Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘barnebøker’

‘Luer til salgs’ av Esphyr Slobodkina – det var den boka jeg etterlyste i går! Du kjenner kanskje igjen bildet? Når jeg googlet forfatteren med det fantastiske navnet, Esphyr Slobodkina, så finner jeg den dama! Født i Sibir – emmigrerte til Kina under revolusjonen i 1917 – og videre til USA i 1929. Hun studerte kunst og arkitektur og ble en kontroversiell talskvinne for abstrakt kunst. Hun illustrerte og skrev 24 barnebøker, hvor ‘Caps for sale’ som er fra 1940 – ble den mest kjente. Solgt i over to millioner eksemplarer over hele verden. Blant annet til Lille Lise (meg) på Bogerud på -70tallet. Norsk utgivelse i 1969. Fantastisk!

Slobodkina døde i 2002, men har etterlatt seg The Slobodkina Foundation som jobber stort i forhold til kunst, opplevelser og formidling. Takk til alle som hjalp meg med å finne riktig bok!

Read Full Post »

Hva heter den boka jeg leste og elsket da jeg var liten? En billedbok som handler om en mann som har mange mange hatter plassert oppe på hodet. Han forsøker å selge hattene, men ingen vil ha dem. Han sovner ved foten av et tre, og mens han sover stjeler apekattene alle hattene hans. Han blir sint når han våkner. Jeg husker ikke helt hvordan det endte. Noen som kan hjelpe meg? Sukk – nostalgia – det var virkelig en tid da bøker gjorde inntrykk!

Read Full Post »

Jeg har satt meg fast i et blogginnlegg fra Norunn i bloggen «Biblioteker og labyrinter» fra tidligere i vinter. Blogginlegget omhandlet de vonde barnebøkene, de som handler om seksuelle overgrep. Jeg anbefaler alle å lese innlegget og diskusjonen i kommentarfeltet. Utgangspunktet for innlegget var en artikkel i Stavanger Aftenblad der kunstnerisk leder for barne- og ungdomskonferansen «Maktens pluttifikasjon», Marit Torsvik Bertelsen,  mener det er en problematisk trend at voksne forfattere skriver om ting som ikke hører hjemme i barnebøker. Eller mer spesifikt; at de bruker sin egen tekst for å bearbeide egne personlige traumer.  De bruker barnelitteraturen som terapeutisk søppelkasse, sier Bertelsen. Hun har skrevet et blogginnlegg om saken her.

Bertelsen refererer til Guri Fjeldbergs bok om Astrid Lindgren, hvor Fjeldberg forteller om egne incestopplevelser. Videre nevner Torsvik tre andre bøker som hun mener føyer seg inn i denne selvterapeutiske trenden: ‘Tjuven’ av Rune Belsvik, ‘Jeg sa ikke kom inn’ av Eli Rygg og ‘Ingen tenner stjernene’ av Tor Fretheim. I diskusjonen i kommentarfeltet til «Biblioteker og labyrinter» er jeg usikker på hva jeg mener. Norunn skriver at hun som liten lette fram til de vanskelige bøkene selv, at barn ikke må skjermes og at kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Jeg tenker at vi skal skjerme barn. Det er jo en av oppgavene vi har som foreldre. Men hva skal vi skjerme dem fra? Hvilke bøker trår over grensen for det som er greit? 

Vel. Vel. Jeg har som sagt tenkt en del på dette, og har syntes det er vanskelig å uttale meg uten å ha lest bøkene det er snakk om, så da har jeg altså gjort det. Jeg har lånt Belsvik, Fretheim og Rygg sin bok og lest dem fra perm til perm.

Rune Belsvik sin bok ‘Tjuven’ handler om en gutt (omtrent ti år tror jeg) som stjeler penger hjemme for å betale søstra til en han kjenner for å se henne naken. Boka handler også om en gutts første møte med pornoblader og de første seksuelle erfaringene knyttet til bladene og en jevnaldrende venninne. Denne boka syntes jeg var uproblematisk i forhold til vanskelig innhold – den handler om situasjoner som alle gutter kan kjenne seg igjen i (vil jeg tro), og det er ikke snakk om overgrep, men barn på lik alder som uforsker seksualitet.

Det er annerledes med boka til Eli Rygg, ‘Jeg sa ikke kom inn’, som skildrer en jente som forteller moren sin om overgrep hun er utsatt for fra en fille-onkel. Det er et utrolig vanskelig tema, og Rygg gjør det varsomt, pedagogisk og rett på sak. Det er vond lesning, også fordi det er en bok som helt klart henvender seg til yngre barn, ikke til ungdom. Vi følger jenta fra hun forteller moren om hemmeligheten, gjennom terapien hun går til og til hun kommer til en slags erkjennelse rundt det som har hendt. Boka er tynn, lettlest og velskrevet om tema. Jeg får følelsen av at den er skrevet med en slags tanke om å hjelpe barn som har vært i lignede situasjoner.

