Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2010

Hei igjen verden. Jeg har vært borte en stund  – i et dypdykk i Kate Mortons nye roman The Distant Hours – 700 sider eventyr. Nå er jeg tilbake, og må riste av meg stemningen, karakterene og livet i slottet Milderhurst slik at livet i virkeligheten kan gå videre.

Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.

Hovedpersonen er Edie som overraskes av morens voldsomme reaksjon på et brev som kommer i posten. Hun forstår at moren har en fortid fra krigen som ingen kjenner til. Edie begynner å nøste i historien og havner snart i slottet Milderhurst hvor tre eldgamle søstre bor. Snart forstår hun at det finnes en historie som ingen snakker om. Den handler om slottet, om søstrene, om moren og om henne selv. Morton begynner å veve, og hun er en sann mester til å lage intrikate plott som henger sammen. Det er flere nivåer, det er flere parallelle historier fra forskjellige tider og jeg elsker det! Kate Morton er den store ‘kakao, pledd og peis’ forfatteren. Bra historie, gode karakterer, fantastisk stemning og godt språk.

Likevel vil jeg ikke anbefale Morton til alle. For du må like romantiske bøker. Ikke romantisk i tradisjonell ‘mann møter kvinne forstand’, for det er ikke den slags bøker Morton skriver. Men du må like romantisk som i gamle slott, eventyr, storslagent og emosjonelt.  Her er ingen stram narrativ stil eller minimalistisk språk. Her er ikke en eksperimentell skrivestil eller realistiske skildringer. Her er overflod. Her er trolsk. Det er nesten som å se en gråtende elg i solnedgang. Å ha den elgen hengende som bilde i stua funker ikke, men å se den på ordentlig er jo ganske flott. Sånn er det med Morton. Hadde hun tippet inn i klisjeene så hadde vi hatt elgen på veggen hjemme. Men den står der ved vannet på ordentlig. Og da funker det. Ha ha! For en parallell.

Boka er rykende fersk, og jeg vil vel tro at den blir oversatt til norsk som de to andre bøkene til Morton har blitt.

Read Full Post »

Jeg er alltid på jakt etter lesestoff til gutta på 11 og 8 år. Den yngste gutten min har blitt oppfordret til å lese mer fra skolen. Han er positivt innstilt, men sliter med å finne bøker som passer ham. «Jeg klarer å lese, men jeg forstår ikke hva de handler om» sier han om bøker som er hakket for vanskelig å lese selv, f.eks. Roald Dahl. Han har lest noen leseløver med stort hell. I går dro vil til biblioteket for å finne lettleste, men spennende bøker til guttungen. Vi var fulle av pågangsmot, men jeg kjente piffen gikk litt ut av meg da vi kom til hyllene med lettleste bøker. Der sto de – på rekke og rad – hyllemeter etter hyllemeter. Leseløver (Cappelen Damm), Lesehester (Aschehoug), Lesestart (Gyldendal) osv. Guttungen så på meg, og jeg så på ham. Hvordan velge? Vi begynte å kikke litt på bøkene, og da husket jeg plutselig at jeg hadde akkurat samme følelse da jeg sto foran de samme hyllene noen år før med storebroren. Det er bare en eneste lang rekke med titler, og det er utrolig vanskelig å skille den ene boka fra den andre.

La oss sammenligne med voksenlitteraturen. Der er det også mange titler, men likevel har jeg i bevisstheten mange knagger å henge titlene på. Ikke minst hjelper bokhandlere og biblioteker til med å rydde unna gamle titler, eksponere nyheter og godbiter, samt å  gjøre hyllene mere oversiktelige og motiverende.  Når det gjelder voksenlitteratur så leser jeg om titler i aviser, blader, på nettet og jeg diskuterer litteratur med folk jeg kjenner. De siste årene har det heldigvis blitt mer fokus på barne- og ungdomslitteratur og det er bra. Men jeg tror de lettleste bøkene ikke nødvendigvis er en del av dette. Det er fremdeles en stor usortert ‘masse’ i form av hyllemetere med gamle, nye, gode og mindre gode titler etter hverandre. Og omslagene ser også mistenkelig like ut på de fleste. 

Hvordan skal vi velge? Sønnen min så på noen, vi så litt sammen, men snart mistet han interessen. Jeg spurte bibliotekaren om tips, men hun virket ganske blank når det gjaldt innhold i de forskjellige bøkene. Hun smilte og sa at «de er veldig populære» og med «de» så viste hun til fire stappfulle hyller med sikkert hundrevis av titler. Det endte med at jeg fant noen forfattere jeg kjente fra før; Cornelia Funke og Arne Svingen. Men det var liksom ingen hipp hurra bibliotekstur (som det ellers ofte er – jeg digger biblioteker og kompetente bibliotekarer).

