Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2010

Vel, på tide å oppsummere leseåret 2010. Jeg har lest 53 bøker og om disse er det å si: 12 er skrevet av norske forfattere, 2 danske, 6 svenske. 23 bøker er lest på engelsk, 12 er fantasyromaner og 8 er klare ungdomsromaner. Jeg vil også benytte sjansen til å si godt nyttår til alle dere bra folk der ute i verdensveven.

Årets høydepunkt med utdrag fra egne bloggomtaler:

Beste leseropplevelse: Nedstörtad ängel av Per Olov Enquist (1985):  «Nå har jeg lest Nedstörtad ängel og jeg har ikke ord. Det må være det beste jeg noensinne har lest. Hvorfor det? Jo…det er noe med opplevelsen av å lese. Akkurat når jeg sitter der med boka i hånden og ordene glir inn i meg. Det er som om hvert eneste ord fyller meg fra isse til tåspiss. Det er en total og hel opplevelse. Du vet når du er skikkelig sulten på mat. Sånn helt utrolig sulten. Kanskje du har vært ute i kulda også. Du setter deg ned og så får du servert den ultimate mat av Moder Kokk. De første bitene du tar (det er det beste du noensinne har smakt) fyller deg helt. Ordene til Enquist gjør det samme. På en mektig og rolig måte. Og så er det så vakkert at jeg tror jeg ramler sammen. Han er en sann estetiker. For meg hvertfall.»

Beste norske: En dåre fri av Beate Grimsrud (2010):  «Hun rommer enormt mye, Eli, og hun fyller hver side, hvert ord, hver bokstav med mening i denne fine fine fine fine fine boka som Beate Grimsrud har skrevet. Jeg likte den så utrolig godt. Først og fremst på grunn av Eli. Hun er som Pippi, hun er som en plagsom klegg, som en skjør sommerfugl, som en morsom papegøye. »

Beste norske debutant i 2010: Du av Thomas J.R Marthinsen : «Han skriver tett og med kraft. Det er nært, veldig nært. Det å skrive en hel bok i ‘du’ form synes jeg er interessant. I stedet for å skrive “Jeg står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret” eller “Karl-Ove står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret”, så blir det “Du står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret, Karl Ove, og jeg ser at du begynner å miste håret.” (s. 139). Det gjør noe med grepet på teksten og nærheten til innholdet.»

Beste ungdomsbok: Vinterjenter av Laurie Halse Anderson (2010): «Det som er så utrolig bra med denne boka er realismen i forhold til de utrolig mørke sidene ved noen tenåringjenters liv. Jeg har sett det selv på nært hold. At en ung  jente som har hele livet foran seg, og alt er tilsynelatende bra, bærer på et så stort mørke som ligger tett opptil dødslengsler og suicidalitet. Jeg synes Anderson skildrer dette på en svært god og troverdig måte.»

Verste leseropplevelse: Merket av PC og Kristin Cast (2010): «Språket er elendig. Jada, de har lagt seg til et muntlig, ungdomlig språk, men det funker ikke. Det virker kunstig og tilgjort. Det er som om forfatterne har gjort alt de kan for å virke kule, frekke og ungdommelige – men språket henter de ikke fra seg selv, de konstruerer noe de tror er skikkelig fengende og litt på kanten, men det er bare flaut og dårlig.»

Beste fantasy: The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch (2006): «Alle disse personene møtes gjennom Scott Lynch sitt fantastiske plott i denne mursteinen av en bok. Den er velskrevet, velplottet og den bugner av morsomme karakterer og burlesk humor. Scott Lynch klarer det få andre klarer; han skriver blodig alvor med mye god (men svart) humor. Oj, oj, oj – det er så bra. Dette er kvalitetsunderholdning.»

