Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2011

Ja! Ja! Ja! Jeg skal gifte meg med Brandon Sanderson! Eller kanskje med Kelsier. Eller Ham? Eller Vin? Eller en av de andre kule karakterene fra denne boka. Det var et fornøyelig møte med en ny fantasyforfatter og en ny serie. Mistborn – bare navnet drar meg inn i sidene.

Okei, bare for å realitetsorientere dere. Dette er lettlest, lettkjøpt fantasy som kjører på godt narrativ driv med mye action og ikke alt for mye litterære kvaliteter. Eller, det er helt feil å si. Han er kanskje ikke så original når det gjelder plott, men han klarer det en god fantasyforfatter er nødt til å klare: Han overrasker meg underveis.

Vin er hovedpersonen i The Final Empire.  Hun er en ganske typisk fantasyprotagonist: fattig og utstøtt, men med egenskaper og ferdigheter som baner vei for et nytt liv. Hun er en tyvejente, og forblir det gjennom hele boka selv om hun også er nødt til å bevege seg blant adelen. Sånn sett minner boka meg litt om Locke Lamora. Plottet senterer seg rundt klasseforskjellene i landet, der adelen framstår som de onde og slavene (som kalles Skaa) framstår som de undertrykte og stakkarslige. Vin ender i en gruppe mennesker som planlegger revolusjon for å styrte adelen. Boka har også en god kjærlighetshistorie. Magikonseptet til Sanderson er ganske kult; man brenner metaller i kroppen som gir deg ulike egenskaper. Alt er nøye beskrevet bak i boka som et vedlegg. Boka er første i en serie, men er befriende uten cliffhanger og kan således leses som en enkeltstående roman med en helstøpt avslutning.

700 sider (ja, det er jo en fantasyforfatter) gikk unna i en fei – jeg klarte ikke å legge fra meg boka. Nam nam sjokoladedrops.

Read Full Post »

I går var vi åtte bloggere som omtale Josefine Klougart sin bok «Stigninger og fald». Omtalene er samlet her. Boka er nominert av Danmark til Nordisk Råds Litteraturpris. Vi har nå lest alle de nominerte romanene som er tilgjengelig på et skandinavisk språk. For en bragd! Nå gjenstår en oppsummering på de ulike bloggene 10. april og så får vi se hvilken bok som faktisk vinner. Samlesningsprosjektet kan du lese om her.

Read Full Post »

Josefine Klougart er debutant og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Den unge danske forfatteren er født i 1985 og har gått forfatterskole i Danmark. Boka hennes, Stigninger og fald, er en barndomsskildring fra Mols, Jylland. Det er små historier bundet sammen av…tja…hester, tror jeg. Og personer.

Klougart skriver lyrisk, fragmentarisk, stemningsfullt. For meg holder det å lese en side, sakte, og så legge boken vekk. Som et lite dikt. Å lese side etter side blir krevende, slitsomt og ofte litt kjedelig. Flere ganger bremser språket for bildene, og det irriterer meg. For det er så fine epletrær, så gode menneskeskildringer, øyeblikk som er fylt av sommer og varme – men så står ordene i veien – jeg må bremse, lese en gang til. Sakte. Noen ganger blir det for omstendelig. Øyeblikk som skal beskrives med så mange ord, for mange ord. Noen ganger forstår jeg ikke: «Min søsters profil er en forlængelse af min mors, den er en gentagelse, de samme syv-otte slag med et stemmejern og en hammer, en træt, sikker saven i et billigt bræt, der splintres på samme måde hver gang, en københavnsk husfacade i søernes vandspejl, alle de irrede tage og de pastefarver, himmelen kan stå i klokken fem.» (s. 51). Det er heller ikke alle bildene jeg synes fungerer: Hovedpersonen er redd for at hesten skal falle når hun rir, «at hun skal brække et ben og lande oven på mig, tungt som en kuffert på en seng» (s. 9)

Andre ganger er det fint: «Morgenen breder sig samvittighedsløst ind over formiddagen, der til gengæld næsten forsvinder helt, bliver en tynd film i bunden af en gryde, der koger tør over blusset i køkkenet, igen. Morgenen med den sol, der er morgenens sol, breder sig i sengen, mellem mine forældre på madrassen.» (s.66)

Jeg synes Klougart har en fin penn, men jeg blir ikke veldig berørt, og jeg pirres ikke til å ville lese mer av henne. Det blir litt for tamt. I Danmark har nominasjonen vært diskutert. Jeg ble ikke overbevist, men av de nominerte i år, er hun av de bedre. Vi er mange bokbloggere som omtaler denne boka i dag. I morgen kan du finne en samlet oversikt her.

