Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2011

Så har jeg lest den. På svensk.

Biografien til Per Olov Enquist, han som har skrevet meg fra sans og samling med Kaptein Nemos bibliotek og Nedstörtad ängel. Boka handler om hans liv som forfatter og den er delt i tre deler. Barndom (‘Oskuld’), suksesshistorien som forfatter (‘En starkt upplyst plats’), helvetet som alkoholiker (‘In i mörkret’). Fortellingen avsluttes våren 1990, da Enquist begynner «et annat liv». Boka er utleverende, men oppleves ikke som privat. Han skriver om å være forfatter og livet han har levet som skrivende menneske. Så går det selvsagt ikke an å skille levd liv fra forfatterskapet. Men Enquist er en mester, en dramtaturg, og han klarer balansen gjennom hele boka.

Det er mange ting jeg sitter igjen med etter 530 sider. Først og fremst en stor leserpopplevelse, en av de største, men det hadde jeg regnet med. Dette er en bok som trenger en påske, en ferie, en fordypning. Det passer fint å lese boka i påsken; den handler om oppstandelse, gjør den ikke? Jeg sitter igjen med lysten til å lese alt han har skrevet; særlig Kaptein Nemos bibliotek en gang til. På svensk denne gangen.

Det er fascinerende å se hvor mye av hans eget liv som er integrert i noen av bøkene han skriver. Det han skriver om, motivene han bruker, er så ofte plukket fra hans egen barndom: De døde kattenes grotte, forvekslingen av to guttebarn, oppstandelsen, Velgjøreren og andre personer – plukket ut fra egne erfaringer. Men så skriver han også historiske romaner; av dem er det mange (f.eks. Boken om Blanche og Marie), og også her går setninger og motiver igjen. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?

Jeg gjør meg også tanker rundt hans store litterære selvtillit. Den får seg en knekk i den mørke perioden, men fra han debuterer i 1961 og fram til midten av åttitallet, så virker det så lett for ham. Han skriver og skriver, og alt han tar i blir fantastisk; når han debuterer som dramatiker, settes stykket (Tribadernas natt, 1975) opp  over hele Europa  og seiler rett inn på Broadway. Kan hende det er derfor han faller? Fallet er langt. Enquist er befriende blottet for psykologiserende skriving; han er en forteller som har en historie på hjertet, og det holder i bøtter og spann. Han skriver utelukkende om seg selv. Lite om andre. Hadde boka vært enda bedre hvis betoningen hadde vært lagt på flere av relasjonene i livet hans? Kan hende. Han har så inn i granskauen godt språk. Og han er ekstremt god på oppbygning, og dramaturgi. Han vet hvordan han skal vente i tre hundre sider, og så skrive to setninger som gjør at opplevelsen blir så sterk. Han er morsom, tørrvittig, til tider selvironisk.

Boka er fra 2008, og kom ut på Gyldendal i oversatt utgave i 2010. Jeg fant noen fine intervjuer med ham på YouTube, der Suzanne Brøgger som intervjuer ham i forbindelse med lanseringen av Et annat liv i Danmark.

Read Full Post »

God påske!

Nå tar jeg påskeferie fra jobb og blogg, og vil ønske alle der ute en god påske med mange fine leseopplevelser. Jeg har lagt ut dette bildet av et lam fordi jeg fikk vite i dag at et lam på gården til Atter en dag har blitt døpt Knirk. For en ære! Og jeg som er så glad i sauer, kuer, hester, hunder og andre firbente skapninger.

God påske!

Read Full Post »

Dette var rett og slett fornøyelig. Ikke for Rasmus Bech kanskje, som blir drept på side 11, men for meg som ikke har lest en krimbok på år og dag. Krim er absolutt ikke min sjanger, mest fordi jeg aldri forstår plottet. Jeg er den som sitter igjen til slutt med mange spørsmålstegn fordi jeg ikke har forstått sammenhengene. En smule pinlig kanskje, men helt sant.

Rasmus Bech er organist i Bryn kirke og blir drept mens han sitter og spiller. Det er unge Kamilla Kaspersen som finner ham, og politimann Brede Monsen starter den møysommelige oppnøstingen av Bech sitt liv og relasjoner, og underveis dukker det selvsagt opp ett og annet av interesse. Boka heter «Forglemmegei» og er debuten til Kurt Hanssen.

Jeg liker at det starter med et mord, og at det er det hele handlingen konsenterer seg om. Det er litt klassisk krim, tenker jeg. Ikke seriemord, kvalme detaljer, barn som blir drept, horror og fælt fælt fælt. Mer Agatha Christie følelsen; et mord skal oppklares, og så følger vi hovedetterforskerens utspørring av personene rundt offeret. Jeg satt meg tidlig ned og tegnet kart over personene, og for første gang i mitt liv forsto jeg hvem morderen var. Kan hende det ikke er et pluss for Hanssen, tatt i betraktning min historie med krimsjangeren, men jeg likte det. Jeg likte også at det handlet om orgelmusikk, og jeg likte at Hanssen inkluderer aspekter ved mange av personenes privatliv som små bihistorier. Hanssen skriver godt nok, og er ganske morsom innimellom.

