Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Livet på landet’ Category

hesten min i sommerpels

Hesten min har begynt å slippe pels. Det skjedde for to uker siden – han begynte å røyte da det var minus 20 kalde ute. Jeg så strengt på ham og ba han vente, men sånt er visst bestemt av lyset, ikke temperatur. Går det an å lime på pels som faller? Han må jo ikke fryse. Det gjelder å ikke børste når han røyter i kulda. Han står ute hele dagen og stallen er ikke oppvarmet. Kanskje jeg skal ta på han en pysj?

I dag var det greit, det er jo mildere. Hesten er rød, men han slipper alltid hvit pels først. Lange hvite hår som blir til baller av pels. Det er et vårtegn. Sammen med kjøttmeisen som sang så tappert i dag. Og det faktum at det er 1. mars i morgen. Sønnen min på 10 og jeg deler opp året etter kalenderen. Desember, januar og februar er vinter. Mars, april og mai er vår. Det er en fin inndeling som gjør at våren begynner i morgen.

Jeg kan litt av hvert om hester egentlig. Karin skrev et blogginnlegg om hvorvidt vi synes faktafeil er irriterende i bøker. Da jeg leste Sansoms Mørk ild for ikke lenge siden, så reagerte jeg på måten han skrev om hester. Hovedpersonen hadde nemlig en hest han var nært knyttet til. De red gjennom London på kryss og tvers i timesvis. Av og til skvatt hesten hans fordi uforutsette hendelser oppsto. Da skrek hesten hans alltid. Den skrek. Hester skriker jo ikke. Hvis de blir skremt så er det kun en ting som gjelder. De løper. De er fluktdyr, de er på menyen til så mange rovdyr og har ikke tid til å stå og skrike hvis de blir angrepet. Det ligger i hestens natur å flykte når de blir skremt. De skriker aldri. Det nærmeste er kanskje kåte hingster – de kan lage en lyd som ligner et slags skrik.

Mannen min (dyrlege) leste akkurat en bok (George R.R Martin: A game of thrones) hvor ulvetispa var død og ungene var nyfødte og levde enda. Det var snø og kaldt, og maggoten hadde begynt å gnaske på mora. Spyfluelarver klekker visst ikke i kulda, og hvis de hadde klekket inne i tispa tar det uansett så mange dager at valpene hadde vært døde. Eller noe sånt.

Vi diskuterte hvorvidt dette ødelegger kvaliteten på boka, og ble enige om at hvis det ikke er for mye går det bra. Det hakker bare litt. Sansom klarte seg fint selv om hesten hans skrek opp til flere ganger. Hvis det er gjennomgående i en bok, eller opplevelsen av boka allerede er på vippen, så kan det være ødeleggende for opplevelsen av å lese.

Så faktaene må være i orden.

Uansett – rideturen i dag rommet et løfte. Det lå i lufta. Det handlet om at jeg snart skal slippe å fryse. At jeg snart kan måke enda mer pels av hesten min. At fuglene har begynt å stille stemmebåndene i riktig leie. At det kommer til å dryppe, at humøret mitt blir løftet og at fregnene strutter på nesa mi. Da skal vi skal gallopere gjennom vårslaps oppover i skogen. Uten faktafeil.

Read Full Post »

Gressjakt

tuss_far2Jeg har fri i dag.

Hesten min har mistet en sko, så vi tok bena fatt begge to for å finne gress. Han har jo mule for sånt.

Det var ikke stort vi fant – en munnfull til sammen kanskje. Men vi fant en del hestehov og de syntes han var snadder.

Nam nam. Det er vår!

Read Full Post »

Hovslager

knirk4Å finne en god hovslager er ikke lett.  Det er mange som er selvlærte, og noen som ikke har lært noe som helst. Det er veldig mange der ute som skor uten å kunne noe særlig, og jeg har vært borte i mange av de.

Det å lære seg å sko hester er et håndverk som må læres på lik linje med andre håndverk. Det er to års utdanning og så to år i læra. Man må kunne smi, men også vite mye om hoven og hester generelt.  Hver hest må vurderes individuelt. Jeg har stor respekt for hovslageryrket, og nå har vi endelig funnet en hovslager som er dyktig. Han er snart ferdig i læra, og gjør en ordentlig jobb.

Hester skal skos cirka hver 7. uke og det koster omtrent tusenlappen pr. hest. Så vet dere det. Alltid fint å lære noe nytt! På bildet ser dere hoven til hesten min, nyskodd og klar for glatt vinterføre. Den sorte gummigreia som ligger mellom hoven og skoen heter hovgrip og gjør at det ikke kladder. Uten de så går hesten på stylter i kram snø, og det er ubehagelig. Hovgrip og brodder brukes bare om vinteren.

Read Full Post »

knirk5Jeg hadde fri i går og snøfonnene utenfor døra er halvannen meter. Men det er mars, og inne i mitt hode er mars en vårmåned. Jeg tok med meg kamera, dro til stallen og sammen med hesten min dro vi ut på eventyr for å finne vårtegn.

At snøen er kram og temperaturen er over null grader er ikke et vårtegn. Det kan være midt i januar og likevel plussgrader. Derfor måtte jeg lete etter noe mer overbevisende, og jeg fant noen tegn på at våren tross alt er i anmasj.

