Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘anmeldelser’

Kanskje fordi jeg ikke jobber i akademia. Kanskje fordi jeg får kløe av generaliseringer av typen ”alle menn er fæle”. Kanskje fordi jeg har en annen form for humor enn Helene Uri. Kanskje fordi jeg blir litt svett av kvinnefellesskap som finner samholdet i manneforakt. Kanskje fordi verden ikke er svarthvit. Kanskje fordi jeg savner en tøtsj av poesi og dybde i teksten. Kanskje fordi jeg er ferdig med -70 tallet. Kanskje fordi jeg kjenner noen skikkelig teite menn, men de er liksom ikke sånn. Kanskje fordi jeg er en kjedelig dust som skriver dette. Kanskje fordi jeg jobber i kulturfeltet hvor kjønnsrollene er annerledes enn i andre felt.

Men jeg likte ikke boka til Helene Uri særlig godt.

Den var ikke superdårlig. Jeg synes flere av karakterene var godt beskrevet og jeg smilte litt her og der. Men mest fant vi aldri tonen, Uri og jeg.

Jeg synes du bør sjekke ut Janke sin omtale – hun elsket nemlig boka.

Read Full Post »

Dette skal bli en av sommerens bestselger sies det. Jeg er fan av Kate Morton, så veien var kort til anskaffelse av Lucinda Rileys bok. 600 sider ble påbegynt en lørdag kveld. Søndag morgen har jeg kommet langt. Mannen min spør hva boka handler om. Jeg begynner å fortelle – og jo mer jeg sier jo mer problemer får jeg. Det høres unektelig ut som en skikkelig dårlig dameroman. Skal Lorden ta over slottet hjemme eller velge kjærligheten til den søte thaipiken han møtte på en sydhavsøy under krigen? Kan en ung kvinne komme over tapet av sin sønn og mann, og velge kjærligheten til en mann som tilfeldigvis viser seg å være en … ja…en engelsk Lord han også. Hva skjer når den forsmådde kone finner de hemmelige kjærlighetsbrevene? Og gartneren som sverger…. nei, jeg skal ikke røpe mere av handlingen. Hjemme hos oss endte hvertfall gjenfortellingen med en latterkule, og etter hvert som jeg leste boka fikk mannen min stadige dramatiske rapporter. Mandag kveld leste jeg siste side og må ærlig innrømme at det var en eventyrlig reise og en skikkelig pageturner, så får man ta handlingen og de tidvis syltynne karakterskildringene som de er.  Jeg leste forresten boka på engelsk, da heter den Hothouse Flower. Jorid har gitt en mer fyldig presentasjon av boka her.

Read Full Post »

I dag blogges det om den første boka i Terry Pratchett sin berømte serie om Discworld. Det har etter hvert blitt 39 titler i serien, og fansen er mange. Da jeg satt i gang med denne boka fra 1983, fikk jeg flere advarsler: De første bøkene er sletts ikke så gode som de seinere – flere sa jeg burde hoppe over den første. Tatt dette i betraktning så er boka sletts ikke verst. Pratchett skriver morsom fantasy, og i denne første boka treffer vi den mislykkede magikeren Rincewind, som møter Discworlds første turist, TwoTower. Boka handler blant annet om hvordan de er involvert i at en hel by brenner ned. Jeg synes boka var morsom, men også ganske kjedelig når det kom til selve historien. Karakterene likte jeg godt – her er det mye bra. Rincewind er en feiging; en magiker uten magiske egenskaper. TwoTower, den naive turisten og ikke minst Death, som er utrolig bra (og ikke så lite mytisk inspirert) integrert i historien – han er visst med i alle de 39 bøkene.

Jeg ble ikke overbegeistret, men hadde heller ikke regnet med det. Det som overrasket meg, var at jeg sleit med å følge historien. Jeg leser jo mye engelsk litteratur, men likevel opplevde jeg teksten som ganske rotete og at det var vanskelig å følge den røde tråden. Kan hende Discworld universet er såpass ukjent for meg, og såpass forskjellig fra andre fantasyunivers jeg kjenner, at det tar litt tid å bli kjent? Migrating Coconuts blogger også om boka i dag, samt bloggen med det klingende navnet Om omgang med tyngre landbruksmaskiner.

Read Full Post »

I dag er vi flere som blogger om Joe Abercrombie sin kritikerroste debut fra 2006. Boka er første i en trilogi som kalles ‘The First Law’ og sjangeren er fantasy. Jeg har hørt om boka lenge, og det bare i gode ordlag, så da var det på tide å lese selv – er boka så god som folk sier?

Ja, det er den! Bedre enn Robin Hobb! Bedre enn Scott Lynch! Dytt Brandon Sanderson ned fra seierspallen – gi plass gi plass til Joe Abercrombie! Mmmm….det er knallbra og jeg leste boka på nesten 500 sider (fantasysyndromet) på to dager – jeg satt til og med på fest inne på et soverom og leste.

