Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2011

Lammet Knirk

Jeg skulle så gjerne vært på Litteraturfestivalen. Jeg er på fine Fortellerfestivalen. Hvorfor i all verden er det samme helg? Det blir nok stille på bloggen fram til mandag på grunn av festivallivet. Jeg har lagt ut et vakkert bilde av lammet Knirk som er oppkalt etter min blogg – hun er fin og myndig, synes dere ikke? Jeg liker det sterke blikket og de vannrette ørene. Lammets eier, bloggeren på Atter en dag, skriver om Knirk: «I flokken av lam er Knirk en av sjefene, det er hun og en annen som leder an når de finner på fantestreker!» Sånn skal det låte. God uke og helg til alle der ute.

Read Full Post »

Den sjuende fortellerfestivalen blir holdt på Dramatikkens Hus i Oslo og det hele begynner på torsdag! Høydepunktet blir kanskje Jan Blake fra Jamaica/England som sammen med Kouame og Raymond Sereba viser forestillingen Sundiata Keita, en episk fortelling om Malis første konge. Her møter vi jegere, konger, profetier, en bøffelkvinne, en sjalu førstekone, forbannelser, fornærmelser og ærefulle handlinger.  Alle de store fortellerne fra regionen, Mandinka-griotene, hevder at de nedstammer fra dikterne og musikerne som fulgte Sundiata på hans mange eventyr. Forestillingen er lørdag kveld klokka 19.

Jeg gleder meg også til Xanthe Gresham (England) sin forestilling Isis Is You Sis kombinerer de komiske og gjenkjennelige øyeblikkene fra forholdsbrudd og singeltilværelsen med en ren gjengivelse av Isis og Osiris, den egyptiske myten om sterk kjærlighet i møte med mord, voldtekt og svik. Forestillingen er fredag klokka 19.

Av norske godbiter må jeg nevne spokenword arrangementet ‘Under overflaten i familielivet’ fredag klokka 20.30. Dette blir nok en morsom, rørende, flau og eksperimentell time. Her  blir det alt fra fortelling til stand-up og poesi, og som tidligere år;  full sal og kø i døra. I år deltar Sarah Ramin Osmundsen, Dan Yashinsky, Aina Maria Svendsen, Jon Sigve Skard, Siri Therese Thuen og Tore Andresen. Vert er Hannah  Wozene Kvam. Jeg tror også fagsymposiet ‘Den sanne fortelling’ med blant annet filmskaper Margreth Olin og forfatter/forsker Thor Gotaas blir veldig bra. Det går fredag fra 10 til 15.

Så må jeg jo nevne Ung Fortellerscene lørdag klokka 15 hvor ungdom forteller gode historier, alt fra greske myter til selvopplevde historier om svik og vennskap. Dan Yashinsky fra Canada tror jeg blir morsom søndag klokka 16.15 med A Stormfool’s Cool Gig, og norske Torgrim Mellum Stene sin forestilling Kløverknekten har jeg sett tidligere og kan anbefales varmt. Og så er det mye mer, men jeg kan jo ikke nevne absolutt alle forestillingene heller. Men i år har jeg stor stor stor tro på programmet så kan du ikke ta deg en tur? Så ses vi?

Programmet i sin helhet finner du her.

Read Full Post »

Mannen er jo fra Nannestad! Tenk, tenk – her bor jeg også.  Ola Jostein Jørgensen debuterer med romanen ‘Klassikeren’ på Aschehoug denne våren. Den handler om viktigheten av bøker, eller kanskje hvor utrolig uviktige de egentlig er? Det handler om fortellingens forføring, forfatterens makt, leserens hunger – ja den den handler kort og godt om bøker! To eldre herrer er på leting etter en juvel av en bok, en myteomspunnen bok uten navn – den kalles av kjennere bare for Klassikeren. Få har sett den, enda færre lest den og  det finnes bare noen få eksemplarer av den – hvis den i det hele tatt finnes? Hovedpersonen er ikke alene om å lete etter den. Merkelige ting skjer med de som har kommet over boka; de selger hele boksamlingen sin, de forsvinner, de slutter tilsynelatende å interessere seg for litteratur. Vår hovedperson er på jakten sammen med sin venn Marco. Denne Marco samler historier om biblioteker, og hvert kapittel starter med en presentasjon av et bibliotek – og de er så utrolig fine de presentasjonene! Her er et utdrag:

