Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Biltur – Mari Ulset

Mari Ulset debuterer i år på Oktober forlag med romanen ‘Biltur’. Den skildrer Alma, en godt voksen dame som bor ut mot havgapet, isolert fra resten av verden. Hver vår drar Eystein, mannen hennes, på fiske, og hun sitter alene igjen i den bittelille såpeboblen som er hennes verden. En vår kommer en bil kjørende inn på tunet når Eystein er på vårfiske. Det er Henrik og Louise, et par på biltur som gjerne vil sove over. Alma blir satt helt ut av dette pustet fra omverdnen og møtet skaper turmulter i livet hennes.

Denne boka er tett innpå og detaljert. Her skrider alt rolig fram, og spenningen ligger i små detaljer; en serviett som legges over et uferdig måltid, en kommentar som faller eller en bevegelse som skaper undring. Ulset har et godt grep om teksten, og forvalter handlingen med varsom hånd. Det oppstår noe i meg når jeg leser, først og fremst en voldsom irritasjon ovenfor alle karakterene, og boka i sin helhet. Ikke vet jeg om det er intensjonen, men friksjonen mellom personene gjør at jeg misliker å lese boka. Jeg kjenner det buldrer av irritasjon i magen. Dette omhandler to ulike sider ved teksten. For det første oppfører Louise seg så inn i hampen dårlig at det terger meg til bristepunktet. Maken til drittkjerring. Uhøflig, sart og uten evne til å ta vare på en relasjon. Hun og mannen invaderer huset til en fremmed gammel dame, og belønner med sure kommentarer, stillhet, og et undrende utenfrablikk. Dette berører det andre nivået som irriterer meg og som går på kvaliteten på teksten: Jeg synes det til tider er en liten troverdig historie. Louise og Henrik framstår som utrolig nysgjerrige på landet rundt seg; de er på biltur for å oppleve, de går turer og utforsker, de suger til seg landskapet rundt. Når de da kommer inn i Almas hus, forsvinner denne nysgjerrigheten som dugg for solen. De har lyst til å bo hos den gamle damen, men oppfører seg hele tiden som om de har blitt tvunget inn i en relasjon til et vanskelig menneske. Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror helt dypt menneskelig ville begge parter ha forsøkt å ta vare på relasjonen i et såpass spesielt møte. Med å rekke ut en hånd, stille et spørsmål, ta hensyn. Så kunne selvsagt situasjoner med klønete stillhet oppstå, en sur kommentar falle, en serviett lagt diskret over en uspist middag skje. Et eksempel er når Alma viser de to rommet de skal sove på. Det er nøye beskrevet hvordan de to fremmede går inn på rommet, kikker seg rundt, Alma sier hun håper de liker det, at de gjerne må lukke vinduet hvis det blir for kaldt, at de gjerne kan komme ned i stuen. Den gamle, søte konen står og sier dette og  og ingen av de to svarer med annet enn stillhet. Ikke et smil, en kommentar, før Alma går ut av døra og hun hører Henrik si henvendt til Louise: «Nå, hva synes du?» Sorry, men det er en typisk scene jeg ikke tror på. Eller da Henrik og Louise seinere kommer ned i stua, og alt bare er stillhet annet enn at Henrik indirekte bekrefter at de synes det er kaldt på rommet.

Når det er sagt, så tenker jeg også at boka er mesterlig godt skrevet – nettopp fordi forfatteren ved å dempet og rolig skildre dette møtet, vekker så  mye motstand og følelser i meg. Så hadde det vært interessant å vite om forfatteren ønsker å provosere, eller om hun egentlig bare ønsker å skrive en stemningsfull og fin roman. Knut Faldbakken i VG har nok opplevd mer det siste, han likte boka også bedre enn meg. Universitas opplever boka som lite troverdig og hysterisk morsom (!).

I dag er vi flere som blogger om Joe Abercrombie sin kritikerroste debut fra 2006. Boka er første i en trilogi som kalles ‘The First Law’ og sjangeren er fantasy. Jeg har hørt om boka lenge, og det bare i gode ordlag, så da var det på tide å lese selv – er boka så god som folk sier?

Ja, det er den! Bedre enn Robin Hobb! Bedre enn Scott Lynch! Dytt Brandon Sanderson ned fra seierspallen – gi plass gi plass til Joe Abercrombie! Mmmm….det er knallbra og jeg leste boka på nesten 500 sider (fantasysyndromet) på to dager – jeg satt til og med på fest inne på et soverom og leste.

