Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘alice hoffman’

Jojo – jeg er slett ikke sikker på hva jeg skal si. Det er egentlig en fin historie om tre søstre som er uløselig bundet sammen i barndommen, men som mister hverandre gjennom noen fatale hendelser i oppveksten. Jeg får bare litt kløe av Alice Hoffman sitt språk. Når jeg ser tilbake på bloggomtaler jeg har skrevet av bøkene hennes tidligere, så ser jeg at det er noe som går igjen. Skrivestilen hennes minner meg om røde roser; vakkert, men av og til for symboltungt og med en litt for intens duft. Særlig de første førti sidene fikk meg til å frese. De tre søstrene som vandrer rundt i en symbiose som ekskluderer alle andre, men også hever dem over alle andre, de har sitt hemmelige språk (klissete konstruert latinaktig språk), de dufter av vanilje, eple og brente blader (!) – de elsker Paris og ….okei, der kastet jeg opp. Siden blir det bedre, da glansbildet sprekker, men hele tiden maner språket til Hoffman videre; intenst og fyllt opp med undertekst, mening og symboler som blir tatt opp igjen seinere i boka. Jeg liker det ikke. Hadde hun hatt en mer nøktern skrivestil, så hadde det fungert mye bedre for meg å lese henne. Så kan hende jeg skal legge Hoffman på hylla egentlig….er litt usikker. Boka er fra 2009.

Read Full Post »

Jeg har de siste to årene lest en del bøker av Alice Hoffman og jeg har likt det jeg har lest, forløpig med Illumination Night som en favoritt. Hoffman har kommet med en ny bok i år, The Red Garden, og jeg var kjapt ute og bestilte den. Jeg likte den ikke.

Denne gangen tar Hoffman oss med til Massachusetts og den lille byen Blackwell. Gjennom 14 noveller forteller hun om Blackwells skjebner gjennom tre hundre år. Vi møter byens grunnlegger, en modig ung jente som hverken frykter orkaner eller brune bjørner, vi møter den unge sårede soldaten og poeten som forelsker seg i en blind mann. Felles for alles liv er en hage hvor bare røde blomster kan gro og hvor «the truth can be found by those who dare to look». Nettopp – en litt svulstig setning ikke sant? Og sånn er boka; den er rett og slett klissete. Svulstig. Spirituell. Samtidig blir det litt kjedelig og jeg mistenker Hoffman å være en mye bedre romanforfatter enn novellist. For å være ærlig så ga jeg meg etter fire historier. Så du får ta omtalen med en klype salt – jeg har en magefølelse på at jeg ga meg litt vel fort. Samtidig er det så mange bøker der ute. Jeg har lyst til å lese mer Hoffman, for jeg liker det hun skriver, men  denne lar jeg ligge.

Read Full Post »

Jeg er litt på Alice Hoffman om dagen, og Illumination Night er så langt den beste jeg har lest! Jeg liker at hun skriver om forholdet mellom generasjoner, jeg liker personene hun skriver om og jeg liker stemningen som strekker seg gjennom alle de 200 sidene i boka. Kvinneskikkelsene til Alice Hoffman er utrolig bra. Denne gangen er det Jody på 17 år som flytter inn hos bestemora si. Jody er sær, vanskelig, sterk og bevisst. Hun forelsker seg først i mannen som bor i huset ved siden av, seinere forelsker hun seg i en Kjempe. Jeg elsker den kjempen – han gir en slags surrealisme inn i historien.

Mannen i huset ved siden av er gift med Vonny som utvikler panikkangst. Dette er en troverdig og god fortelling om angst som diagnose. Jody, Vonny og bestemora er et trekløver av gode litterære personer.

Språket er strammere i denne boka enn i de andre jeg har lest, og det liker jeg. Det som trekker leseropplevelsen noe ned er lille Simon som er fem år. Jeg synes Hoffman gir en urealistisk beskrivelse av gutten, særlig i forhold til hans sorgreaksjoner som er så inn i hampen reflekterte, han har et metanivå på sorgarbeidet sitt som er lite troverdig, –  jeg tror man skal legge på minimum ti år på guttens alder for at det skal være realistisk. Hele veien synes jeg lille Simon bremser opplevelsen. Han er ingen femåring.

Men likevel er boka den beste jeg har lest av Alice Hoffman, og historien om Jody og Kjempen er kjernen av den gode opplevelsen. Boka er oversatt til norsk og heter da Lysnatt.