Dette biblioteket endrer seg med årstidene. Om høsten er det svært stort, bygget i sten og inneholder primært bøker om krigføring, mekaniske innretninger og ernæring. Når vinteren kommer forandrer det seg, blir mindre, takhøyden lavere og dørterkslene høyere. Bøkene handler da i særlig grad om barnefødsler og kategorisering av planter og trær. I vårsesongen er biblioteket dekket med grønne planter, og bøkene er byttet ut med rennende vann i ulike formasjoner, bortsett fra enkelte bortgjemte hyller som inneholder volumer med spådomskunster og sykdomsbeskrivelser. Når sommeren kommer er biblioteket utelukkende bygget i tre, med et tak av halm, såpass lite at det bare er plass til ett menneske der inne og en eneste bok. Så kommer høsten, og biblioteket gjennomgår nok en metamorfose. (s. 75)

Boka har stil, den gir litt britiske overklassevibber, samtidig som den er original, godt skrevet, en smule filosofisk anlagt og ikke så alt for tjukk. Alt man trenger fra en god debutant. Som att på til er fra Nannestad!

Read Full Post »

Jojo – jeg er slett ikke sikker på hva jeg skal si. Det er egentlig en fin historie om tre søstre som er uløselig bundet sammen i barndommen, men som mister hverandre gjennom noen fatale hendelser i oppveksten. Jeg får bare litt kløe av Alice Hoffman sitt språk. Når jeg ser tilbake på bloggomtaler jeg har skrevet av bøkene hennes tidligere, så ser jeg at det er noe som går igjen. Skrivestilen hennes minner meg om røde roser; vakkert, men av og til for symboltungt og med en litt for intens duft. Særlig de første førti sidene fikk meg til å frese. De tre søstrene som vandrer rundt i en symbiose som ekskluderer alle andre, men også hever dem over alle andre, de har sitt hemmelige språk (klissete konstruert latinaktig språk), de dufter av vanilje, eple og brente blader (!) – de elsker Paris og ….okei, der kastet jeg opp. Siden blir det bedre, da glansbildet sprekker, men hele tiden maner språket til Hoffman videre; intenst og fyllt opp med undertekst, mening og symboler som blir tatt opp igjen seinere i boka. Jeg liker det ikke. Hadde hun hatt en mer nøktern skrivestil, så hadde det fungert mye bedre for meg å lese henne. Så kan hende jeg skal legge Hoffman på hylla egentlig….er litt usikker. Boka er fra 2009.

Read Full Post »

Veien opp til Børli

Forrige helg var jeg på motorsykkeltur til Finnskogen. Vi kjørte rundt på små veier og opplevde vår, skog og finnekultur på nært hold. Da vi var i Kongsvinger så vi på kartet at langt inni skogen ligger det en plass som heter Børli. Herr Knirk mente at Hans Børli kom fra området, så vi spurte oss litt rundt. Hotellbetjeningen var helt blanke (hmpfr!), men en søt dame på den hippe kafeen ved elva i Kongsvinger kunne leksa si. Joda – det var han selveste Hans Børlis fødested. Langt til skog, men fint å se. Vi hoppet på sykkelen og skumpet oss gjennom skogen til vi kom til vannet Børen – og jeg må si at vakrere sted på jord finnes ei. Ikke vanskelig å forstå at tømmerhoggeren ble poet når han vokste opp der han gjorde. Oppe på en topp ligger husmannsplassen Børli, det er hogd reint rundt stedet og utsikten over vannet er upåklagelig. Det som gjorde det spesielt vakkert denne gangen var teppene med hvitveis som løftet husmannsplassen opp mot den blå himmelen.

Hvitveisen og meg

Hans Børli selskapet har også gjort en fin jobb med å henge opp litt informasjon, og ikke minst små dikt av Børli på tømmerstaur rundt omrking på tomta.Vi var mutters alene, den eneste vi traff på var en padde på tur mot vannet.