Selve historien, plottet, er godt utviklet, men det er først og fremst karakterene som gir fortellingen kvalitet. Her er ingen av de gamle svart-hvitt arketypiske fantasykarakterene – disse gjøres det til og med narr av i boka:

«How’s the book?» asked Jezal.
«The Fall of the Master Maker, in three volumes. They say it’s one of the great classics … Full of wise Magi, stern knights with mighty swords and ladies with mightier bosoms. Magic, violence and romance, in equal measure. Utter shit.» She slapped the book off the table and it tumbled onto the carpet, pages flapping. (s. 146)

Joe Abercrombie kan skrive!

Karakterene til Abercrombie er mer som antihelter, eller nei…. kanskje mer som mennesker; komplekse, relasjonelle, påvirket av erfaringer i eget liv og miljøet de er vokst opp i. Først i rekken har du Sand dan Glokta. En gang en stor kriger som har blitt en krøpling gjennom tortur, og som selv har blitt leder av Inkvisisjonen, en sjefstorturist. Vi aner hvem han en gang har vært, men møter han som den grusomste av alle. Likevel opparbeider vi en form for sympati for Glokta gjennom boka. Jeg tror det er Glokta som har gitt Abercrombie den ekstra oppmerksomheten han har fått som forfatter. Så har vi Jezal dan Luthar, en snobbete, navlebeskuende ung mann, Narcissus har gjort et godt stykke arbeid her. Jezal representerer en del god humor i boka. Vi har Ardee West og Ferro Maljinn, to svært ulike kvinner, men begge befriende uten «kom-og-redd-meg» prinsessenykker som jeg er allergisk for i fantasybøker. Og så har vi Logen Ninefingers, en legendarisk kriger og morder. Han møter Bayaz, First of the Magi. Abercrombie gjør en mesterlig jobb når Logen midtveis i boka kommer til byen for første gang. Logen som vi kjenner som villmarkens mann, farlig og i sitt rette element, blir plutselig en litt for stor, klumsete kriger som ikke trives i byen. Det er utrolig bra gjort – karakterene viser ulike sider alt ettersom miljøet påvirker  dem. Vi følger de ulike karakterene separat, men etterhvert som historien utspinner seg, flettes de sammen. Jeg kan jo dele med dere Logens egen presentasjon:

“There are few men with more blood on their hands than me. None, that I know of. The Bloody-Nine they call me, my enemies, and there’s a lot of ‘em. Always more enemies, and fewer friends. Blood gets you nothing but more blood. It follows me now, always, like my shadow, and like my shadow I can never be free of it. I should never be free of it. I’ve earned it. I’ve deserved it. I’ve sought it out. Such is my punishment.”

Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.

Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig. Forfatteren har hjemmeside og blogg her.

Forresten – jeg har hørt noen si at Abercrombie er en blek kopi av George Martins serie ‘A Song of Ice and Fire’. Jeg har ikke lest Martin. Det hadde vært spennende å høre dette kommentert av noen som har lest begge. Uansett betyr det at jeg har noe å glede meg til, både fra George og Joe. Og hvis du er en av dem som ikke har lest fantasy, men er nysgjerrig på sjangeren: Kanskje dette er boka du skal prøve (hvis du liker mørkt, røft og tøft).

Jeg er spent på hva de andre samleserne mener. Jeg lenker til deres innlegg her i løpet av dagen: Migrating Coconuts, Bokorm med skrivekløe, Venstregærning

De beste tv-seriene

Vi har fullstendig dilla på tv-serier for tiden; det siste året har vi vært gjennom en hel haug. Noen har vi sett alle sesonger av, andre har vi sett bare en. Her er en liten oversikt over de vi har sett, i prioritert rekkefølge:

  1. Firefly
  2. Deadwood (første sesong – sesong to er ikke like god)
  3. Mad Men
  4. West Wing
  5. Trueblood
  6. Weeds

I tillegg har vi begynt på sesong en av Buffy, fra 1997. Det er mer en kultsak, så det er vanskelig å sette den inn på lista, hvert fall forløpig.

Hvilke er dine favoritter? Tar gjerne imot tips til regntunge sommerkvelder.

Den var det ja!

‘Luer til salgs’ av Esphyr Slobodkina – det var den boka jeg etterlyste i går! Du kjenner kanskje igjen bildet? Når jeg googlet forfatteren med det fantastiske navnet, Esphyr Slobodkina, så finner jeg den dama! Født i Sibir – emmigrerte til Kina under revolusjonen i 1917 – og videre til USA i 1929. Hun studerte kunst og arkitektur og ble en kontroversiell talskvinne for abstrakt kunst. Hun illustrerte og skrev 24 barnebøker, hvor ‘Caps for sale’ som er fra 1940 – ble den mest kjente. Solgt i over to millioner eksemplarer over hele verden. Blant annet til Lille Lise (meg) på Bogerud på -70tallet. Norsk utgivelse i 1969. Fantastisk!