Hmpf. Jeg kunne selvsagt lest på nettet før jeg dro. Det er oversiktelige sider med titler hos alle forlagene. Jeg ser også i ettertid at det finnes mange kjente forfattere i disse seriene, så jeg mistenker de to bibliotekene jeg har vært på å være lite oppdaterte. Jeg skulle likevel ønske det var lettere å orientere seg, blir kjent med og velge titler og bøker fra de lettleste seriene.

Det hadde vært morsomt å høre med dere som jobber på bibliotek og bokhandel: Hvordan kan det gjøres? Hvordan vise fram lettlest bøkene på best mulig måte? Hva slags informasjon får dere? Føler dere at dere har oversikt over innhold i de forskjellige bøkene og kan anbefale? Kjenner dere til ‘perlene’ er i de lettleste seriene? Er lettlestseriene stemoderlig behandlet? Eller har jeg bare hatt litt uflaks med de to bibliotekene som jeg har besøkt?

Read Full Post »

Jeg har fått en pris, og da må man jo ta på penkjolen, gå den røde løperen og takke.

*applaus applaus*

*tripp tripp tripp* (lyden av sko på rød løper)

«…kremt…ja, jeg vil gjerne takke Astrid Terese, StineMa, Skrift og Predikeren som har stått på  i denne lange nominasjonstiden og som virkelig har kjempet for at jeg skal stå her i dag. Jeg vil selvsagt også takke mamma, pappa, broren min, barna mine, hesten min og også mannen min.  Liker dere forøvrig kjolen min? *rødme* Den er laget av resirkulert eggeskall og solenergi, pyntet med ekte rosa muffins. Takk igjen, jeg eeeeeeeeelsker dere alle!»

*fanfare*

For en god stund siden fikk jeg en annen pris og da fikk  jeg gleden av å dele med mine lesere alt dere ikke vet om meg. Denne gangen skal jeg anbefale forfattere og bøker. Okei, krem kremt, her er tre anbefalinger fra tre favoritter:

Doris Lessing: The grass is singing. Jeg har blitt glad i Doris Lessing, og har plukket ut hennes debutbok. Den er ganske spesiell, men det var den som fikk meg hekta. Satt i Afrika handler den om fæle, fine Mary som gjør sitt livs feil ved å gifte seg med snille, fine Dick. Det handler om fæle, grusomme Mary som møter slavene – og særlig Moses – en stor, svart mann som blir sentral i hennes liv og undergang. Boka åpner med at Mary har blitt drept. Deretter ser vi tilbake på Marys liv, følger henne fra starten til den brutale slutten. Man merker at det er nobelpriskvalitet over en debut som dette (som om jeg egentlig har peiling på det…not). Hun har en nerve som jeg synes er fascinerende. Og så er det noe med bildene hennes – jeg får mange sterke bilder av det hun skriver og alt er så nært.

Per Olov Enquist: Nedstörtad ängel. Jeg lurer på om dette er den aller fineste boka jeg har lest noen gang? Den handler om mennesker som beveger seg nær den ytterste grense for hva det vil si å være et menneske. Og hvorfor er den så fin? Det er noe med opplevelsen av å lese. Akkurat når jeg sitter der med boka i hånda og ordene glir inn i meg. Det er som om hvert eneste ord fyller meg fra isse til tåspiss. Det er en total og hel opplevelse. Du vet når du er skikkelig sulten på mat. Sånn helt utrolig sulten. Kanskje du har vært ute i kulda også. Du setter deg ned og så får du servert den ultimate mat av Moder Kokk. De første bitene du tar (det er det beste du noensinne har smakt) fyller deg helt. Ordene til Enquist gjør det samme. På en mektig og rolig måte. Og så er det så vakkert at jeg tror jeg ramler sammen. Han er en sann estetiker. For meg hvert fall.

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Fra vinnere av Nobelprisen og Nordisk Råds Litteraturpris til en norsk debutant. Litt spenn er fint. Skomsvold sin debutbok fra i fjor var en fin leseropplevelse. Den er bra fordi jeg får på følelsen av at Skomsvold ikke tenker så mye på setninger som skal bygges opp riktig og at komma og punktum skal stå på originale steder i teksten. Nei – jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – rent språklig. Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri (jeg er en kjedelig type), men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.