Selve historien, plottet, er godt utviklet, men det er først og fremst karakterene som gir fortellingen kvalitet. Her er ingen av de gamle svart-hvitt arketypiske fantasykarakterene – disse gjøres det til og med narr av i boka:

«How’s the book?» asked Jezal.
«The Fall of the Master Maker, in three volumes. They say it’s one of the great classics … Full of wise Magi, stern knights with mighty swords and ladies with mightier bosoms. Magic, violence and romance, in equal measure. Utter shit.» She slapped the book off the table and it tumbled onto the carpet, pages flapping. (s. 146)

Joe Abercrombie kan skrive!

Karakterene til Abercrombie er mer som antihelter, eller nei…. kanskje mer som mennesker; komplekse, relasjonelle, påvirket av erfaringer i eget liv og miljøet de er vokst opp i. Først i rekken har du Sand dan Glokta. En gang en stor kriger som har blitt en krøpling gjennom tortur, og som selv har blitt leder av Inkvisisjonen, en sjefstorturist. Vi aner hvem han en gang har vært, men møter han som den grusomste av alle. Likevel opparbeider vi en form for sympati for Glokta gjennom boka. Jeg tror det er Glokta som har gitt Abercrombie den ekstra oppmerksomheten han har fått som forfatter. Så har vi Jezal dan Luthar, en snobbete, navlebeskuende ung mann, Narcissus har gjort et godt stykke arbeid her. Jezal representerer en del god humor i boka. Vi har Ardee West og Ferro Maljinn, to svært ulike kvinner, men begge befriende uten «kom-og-redd-meg» prinsessenykker som jeg er allergisk for i fantasybøker. Og så har vi Logen Ninefingers, en legendarisk kriger og morder. Han møter Bayaz, First of the Magi. Abercrombie gjør en mesterlig jobb når Logen midtveis i boka kommer til byen for første gang. Logen som vi kjenner som villmarkens mann, farlig og i sitt rette element, blir plutselig en litt for stor, klumsete kriger som ikke trives i byen. Det er utrolig bra gjort – karakterene viser ulike sider alt ettersom miljøet påvirker  dem. Vi følger de ulike karakterene separat, men etterhvert som historien utspinner seg, flettes de sammen. Jeg kan jo dele med dere Logens egen presentasjon:

“There are few men with more blood on their hands than me. None, that I know of. The Bloody-Nine they call me, my enemies, and there’s a lot of ‘em. Always more enemies, and fewer friends. Blood gets you nothing but more blood. It follows me now, always, like my shadow, and like my shadow I can never be free of it. I should never be free of it. I’ve earned it. I’ve deserved it. I’ve sought it out. Such is my punishment.”

Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.

Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig. Forfatteren har hjemmeside og blogg her.

Forresten – jeg har hørt noen si at Abercrombie er en blek kopi av George Martins serie ‘A Song of Ice and Fire’. Jeg har ikke lest Martin. Det hadde vært spennende å høre dette kommentert av noen som har lest begge. Uansett betyr det at jeg har noe å glede meg til, både fra George og Joe. Og hvis du er en av dem som ikke har lest fantasy, men er nysgjerrig på sjangeren: Kanskje dette er boka du skal prøve (hvis du liker mørkt, røft og tøft).

Jeg er spent på hva de andre samleserne mener. Jeg lenker til deres innlegg her i løpet av dagen: Migrating Coconuts, Bokorm med skrivekløe, Venstregærning

Read Full Post »

Mannen er jo fra Nannestad! Tenk, tenk – her bor jeg også.  Ola Jostein Jørgensen debuterer med romanen ‘Klassikeren’ på Aschehoug denne våren. Den handler om viktigheten av bøker, eller kanskje hvor utrolig uviktige de egentlig er? Det handler om fortellingens forføring, forfatterens makt, leserens hunger – ja den den handler kort og godt om bøker! To eldre herrer er på leting etter en juvel av en bok, en myteomspunnen bok uten navn – den kalles av kjennere bare for Klassikeren. Få har sett den, enda færre lest den og  det finnes bare noen få eksemplarer av den – hvis den i det hele tatt finnes? Hovedpersonen er ikke alene om å lete etter den. Merkelige ting skjer med de som har kommet over boka; de selger hele boksamlingen sin, de forsvinner, de slutter tilsynelatende å interessere seg for litteratur. Vår hovedperson er på jakten sammen med sin venn Marco. Denne Marco samler historier om biblioteker, og hvert kapittel starter med en presentasjon av et bibliotek – og de er så utrolig fine de presentasjonene! Her er et utdrag:

Dette biblioteket endrer seg med årstidene. Om høsten er det svært stort, bygget i sten og inneholder primært bøker om krigføring, mekaniske innretninger og ernæring. Når vinteren kommer forandrer det seg, blir mindre, takhøyden lavere og dørterkslene høyere. Bøkene handler da i særlig grad om barnefødsler og kategorisering av planter og trær. I vårsesongen er biblioteket dekket med grønne planter, og bøkene er byttet ut med rennende vann i ulike formasjoner, bortsett fra enkelte bortgjemte hyller som inneholder volumer med spådomskunster og sykdomsbeskrivelser. Når sommeren kommer er biblioteket utelukkende bygget i tre, med et tak av halm, såpass lite at det bare er plass til ett menneske der inne og en eneste bok. Så kommer høsten, og biblioteket gjennomgår nok en metamorfose. (s. 75)

Boka har stil, den gir litt britiske overklassevibber, samtidig som den er original, godt skrevet, en smule filosofisk anlagt og ikke så alt for tjukk. Alt man trenger fra en god debutant. Som att på til er fra Nannestad!

