love Actually. Det er her den morsomste delen av historien ligger, og det er bra det rykker til litt, for boka tenderer av og til mot å være litt trått.

Jeg likte boka, god underholdning, litt vel mye musikknerdsnakk, men absolutt verdt lesinga. God bok!

Read Full Post »

I vårt nye liv som tv-serie junkies, har turen nå kommet til den velkjente The West Wing (Presidenten). Vi er ferdig med første sesong, jeg har aldri sett den før. Og det er jo merkelig. For egentlig forstår jeg ikke så mye av det som skjer. Amerikansk politikk i rasende tempo – jeg henger ikke med. Men så er det så inn i hampen underholdende for det. Mye pga. gode karakterer og god dialog, samt svært godt manus som beveger seg på mange nivåer samtidig.

C.J var den første favoritten jeg hadde. Sammen med sekretæren til Presidenten, Mrs. Landingham. Men så går det jo ikke an å ikke bli glad i trekløveret Toby, Sam og Josh. Sam og Toby lever av å skrive – de er taleskriverne til den amerikanske presidenten – og det er morsomt å følge dem på jobb. Så får man svelge litt drøye doser av amerikansk navlebeskuing og heller ta inn over seg mye av det gode – president Bartley forfekter et verdisyn som er ganske forut for sin tid. Sesong 1 er fra 1999,  hele ti år før Obama inntok West Wing.

Read Full Post »

Jeg har begynt på to bøker samtidig. Det er biografien om Gertrude Stein og Alice B. Toklas, Two lives, og det er den så mye omtalte Min Kamp 1. To utrolig forskjellige bøker, tre så ulike mennesker. Men likevel – noen likhetstrekk er det. Fra boka om Stein og Toklas:

If it can be said of any celebrity artist, one must also say of Stein that if she had not been as interested in herself as she was she would not have written what she wrote. She wrote almost exclusively, if not always openly, about her own experiences (…). (s. 36)

Begge er mennesker som skriver om seg selv på en helt annen måte en den klassiske selvbiografien. Begge påberoper seg litterær gyldighet utover den enkeltes livsfortelling. Getrude Stein og broren kampes om hvem som er geniet – begge mener det er seg selv («Gertrude and I are just the contrary. She’s basically stupid and I’m basically intelligent» – sagt uten humor fra bror)- det er noe ganske usympatisk over Gertrude Stein sin måte å plassere seg selv i midten av enhver situasjon. Men samtidig…..jeg har kommet så kort i boka. Kjenner henne lite fra før. Bare vibber jeg får så langt i lesingen.

Og Karl Ove? Nei, han er mest opptatt av jentene i klassen, kjønnsorganet sitt, musikk og faren sin. Han er 16 år.

Fint å lese disse to bøkene samtidig merker jeg. Kommer tilbake til saken…..

Read Full Post »

Gjesp, dette var ganske kjedelig, selv for en fan av romantiske BBC serier.

The Tenant of Wildfell Hall er egentlig en roman av Anne Brontë som i 1996 ble utgitt som en miniserie. Selve romanen er fra 1848, og jeg skulle mye heller ha lest den enn å gape meg gjennom timene med denne filmatiseringen. Jeg tror hovedproblemet er at det ikke er nok handling til å bruke tre lange episoder på. Og så synes jeg personene bare er passe interessante og passe sympatiske. Men det var forsøket verdt.

Read Full Post »

Jeg er litt på Alice Hoffman om dagen, og Illumination Night er så langt den beste jeg har lest! Jeg liker at hun skriver om forholdet mellom generasjoner, jeg liker personene hun skriver om og jeg liker stemningen som strekker seg gjennom alle de 200 sidene i boka. Kvinneskikkelsene til Alice Hoffman er utrolig bra. Denne gangen er det Jody på 17 år som flytter inn hos bestemora si. Jody er sær, vanskelig, sterk og bevisst. Hun forelsker seg først i mannen som bor i huset ved siden av, seinere forelsker hun seg i en Kjempe. Jeg elsker den kjempen – han gir en slags surrealisme inn i historien.

Mannen i huset ved siden av er gift med Vonny som utvikler panikkangst. Dette er en troverdig og god fortelling om angst som diagnose. Jody, Vonny og bestemora er et trekløver av gode litterære personer.

Språket er strammere i denne boka enn i de andre jeg har lest, og det liker jeg. Det som trekker leseropplevelsen noe ned er lille Simon som er fem år. Jeg synes Hoffman gir en urealistisk beskrivelse av gutten, særlig i forhold til hans sorgreaksjoner som er så inn i hampen reflekterte, han har et metanivå på sorgarbeidet sitt som er lite troverdig, –  jeg tror man skal legge på minimum ti år på guttens alder for at det skal være realistisk. Hele veien synes jeg lille Simon bremser opplevelsen. Han er ingen femåring.

Men likevel er boka den beste jeg har lest av Alice Hoffman, og historien om Jody og Kjempen er kjernen av den gode opplevelsen. Boka er oversatt til norsk og heter da Lysnatt.