Anbefales!

Read Full Post »

Jeg hadde mitt første møte med Alice Hoffman i fjor da jeg leste White Horses. Det var en fin opplevelse som ga mersmak. Vi har nettopp vært i Frankrike og i leiligheten vi lånte var det mange bøker i bokhyllene. De fleste var franskspråklige og min fransk er dessverre ikke så god at jeg kan lese skjønnlitteratur. Midt blant de franske titlene fant jeg et par engelskspråklige pocketer, blant annet Local Girls av Alice Hoffman. Jeg tok den med meg ut på kafè, det er en egen greie å lese bøker man finner utenfor sin egen bokhylle – jeg liker det – og leste den ut på en dag. 

Jeg kjenner igjen stemningen fra White Horses. Det er noe med den intense heten i juli som forsterker stemningen i boka. Det er insektene og lydene, det er varmen som aldri gir seg, det er litt ’white trash’ stemning, selv om jeg er usikker på om det er der vi er. Historien dreier seg om unge Gretel og venninnen Jill. Vi følger dem fra de er 11 år til de er voksne. Veien gjennom ungdommen er bratt og kronglete. Jeg liker jentene hun skriver om. De er sterke og usminkede. Alice Hoffman har en fin skrivestil, den er intens. Av og til vipper hun nesten over i klisjeer. Jeg tror jeg hadde likt henne enda bedre for ti år siden. Men hun er enkel å lese på en god måte som gjør at jeg gjerne leser mer. Det merkelige med denne boka er at hun skriver om samme personer, men kapitlene veksler mellom å være fortalt i første person og i tredje person. Dette er litt pussig, men jeg lurer på om jeg leste foran i forordet at boka var klippet sammen av små historier og noveller som har blitt publisert separat? Litt usikker på det, og jeg kan ikke sjekke, for boka står i en bokhylle i en leilighet i Sør Frankrike. Men fin var den!

Read Full Post »

n23628Første gangen jeg hørte om Alice Hoffman og hennes White Horses var da jeg gikk på folkehøgskole i 1989. Romvenninnen min, Kristina, sa det var den fineste boka hun noensinne hadde lest. Siden den gang har Alice Hoffman dukket opp i ymse sammenhenger, men jeg har aldri lest henne. Så det var på tide.

Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg at White Horses skulle handle om, men jeg ble ganske overrasket over å finne en incestiøs kjærlighetshistorie. Boka handler selvsagt om mer enn det. Den handler om å overvinne en vond barndom og å løsrive seg fra fortidens skygger. Jeg synes boka handler om omsorgssvikt fra ende til annen. Om to foreldre som ikke klarer å ta vare på ungene sine, om skrudde relasjoner og om illusjoner som brister. Den handler om mannsrollen og mangel på rollemodeller. Det er en trist historie.

Alice Hoffman er en knallgod forteller. Boka fanget meg umiddelbart og jeg leste den på et par dager. Særlig kommer man nær personene hennes. Fortellingen er også godt skrudd sammen og helstøpt.

Hvis jeg skal utsette noe på Hoffman, og det skal jeg nok, er det at jeg synes hun blir vel….hm…hva heter det….symboltung? svulstig? klisjefylt?…reint språkmessig, mener jeg. Det faller haukefjær ned fra himmelen og det er blomster overalt!

Noen eksempler:

 ”When he sat by the river he truly expected Teresa to rise from the dephts, a string of orchids woven through her fingers and her toes.” (s. 296)

 (hovedpersonen drømmer om en hest:)

He was graceful, an expert swimmer, the water rolled off his dark back and shone in the moonlight. Water weeds and flowers attached themselves to his mane as he grazed on the wild iris which grew along the farthest bank(…)..the petals were the color of amethysts or of rain that falls at night.  (s. 288)

Jeg blir litt trassig når jeg leser sånt. Litt sånn ”regn som faller om natten har vel f… meg samme farge som regn som faller om dagen.” Litt kjip leser liksom.

“A long time ago, when a summer lasted forever and the sky was the color of hyacinths, Teresa could have traced Silver’s face in the sand blindfolded….” (s. 299)

Hver av disse er kanskje ikke så ille, men det er myyyye av det.

Når det er sagt, så ga boka mersmak, så det er ikke usannsynlig at det blir mer Hoffman på denne bloggen.

Read Full Post »