Read Full Post »

Jojo – jeg er slett ikke sikker på hva jeg skal si. Det er egentlig en fin historie om tre søstre som er uløselig bundet sammen i barndommen, men som mister hverandre gjennom noen fatale hendelser i oppveksten. Jeg får bare litt kløe av Alice Hoffman sitt språk. Når jeg ser tilbake på bloggomtaler jeg har skrevet av bøkene hennes tidligere, så ser jeg at det er noe som går igjen. Skrivestilen hennes minner meg om røde roser; vakkert, men av og til for symboltungt og med en litt for intens duft. Særlig de første førti sidene fikk meg til å frese. De tre søstrene som vandrer rundt i en symbiose som ekskluderer alle andre, men også hever dem over alle andre, de har sitt hemmelige språk (klissete konstruert latinaktig språk), de dufter av vanilje, eple og brente blader (!) – de elsker Paris og ….okei, der kastet jeg opp. Siden blir det bedre, da glansbildet sprekker, men hele tiden maner språket til Hoffman videre; intenst og fyllt opp med undertekst, mening og symboler som blir tatt opp igjen seinere i boka. Jeg liker det ikke. Hadde hun hatt en mer nøktern skrivestil, så hadde det fungert mye bedre for meg å lese henne. Så kan hende jeg skal legge Hoffman på hylla egentlig….er litt usikker. Boka er fra 2009.

Read Full Post »

Veien opp til Børli

Forrige helg var jeg på motorsykkeltur til Finnskogen. Vi kjørte rundt på små veier og opplevde vår, skog og finnekultur på nært hold. Da vi var i Kongsvinger så vi på kartet at langt inni skogen ligger det en plass som heter Børli. Herr Knirk mente at Hans Børli kom fra området, så vi spurte oss litt rundt. Hotellbetjeningen var helt blanke (hmpfr!), men en søt dame på den hippe kafeen ved elva i Kongsvinger kunne leksa si. Joda – det var han selveste Hans Børlis fødested. Langt til skog, men fint å se. Vi hoppet på sykkelen og skumpet oss gjennom skogen til vi kom til vannet Børen – og jeg må si at vakrere sted på jord finnes ei. Ikke vanskelig å forstå at tømmerhoggeren ble poet når han vokste opp der han gjorde. Oppe på en topp ligger husmannsplassen Børli, det er hogd reint rundt stedet og utsikten over vannet er upåklagelig. Det som gjorde det spesielt vakkert denne gangen var teppene med hvitveis som løftet husmannsplassen opp mot den blå himmelen.

Hvitveisen og meg

Hans Børli selskapet har også gjort en fin jobb med å henge opp litt informasjon, og ikke minst små dikt av Børli på tømmerstaur rundt omrking på tomta.Vi var mutters alene, den eneste vi traff på var en padde på tur mot vannet.

Da jeg kom hjem fant jeg fram boka ‘Med øks og lyre’ fra hylla. Det er tekster Børli skrev om sitt eget liv og oppvekst. Jeg har alltid vært glad i Hans Børli sine dikt – og nå leste jeg boka på nytt – om den unge gutten med sult for det skrevne ord og med stor kjærlighet til naturen, gården og ikke minst moren sin. Det er en utrolig fin bok jeg anbefaler alle å lese. Kan hende den er vanskelig å få tak i, den er gitt ut på Aschehoug i 1997. Og ikke minst anbefaler jeg ALLE å ta med picknickurven og reise til Børli inne i skogen – det er ikke mer enn en og en halv time fra Oslo. Her følger et lite utdrag fra boka som viser radioens betydning for omgangen med resten av verden i mellomkrigstida – og ikke minst er kjærlighetserklæring fra sønn til mor:

Jeg husker spesielt én episode: Det var en dag i slåttonna en sommer. Svarte regnskyer tok til å bunke seg opp over åsrendene, og vi hadde liggende tørrhøy som måtte reddes i hus før regnet satte inn.
– Kom nå da, kjæring! maste far. Men mor sto urokkelig bøyd over den vesle folkemottakeren og nilydde på nyhetene. Det var på den tida Chiang Kai-shek med sine kuomintang-styrker sloss som verst mot kommunistene til Mao.
– Je vil høre håss det går i Kina, sa mor.
– Puh, Kina!
– Ja, je tenker ofte på kinesera, je, svarte mor stillferdig.
En verdensborger var hun, den utslitte gamle plasskona innpå grenseskogen. (s. 14)

Read Full Post »

Older Posts »