Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Film’ Category

De beste tv-seriene

Vi har fullstendig dilla på tv-serier for tiden; det siste året har vi vært gjennom en hel haug. Noen har vi sett alle sesonger av, andre har vi sett bare en. Her er en liten oversikt over de vi har sett, i prioritert rekkefølge:

  1. Firefly
  2. Deadwood (første sesong – sesong to er ikke like god)
  3. Mad Men
  4. West Wing
  5. Trueblood
  6. Weeds

I tillegg har vi begynt på sesong en av Buffy, fra 1997. Det er mer en kultsak, så det er vanskelig å sette den inn på lista, hvert fall forløpig.

Hvilke er dine favoritter? Tar gjerne imot tips til regntunge sommerkvelder.

Read Full Post »

Julia Child var innom oss på filmkvelden

Filmkveld er fantastisk, filmmaraton enda bedre. Da er det om å gjøre å være våken. Sist så vi hele True Blood sesong 2 på en natt. Det var fine saker. Denne gangen var det ikke tv-serie, men britisk og amerikansk film. Vi så:

The League of Gentlemen: Britisk svart komedie fra 1995, skrevet for tv. Vi følger en fiktiv landsby et sted i nord England. På skiltet til landsbyen står det: «Welcome to Royston Vasey. You’ll never leave!» Vi så et par episoder. Serien er inspirert av horrorfilmer, dokumentarer og personlige historier fra manusfofatternes eget liv. Stilen er både overspilt og veldig morsom. 

La den rette komme inn: Jeg leste boka i fjor, og var sånn måtelig begeistra. Det samme gjelder filmen (2008). Jeg klarer ikke å se forbi det ekle i denne makabre vampyrfilmen. Tror først og fremst det er fordi filmen/boka handler om barn som dras inn i en rekke kvalme hendelser. Det blir for sterkt for en stakkars mamma for meg og ødelegger opplevelsen som ellers kunne vært fin (filmen har mange gode kvaliteter). Det bør nevnes at av fire filmmaratondeltagere var to veldig begeistra.

Welcome to Colinwood: Krimkomedie fra 2002 med et knippe gode skuespillere som Patricia Clarkson, George Clooney og William H. Macy. Skikkelig gangsterkrim om  det store kuppet med forviklinger og bra humor. Historien er en gjenskapning av en italiensk film fra 1958; I soliti ignoti av Mario Monicelli. Utrolig kul film med gode skuespillere som har det gøy på jobb.

Creature Comforts: Dette er en britisk animasjonsfilm fra Aardman Animations (1989/2003). Den er kjempe søt! Den handler om hvordan dyr liker å bo i zoologisk hage. Filmen ble laget ved å intervjue «vanlige» mennsker (fra gamlehjem, en familie osv) og så legges disse stemmene oppå figurene som er laget av leire. Vi hører isbjørner, løver, gorillaer og skilpadder. Aardman står også bak Wallace & Gromit og Sauen Shaun.

I’m not there: Amerikansk film fra 2007 som er inspirert av Bob Dylans liv. Mange kjente skuespillere er med, men mest oppmerksomhet har vel Cate Blanchetts rolletolkning fått. Filmen er veldig god og ganske spesiell. Den forteller ikke i vanlig narrativ stil, men mer som et lappeteppe hvor  forskjellige skuespillere portretterer…ikke Dylan direkte…men mer sider ved hans personlighet, musikk og liv, samt at filmen forteller like mye om legenden Dylan som om Dylan selv.

Julie & Julia: Film med Meryl Streep som den kjente kokken og kokebokforfatteren Julia Child. Filmen (2009) er helt okei og ganske underholdende. Vi var alle enige om at Meryl Streep reddet det meste ved å være en fantastisk god skuespiller (og fikk oss straks til å planlegge en egen Meryl Streep filmkveld). Vi fikk alle kløe av Amy Adams som spiller Julie Powell som påtar seg å lage alle oppskriftene til Child i løpet av et år. Det er selvsagt veldig morsomt at filmen handler om blogging.

Eddie Izzard: Eddie Izzard er….. jeg vet ikke helt jeg. For ærlig talt så hadde jeg sovna da vi kom hit. Men jeg husker en mann som sto på scenen og fortalte morsomme ting. Regner med at han er stand-up komiker. Jeg tror Marie var den eneste som fikk med seg denne filmen (og var den eneste som har sett den tidligere). Skal huske å spørre henne om hva Eddie Izzard (eller Izzy Lizard som jeg trodde han het da jeg begynte på denne bloggposten) egentlig er, eller så kan du jo gi en kommentar her Marie.