Read Full Post »

Jeg har de siste to årene lest en del bøker av Alice Hoffman og jeg har likt det jeg har lest, forløpig med Illumination Night som en favoritt. Hoffman har kommet med en ny bok i år, The Red Garden, og jeg var kjapt ute og bestilte den. Jeg likte den ikke.

Denne gangen tar Hoffman oss med til Massachusetts og den lille byen Blackwell. Gjennom 14 noveller forteller hun om Blackwells skjebner gjennom tre hundre år. Vi møter byens grunnlegger, en modig ung jente som hverken frykter orkaner eller brune bjørner, vi møter den unge sårede soldaten og poeten som forelsker seg i en blind mann. Felles for alles liv er en hage hvor bare røde blomster kan gro og hvor «the truth can be found by those who dare to look». Nettopp – en litt svulstig setning ikke sant? Og sånn er boka; den er rett og slett klissete. Svulstig. Spirituell. Samtidig blir det litt kjedelig og jeg mistenker Hoffman å være en mye bedre romanforfatter enn novellist. For å være ærlig så ga jeg meg etter fire historier. Så du får ta omtalen med en klype salt – jeg har en magefølelse på at jeg ga meg litt vel fort. Samtidig er det så mange bøker der ute. Jeg har lyst til å lese mer Hoffman, for jeg liker det hun skriver, men  denne lar jeg ligge.

Read Full Post »

Vi er lagt inn på lenkelista til Nordisk Råd og det kan du se her. På mandag er det Josefine Klougart sin tur – håper dere er i god flyt. Og nå er våren her. Endelig.

Read Full Post »

Hvor mye ansvaret for en leseropplevelse ligger hos leseren selv? Av og til synes jeg synd på forfattere. Tenk deg selv. Noen ganger konkluderer vi med at «nei, den boka var ikke noe særlig. Jeg fikk liksom ikke tak på den». Så kan det hende at selve lesningen har vært en berg og dalbane av forstyrrelser:  Jeg har lest litt på t-banen, litt mens ungene maser, plutselig gikk det to måneder og boka lå urørt på nattbordet og da var det vanskelig å komme inn igjen i boka, og dessuten har det vært mye stress på jobben, og jeg sovner alltid etter en side på senga, men boka – nei, den var ikke noe særlig. Er ikke det litt dårlig gjort?

Den optimale leser, den arketypiske leser; hun ligger vel i en sommereng og er fullstendig uthvilt uten noen tanker i hodet annet enn det bokas sider har å by på? Fluer og mygg eksisterer ikke og sola er akkurat så varm at hun ikke fryser, men heller ikke blir for varm. Eller foran en peis på hytta hvor timene sakte glir forbi uten at hun merker det. Jeg tenker ofte at forfattere fortjener en sånn leser (men da er det også tenners gnissel for forfatteren hvis boka heller ikke da faller i smak.)

Og så er det forskjell på bøker. Noen bøker tåler utrolig mye bedre å bli lest i en hektisk hverdag; fantasy er ofte en sjanger som tåler stor grad av slitasje fra omgivelsene. Andre bøker trenger den peisen eller den blomsterengen i større grad. Per Olov Enquist er en av dem. Jeg har lest ham tidligere og ble dypt fascinert. Denne gangen har jeg lest hans siste roman; Boken om Blanche och Marie fra 2004. Den handler om Marie Curie og Blanche Wittman, og det er en fantastisk historie. En fantastisk historie. Blanche og Marie deler mye av livet med hverandre. De har begge kompliserte forhold til menn, og det er dette Enquist spinner rundt; med samme grunntanke som vi har møtt hos ham tidligere: «Kärleken kan man inte förklara. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?”