Andre godbiter i tilfeldig rekkefølge:

Barabbas (Lagerkvist 1950): Først og fremst er det en utrolig historie som bretter seg ut for leseren. Jeg kan høre bjellene til de spedalske i de mørke gatene i Jerusalem natterstid. Da våger de å komme fram, men bjellene varsler om deres tilstedeværeslse. Jeg kan se Den Fete, elskerinnen til Barabbas, jeg kan se gruvene der han er lenket sammen med Shakah i åresvis. Det er noe makabert, dystert og umenneskelig ved den samtiden Lagerkvist maler foran våre øyne. Boka er utrolig spennende – han skriver godt og med nerve.

Imot kunsten (Espedal 2009): Tomas Espedal klarer det jeg synes svært få klarer. Han skriver poesi i fortellingsform med stor intensitet og språklig rytme. Som oftest snubler de som prøver. Det blir distansert, det blir påklistra, det blir falskt. Men Espedal klarer det på en jordnær og ærlig måte. Jeg liker det veldig godt.

Doktor Glas (Söderberg 1905): Det er en mesterlig liten bok, ganske finurlig, temmelig svart, en historie med en psykologisk nerve som i bunn og grunn handler om ensomhet, seksualitet og moral. ,

Illumination night (Hoffman 1987): Illumination Night er så langt den beste jeg har lest av Alice Hoffman! Jeg liker at hun skriver om forholdet mellom generasjoner, jeg liker personene hun skriver om og jeg liker stemningen som strekker seg gjennom alle de 200 sidene i boka. Kvinneskikkelsene til Alice Hoffman er utrolig bra. Denne gangen er det Jody på 17 år som flytter inn hos bestemora si. 

The Distant Hours (Morton 2010): Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.

Sirkelens ende (Egeland 2001): Å lese Egelands fiktive gjenfortelling gjør at jeg kroer tærne i glede. Han klarer det få andre klarer. Nemlig å skrive en  historie rundt et mysterie, og historien slutter aldri å være troverdig. Alt henger sammen. Han fanger alle de løse trådene, han bretter ut historien på en måte som gjør at når slutten kommer så er jeg fornøyd. 

Utrenskning (Oksanen 2008/2010): Og vips var jeg bergtatt. Estland – 1930-40, 1991, 2000. Jeg elsker parallelle historier. Skjønt; dette handler om de samme menneskene, men vi hopper fram og tilbake i tid. Det handler om to søstre som vokser opp sammen. Begge forelsker seg i samme mann. Aliide som ikke får ham er menneskelig i sine valg, men likevel så grusom i sine tanker. Og handlinger.

Read Full Post »

I år som i fjor kommer noen av de store leseropplevelser på tampen av året. The Lies of Locke Lamora er en av dem. Boka bekrefter hvorfor jeg er stor fan av sjangeren ‘fantastisk litteratur’ eller ‘fantasy’. Det er så mye søppel i fantasyhyllene, så det gjelder å ha øynene oppe for perlene. Som denne. Boka er skrevet av amerikanske Scott Lynch og utkom i 2006. Den har stått i hylla mi i flere år, anbefalt uttallige ganger av andre som liker fantasy. Det er jo merkelig hvor lang tid det har tatt meg å få lest den. Kanskje grunnen er at alle anbefalinger alltid har vært fulgt av en liten advarsel: «den er blodig» «det er mye vold» «forfatteren dreper hovedpersoner med lett hånd». Jeg ser i etterkant at disse advarslene stemmer. Boka er ganske brutal noen steder, men først og fremst er den vanvittig GOD. Jeg får lyst til å lese den en gang til.

Møt Locke Lamora, en tyv i byen Camorr. Han har ferdigheter utover det vanlige; han kalles bare for The Thorn of Camorr. Ingen kjenner hans egentlige identitet. Bare vi lesere samt hans fire sammensvorne tyver, sammen er de The Gentlemen Bastards. De stjeler fra de rike; enorme mengder gull som de lagrer uten å vite hva de skal bruke det til. Locke Lamora er først og fremst en forkledningens mester; han kan ta en hvilken som helst personlighet og gjennom dager og uker kan han være et annet menneske. Alt han kan, har han lært av Chains, læremesteren – f.eks. dialekter til perfeksjon, kotyme ved hoffet i ulike land, hvordan bonden vurderer avlingen sin – tja – Locke Lamora kan være hvem som helst.