Slobodkina døde i 2002, men har etterlatt seg The Slobodkina Foundation som jobber stort i forhold til kunst, opplevelser og formidling. Takk til alle som hjalp meg med å finne riktig bok!

Hva heter den boka jeg leste og elsket da jeg var liten? En billedbok som handler om en mann som har mange mange hatter plassert oppe på hodet. Han forsøker å selge hattene, men ingen vil ha dem. Han sovner ved foten av et tre, og mens han sover stjeler apekattene alle hattene hans. Han blir sint når han våkner. Jeg husker ikke helt hvordan det endte. Noen som kan hjelpe meg? Sukk – nostalgia – det var virkelig en tid da bøker gjorde inntrykk!

12. september 1930 er åtte menn på spritfylla i Brooklyn, New York. Sju nordmenn og en finne. De drikker tresprit og morgnen etter er ingen av dem i live. De begraves på Potters’ field – massegraven for de uten pårørende. Alle åtte befant seg i Ørkenen Sur – en slum befolket av nordmenn som reiste hjemmefra fylt med de samme drømmene som andre utvandrere fra Norge.  De hadde hørt om landet fullt av honning og melk, men det de fant var døden på en søppelfylling, en brakkeby, en uteliggerleir – Ørkenen Sur.

Thor Gotaas og Roger Kvarsvik  har skrevet en fantastisk bok om Ørkenen Sur, her er fakta, historier og bilder som dokumenterer den andre utvandringsshistorien. Vi hører som oftest historiene om de som greide det, suksessfortellingene florerer (men hvorvidt de er sanne, er jo også et spørsmål), mens historiene om de som ikke lyktes har ligget i skyggen.

Boka handler om livet i ørkenen, men også om livene før ørkenen (beboernes livshistorier) og livet rundt ørkenen: Frelsesarmeen og hjelpeapparatet, folk på besøk i ørkenen og ikke minst hva avisene og andre skrev om utvandrerne hjemme. Bildematerialet er fantastisk godt: Mange av de er grusomme – de bygger sterkt innunder fortellingene i boka. Boka anbefales (Spartacus Forlag 2010).

Ørkenen Sur - den andre utvandrerhistorien

Dette er en bok som har fått en del oppmerksomhet, den er blant annet nominert til den årlige Hugoprisen (beste scifi/fantasyroman nominert på Worldcon). Boka er debuten til N.K. Jemisin fra NY, USA, og er den første i en serie som heter The Inheritance Trilogy. Dama har en kul hjemmeside her (hun er blant annet en markant politisk blogger i USA). Boka er solid og svært original. Om jeg likte den? Tja…. både og.

Kort fortalt: Yeine sendes til Sky, byen hvor hennes bestefar Dekarta er enehersker. Han har bedt henne om å komme for ta plassen som hans arving. Dette er ikke like populært hos niesen og nevøen til Dekarta, som han også har utpekt til arvinger. Yeine kastes ut i det politiske spillet, og det er brutalt.  I byen lever også gudene, slavebundet i menneskelige kropper, med omskiftelig temperament og fysisk utseende.

Gudene er knallkule. Jemisin er klart inspirert av hinduisme og de tre kreftene: En Skaper, en Ødelegger og en Bevarer. Det er morsomt å lese om The Nightlord – hun gir en fantastisk visuell bilde av ham – on natten er den menneskelige formen hans alt for liten for å holde kraften på plass, men om dagen er han en mann og kreftene er begrenset til ren ondskap. Også Shieh, guden i en barnekropp er fantastisk – slave av sine egne impulser, akkurat som et barn, men med krefter til en Gud. Kaos!

Det er mye som er konseptuelt bra ved boka til Jemisin. Utrolig bra! Men når hun skriver det ut, så synes jeg det blir noe utflytende, og deler er vanskelig å gripe. Jeg forstår, men så får jeg ikke helt tak på det likevel. Kanskje det er det at å skrive ut Guders væren og motivasjoner, blir på en måte for stort. Det blir så universelt, så abstrakt – selv om hun selvsagt har bundet Gudene til vår verden gjennom at de er fanget i mennesker kropper. Jeg savner hytta i skogen, stien og de menneskelige relasjonene. Jeg forstår heller ikke hovedpersonen Yeine – hun virker så uberørt av det hele. Bok to, The Broken Kingdoms, er akkurat sluppet – litt usikker på om jeg skal lese den.