Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2011

Jeg er prosjektleder for Ung Fortellerscene, og det prosjektet har jeg skrevet om her i dag.

God helg!

Read Full Post »

Kart 1508

Jeg har lyst til å lese afrikanske romaner. Det kan jo være så mangt da Afrika er et enormt kontinent. Jeg tror jeg har mest lyst til å lese noe av nyere dato, afrikansk samtidslitteratur. Jeg trenger tips, for jeg er helt på jordet. Kan du hjelpe meg?

Read Full Post »

I går var vi sju bloggere som omtalte den finske nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris; Erik Wahlström sin bok ‘Flugtämjaren’. Hvis du følger denne lenken kommer du til en samlet oversikt over omtalene, samt omtaler av de fire andre bøkene vi har lest så langt. Det var ulik oppfatning av Wahlström sin bok. Noen likte den veldig godt, mens andre ga opp underveis. Hvorfor kan du lese hvis du følger lenken.

Neste bok ut er Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller som det skal blogges om 10. mars. Håper mange blir med. Har du lest og skrevet om Innsirkling 2 tidligere, så gi meg gjerne en lenke til omtalen, så legger jeg den også til trådlista. Jo flere jo bedre.

Til slutt kan jeg nevne at ‘Stigninger og Fald’ er tilbake i bokhandlerene. Boka er skrevet av Josefine Klougart, og er nominert av Danmark. Den skal omtales den 28. mars. Jeg har akkurat bestilt den.

Informasjon om samlesningen finner du her.

Ha en fin leseuke alle sammen!

Read Full Post »

Dette var en merkelig opplevelse. Jeg synes Erik Wahlström skriver godt – spesielt godt – men likevel legger jeg boka vekk etter 130 sider og sier meg fornøyd med det. Hva skjedde?

Erik Wahlström er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av Finland. Boka handler om Johan Ludvig Runeberg, Finlands nasjonalskald som levde fra 1804 til 1877. Han skrev dikt og salmer. Hans mest kjente verk er ‘Fänrik Ståls sägner’ som betegnes som Finlands største episke dikt med unntak av nasjonaleposet ‘Kalevala’. Boka starter når Runeberg er gammel, delvis lammet av slag og i rullestol. Han er vrien og vanskelig. Han sender kona Fredrika ut av rommet hver gang hun skal bla over en side i en avis eller i en bok: «Fiken, jag har sagt dig jag vet inte hur många gånger att jag inte står ut med att höra dig vända sidor. Det känns som knivar i mitt hovud. Vassa stickande glödande knivar. Försöker du ta död på mig? Förföljer du mig avsiktligt?»  Fredrika adlyder den store dikter, og går ut av rommet hver gang hun skal bla.

At Erik Wahlström skriver godt er det ingen tvil om. Han har en kraft i språket som gjør at mye av det han skriver blir stort. Språket til Wahlstöm gjenspeiler på en måte inntrykket jeg får av storheten i Runebergs personlighet og diktning: Det er en dyp stemme, nesten som basstemmen i operaen, som med stor autoritet, selvfølgelighet og tidvis arroganse tar plass. Stor plass. Brautende og med bravur. Ofte veldig humoristisk. Jeg liker stemmen til Wahlström. 

Runeberg

Wahlström er også en mester til å variere formen på teksten. Hvem som forteller historien veksler hele tiden og innenfor samme kapittel. Alt fra hovedpersonenes synsvinkel som jeg-fortellere, til en allvitende tredjepersons fortellerstemme, til at plutselig arten ‘hund’ som i ‘canis lupus familiaris’, uttaler seg. Han blander fortellende stil, dialoger, klassisk scenetekst, argumentasjoner og tanker – alt flettes sammen samtidig som tidsperspektiver hele tiden skriftes. Her finnes ingen kronologi. Og alt dette gjør Wahlström uten forvarsel og uten at han gjør leseren oppmerksom på hva han gjør. Det gjelder å ha tunga rett i munnen og være observant når du leser. Han setter krav til leseren som deltager i teksten.

Jeg følger de fortellende delene best. Da er jeg helt med. Jeg sliter mye i andre deler av boka. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. Meningen forsvinner. Jeg forstår ikke alltid hvem jeg leser om, hvilken kontekst og hva det handler om. Jeg leser mange sider med for meg meningsløse ord og setninger. Feilen ligger ikke hos Wahlström. Det er en kombinasjon av uvanlig konstruert tekst, svensk språk og innholdet som nok lettere gir mening til de som har vokst opp i en kulturell kontekst hvor Runeberg er en del av en nasjonalarv du får med deg fra du er liten. Som Wergeland eller Ibsen hos oss.