Så kan man si at politiet er litt treige i oppfattelsen, at Brede Monsen er litt vel klassisk sliten politimann og således lite original, at boka tidvis har litt lite framdrift, men likevel likte jeg godt Kurs Hanssen sin debut, og tenker jeg gjerne leser mer fra den kanten når den tid kommer. Vårt Land  og Dagbladet var begge begeistret, sistnevnte noe mer lunken. Det er noen bloggere som også har omtalt boka; Line likte den ganske godt, Bokelskerinnen likeså.

God påskelesning.

Read Full Post »

Vel, man kan være fristet til å si at juryen tross alt burde tatt hensyn til at Knirk har lokket og lurt 12 bokbloggere til å lese sju rare, merkelige bøker, og  la en av de vi faktisk har lest vinne. Men nei da – Islands Gyrðir Elíasson stakk av med seieren og den boka leste vi ikke, da den ikke var oversatt og vi kun leste romaner. Nå sies det at boka er å få tak i på Uppheimar forlag i svensk oversettelse. Vi tippet helt feil, kan sies.  Men – vi i samlesningen lar oss ikke knekke av litt islandsk motvind – vi snur oss rundt og klapper for Island. Jeg har allerede planlagt en ny samlesningsdato hvor vi kan skrive om vinnerboka «Milli trjánna». Blir dere med?

Stigandi - den stolte Islandshest

Jeg kan også juble av personlige grunner da jeg har stor kjærlighet for Island og har vært der flere ganger i forbindelse med hest – jeg har smakt både islandsk poesi og hjemmebrent fra hesteryggen. Jeg er den stolte eier av en Islandshest, og i anledning dagen har jeg valgt et fint bilde av ham for å markere min begeistring for Island. Gratulerer Island fra hele samlesningsprosjektet i Norge – vi jubler og veiver flagget i vinden. Hamingju·óskir!

Read Full Post »

Klokka halv fire i dag på Kulturhuset P2 skal jeg forsøke å si noe om samlesningen vår – følg med følg med!

Read Full Post »

På tirsdag klokka 12.30 får vi vite hvem som får Nordisk Råds Litteraturpris, og jeg må si jeg er spent. Vi er mellom ti og femten bloggere som har lest sju av de nominerte romanene. Til sammen har vi skrevet 62 omtaler av bøkene. Omtalene er samlet her. I dag er dagen for oppsummering.

Først og fremst må jeg si at det har vært en utrolig positiv opplevelse å samlese. Det å dele opplevelsen umiddelbart med så mange andre som samtidig har lest samme bok er veldig fint. Som blogger skaper det også mye diskusjoner og liv i kommentarfeltene. Opplevelsen rundt bøkene vokser og forandrer seg også etter at man har lest ferdig boka. Man kan f.eks. avslutte boka og synes den var ganske dårlig. Deretter leser man andres omtaler og bidrar i diskusjonene, og merker at opplevelsen forandrer seg. Det liker jeg.

Når det gjelder akkurat å lese seg opp på Nordisk Råds Litteraturpris har det vært en ganske selsom opplevelse. Først og fremst fordi det har vært så mye motstand, og for å si det rett ut: Så få bøker jeg har likt. Jeg leser mye og synes det er merkelig at ingen av bøkene tilfredsstiller meg som leser. Samtidig har ikke lesningen gjort meg uberørt. Det har som før nevnt skapt mye refleksjon. Det virker som om landene har en ulik profil mht nominasjonene. Danmarks nominasjoner er eksperimentelle og omdiskuterte, mens Norge har vært mer innenfor en tradisjonell linje. Det har vært interessant å diskutere nominasjonene fra små land som Åland og Grønland. Hva kan man forvente i forhold til kvalitet fra et land som Grønland med 57 000 innbyggere (kontra Sverige sine 9 millioner)? I hvilken grad skal man ta hensyn til kultur og språk fra landet nominasjonen kommer fra?

Det er også interessant å se at så mange av de nominerte bøkene ikke er tilgjengelige fordi de ikke er oversatt til skandinavisk (f.eks. samisk, islandsk og finsk nominasjon). Hva gjør jurymedlemmene? De er vel ikke så språksterke? Når det er sagt har det vært utrolig fint å lese bøker på skandinaviske språk, det gjør vi for lite, og å bli kjent med nordisk litteratur gjennom dette leseprosjektet.