Jeg deler litt Creature Comforts med dere:

Read Full Post »

Edward Psychostalker Cullen

Da jeg leste første Twilight bok ble jeg fascinert. Andre bok var okei, tredje og fjerde bok var mest irriterende.

Første Twilight film var morsom å se. Andre ga meg litt kløe og den tredje som jeg har nå har sett? Eclipse? Det er dårlige greier. Jeg har fått nok av Stephenie Meyer sitt univers. Av hennes kvalmende moralsyn, Edwards overbeskyttende klamme hånd, varme varulver med sixpack mager, lange blikk, lenger blikk, laaaaaange blikk, individualistiske egovampyrer, overmennskelige idealer, trekantdrama ut av proporsjoner.

Jeg skrev om Tolkiens «secondary world» for noen dager siden da jeg skrev om den siste Harry Potter filmen. Om hvordan man må skape en illusjon som holder fortellingen oppe. At hvis illusjonen brister, så er man plutselig ikke lenger en del av historien, men en observatør som sitter utenfor. Vel, etter bok 2 og film 2 i Twilight så skvises jeg ut av universet og blir sittende utenfor å observere. Og jeg synes det blir teit. End of story.

Read Full Post »

David Yates

Vel, fra nordisk litteratur til noe ganske annet. Det har tatt litt tid, men nå har jeg også sett den siste Harry Potter filmen.  Og her er mine tanker om den.

David Yates har regissert de siste tre filmene om Harry Potter. Jeg liker ham godt, han gjør mange gode grep, men det er lett å trå feil når man skal tukle med folks virkelighetsoppfatning. Tolkien skriver i en av sine bøker om å skape «a secondary world.» Det er en verden  ”which your mind can enter. Inside it, what he relates is true: it accords with the laws of that world. You therefor believe it, while you are, as it were, inside. The moment disbelief arises, the spell is broken; the magic, or rather art, has failed.” (fra boka Tree and Leaf av J.R.R Tolkien, s. 37). I det du slutter å tro på illusjonen, på fortellingen, så brytes magien. Da er man i virkeligheten igjen og kan bare se den andre verdenen fra utsiden. Plutselig begynner du å se på de andre rundt deg i kinosalen, du sjekker om du har fått noen meldinger fra kompiser, du lurer på hva du skal ha til middag. Samtidig hamrer Harry Potter løs med tryllestaven sin oppe på skjermen.

Det er mye teltliv i den siste filmen

David Yates har vært god på å skape «secondary worlds» som holder meg fanget. Også med den siste filmen gjør han det, men han sliter litt av og til. I en av de siste scenene, der Dobby dør, ååå jeg ville ha frarådet ham å bruke den, det blir for nært mellom Harry Potters sorg og Noldus som dataanimert husalv som dør i armene hans. Det blir for synlig, jeg kommer utenpå, det ser teit ut. Xenophilius «Xeno» Lovegood, faren til Luna, har jeg heller ingen tro på. Hverken casting (Rhys Ifans) eller måten de viser han fram (klær, hus, måten å være på) er særlig overbevisende.

Men så er det de tingene Yates gjør som jeg mener er utrolig gode. Han fortsetter arbeidet med den visuelle estetikken; store flater, mange detaljer, mye grånyanser som brytes av varme farger. Mye er fint. Deathly Hallows har også med seg nye sider. Først og fremst så har stillheten fått større plass i hvordan historien blir fortalt. Mange av de mest dramatiske scenene fortelles uten filmmusikk, kanskje med noen lydeffekter, og det er ganske stilig. Men også det at Yates tar seg tid. Det er mange scener som ikke er spekket av action og thriller. Det er stillhet i skogen, stillhet i teltet – det funker ganske bra, ikke alltid, men det er interessant i forhold til at Harry Potter er de aller største kassasuksessene når det gjelder film, og jeg vil tro at filmene speiler noe av utviklingen innen kommersiell film. Og stillhet tar vi imot, stillhet som formspråk og filmspråk, vi er ikke bortskjemt når det gjelder de store amerikanske filmene. Takk takk.

Ellers? Vidunderlige Luna Lovegood. Alt for lite Neville (igjen!), kunne med fordel vært mer humor og litt mer følelser i relasjonene (Dagbladets anmelder skrev de uforglemmelige ord: «Han (David Yates) stamper inn og ut av både actionscener og følsomme samtaler som en tømmermann på vei hjem fra hogst»). Deatheaters er bra bra bra, Dracos redsel har plantet seg i faren Lucius, Rupert Grint er fine Ron, magi som rister i kinosalen mmmm..jeg liker…, Bellatrix er alltid bra, Snape Snape I always trusted Snape, og en fantastisk animasjon som er verdt hele fimen; historien om de tre brødrene og The Deathly Hallows. Nydelig.