Den vondeste boka er Tor Fretheim sin bok ‘Ingen ild tenner stjernene’ – den etterlater et vondt krater i magen når jeg har lest den ferdig. Den er myntet på eldre barn, er tjukkere og handler om barn og ungdom som lever marginale liv i Norge – det er grusomme skildringer av overgrep og av barn på flukt, og slutten gir ikke det løftet av håp som man venter på. Dette er vel den boka jeg tenker at sønnene mine ikke trenger å finne tilfeldig på biblioteket.

Bør barn skjermes fra disse bøkene, eller er det fint at barn og unge leser bøker som omhandler disse temaene?

Jeg har gjort meg noen tanker. Bertelsen referer til bøker med seksuelt relaterte temaer som hun mener barn ikke har forutsetning for å forstå. Det er interessant. Trenger barn å forstå bøkene de leser? Nei, det tror jeg ikke, men en form for gjenkjennelse er viktig. Det er en stor forskjell på om bøkene handler om seksualitet eller seksuelle overgrep. Barn kjenner igjen følelser i seg selv når de leser bøker som omhandler seksualitet, f.eks. i Rune Belsvik sin bok. Å forholde seg til seksuelle overgrep gjennom detaljerte beskrivelser er å bli ført inn i traumatiske situasjoner som ikke angår deres liv (nb, viktig, jeg snakker her om barn som ikke er eller har vært utsatt for overgrep). De fleste barn på ti år vet lite om seksualisert vold, selv om de vet hva vold er og har mange erfaringer rundt seksuelle følelser.

Det er dessuten stor forskjell på lesere. Er leseren 10 eller 15 år? Det har mye å si. Noen barn er nysgjerrige, oppsøkende og robuste, mens andre er forsiktige, redde og kan la leseropplevelser gå langt inn i sjela til de dukker opp igjen i form av feks. mareritt. Er mareritt greit?  Norunn skriver i bloggen sin at veien til helvete er brolagt med trygge bøker og at bøkene hun oppsøkte da hun var liten ga henne sterke mareritt, men at hun likevel ikke vil være dem foruten. Hun skriver hun tror bøkene ga henne verktøy til å forstå følelser de kommer til å møte i livet seinere. Det er interessant og jeg tror henne. At barn får mareritt av bøker trenger ikke alltid være negativt. Det er viktig å skrive om ting som er relevant for det livet barnet lever eller skal leve. Men seksuelle overgrep er ikke relevant for de fleste barn og unges liv. Seksuelle overgrep er et utrolig vanskelig tema fordi det handler om det ultimate tillitsbruddet, mellom et barn og voksenpersoner de har tillit til – kombinert med seksualisert vold. Det er lettere å skrive om, og forstå, bøker om krig, naturkatastrofer, mobbing fra jevnaldrende, enn denne erfaringen som er så langt utenfor det de fleste barn noensinne skal oppleve.

Jeg tror likevel det er mye viktigere at disse bøkene tross alt skrives, enn at de ikke skrives. De kommer aldri til å bli den nye Doktor Proktor, og godt er det, men det er noe med at hvis noe ikke skrives om, så finnes det ikke. Og det finnes absolutt. Jeg tror de fleste barn og unge ikke tar skade av å lese bøkene, selv om de vekker avsky, redsel og undring. Men jeg tror det er lurt at vi diskuterer det, snakker om det når de vonde bøkene kommer. At vi ikke bare sier at barn og unge skal tåle alt fordi det er kunst. Det er sprøyt. Jeg tenker det er modig av forfatterne å skrive disse bøkene, og at de har en misjon i en jungel av andre bøker. Samtidig må jeg være ærlig og si at jeg nok ikke ville gitt Rygg og Fretheim sin bok til mine egne barn.

Til slutt må jeg gå tilbake til det som var utgangspunktet for artikkelen hvor Bertelsen uttaler seg, nemlig dette med egenterapi for forfatteren. Det er litt merkelig, men det må være uttalt et sted at disse forfatterene skriver disse bøkene med erfaringsgrunnlag inn i egne liv. Bertelsen mener blant annet at Tor Fretheim  i ‘Ingen ild tenner stjernene’ arbeider seg gjennom sin egen traumatiske ungdomsopplevelse da han ble tatt på fersken av en sint far mens han og en annen gutt lå nakne i ei seng og klinte. Jeg vet ikke hva slag belegg hun har for å si det, kanskje Fretheim har vært åpen om dette. På en måte er det ikke så relevant – er ikke all litteratur hentet fra ens egen erfaringsverden? Selv om ikke alt er selvopplevd så er det en del av en erkjennelse og erfaring som man deler med hverandre. Om å være mennesker.