Da jeg kom hjem fant jeg fram boka ‘Med øks og lyre’ fra hylla. Det er tekster Børli skrev om sitt eget liv og oppvekst. Jeg har alltid vært glad i Hans Børli sine dikt – og nå leste jeg boka på nytt – om den unge gutten med sult for det skrevne ord og med stor kjærlighet til naturen, gården og ikke minst moren sin. Det er en utrolig fin bok jeg anbefaler alle å lese. Kan hende den er vanskelig å få tak i, den er gitt ut på Aschehoug i 1997. Og ikke minst anbefaler jeg ALLE å ta med picknickurven og reise til Børli inne i skogen – det er ikke mer enn en og en halv time fra Oslo. Her følger et lite utdrag fra boka som viser radioens betydning for omgangen med resten av verden i mellomkrigstida – og ikke minst er kjærlighetserklæring fra sønn til mor:

Jeg husker spesielt én episode: Det var en dag i slåttonna en sommer. Svarte regnskyer tok til å bunke seg opp over åsrendene, og vi hadde liggende tørrhøy som måtte reddes i hus før regnet satte inn.
– Kom nå da, kjæring! maste far. Men mor sto urokkelig bøyd over den vesle folkemottakeren og nilydde på nyhetene. Det var på den tida Chiang Kai-shek med sine kuomintang-styrker sloss som verst mot kommunistene til Mao.
– Je vil høre håss det går i Kina, sa mor.
– Puh, Kina!
– Ja, je tenker ofte på kinesera, je, svarte mor stillferdig.
En verdensborger var hun, den utslitte gamle plasskona innpå grenseskogen. (s. 14)

Read Full Post »

Bjørn Beltø! God innsats! Det må jeg si. Albinoen med nese for støv og gamle hemmeligheter som jeg har nå har fulgt gjenom tre bøker. Sirikelens Ende var en leserfest, i Paktens Voktere tryna jeg, men nå har jeg lest siste boka og er godt fornøyd. Tom Egeland er knallgod på plottutvikling og veving av fakta og fortelling. Jeg synes han lykkes godt i å balansere, han må ha gjort et helt vanvittig researchjobb i forkant.

Denne gangen er det også historsiske forviklinger. Vi dras inn i gamle religiøse hemmeligheter. Det handler om et gåtefullt manuskript fra oldtiden, og djevler, demoner, dommedagsteorier og skjulte koder i bibelen. Jeg gidder ikke referere mer fra handlingen, men liker du gåtefulle, mystiske plott inkludert både historie og religion, så er  denne trilogien garantert noe for deg.

Jeg har lyst til å stoppe litt til ved Egelands valg av hovedperson. Bjørn Beltø, antihelten. Han er fantastisk! Han er ikke en slitt, alkoholisert etterforsker som har blitt den nye arketypen  innen krim. Han er en nerd, og særlig i omgang med kvinner er han banal og til tider veldig klam – han er definitivt ingen mørk, mystisk mann.  Bjørn er forelsket i stumme Monique:

”Monique!” utbrøt jeg med dårlig skjult hengivenhet.
”BJØRN!!!” skrev hun med lekne blokkbokstaver i notatblokken.
Gleden over å se henne igjen var så overveldende at jeg hadde lyst til å kryste henne inntil meg og dekke ansiktet henns med våte valpekyss. Men jeg nøyde meg med å gi henne en klem. Jeg la ansiktet i medfølende folder og spurte hvordan det gikk med Dirk. (s. 321)

Våte valpekyss! Well well, you sexy thing.

Read Full Post »

Stafett

Dispolitteraten har startet en stafett. Tehme Melck var først ut, deretter Steinar Lillehaug og Janke. Nå har stafettpinnen blitt overlevert meg. Oppgaven er å plukke ut et nytt avsnitt fra en første person-fortelling som passer til å drive fortellingen framover. Her følger historien med min påbyggede tekst:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk. Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli – frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år…forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Da jeg var liten, gjorde jeg sære ting for å bli lagt merke til. Da jeg var seks, pleide jeg å gå og stjele sild fra fiskeboden på markedsdagene. Jeg moret meg med å løpe etter jentene for å gni de nakne leggene deres med foten. På ungdomsskolen gikk jeg med stor sløyfe i stedet for slips for å se romantisk ut og ligne på Byron. Og for å leke billedstormer satte jeg statuen av Jomfru Maria på do. Når jeg gikk inn i en butikk for å prøve et plagg, var det nok at selgeren sa: «Denne er veldig populær, jeg solgte et titalls stykker av den i går» til at jeg ikke kjøpte noe. Jeg ville ikke se ut som de andre. Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene, jeg trenger store flater av ensomhet, og når jeg ikke får det, som jeg ikke har gjort de siste fem årene, kan frustrasjonen iblant bli nesten panisk, eller aggressiv.

Jeg sender stafettpinnen videre til Torbjørn!

Read Full Post »

Older Posts »