For meg har det vært en bok som har utpekt seg som den beste leseropplevelsen og det er Beate Grimsrud sin ‘En dåre fri’ – det var en fantastisk opplevelse å lese, og min klare favoritt. Det er langt fra Grimsrud til neste bok. Jeg har spekulert litt på en videre liste, en nummer to og nummer tre plassering, men det er jamen ikke lett. Jeg tror jeg drar til med danske Voetman som nummer to. Boka var helt grusomt kvalm, men jeg har diskutert den så mye og bærer den med meg enda – dessuten er det et interessant formprosjekt. Klougart og Nordenswan synes jeg begge er for tamme og kjedelige. Olsen aaju er den merkeligste – og jeg er enig med Moshonista som et sted skriver at den bør få kultstatus. Helt klart. Det er den nye kultboka.

Fantastisk har det vært. Jeg må si tusen takk til alle dere som ble med meg da jeg lanserte ideen om samlesning. Sprekt må jeg si – og vi har tidvis slitt oss gjennom bøkene. En bumpete vei, eller for å si det på Klougersk; mye stigninger og fald. Nå snakkes det om nye samlesningsprosjekter – Bookerprisen er en het kandidat – jeg tar gjerne opp tråden, men gir den også gjerne videre, hvis noen andre har lyst til å være organisator.

Ha en fin søndag!

Read Full Post »

Jeg har satt meg fast i et blogginnlegg fra Norunn i bloggen «Biblioteker og labyrinter» fra tidligere i vinter. Blogginlegget omhandlet de vonde barnebøkene, de som handler om seksuelle overgrep. Jeg anbefaler alle å lese innlegget og diskusjonen i kommentarfeltet. Utgangspunktet for innlegget var en artikkel i Stavanger Aftenblad der kunstnerisk leder for barne- og ungdomskonferansen «Maktens pluttifikasjon», Marit Torsvik Bertelsen,  mener det er en problematisk trend at voksne forfattere skriver om ting som ikke hører hjemme i barnebøker. Eller mer spesifikt; at de bruker sin egen tekst for å bearbeide egne personlige traumer.  De bruker barnelitteraturen som terapeutisk søppelkasse, sier Bertelsen. Hun har skrevet et blogginnlegg om saken her.

Bertelsen refererer til Guri Fjeldbergs bok om Astrid Lindgren, hvor Fjeldberg forteller om egne incestopplevelser. Videre nevner Torsvik tre andre bøker som hun mener føyer seg inn i denne selvterapeutiske trenden: ‘Tjuven’ av Rune Belsvik, ‘Jeg sa ikke kom inn’ av Eli Rygg og ‘Ingen tenner stjernene’ av Tor Fretheim. I diskusjonen i kommentarfeltet til «Biblioteker og labyrinter» er jeg usikker på hva jeg mener. Norunn skriver at hun som liten lette fram til de vanskelige bøkene selv, at barn ikke må skjermes og at kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Jeg tenker at vi skal skjerme barn. Det er jo en av oppgavene vi har som foreldre. Men hva skal vi skjerme dem fra? Hvilke bøker trår over grensen for det som er greit? 

Vel. Vel. Jeg har som sagt tenkt en del på dette, og har syntes det er vanskelig å uttale meg uten å ha lest bøkene det er snakk om, så da har jeg altså gjort det. Jeg har lånt Belsvik, Fretheim og Rygg sin bok og lest dem fra perm til perm.

Rune Belsvik sin bok ‘Tjuven’ handler om en gutt (omtrent ti år tror jeg) som stjeler penger hjemme for å betale søstra til en han kjenner for å se henne naken. Boka handler også om en gutts første møte med pornoblader og de første seksuelle erfaringene knyttet til bladene og en jevnaldrende venninne. Denne boka syntes jeg var uproblematisk i forhold til vanskelig innhold – den handler om situasjoner som alle gutter kan kjenne seg igjen i (vil jeg tro), og det er ikke snakk om overgrep, men barn på lik alder som uforsker seksualitet.

Det er annerledes med boka til Eli Rygg, ‘Jeg sa ikke kom inn’, som skildrer en jente som forteller moren sin om overgrep hun er utsatt for fra en fille-onkel. Det er et utrolig vanskelig tema, og Rygg gjør det varsomt, pedagogisk og rett på sak. Det er vond lesning, også fordi det er en bok som helt klart henvender seg til yngre barn, ikke til ungdom. Vi følger jenta fra hun forteller moren om hemmeligheten, gjennom terapien hun går til og til hun kommer til en slags erkjennelse rundt det som har hendt. Boka er tynn, lettlest og velskrevet om tema. Jeg får følelsen av at den er skrevet med en slags tanke om å hjelpe barn som har vært i lignede situasjoner.

