Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2011

Fantasyforfattere utvikler ofte en sykdom. Den heter jeg-må-skrive-verdens-lengste-bok-syndromet. Under fem hundre sider er for pyser. Helst over 1000, og gjerne mer enn en trilogi. Serien kan være uendelig og bøkene bli tjukkere og tjukkere. Bare se på Harry Potter. Den første boka var på 222 sider, neste på 366 sider. Bok nummer tre var på 466 sider, neste på 636 og så toppet det seg med Order of the Phoenix med 766 sider.

Måtehold og edrulighet er ikke fantasyforfatteres fremste egenskap. Jeg tror behovet for å forklare verden blir stor. Det er jo et helt univers som skal tegnes. Vi må få den rette stemningen og de rette bildene. Jeg mener at man likevel ikke trenger å bruke en halv side til å beskrive et rom eller en klesdrakt. To setninger kan være nok og er det gode setninger så sitter bildet som støpt i leserens hode. For i fantasylitteratur så skal man inn i bildene, det skal skapes og hele boka blir som en kino i hodet. Ikke like viktig i all litteratur, men fantasygenren trenger bildene. Det er jo en forlengelse av de gamle eventyrene, og å høre noen fortelle eventyr har jeg hørt bli kalt «fattigmannskino». Du trenger ikke å betale for å se hele filmen, den er i hodet ditt. For lange og omstendelige beskrivelser kan virke mot sin hensikt. Detaljrikdommen dreper bildet.

Robin Hobb er en god forfatter

Vel, nok om det. Jeg leste første bok i The Farseer Trilogy i fjor og synes den var sånn passe. Royal Assassin er bok nummer to og tipper 750 sider. Liten skrift og ingen avsnitt. Noen ganger trenger man så mange sider for å bygge opp dramaturgien i historien, for å gi store løft når det virkelig gjelder. Robin Hobb kunne med fordel kutte to hundre sider med beskrivelser og unødvendige detaljer. Men når det er sagt, så likte jeg denne boka mye bedre enn den første. Nå har jeg blitt kjent med bastarden Fitz som er kongens leiemorder og jeg kjenner universet. Robin Hobb har mange utrolig kule grep (magikonseptet spesielt som skiller mellom den høyverdige Skillegenskapen og den ulovlige Witegenskapen), og det er noen uforglemmelige scener i boka (blant annet slutten). Hobb skal også ha skryt for gode karaktererskildringer. Det er en av de tingene som for meg tipper så utrolig mange fantasybøker feil vei (den sterke helten, og den sårbare kvinnen….hjælp, hvor er spybøtta). Robin Hobb skriver ganske komplisert fantasy. Plottet er ikke spesielt avansert, men hun er omstendelig. Jeg hadde slitt med skrivemåten hennes da jeg var yngre.

Jeg har allerede kjøpt tredje bok i serien. Jeg har begynt å frykte at dette kanskje ikke er en av de seriene som ender godt. Hm…fæle saker. Neste bok er siste bok og den er på….la meg se…750 sider!

Read Full Post »

Gunnar fra Porsgrunn debuterer med denne merkelige boka på Gyldendal i år. Det er en roman, men jeg opplever den mer som et tankeeksperiment, et scenario, noen scener, et rollespill. Boka var lest på i overkant av en time. Den har ikke mange kapitler, men ganske mange mennesker. Vi blir aldri kjent med dem, men vi er alle med på dette «laivet» som tar utgangspunkt i Blindern. Det er egentlig et helt sykt konsept. Men altså: Noen studenter fra Blindern er så fylt opp av seg selv og tanken på sin egen fortreffelighet på bekostning av alle andres ubetydelighet. Samtidig er de fylt opp med alle teorier og tanker fra fagene de har tatt. Vel, så danner de en Legion og begynner et liv som terrorister og drapsmenn. Alt for en overordnet plan som jeg kanskje ikke skal si så mye om her. For oss som har vært innom Blindern så er det selvsagt en del ting som er tatt på kornet når det gjelder de (slitsomt) særingene som det finnes noen av der. Likevel er konseptet ganske sært og helt ut av proporsjoner urealistisk. Men ikke som tankeeksperiment – da funker det ganske bra. Men bare ganske – tematisk glipper det litt fordi det er så stort fordelt på så få sider, og fordi jeg aldri klarer helt å ta det på alvor (skal jeg det? Kanskje jeg ikke skal det?). Boka kan leses som en idealistisk, politisk roman, og som en filosofisk roman – hvem definerer virkeligheten? Har mennesket fri vilje? Romanen er et lite miniscenario på hva som skjer når man hjernevaskes av en autoritær leder/gruppe. Opphører man å være et selvstendig individ?