Historien vakler jo litt, Rowling sliter litt med å ferdigstille plottet sitt og man får litt inntrykk av at hun kaster inn en del helt nye ting på tampen for å klare å sy hele lappeteppet sammen. Men det er greit. Jeg er fan. Jeg er med på illusjonen, i en «secondary world». Stort sett. Drøye to timer i kinosalen var over på et øyeblikk. Hvordan er det mulig?

Read Full Post »

I vårt nye liv som tv-serie junkies, har turen nå kommet til den velkjente The West Wing (Presidenten). Vi er ferdig med første sesong, jeg har aldri sett den før. Og det er jo merkelig. For egentlig forstår jeg ikke så mye av det som skjer. Amerikansk politikk i rasende tempo – jeg henger ikke med. Men så er det så inn i hampen underholdende for det. Mye pga. gode karakterer og god dialog, samt svært godt manus som beveger seg på mange nivåer samtidig.

C.J var den første favoritten jeg hadde. Sammen med sekretæren til Presidenten, Mrs. Landingham. Men så går det jo ikke an å ikke bli glad i trekløveret Toby, Sam og Josh. Sam og Toby lever av å skrive – de er taleskriverne til den amerikanske presidenten – og det er morsomt å følge dem på jobb. Så får man svelge litt drøye doser av amerikansk navlebeskuing og heller ta inn over seg mye av det gode – president Bartley forfekter et verdisyn som er ganske forut for sin tid. Sesong 1 er fra 1999,  hele ti år før Obama inntok West Wing.

Read Full Post »

Gjesp, dette var ganske kjedelig, selv for en fan av romantiske BBC serier.

The Tenant of Wildfell Hall er egentlig en roman av Anne Brontë som i 1996 ble utgitt som en miniserie. Selve romanen er fra 1848, og jeg skulle mye heller ha lest den enn å gape meg gjennom timene med denne filmatiseringen. Jeg tror hovedproblemet er at det ikke er nok handling til å bruke tre lange episoder på. Og så synes jeg personene bare er passe interessante og passe sympatiske. Men det var forsøket verdt.

Read Full Post »

Firefly sesong 1

Det er høst, og det er serietid. Jeg begynte med å se Weeds, og det kan du lese om her. Men: Den beste og kuleste og fineste tv serien heter Firefly og er en blanding av Science Fiction og Western. Jepp, du hørte riktig. Regi er ved Joss Whedon.

Alt er på plass i Firefly. Først og framst et fantastisk persongalleri som man blir veldig glad i. Godt manus med stor variasjon i handling, stemning og fortellerstruktur. Gode dialoger, mye humor. Jeg er ganske forelska i kapteinen Mal. Han er en bromlebass med mye rart i.

Du har kanskje hørt om Firefly. Serien, som er fra 2002/2003, har fått kultstatus etter at produksjonen ble stanset etter bare 14 episoder. Serien har en trofast fanskare og dvdboksen er en bestselger. Det ble etter en stund laget en spillefilm som skulle samle de løse trådene fra serien og gi oss svar som aldri ble gitt. Filmen het Serenity (som romskipet), og kom i 2005. Jeg har sett filmen og likte den ikke. Tv-serien derimot – SMASKEBRA!

Serien er lagt 500 år inn i framtiden. Overbefolkning og utarming av gjør at folk forlater jorden i store skip, og etter flere generasjoner finner de et stort solsystem med mange planeter og måner. De sentrale planetene er rike, med store byer og høyt utviklet teknologi, mens planeter og måner i ytterkanten av solsystemet har forhold som minner mer om Det ville vesten på 1800-tallet, med nybyggere, hester, kveg, seksløpere og banditter, men ingen lov. Etterhvert ble de sentrale planetene samlet under ett felles styre kalt Alliansen, mens de ytre planetene var uavhengige. Alliansen utviklet seg etterhvert til et styre med klare fascistiske trekk. I serien følger vi et romskip, Serenity, og besetningen ombord. De eier et nedslitt romskip av Firefly-klassen kalt Serenity som tar transportoppdrag og ymse andre oppdrag, lovlige eller ikke, for å skrape sammen nok inntekter til å holde skipet i gang og gi et levebrød for seg og mannskapet. Mannskapet får bryne seg mot kriminelle, Alliansens styrker, og de svært voldelig  (og ekle) Reaverene . I serien dominerer amerikansk språk og kultur, men det er et betydelig kinesisk innslag. Det reflekterer at på den tiden man forlot jorden dominerte de to supermaktene USA og Kina og at kinesisk språk og kultur hadde stor utbredelse. I serien skifter ofte rollefigurene mellom kinesisk og engelsk (kilde: Wikipedia).

Tittelsangen setter stemningen:

Read Full Post »

Older Posts »