Vel. Jeg har ikke tid til å gå dypere inn i dette, men det har vært interessant å lese de tre bøkene. Å diskutere litteratur for barn og ungdom må vi aldri slutte med. Jeg vil gjerne høre andres tanker om saken.

Read Full Post »

Da er det på tide med en oppdatering om hva 11-åringen og 8-åringen leser fortiden. For de som ikke kjenner tråden, så handler det om å finne bøker til mine to gutter som ikke alltid er like interessert i å lese selv. Nå er særlig eldstemann er på gli, hvert fall når vi finner de riktige bøkene for ham. Begge er, og har alltid vært, utrolig hekta på lydbøker, mens å lese selv går treigere.

Når det gjelder eldstemann, så har det siste halve året vært preget av to serier på lydbok. Det ene er Harry Potter som han har slukt rått, helt til siste slutt. Han kom mett og fornøyd ut av rommet etter siste ord var sagt. Det har vært utrolig mange timer med lydbok. Omg. Hele jula omtrent. Han har forsøkt seg på en del andre serier, men den nye dilla er bøkene om Artemis Fowl, skrevet av den irske forfatteren Eoin Colfer. Serien handler om Artemis Fowl som er et slags forbrytergeni. Han er veldig smart, og har oppdaget en hemmelighet som ingen vil tro på: alvene. Serien gjør en litt uvanlig kobling, for den handler om både magi og teknologi. Sønnen min er fullstendig hekta, og hører gjerne lydbøkene om og om igjen. Forfatteren og serien har en morsom hjemmeside som du finner her.

Når det gjelder å lese selv, er det særlig to serier som han har hatt stort hell med den siste tiden. Det ene er serien Drageriddere. Den er skrevet under pseudonymet Jo Samson. De er svært lettleste og illustrert. De omhandler den fattige og foreldreløse Tam Tiggergutt som drømmer om å komme innenfor kongens murer for å bli drageridder. Det er utgitt seks bøker så langt i serien. Jeg fant en anmeldelse på nett, fra Litteraturavisen Bokstaver, som ga terningkast fem. De andre bøkene han liker veldig godt å lese er de om En Pingles Dagbok av Jeff Kinney. Bøkene gis ut på Gyldendal og bok nummer fire er like rundt hjørnet. De er veldig morsomme og trekkes ofte fram som passende for barn som synes det kan være tungt å lese selv. Sønnen min har ligget oppe til langt på natt fordi han ikke klarer å legge fra seg boka. Forfatteren har en egen blogg som du kan følge her. Barnebokkritikk har anmeldt de tre første bøkene og det kan du lese her.

Yngstemann på åtte år leser mindre enn storebror. Vi har nettopp funnet en serie som han liker godt (det er viktig for ham å ha sin «egen» serie som ikke storebror har lest først). Det er Alvedronningens Riddere skrevet av Peter Gotthardt, utgitt av Front Forlag. Det er utgitt åtte bøker så langt, serien er en slags lettlest tegneserieroman. Gotthardt er dansk – og ikke ulik tospannet Kjær/Mann som står bak Taynikmaserien.  Lillebror hører også på lydbok, og favoritter er Tjorven (Lindgren) Markusbøkene (Hagerup), Ruffen (Bringsværd) og alle bøkene til Ole Lund Kirkegaard. 

Jeg er så takknemlig for at det finnes bøker med stor underholdingsverdi som åpner for leseglede og som øver leseferdigheter. Så kan man utvide i forhold til sjanger og form etter hvert. Lesing skal være  til lyst. Det gjelder å finne de riktige bøkene som passer akkurat det barnet. Også barn har ulik smak når det gjelder litteratur. Vi jakter videre, det er morsomt! Lenge leve biblioteket!

Read Full Post »

Jeg er alltid på jakt etter lesestoff til gutta på 11 og 8 år. Den yngste gutten min har blitt oppfordret til å lese mer fra skolen. Han er positivt innstilt, men sliter med å finne bøker som passer ham. «Jeg klarer å lese, men jeg forstår ikke hva de handler om» sier han om bøker som er hakket for vanskelig å lese selv, f.eks. Roald Dahl. Han har lest noen leseløver med stort hell. I går dro vil til biblioteket for å finne lettleste, men spennende bøker til guttungen. Vi var fulle av pågangsmot, men jeg kjente piffen gikk litt ut av meg da vi kom til hyllene med lettleste bøker. Der sto de – på rekke og rad – hyllemeter etter hyllemeter. Leseløver (Cappelen Damm), Lesehester (Aschehoug), Lesestart (Gyldendal) osv. Guttungen så på meg, og jeg så på ham. Hvordan velge? Vi begynte å kikke litt på bøkene, og da husket jeg plutselig at jeg hadde akkurat samme følelse da jeg sto foran de samme hyllene noen år før med storebroren. Det er bare en eneste lang rekke med titler, og det er utrolig vanskelig å skille den ene boka fra den andre.