Til slutt skal jeg egentlig gi denne prisen videre, men jeg tror festen har vart lenge nok, så jeg tror vi må ta av kjolene og dressene, si oss vel fornøyde med å være befestet så lenge, og gå hjem å sove ut pris- og muffinsrusen.

Read Full Post »

Kjenner du til Post Secret? Det er virkelig noe å bruke litt tid på, så les litt til er du snill. Post Secret er et prosjekt, initeriert av amerikanske Frank Warren, som går ut på at folk sender inn anonyme postkort til en gitt adresse. På postkortene skriver man hemmeligheter fra sitt eget liv. Eneste kriterier er at innholdet er sannferdig og at avsender aldri har fortalt hemmeligheten til noen tidligere. Disse postkortene blir så publisert på nettet eller i egne Post Secret bøker. Jeg har fått en i gave, den er veldig veldig fin. Det er mange hemmeligheter som berører. Det triste, avskyelige, morsomme, rare og vonde hemmeligheter.  Her finner du nettsiden til Post Secret som blir oppdatert med ti nye hemmeligheter hver søndag. Her kan du lese på Wikipedia om prosjektet og noe av historikken og kontroversene rundt prosjektet. Bøkene som er gitt ut er: PostSecret, Extraordinary Confessions from Ordinary Lives (ISBN 0-06-089919-0), My Secret: A PostSecret Book (ISBN 0-06-119668-1), The Secret Lives of Men and Women: A PostSecret Book (ISBN 0-06-119875-7), A Lifetime of Secrets: A PostSecret Book (ISBN 0-06-123860-0), og Confessions on Life, Death, & God.

Her er noen eksempler:

Read Full Post »

Kristine Haugland og Knirk

I høst har jeg brukt mye tid på videregående skoler i Hedmark og Akershus med forestilingen Sigurd Fåvnesbane. Jeg har skrevet om den tidligere her. Men nå er jeg i Møre og Romsdal – ute i havgapet. Jeg er på en miniturné denne uka på barnehager med forestillingen Med verden i lomma. Sammen med barna trekker vi historier ut av en diger bukse, og så forteller vi, rimer vi, leker vi. I dag var vi i en barnehage hvor en jente på omtrent fem år holdt på å hoppe av stolen hele tiden – hun ville så gjerne være med å fortelle. Hun gjettet seg til hva som skulle skje, og var helt sprekkferdig av fortellerglede. Da er det morsomt å kunne la henne få være med litt; la henne komme med innspill til fortellingen som vi tar med i historien. Jeg er utrolig glad i de forestillingene hvor vi er tett opp til barna, hvor vi er i dialog med dem hele tiden, hvor vi ler sammen og hvor det alltid er en risiko i forhold til om vi/de tipper over i bråk. Som oftest er vi i balanse. Muntlig fortelling har mye improvisasjon i seg. Jeg forteller om den lille røde høna – dere kjenner kanskje den? Reven vil gjerne fange høna og spise henne, men verden er ikke så enkel for en rev. Kollegaen min forteller om tigeren som blir lurt av musa. En mus som er ganske forvirra og en tiger som er ganske selvgod. Men det er jo ofte sånn at de små lurer de store eller?

Jeg finner mange av fortellingene jeg bruker i Aschehoug sin hvite serie. Jeg liker den veldig godt. Det er Den store eventyrboka, Den store dyreboka, Den store godnattboka, Den store bibelhistorieboka, Den store Asbjørnsen & Moe boka osv. Det gjort et godt utvalg i denne samlingen, både kjente og ukjente eventyr fra hele verden. I tillegg er de fint illustrert. Jeg kjøper alltid disse i dåpsgaver og ofte til bursdager.

Read Full Post »

Vel. Hva kan man si, hva kan man skrive, når man leser denne boka ett år etter alle andre? Ikke mye. Planen var å lese Knausgård da første boka ble utgitt, men så kom jeg aldri så langt, så da bestemte jeg meg for å droppe hele serien. Ikke fordi jeg ikke vil lese ham, men fordi det er så mye, så stort, så komplekst å gå inn i. Men så dukket Knausgård opp på Skavlan, og han sa mye bra og….okei da…jeg skal være ærlig; og så var han så dritsexy at jeg tenkte jeg kanskje burde lese ham likevel.