Anbefales!

Read Full Post »

Som en del av Cappelen Damms bokbloggturné har jeg lest antologien Nesten som før. Det er 11 forfattere som har skrevet hver sin lille fortelling om det å være omtrent 14 år. I går skrev Eirinsurr om boka og i morgen kan du lese hva Lady Netta synes om den.

Jeg er ikke akkurat i målgruppa for denne boka, men jeg har vært 14 år en gang jeg også. Jeg vil tro denne boka appellerer i mye større grad til jenter enn til gutter, for det handler stort sett om relasjoner mellom jenter og om forelske, mensen og pupper. Jeg synes mange av historiene er gode, selv om de selvsagt ikke griper meg i særlig grad. Men det er greit. Jeg er tross alt over tjue år for gammel. Jeg synes mange av historiene er klamme. Men så er det klamt å være 14.  Jeg tror jeg hadde lest boka da jeg var 14 med stor nysgjerrighet, jeg tror jeg hadde syntes det var spennende og blitt litt sjokka, men jeg tror ikke jeg hadde gjenkjent meg veldig i boka eller tenkt at den handlet så mye om meg.

Jeg var kanskje annerledes enn alle andre. Men det er jo nettopp poenget: Alle føler seg annerledes når man er 14. Kanskje det er det jeg savner litt i boka? Det er en slags konsensus gjennom alle historiene om hvordan det er å være 14. Litt lite variasjon. Hvis jeg skal utsette noe på boka, og det skal jeg nok, så er det nettopp det:  Den har litt lite spenn. Det er jenter som er tøffe i kjeften, men egentlig litt usikre. Det er kropp og forelskelse, forelskelse og kropp – det er venninner og litt mer forelskelse.

For meg handla det å være 14 om utrolig mye mer. Om hamsteren som døde. Om første tur til Oslo sentrum aleine. Om da jeg stjal penger fra mammas lomme. Om å være med morfar på jobb. Om spiritismen og hva den fortalte. Om jeg skulle bli gartner eller forfatter. Om jazzballetten som ble et ork. Om nabokona som alltid gråt. Om å sitte på en koffert på en togstasjon i Frankrike. Om å lese Maria Gripe for første gang.  Men så skal denne boka handle om følelser, forelskelse. Okei. Det er jo greit det. Men likevel tror jeg at jeg ikke hadde følt at boka var skrevet for meg da jeg var 14. Lurer på hvorfor? Jeg var ikke spesielt kul da jeg var 14. Jeg var ikke spesielt interessert i gutter heller.  Jeg lurer på om jeg får på følelsen av at boka er skrevet litt sånn for kule jenter? Kule, ressurssterke jenter som er (brå)modne? Jeg ville lest den, og følt at det som sto var fremmed. Men så er det fremmed å bli voksen, det er jo det.

Dette blir en merkelig omtale, jeg ser det. Men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det jeg synes mangler. Det mangler en form for ‘annerledeshet’ uten at jeg helt kan si hva. Jeg kan jo si til slutt at det var flere historien jeg likte godt, for eksempel Linde Hagerup og Annette Münch,  men den som traff meg i hjertet var den siste; Den store ulykka av Lars Mæhle. Den hadde en form for blyghet, ærlighet – den forstiller seg ikke. Den var fin. Jeg ble rørt.

Men igjen; jeg er ikke i målgruppa. Og boka er god. Jeg anbefaler den gjerne; til jenter mellom 12 og 14.

Read Full Post »

Jeg har akkurat lest Sirkelens ende som jeg synes var veldig bra. Jeg var spent på fortsettelsen om Bjørn Beltøs liv som fortelles i Paktens voktere. Dessverre ble opplevelsen langt fra like god. Egeland har konstruert et kjempeplott og jeg synes (til forskjell fra Sirkelens Ende) at det blir store opphopninger av historiske fakta som gjør at fortellingen forsvinner i en slags historieundervisning som er både rotete og kaotisk. Det virker som om forfatteren selv blir så opphengt i plottet og bakgrunnsstoffet at både handling og personer blir nesten uviktige. Egeland introduserer for eksempel en ”fallen forsker”, en mann han beskriver som en eksentrisk og alkoholisert engelskmann fra overklassen, en mann som en gang var en framgangsrik forsker, men som nå har tapt all sin anseelse. For en karakter i en bok han kunne vært! Men han blir ingenting. Egeland følger overhodet ikke opp karakteristikken av mannen, han blir kun en brikke som skal fôre oss med informasjon om bibelske tekster, egyptiske faraoer og norrøne seilaser. Det er ekstremt mye informasjon og fakta trykket inn mellom permene og jeg synes romanen og fortellingen forsvinner. Boka ble kjedeligere og kjedeligere jo mer intrikat og detaljerte forklaringene ble. Selv for meg som liker historiske romaner – jeg synes plottet og slutten blir søkt, og det hele virker alt for komplekst for å lage en god historie.

Boka fikk gode anmeldelser i Aftenposten, Dagbladet og delvis i VG.

Read Full Post »

Older Posts »