Møt også The Gray King og Capa Barsavi, to menn som styrer underverdenen i Camorr. De er tyver, pirater, mordere – ja, så har vi The Spiders og The Midnighters, de er greven av Camorrs egne menn. Magi får etterhvert en plass i boka; gjennom The Bondsmagi of Karthani, magikere som kan leies for en vanvittig sum med penger, og som utfører hva oppdragsgiverern måtte ønske. Gjennom å kjenne offerets egentlige navn kan de påføre smerte og kontrollere bevisstheten til folk. Vi blir kjent med bondsmagikeren som kalles The Falconer.

Alle disse personene møtes gjennom Scott Lynch sitt fantastiske plott i denne mursteinen av en bok. Den er velskrevet, velplottet og den bugner av morsomme karakterer og burlesk humor. Scott Lynch klarer det få andre klarer; han skriver blodig alvor med mye god (men svart) humor. Oj, oj, oj – det er så bra. Dette er kvalitetsunderholdning. Jeg har allrede kjøpt oppfølgeren som kom i 2007 Jeg er fullt klar over at alle sier at Lynch ikke klarer å følge opp debutsuksessen sin, men jeg må jo prøve. Filmrettighetene er visst kjøpt opp for lenge siden av Warner Brothers.

Boka er oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke. Den heter Løgneren Locke Lamora og ble utgitt på Cappelen Damm i 2009. Engelsken er ganske krevende i originalboka, med veldig mange navn på alt mulig, og jeg tenkte flere ganger underveis at denne boka må være vanskelig å oversette. Jeg er opptatt av oversettelser. Derfor brukte jeg en halv time i bokhandleren her en dag, bare for å se hvordan oversetteren har valgt å gjøre det. Det jeg så virket svært lovende. Jeg sto der og tenkte at jeg kanskje burde ha lest boka på norsk, og det er sjeldent jeg vurderer. Derfor kan jeg anbefale boka både i original og i oversatt utgave.

Read Full Post »

Vil du være med å lese de nominerte bøkene fram til utdelingen av Nordisk Råds litteraturpris? Jeg har lagt til følgende titler:

  • Kristian Olsen Aaju «Kakiorneqaqatigiit (Det tatoverede budskab). Den er oversatt til dansk, og blant norske nettsteder fant jeg bare boka hos Tanum her.  Nominert av Grønland. Vi blogger om boka 14. februar. Løp og kjøp! Eller kanskje biblioteket kan hjelpe deg?
  • Erik Wahlström «Flugtämjaren» – også denne boka finner jeg bare hos Tanum her.  Boka er nominert av Finland. Bloggdato: 1. mars

Da er fullstendig liste så langt:

  • Beate Grimsrud: En dåre fri. Bloggdato: 22. desember (Norge og Sverige)
  • Harald Voetmann: Vågen. Bloggdato: 2. januar (Danmark)
  • Sonja Nordenswan: Blues från ett krossat världshus. Bloggdato: 26. januar (Åland)
  • Kristian Olsen Aaju: Kakiorneqaqatigiit (Det tatoverede budskab). Bloggdato: 14. februar (Grønland)
  • Erik Wahlström: Flugtämjaren. Bloggdato: 1. mars (Finland)

Selv om du ikke har fått vært med på de første bøkene, så bli med oss videre. Det er ganske morsomt å lese sammen! Samleside for samlesningen finner du HER.

Read Full Post »

Per Olov Enquist i samtale med Dag Solstad og Linn Ullman på Litteraturhuset den 2. mars. Jeg er der!

Read Full Post »

Takk for god samlesning!

Da var første bok lest, og vi var 12 som blogget om boka ‘En dåre fri’ i går. Samlet oversikt over bloggpostene finner du her. Hvis du ikke vet hva jeg snakker om så er vi noen bloggere som leser oss opp til tildelingen av Nordisk Råds Litteraturpris som deles ut i april. Prosjektet kan du lese om her. Alle som har lyst kan være med.