Det handler også om meg som leser akkurat nå. Når jeg møter såpass mye motstand, så er jeg fortiden en leser som blir utålmodig i stedet for trigget, jeg vil lese andre bøker i stedet for å fordype meg og lese saktere. Så jeg legger boka vekk. Med motstand. Jeg kjenner jeg ikke er helt fornøyd med å ha gjort det. Boka ligger på bordet og geiper til meg. Jeg geiper tilbake. Jeg er sletts ikke sikker på at jeg er ferdig med den. Men for nå holder det.

I dag er vi flere bokbloggere som omtaler ‘Flugtämjaren’. I morgen kan du finne en samlet oversikt her.

Read Full Post »

Vi har fått svar fra det finske forlaget angående Finlands nominasjon, Kristina Karlsons «Herr Darwins trädgårdsmästare»:

Hej Lise,  Tack för ditt mejl. Det är trevligt, att du och din grupp är intresserade av Kristina Karlsons fina roman. Hon har skivit den på finska och tyvärr har boken inte utgivits av någon skandinavisk förläggare (än). Vi hoppas, att några förlag i Sverige, Norge och Danmark kommer att inta verket i deras program.

Med vänlig hälsning Eila Mellin, Foreign Rights Manager, fiction (selling)

Så da går den dessverre ut av lista. Så vet vi det. Ellers er mandag dagen for Erik Wahlströms ‘Flugtämjaren’. Vi blogges da. God helg til alle der ute!

Read Full Post »

Det hele begynte litt pussig. Jeg satt der med Lars Mæhles nye bok «Korea – noveller om kjærleik» og bladde opp på første side. Jeg leste to sider før det slo meg at det var noe kjent, akkurat som om jeg hadde lest Lars Mæhle tidligere. Men det har jeg ikke. Så jeg leste en side til. Jeg har da virkelig lest han før, tenkte jeg – det er noe med setningene som er så faste i feelingen. På nettet fant jeg en liste over bøker han har skrevet – nei, jeg har ikke lest noe av ham. To sider til – jeg HAR lest ham! Tenke, tenke. Plutselig slo deg meg: Kan det være han som skrev den novella jeg likte så godt i ungdomsboka Nesten som før? Jeg gikk inn på min egen bloggomtale fra oktober  i fjor. Bingo! Sitat egen blogg: «Jeg kan jo si til slutt at det var flere historien jeg likte godt, for eksempel Linde Hagerup og Annette Münch, men den som traff meg i hjertet var den siste; Den store ulykka av Lars Mæhle. Den hadde en form for blyghet, ærlighet – den forstiller seg ikke. Den var fin. Jeg ble rørt.»

Så er det vel noe i måten Mæhle skriver på som har satt seg fast hos meg. Det er faktisk en veldig merkelig opplevelse å lese ‘Korea’. Tidvis rører fortellingene meg så dypt at jeg må ta små pauser, og jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor. Det er noen setninger innimellom som gjør at små ord får stor slagside. Mæhle skriver med et blottlagt språk, han virker uredd i forhold til å skrive så nært, direkte og åpent. Han tar en slags risiko ved å gjøre det, han blottstiller seg på en måte som er ulikt andre norske samtidsforfattere (som jeg har lest). Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Slik jeg har forstått det, så er dette Lars Mæhles første bok for voksne. Det er en novellesamling, eller kanskje en slags novelleroman, for alle historiene henger sammen og føres sammen i et klimaks i den siste novella, Vinden. Handlingen er lagt til Sunndalsøra, der forfatteren vokste opp selv, så miljøet er kjent for ham. Selv om boka er tynn, er det et bredt persongalleri som gis liv gjennom de sju novellene boka rommer. Favoritten min er Bengle, som har grodd fast i bygda, som er rånern, narren, han med billig parfyme og platt humor. «Bengle, Bengle, Bengle. Og den same stinkande, brune Audien har du enno. Herregud.» Bengle er så fin, han er så snill tror jeg. Det finnes så mange som han, han bør forresten få seg en kjæreste umiddelbart. Det fortjener han. Det er mange andre gode karakterer i boka, de er allsidige og godt skildret. Språket er gjennomgående veldig godt, replikkvekslingene det samme. Novellene samler seg om små øyeblikk som er viktige, avgjørende, og som staker ny kurs for de som er til stede.