Det beste med boka er at Gunnar B. Høgstmyr gjennomgående viser at han kan skrive og flere steder drar han til med partier som løfter teksten langt over debutantnivå. Dette er særlig når han har et slags metaperspektiv på det som skjer i handlingen. Han skriver utrolig bra. Jeg sporer også mange anslag til særdeles god humor, og det vil jeg gjerne se mer av. Jeg synes Gunnar B. Høgstmyr bør sette seg ned å fortsette og skrive. Boka har jeg fått i leseeks fra forlaget.

Read Full Post »

To års jubileum!

Knirk på vei til bloggfeiring

I dag er det to år siden denne bloggen så dagens lys med et innsiktsfullt og vektig førsteinnlegg. Etter den tid har jeg postet 120 bokomtaler samt mange andre tekster som handler om litteratur, film og scenekunst.

Det er en passende anledning til å slå på glasset, reise meg og takke alle som leser det jeg skriver. Det er veldig hyggelig helt på ordentlig. Jeg gleder meg til videre litteraturliv i verdensveven blant mange andre gode bokbloggere. I kveld blir det bloggfest med muffins og sørfing på fjesboka fra et hotellrom i Tønsberg. Hurra!

Read Full Post »

Julia Child var innom oss på filmkvelden

Filmkveld er fantastisk, filmmaraton enda bedre. Da er det om å gjøre å være våken. Sist så vi hele True Blood sesong 2 på en natt. Det var fine saker. Denne gangen var det ikke tv-serie, men britisk og amerikansk film. Vi så:

The League of Gentlemen: Britisk svart komedie fra 1995, skrevet for tv. Vi følger en fiktiv landsby et sted i nord England. På skiltet til landsbyen står det: «Welcome to Royston Vasey. You’ll never leave!» Vi så et par episoder. Serien er inspirert av horrorfilmer, dokumentarer og personlige historier fra manusfofatternes eget liv. Stilen er både overspilt og veldig morsom. 

La den rette komme inn: Jeg leste boka i fjor, og var sånn måtelig begeistra. Det samme gjelder filmen (2008). Jeg klarer ikke å se forbi det ekle i denne makabre vampyrfilmen. Tror først og fremst det er fordi filmen/boka handler om barn som dras inn i en rekke kvalme hendelser. Det blir for sterkt for en stakkars mamma for meg og ødelegger opplevelsen som ellers kunne vært fin (filmen har mange gode kvaliteter). Det bør nevnes at av fire filmmaratondeltagere var to veldig begeistra.

Welcome to Colinwood: Krimkomedie fra 2002 med et knippe gode skuespillere som Patricia Clarkson, George Clooney og William H. Macy. Skikkelig gangsterkrim om  det store kuppet med forviklinger og bra humor. Historien er en gjenskapning av en italiensk film fra 1958; I soliti ignoti av Mario Monicelli. Utrolig kul film med gode skuespillere som har det gøy på jobb.

Creature Comforts: Dette er en britisk animasjonsfilm fra Aardman Animations (1989/2003). Den er kjempe søt! Den handler om hvordan dyr liker å bo i zoologisk hage. Filmen ble laget ved å intervjue «vanlige» mennsker (fra gamlehjem, en familie osv) og så legges disse stemmene oppå figurene som er laget av leire. Vi hører isbjørner, løver, gorillaer og skilpadder. Aardman står også bak Wallace & Gromit og Sauen Shaun.

I’m not there: Amerikansk film fra 2007 som er inspirert av Bob Dylans liv. Mange kjente skuespillere er med, men mest oppmerksomhet har vel Cate Blanchetts rolletolkning fått. Filmen er veldig god og ganske spesiell. Den forteller ikke i vanlig narrativ stil, men mer som et lappeteppe hvor  forskjellige skuespillere portretterer…ikke Dylan direkte…men mer sider ved hans personlighet, musikk og liv, samt at filmen forteller like mye om legenden Dylan som om Dylan selv.

Julie & Julia: Film med Meryl Streep som den kjente kokken og kokebokforfatteren Julia Child. Filmen (2009) er helt okei og ganske underholdende. Vi var alle enige om at Meryl Streep reddet det meste ved å være en fantastisk god skuespiller (og fikk oss straks til å planlegge en egen Meryl Streep filmkveld). Vi fikk alle kløe av Amy Adams som spiller Julie Powell som påtar seg å lage alle oppskriftene til Child i løpet av et år. Det er selvsagt veldig morsomt at filmen handler om blogging.

Eddie Izzard: Eddie Izzard er….. jeg vet ikke helt jeg. For ærlig talt så hadde jeg sovna da vi kom hit. Men jeg husker en mann som sto på scenen og fortalte morsomme ting. Regner med at han er stand-up komiker. Jeg tror Marie var den eneste som fikk med seg denne filmen (og var den eneste som har sett den tidligere). Skal huske å spørre henne om hva Eddie Izzard (eller Izzy Lizard som jeg trodde han het da jeg begynte på denne bloggposten) egentlig er, eller så kan du jo gi en kommentar her Marie.