Jeg synes det var morsomt å lese alle omtalene, at Beate Grimsrud sin bok var godt likt var det ingen tvil om. Det blir hardt for de som kommer etter.

Nestemann ut er Harald Voetmann sin bok ‘Vågen’ nominert av Danmark. Den skal vi blogge om 2. januar. Det er ei tynn, lita bok og den er ikke så vanskelig å få tak i (f.eks. Norli, Tanum og Haugen bok, alle på nett). Har du lyst til å være med? Gi et lite pip, f.eks. i kommentarfeltet her eller på siden som omhandler samlesningen, så samler jeg alle navn som blir med. Har du ingen blogg kan du poste din omtale i kommentarfeltet på samme side 2. januar.

Etter det skal vi lese ‘Blues från ett krossat världshus’ av Sonja Nordenswan, nominert av Åland. Også den er lett å få tak i på nett. Forløpig bloggdato er satt til 25. januar.

Men så. Hva skal vi lese så? Det er kanskje greit å bestemme det nå, så folk kan bestille bøkene. Jeg har sendt en e-post til Nordisk Råd for å finne ut av hvilke bøker som er oversatt til språk vi kan lese. Noen finner jeg på nett, andre ikke. Jeg vil gjerne ha tilbakemelding fra dere hva dere ønsker å lese som neste bok. Samlet oversikt over de nominerte finner du her.

Det er mange av titlene jeg er usikker på om er oversatt, og forløpig venter vi litt med dikt (skal vi lese dikt?) Mitt forslag er en av disse tre. Kan dere gi tilbakemelding hvilken dere ønsker først?

Gi tilbakemelding om hva dere synes, jeg hører på dere.

Det har vært morsomt å samlese så langt. Ønsker dere alle en god jul med mange gode leseopplevelser.

Read Full Post »

Det er mange måter å være i verden på.

I ‘En dåre fri’ møter vi Eli som er i verden på en helt annen måte enn det som er vanlig. Hun minner meg om Pippi. Pippi er verdens sterkeste og det tror jeg Eli er også. Når vi møter Eli som barn så er hun så sterk at hun kan bære verden på skuldrene sine.  Astrid Lindgren sa en gang: ”Hele verden er fylt av mye rart, og det er jammen god bruk for en som kan ordne opp litt (I ‘Den store boken om Pippi Langstrømpe fra 1986). Eli vil også ordne opp. Og på samme måte som hos Pippi skapes mer kaos enn orden mens hun går. Det virker som om Pippi takler det litt bedre enn Eli. For Eli er sterk, men samtidig så sårbar og liten.

Eli i boka til Grimsrud er ut og inn av psykiatrisk institusjon, hun har for mange stemmer i hodet, hun funker ikke, hun passer ikke inn. Hun har mange fine mennesker rundt seg, både privat og fra det offentlige hjelpeapparatet. Hun er forfatter, en av de beste. Hun vil skifte kjønn, men hun vet ikke til hvilket. Hun rommer enormt mye, Eli, og hun fyller hver side, hvert ord, hver bokstav med mening i denne fine fine fine fine fine boka som Beate Grimsrud har skrevet. Jeg likte den så utrolig godt. Først og fremst på grunn av Eli. Hun er som Pippi, hun er som en plagsom klegg, som en skjør sommerfugl, som en morsom papegøye. 

Eli minner meg om Pippi.

Det får meg til å lure på hva som hadde skjedd hvis Pippi hadde levd i virkeligheten. Pippi bor alene, gjør som hun vil og er sterkere enn alle andre. Hun motsetter seg autoriteter, går ikke på skolen, hun gjør ting på sin måte, har rare klær og morsomt hår. Med hest på verandaen og ape i taklampa. Hadde hun endt på en psykiatrisk institusjon? Lindgrens første forsøk på å gi ut Pippi mislyktes. Etter mye strev kom boka ut. Selv om de første utgavene var sensurerte og skapte mange protester. Astrid Lindgren ble anklaget for å undergrave moralen, samfunnsordnen og religion.