Jeg synes siste novelle, som også fungerer som bokas klimaks, ikke er god nok. Det skjer for mye på en måte, Mæhle gaper for høyt. Plutselig dukker Benjamin opp, som er bokas dårligst fungerende karakter og som byr på bokas eneste direkte dårlige scene (den fremmede innvandreren som ingen har lagt merke til som reiser seg og lirer av seg halvkvedede jesusaktige visdomsord), ny tematikk introduseres knyttet til dagsaktuell terrorproblematikk, ungdom/rus, og det hele blir fortalt fra vindens synspunkt. Njtja….fungerer ikke helt optimalt (men faktisk ikke helt på trynet heller). I den siste novella synes jeg han mister litt grepet på voksendebuten sin, det ender i ungdomsromanen med tendenser mot melodrama og malplassert action. 

Men alt i alt er jeg SUPERBEGEISTRA for Lars Mæhle, og jeg har funnet ut at han har skrevet en fantasyroman! O store vestlending, det er jo helt utrolig! Den skal jeg spise og sluke ved første anledning.

Read Full Post »

Da er det på tide med en oppdatering om hva 11-åringen og 8-åringen leser fortiden. For de som ikke kjenner tråden, så handler det om å finne bøker til mine to gutter som ikke alltid er like interessert i å lese selv. Nå er særlig eldstemann er på gli, hvert fall når vi finner de riktige bøkene for ham. Begge er, og har alltid vært, utrolig hekta på lydbøker, mens å lese selv går treigere.

Når det gjelder eldstemann, så har det siste halve året vært preget av to serier på lydbok. Det ene er Harry Potter som han har slukt rått, helt til siste slutt. Han kom mett og fornøyd ut av rommet etter siste ord var sagt. Det har vært utrolig mange timer med lydbok. Omg. Hele jula omtrent. Han har forsøkt seg på en del andre serier, men den nye dilla er bøkene om Artemis Fowl, skrevet av den irske forfatteren Eoin Colfer. Serien handler om Artemis Fowl som er et slags forbrytergeni. Han er veldig smart, og har oppdaget en hemmelighet som ingen vil tro på: alvene. Serien gjør en litt uvanlig kobling, for den handler om både magi og teknologi. Sønnen min er fullstendig hekta, og hører gjerne lydbøkene om og om igjen. Forfatteren og serien har en morsom hjemmeside som du finner her.

Når det gjelder å lese selv, er det særlig to serier som han har hatt stort hell med den siste tiden. Det ene er serien Drageriddere. Den er skrevet under pseudonymet Jo Samson. De er svært lettleste og illustrert. De omhandler den fattige og foreldreløse Tam Tiggergutt som drømmer om å komme innenfor kongens murer for å bli drageridder. Det er utgitt seks bøker så langt i serien. Jeg fant en anmeldelse på nett, fra Litteraturavisen Bokstaver, som ga terningkast fem. De andre bøkene han liker veldig godt å lese er de om En Pingles Dagbok av Jeff Kinney. Bøkene gis ut på Gyldendal og bok nummer fire er like rundt hjørnet. De er veldig morsomme og trekkes ofte fram som passende for barn som synes det kan være tungt å lese selv. Sønnen min har ligget oppe til langt på natt fordi han ikke klarer å legge fra seg boka. Forfatteren har en egen blogg som du kan følge her. Barnebokkritikk har anmeldt de tre første bøkene og det kan du lese her.

Yngstemann på åtte år leser mindre enn storebror. Vi har nettopp funnet en serie som han liker godt (det er viktig for ham å ha sin «egen» serie som ikke storebror har lest først). Det er Alvedronningens Riddere skrevet av Peter Gotthardt, utgitt av Front Forlag. Det er utgitt åtte bøker så langt, serien er en slags lettlest tegneserieroman. Gotthardt er dansk – og ikke ulik tospannet Kjær/Mann som står bak Taynikmaserien.  Lillebror hører også på lydbok, og favoritter er Tjorven (Lindgren) Markusbøkene (Hagerup), Ruffen (Bringsværd) og alle bøkene til Ole Lund Kirkegaard. 

Jeg er så takknemlig for at det finnes bøker med stor underholdingsverdi som åpner for leseglede og som øver leseferdigheter. Så kan man utvide i forhold til sjanger og form etter hvert. Lesing skal være  til lyst. Det gjelder å finne de riktige bøkene som passer akkurat det barnet. Også barn har ulik smak når det gjelder litteratur. Vi jakter videre, det er morsomt! Lenge leve biblioteket!

Read Full Post »

Older Posts »