Jeg deler litt Creature Comforts med dere:

Read Full Post »

Sonja Nordenswan følger med

I går var vi elleve bokbloggere som omtalte Sonja Nordenswan sin bok «Blues från ett krossat världshus». Jeg anbefaler deg å gå hit for å få en oversikt over omtalene. Spesielt hyggelig var det at forfatteren har lagt igjen en kommentar hos Atter en dag. Det er fint å vite at forfatterne legger merke til og setter pris på det vi gjør.

Neste bok ut er Kristian Olsen Aaju sin bok Kakiorneqaqatigiit. Den er (heldigvis) oversatt til dansk: Det tatoverede budskab. Boka er nominert av Grønland. Bloggdato er 3. februar. Vil du være med å lese? Det er en liten bok og du får kjøpt den f.eks her.

Vi vil gjerne ha med flere å samlese nordisk litteratur. Hiv deg på!

Det er fint å ha noenlunde oversikt over hvem som er med, så gi meg gjerne ett lite pip.

Mer om samlesningprosjektet kan du lese her.

Read Full Post »

Sonja Nordenswan er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for denne boka. Den handler om tre generasjoner kvinner fra Åland og historien fortelles av Smaragda, barnebarnet. Hun nøster opp historien til sin mor som er død, samt sin mormor, som hun har vokst opp hos. Boka er skrevet stort sett i form av dialoger mellom mormor og barnebarn, og gjennom morens dagbøker fra hun var ung.

Jeg synes boka var ganske kjedelig. Særlig de første 100 sidene. Da var det nesten så jeg la den vekk. Noe skyldes innhold og handling. Mormors historie om hvordan hun fikk barn med gitaristen i det kjente bandet The Yardbirds, synes jeg er plagsomt omstendelig og veldig mursteinsgrått fortalt. Det er litt morsomt at The Yardbirds finnes på ordentlig (som Solgunn har vist oss), og at Jimmy Page som er viktig i boka absolutt er en levende mann (hvordan har forfatteren ordnet rettighetene der mon tro? Har man lov å dikte vilt og hemningsløst om navngitte personer?). Jeg tenner ikke på tematikken; 60- talls rock’n roll er ikke min greie. Jeg kan tenke meg at boka er morsommere for folk som liker og kjenner musikken. Jeg leste jo nettopp Nick Hornbys Juliet Naked, og da tenkte jeg likt om den samme tematikken.

Etter 100 sider beveger fortellingen seg over til moren. Da tar boka seg opp, men den bosetter seg aldri hos meg. Handlingsmessig liker jeg historien til moren mye bedre. Hun reiser fra Åland til Irland og møter den store kjærligheten i en IRA aktivist. Den fortellingen synes jeg er fin. Den gir også et fint bilde av moren til til Smaragda, Sandie, som føkker opp livet sitt ganske grundig.

Men så er det noe med formen til Nordenswan. Den er litt refererende, distansert, og utrolig rett fram. I seg selv er ikke det dårlig, men tidvis er det som å lese en kommunal rapport. Det blir litt som omslaget på boka. Blekt og litt uinteressant. Det er ingenting ved språket som maler bilder, som berører, som kryper innunder huden når jeg leser. Nordisk Råd skriver om boka: «Läsaren fascineras av den välkonstruerade intrigen, humorn och det klara språket men också av beskrivningen av människolivets tragik och glädjeämnen». Jo jo. Men kjedelig var det.  

Vi fant ikke helt kjemien, Nordenswan og jeg.

Ps1. Vi er mange bokbloggere som skriver om Sonja Nordenswan sin bok i dag. I morgen kan du finne en samlet oversikt over omtalene her.

Ps2. Nordisk Råd har lagt ut omtaler av alle bøkene som er nominert. Det er morsomt å lese, f.eks. kan du lese om Vågen, den forrige boka vi leste som samlesning, her.

Read Full Post »

Edward Psychostalker Cullen

Da jeg leste første Twilight bok ble jeg fascinert. Andre bok var okei, tredje og fjerde bok var mest irriterende.

Første Twilight film var morsom å se. Andre ga meg litt kløe og den tredje som jeg har nå har sett? Eclipse? Det er dårlige greier. Jeg har fått nok av Stephenie Meyer sitt univers. Av hennes kvalmende moralsyn, Edwards overbeskyttende klamme hånd, varme varulver med sixpack mager, lange blikk, lenger blikk, laaaaaange blikk, individualistiske egovampyrer, overmennskelige idealer, trekantdrama ut av proporsjoner.

Jeg skrev om Tolkiens «secondary world» for noen dager siden da jeg skrev om den siste Harry Potter filmen. Om hvordan man må skape en illusjon som holder fortellingen oppe. At hvis illusjonen brister, så er man plutselig ikke lenger en del av historien, men en observatør som sitter utenfor. Vel, etter bok 2 og film 2 i Twilight så skvises jeg ut av universet og blir sittende utenfor å observere. Og jeg synes det blir teit. End of story.

Read Full Post »

Older Posts »