Den vondeste boka er Tor Fretheim sin bok ‘Ingen ild tenner stjernene’ – den etterlater et vondt krater i magen når jeg har lest den ferdig. Den er myntet på eldre barn, er tjukkere og handler om barn og ungdom som lever marginale liv i Norge – det er grusomme skildringer av overgrep og av barn på flukt, og slutten gir ikke det løftet av håp som man venter på. Dette er vel den boka jeg tenker at sønnene mine ikke trenger å finne tilfeldig på biblioteket.

Bør barn skjermes fra disse bøkene, eller er det fint at barn og unge leser bøker som omhandler disse temaene?

Jeg har gjort meg noen tanker. Bertelsen referer til bøker med seksuelt relaterte temaer som hun mener barn ikke har forutsetning for å forstå. Det er interessant. Trenger barn å forstå bøkene de leser? Nei, det tror jeg ikke, men en form for gjenkjennelse er viktig. Det er en stor forskjell på om bøkene handler om seksualitet eller seksuelle overgrep. Barn kjenner igjen følelser i seg selv når de leser bøker som omhandler seksualitet, f.eks. i Rune Belsvik sin bok. Å forholde seg til seksuelle overgrep gjennom detaljerte beskrivelser er å bli ført inn i traumatiske situasjoner som ikke angår deres liv (nb, viktig, jeg snakker her om barn som ikke er eller har vært utsatt for overgrep). De fleste barn på ti år vet lite om seksualisert vold, selv om de vet hva vold er og har mange erfaringer rundt seksuelle følelser.

Det er dessuten stor forskjell på lesere. Er leseren 10 eller 15 år? Det har mye å si. Noen barn er nysgjerrige, oppsøkende og robuste, mens andre er forsiktige, redde og kan la leseropplevelser gå langt inn i sjela til de dukker opp igjen i form av feks. mareritt. Er mareritt greit?  Norunn skriver i bloggen sin at veien til helvete er brolagt med trygge bøker og at bøkene hun oppsøkte da hun var liten ga henne sterke mareritt, men at hun likevel ikke vil være dem foruten. Hun skriver hun tror bøkene ga henne verktøy til å forstå følelser de kommer til å møte i livet seinere. Det er interessant og jeg tror henne. At barn får mareritt av bøker trenger ikke alltid være negativt. Det er viktig å skrive om ting som er relevant for det livet barnet lever eller skal leve. Men seksuelle overgrep er ikke relevant for de fleste barn og unges liv. Seksuelle overgrep er et utrolig vanskelig tema fordi det handler om det ultimate tillitsbruddet, mellom et barn og voksenpersoner de har tillit til – kombinert med seksualisert vold. Det er lettere å skrive om, og forstå, bøker om krig, naturkatastrofer, mobbing fra jevnaldrende, enn denne erfaringen som er så langt utenfor det de fleste barn noensinne skal oppleve.

Jeg tror likevel det er mye viktigere at disse bøkene tross alt skrives, enn at de ikke skrives. De kommer aldri til å bli den nye Doktor Proktor, og godt er det, men det er noe med at hvis noe ikke skrives om, så finnes det ikke. Og det finnes absolutt. Jeg tror de fleste barn og unge ikke tar skade av å lese bøkene, selv om de vekker avsky, redsel og undring. Men jeg tror det er lurt at vi diskuterer det, snakker om det når de vonde bøkene kommer. At vi ikke bare sier at barn og unge skal tåle alt fordi det er kunst. Det er sprøyt. Jeg tenker det er modig av forfatterne å skrive disse bøkene, og at de har en misjon i en jungel av andre bøker. Samtidig må jeg være ærlig og si at jeg nok ikke ville gitt Rygg og Fretheim sin bok til mine egne barn.

Til slutt må jeg gå tilbake til det som var utgangspunktet for artikkelen hvor Bertelsen uttaler seg, nemlig dette med egenterapi for forfatteren. Det er litt merkelig, men det må være uttalt et sted at disse forfatterene skriver disse bøkene med erfaringsgrunnlag inn i egne liv. Bertelsen mener blant annet at Tor Fretheim  i ‘Ingen ild tenner stjernene’ arbeider seg gjennom sin egen traumatiske ungdomsopplevelse da han ble tatt på fersken av en sint far mens han og en annen gutt lå nakne i ei seng og klinte. Jeg vet ikke hva slag belegg hun har for å si det, kanskje Fretheim har vært åpen om dette. På en måte er det ikke så relevant – er ikke all litteratur hentet fra ens egen erfaringsverden? Selv om ikke alt er selvopplevd så er det en del av en erkjennelse og erfaring som man deler med hverandre. Om å være mennesker.

Vel. Jeg har ikke tid til å gå dypere inn i dette, men det har vært interessant å lese de tre bøkene. Å diskutere litteratur for barn og ungdom må vi aldri slutte med. Jeg vil gjerne høre andres tanker om saken.

Read Full Post »

Older Posts »