Første vårtegn
knirk3Jeg så det med en gang jeg hentet hesten ute i flokken.
Jeg har ikke vært i stallen på nesten en uke, og da jeg kom bort til hesten for å ta han med meg, så jeg det hvite laget over pelsen hans. Alle som har hest kjenner det; det er pelsen som slipper – røytetid! Da er det bare å sette i gang å børste og koste og rive og dra, og som dere ser av bildet så fikk jeg nok pels til et lite garnnøste- og det bare på ti minutters børsting. Løspelsen setter seg over alt, jeg fikk jakka helt full, tjente sikkert som ekstra isolering på rideturen. Røyting = våren – det er sikkert!

Andre vårtegn
Hver morgen våkner jeg og ligger i senga og lytter. Etter fuglesang. Det er alltid like spennende å høre. I begynnelsen av april, om en måned, da våkner man av spetakkelet der ute. Men nå: Forsiktig, prøvende – men det er der! Vi har en fin og stor fõringsplass i hagen, og vi kan følge årstidene ettersom hvem vi har på besøk. Vi følger trekkfuglene, og vi ønsker velkommen til alle sultne mager.
Nok om det, nok om det.
Vårtegn på ridetur; fuglene har begynt å synge. Først og fremst kjøttmeis, men også en del andre arter som jeg ikke klarer å bestemme fra sangen.

Intermezzo – død
knirk2Den lå midt i den trafikerte veien. Like hel. Ikke en skramme. Øynene vidåpne, beina strake som i et sprang.
Det er så rart.
Det ene øyeblikket full av liv. Og så.
Tom.

Da vi red forbi en time senere, lå den der som før. Like hel. Sikkert hundre biler som hadde passert, men alle kjørte til siden for ikke å kjøre på. Det synes jeg er litt fint.
Jeg red enda nærmere, og da så jeg noe rart.
Nå var øynene dens lukket.

Tredje vårtegn
Som sagt kan det være både mildvær og slaps midtvinters. Men det er noe med måten snøen og isen gir plass for asfalten når våren er i anmasj på ordentlig. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men asfalten brøyter seg fram med større kraft, og snøen gir etter fortere, smelter fortere, og vannet renner bort på en egen vårmåte. Jeg ser det og tenker på våren.

I skogen
Skogsbilveien tar oss over ferista, forbi 40 skiltet, og så er den mørke skogen der. Det var en helt påfallende forandring som falt over oss i det vi nådde skogen i dag. De få vårtegnene vi hadde funnet, fant ikke veien inn blant granen. I skogen var vinteren fremdeles enehersker. Det var helt taust – ikke en fugl. Snøen hadde fullstendig overtak, og ikke en gang en bitteliten vårbekk hadde funnet veien opp fra isen. Så våren ligger i utkanten og venter på innpass, men Kong Vinter holder hoff i granskogen enda noen dager. Vi tok en galopptur, og jeg lover dere, å galoppere samtidig som man filmer, det er ingen enkel oppgave.

Det ble tre vårtegn, og det får være bra nok. Jeg er fornøyd og hesten er fornøyd.
Takk for turen!

Read Full Post »

Et vintereventyr

stigs3Nei, et vintereventyr er ikke en bok (eller er det tittelen på en mumitrollbok, ble litt i tvil), men min opplevelse av dagen i dag.
Like klisjéfylt som tittelen på bloggposten, var sola som gnistra over snøen på jordet. Og stakkars hesten min, han forsøkte kanskje å gjøre noen elegante rådyrbyks gjennom den djupe snøen, men han så mer ut som en liten, søt gyngehest som gynga fram og tilbake uten å komme noe sted. For jeg hadde funnet ut at vi skulle oppleve naturen og snøen sammen, men det er jo lett for meg å si som satt oppå med sola på nesa og kvikklønsjen i lomma. Stakkars, han er jo den som skulle ta seg fram gjennom en og en halv meter snø. Jeg synes han så litt stivbeint ut da vi kom ut på den andre siden av jordet. Men fint var det. Seinere skulle vi krysse over det øde busstoppet ikke langt unna saga, og der sto en somalier. Eller kanskje en etiopier. Vi har et asylmottak liggende noen kilometer unna, der bor de som har fått avslag på oppholdstillatelse før de reiser hjem. Han her var omtrent på min alder, og han gliste om kapp med snøen da han så meg komme ridende.
– Oh oh oh oh! A horse, a horse – ropte han glad med rullende r’er.
– Can I touch your horse? Can I touch your horse? Han veiva med en arm, og det var bare han og jeg og snøen, så jeg styrte hesten bort til han. Han så veldig kald ut.
Han nølte litt, og så strakte han en lang arm i bue mot hesten. Han klappa forsiktig og hele tiden sa han:
– Original, orignial – original.
Etter to lange klapp, et på hestens hals og et på hestens panne, sa han: – Thank you very much, og jeg sa: – You are welcome, og så møttes øynene og smilene våre og jeg tenkte at akkurat der møttes våre forskjellige verdener i et ørlite øyeblikk av livet. Så snudde jeg og red hjemover.

Jeg lurer litt på hva han mente med «original» – han sa det med så klar artikulasjon og med stor spenst i stemmen. Da jeg kjørte forbi en halvtime senere sto han og hutra fremdeles. Bussene her ute går ikke så ofte. Jeg sjekka faktisk busstidene på nettet da jeg kom hjem, og håper at bussen har kommet nå.

Read Full Post »