Så nå har jeg lest første bok, og er ganske begeistra. Det er mye å si om boka, kanskje ikke så mye om teksten, men om prosjektet, men jeg lar være. Jeg lar virkelig være, for det er så mange der ute som har sagt mye av det jeg kommer til å si. 

Derfor dette korte innlegg, kun for å konstantere at jeg har lest første bok. Kan hende jeg hopper på en diskusjon i en annen blogg som omhandler bøkene.

Det finnes mange bloggere som har skrevet godt om Knausgård. Et lite utvalg: Mitt snitt, Jeg leser, Verden sett fra Sofienberg, bokmerker.org.

Jeg avrunder innlegget med å hedre ungdomsidolene til Knausgård, nemlig Echo & the Bunnymen. Killing moon er den jeg husker best selv:

Read Full Post »

Bok i P2 har noen dager fokusert på bokbloggere. I går kunne du høre intervju med Janke, Bokelskerinnen og meg selv. Det kan du høre her. I dag var Bokdama, Tom Egeland, Ida Jackson (aka Virrvarr) og Knut Hoem (velkommen i bloggverden, men finner ikke den nye bloggen din) til stede i studio og diskuterte blogging og litteraturkritikk. Når jeg sitter og hører på disse radioprogrammene så er det noe som slår meg i forhold til det å være en blogger. For det første hvordan det som var et veldig privat initativ fra min side, nå har blitt trukket inn i det offentlige, noe som er større. Selvsagt har jeg hele tiden visst at det ikke er snakk om ‘privat’ når man legger ting ut på nettet, men likefullt så har jeg hele tiden ansett bloggen min som en privat, til dels anonym liten verden. Med utgangspunkt i egen meddelsestrang når det gjelder litterære opplevelser har jeg skrevet korte, lange, gode, dårlige, hakkete, varme og   innlegg om opplevelser jeg har hatt når jeg har lest en bok. Som Bokdama påpekte i dag, så var det faktisk, og på ordentlig, en merkelig opplevelse å forstå at det faktisk er folk der ute som leser det jeg skriver. Merkelig, og veldig morsomt. Men dette skiller oss klart fra den tradisjonelle litteraturkritikken; den oppstår ikke i den private og personlige sfære.

For det andre: Etter å ha hørt dagens program i Bok i P2 vokser det også fram et slags bilde av bokbloggverden, som virker tydeligere og mer billedlig enn det har vært tidligere. Jeg har jo mine bloggere jeg følger og kommuniserer med (etterhvert på andre arenaer også; både digitalt men også ute i verden),  jeg leser Tom Egeland, jeg vet hvem Ida Jackson er, og jeg leser litteraturanmeldelser i aviser og på nett. I dag forsto jeg liksom at vi alle henger sammen. Det er et slags nett av litteraturmennesker som på en eller annen måte lenker sammen…i den digitale verden. Rart. Fint.

Og for det tredje var det utrolig godt å høre på Ida Jackson. Hun kan vel kalles en slags profesjonell blogger, både i forhold til kvalitet i tekstproduksjon, men også i det at hun har et refleksjonsnivå og et slags metanivå på blogging som fenomen. Jeg følte hun talte for «oss bloggere», og jeg kjente en slags vifølelse som var fin. Jeg følte at hun, når hun pratet, også representerte meg. Dette med bokblogging er jo en relativt fersk greie, men også blogging generelt. Det er en vitamininnsprøytning å føle at man er flere og at noen kanskje til å med kan sette ord på det vi driver med på en ordenlig måte.

Jeg håper ikke jeg får prestasjonsangst etter at Knirk har blitt flashet i offentlighetens lys i brøkdelen av et sekund. Jeg håper jeg fremdeles kan være en av mange stemmer som uttaler seg om litteratur. Det er vel på en måte viktig at bokbloggene ikke profesjonaliseres når det gjelder form og innhold. Som programmet påpekte i dag, så er det nettopp det flerstemmige som gjør bokblogging unikt. Så får det være opp til leseren å bestemme kvalitet.  Men kvalitet kan også komme fra den private bloggeren. Jeg synes ofte at blogger som er institusjonaliserte (forlag, bokklubber osv) framstår som kjedeligere og mer blodfattige enn private blogger. Det er nettopp den personlige stemmen som gjør blogging til noe annet enn annen vanlig litteraturkritikk.

Dette var noen refleksjoner fra meg, som vanlig (og i tråd med jeg-sporet som ble nevnt i programmet i dag) sprunget ut fra min opplevelse av, i dette tilfellet, å høre på et radioprogram.

Read Full Post »

Older Posts »