Likevel er hun vår største helt. Kanskje fordi hun representerer alt som er annerledes i oss? Den siden vi ikke viser.

Når jeg leser boka til Grimsrud tenker jeg at den handler om at å være menneske handler om så utrolig mye mer enn det vi viser hverandre i hverdagen. Jeg vil tro at alle gjenkjenner seg selv i sider av Eli (eller er det bare meg? I så fall: Vups!). Vi føler alle at vi er annerledes i forhold til andre. Men så har vi konserverende kategorier som styrer livene våre. Vi har f.eks. grunnleggende kategorier som ‘mann’ og ‘kvinne’. Du er enten mann eller kvinne. Hvis du ikke klarer å plassere deg i en av kategoriene, så er det noe grunnleggende galt med deg. Det handler ikke bare om kjønn, men også om atferd, klær, valg, måte å kommunisere på. Kategoriene er selvsagt nødvendige – de forklarer og gir mening, men samtidig er det alltid noen som ikke passer inn i kategoriene og da blåser vi liv i begrepet ‘annerledes’. Språket er en måte å undersøke, avsløre og synliggjøre disse kategoriene og vise at de kanskje ikke alltid er så absolutte. Det gjør Beate Grimsrud i boka si. Hun gir språk som tøyer strikken i forhold til hva som er menneskelig, hva som er ‘sykt’ og hva som er ‘friskt’. Det finne noe friskt i alle mennesker, sier hun. Og da finnes det noe ‘sykt’ i alle mennesker også. Vi er ikke enten eller. Vi har alt i oss.

Dette ble et filosofisk innlegg, og det får være greit. Boka er vansindig god og anbefales herfra til månen og tilbake. I tillegg til å snakke om annerledeshet, er Grimsrud veldig morsom; det er så mange absurde scener og dialoger fylt av humor, varme og fandenivoldskhet. Det er et mørkt tema, men boka oppleves likevel lett å lese. I tillegg skriver hun fantastisk om det å være forfatter. Om drivkraften, og det å ville og måtte skrive. Boka er en eneste lang kjærlighetserklæring til skrivekunsten og det å være forfatter. Og til fotball og boksing.

Boka er dobbeltnominert (Norge og Sverige) til Nordisk Råds Litteraturpris. Anbefales, anbefales og anbefales.

Ps. Vi er mange bloggere som skriver om ‘En dåre fri’ i dag. Du kan følge innleggene HER.

Read Full Post »

Jeg har blogget i snart to år. Det er litt moro å gå inn på statistikken for å se hvilke poster som har flest treff.

Hvis vi ser på «all time high» for hele perioden jeg har blogget så ligger et innlegg jeg skrev for lenge siden om huldra på topp. Den har dobbelt så mange treff som neste på lista, nemlig en post om Twilight – filmen. Moro at huldra slår vampyrene. Deretter kommer i rekkefølge ‘Om Knirk’ (presentasjonen av meg), ‘Romatiske feelgood-filmer’ og ‘Jodhaa Akbar’ (en indisk film, får sikkert mange treff fra utlandet).

Første bok kommer langt ned på lista. Det burde kanskje skuffe en bokblogger, men det er jo ikke rart at søkeord som Twilight får flere treff enn smale, norske forfattere. Ikke uventet ligger omtalen min  av ‘Spis, elsk, lev’ på topp. Det som kanskje er noe mer uventet er at Gabriel Vosgraff Moro sin bok ‘Der lyset slipper inn’ kommer på andre plass, altså den boka med nest flest treff i bloggen min. Deretter følger Din næstes hus, Barsakh, Barnepiken og Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Dette er altså de seks bøkene med flest treff, av totalt 113 bokomtaler.

Og på jumboplass? The Wandering Fire (bra fantasy – fortjener ikke å være på bånn), The Bands Visit (filmomtale) og helt på bunn: Bokfilm (en slags reklamefilm jeg synes var søt) med 2 treff!!

Ja, ja. Litt morsomt med statistikk. Hva er din mest leste bloggpost?

Read Full Post »

Older Posts »