Det originale maleriet: André Brouillets 'Une leçon clinique à la Salpêtrière' (1887)

Marie Curie får Nobelprisen to ganger. Siste utdeling sammenfaller med at franske aviser avslører hennes forhold til en gift mann, og komiteen ber henne avstå fra prisen. Hun jages ut av Paris, og finner ingen hvile i eksil. Blanche Wittman sin historie knyttes til La Salpêtrière, et sykehus i Paris. Hun er kjent som legen Charcots fremste medium i hans berømte forelesninger om kvinners mentale helbred, spesielt knyttet til såkalte «hysteriske lidelser». Det er utrolige fortellinger; opp til 8000 kvinner er stuet sammen i et sinnsykehus med egne avdelinger for de perverterte eller degenererte. Sykehuset var «liksom slutstationen, eller avfallsplatsen. Dårarnas slott, kvinnoslottet, avfallsslottet för de hopplösa.» (s. 165). Her var «De gamla, de medellösa, tiggarna, de venerisk sjuka prostituerade, de förlamade, de kroniskt sjuka, de spastiska, de sinnessjuka och de tillvaratagna barnen, alla samlades de där. Också de som inte kunde på detta sätt definieras, men som förvandlats till någon av dessa kategorier.» (s. 169) Blanche Wittman blir Dronningen av Salpêtrière, hun blir scenekunstneren som deltar på Charcots berømte forelesninger hvor hypnose er hans fremste metode, men også f.eks. «ovariepress» som skal lindre hysteriske lidelser. Samtidig blir Blanche den store kjærligheten til Charcot. En umulig kjærlighet. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?

Enquist er dikter og blander fakta og fiksjon. Han er språkets mester og det er vakkert. Forfatterskapet hans er en kontinuerlig monolog; motiv og eksempler fra  andre bøker jeg har lest av ham dukker stadig opp; setninger går igjen, personer jeg har møtt i andre bøker dukker opp i denne. Forresten er både Strindberg og Freud bipersoner i boka. 

Enquist må leses sakte. Det var mer motstand i denne boka enn i de jeg har lest tidligere. Særlig i begynnelsen var det vanskelig å komme inn. Det virker ikke som om Enquist er særlig høflig mot leserne sine. Han skriver, og vi må selv finne veien inn i meningen og sammenhengen. For meg oppleves det ganske fragmentarisk i begynnelsen, og det tar tid før jeg går sammen med Enquist. Og han må leses sakte. Da er vi tilbake til min hverdag som akkurat nå er litt for hektisk, og jeg er litt for utålmodig og derfor går vi litt i utakt gjennom boka. Vi møtes i punkter hvor alt er på plass og det oppstår noe som er bedre enn fint og tyngre enn meningsfullt. Men så halter vi videre. Men kanskje det er sånn med stor litteratur. Det skal være motstand.

Uansett blir neste Enquistlesning i en roligere periode. Kanskje i påsken? Vi fortjener å ha det rolig sammen, han og jeg.

Read Full Post »

En gang for lenge siden levde det en konge som hadde to sønner. Da han lå for døden, kalte han sønnene til seg og sa:

«Stig opp på hestene deres og ri til Jersusalem. Den som eier hesten som kommer sist frem, vil arve kongeriket.»

De to sønnene satte seg på hestene sine og red meget langsomt mot Jerusalem. De prøvde begge to å være bak den andre. Til slutt kom de så nær byen at de kunne se bymuren, og begge stoppet. De satt urørlige i salen til de til slutt ikke orket å sitte på hesteryggen lenger. Da steg de av hestene og satte seg på bakken. De satt stille resten av dagen og hele natten. Det kunne virke som om begge hadde bestemt seg for å sitte slik resten av livet. Men så, helt plutselig spratt begge to opp, satte seg på hver sin hest og red alt det remmer og tøy kunne holde mot byen. Hva var det som hadde fått dem til å sette farten opp?

Klarer du den? Tenk før du ser i kommentarfeltet, for der finner du svaret. Du må ikke kikke i «Livet er som et banantre» hvor jeg har hentet historien. Det er en tradisjonell jødisk fortelling med muntlig opphav. God helg!

Read Full Post »

Older Posts »