La oss sammenligne med voksenlitteraturen. Der er det også mange titler, men likevel har jeg i bevisstheten mange knagger å henge titlene på. Ikke minst hjelper bokhandlere og biblioteker til med å rydde unna gamle titler, eksponere nyheter og godbiter, samt å  gjøre hyllene mere oversiktelige og motiverende.  Når det gjelder voksenlitteratur så leser jeg om titler i aviser, blader, på nettet og jeg diskuterer litteratur med folk jeg kjenner. De siste årene har det heldigvis blitt mer fokus på barne- og ungdomslitteratur og det er bra. Men jeg tror de lettleste bøkene ikke nødvendigvis er en del av dette. Det er fremdeles en stor usortert ‘masse’ i form av hyllemetere med gamle, nye, gode og mindre gode titler etter hverandre. Og omslagene ser også mistenkelig like ut på de fleste. 

Hvordan skal vi velge? Sønnen min så på noen, vi så litt sammen, men snart mistet han interessen. Jeg spurte bibliotekaren om tips, men hun virket ganske blank når det gjaldt innhold i de forskjellige bøkene. Hun smilte og sa at «de er veldig populære» og med «de» så viste hun til fire stappfulle hyller med sikkert hundrevis av titler. Det endte med at jeg fant noen forfattere jeg kjente fra før; Cornelia Funke og Arne Svingen. Men det var liksom ingen hipp hurra bibliotekstur (som det ellers ofte er – jeg digger biblioteker og kompetente bibliotekarer).

Hmpf. Jeg kunne selvsagt lest på nettet før jeg dro. Det er oversiktelige sider med titler hos alle forlagene. Jeg ser også i ettertid at det finnes mange kjente forfattere i disse seriene, så jeg mistenker de to bibliotekene jeg har vært på å være lite oppdaterte. Jeg skulle likevel ønske det var lettere å orientere seg, blir kjent med og velge titler og bøker fra de lettleste seriene.

Det hadde vært morsomt å høre med dere som jobber på bibliotek og bokhandel: Hvordan kan det gjøres? Hvordan vise fram lettlest bøkene på best mulig måte? Hva slags informasjon får dere? Føler dere at dere har oversikt over innhold i de forskjellige bøkene og kan anbefale? Kjenner dere til ‘perlene’ er i de lettleste seriene? Er lettlestseriene stemoderlig behandlet? Eller har jeg bare hatt litt uflaks med de to bibliotekene som jeg har besøkt?

Read Full Post »

Jeg har laget en lang tråd som kan følges bakover som handler om å finne gode bøker til mine gutter på nå 8 og 10 år. Det har vært en vei å gå i når det gjelder å finne ting som fenger. Noe har skjedd i løpet av vinteren i forhold til at skriften har stått i veien for innholdet – det glir lettere nå. Jeg opplever at gutten min på 10 år av og til selv setter seg ned og leser uten at jeg eller skolen har tipset ham om det. Ikke at jeg har tvunget ham til å lese noengang, men jeg har lagt mye til rette for at han skal finne leseglede inni seg selv. Lydbøker, høytlesning og fortelling har han slukt rått – å skulle lese selv har vært en større hindring (dette gjelder ikke Donald – gode, gamle Donald er genial for å trene på å lese). Han har vært veldig positiv hele veien, og skolen har også gjort en god jobb med jevnt og trutt å jobbe med leselyst og leseferdigheter. Her kommer en liten oppsummering over hva gutta har lest i det siste (han på åtte henge med og leser stort sett det samme som storebror gjør):

Den største suksessen de siste månedene har vært Jeff Kinneys En pingles dagbok. Begge gutta har lest den første boka og eldstemann er snart ferdig med bok nummer to, En pingles dagbok – Rodrick ruler.  Bøkene er gitt ut på Gyldendal med målgruppe 10 – 12 år. Bøkene er skrevet som en dagbok (til og med skrevet med håndskrift) rikt illustrert og veldig morsom. Jeg får stadig referater og jeg hører sønnen min sitte å le på kveldene.  Utgangspunktet for bøkene er visst «trangen til å gjøre utrolig dumme ting fordi det virket lurt der og da». Pinglebøkene (nå tre stykker tror jeg) startet som en tegneseriestripe på internett (Wimpy Kid). Etter hvert så de dagens lys i bokform i 2007. Og siden har det bare gått én vei: Oppover. Og det med rekordfart. Bøkene ligger kontinuerlig på amerikanske bestselgerlister, oversettes til stadig flere språk. Forfatteren har en egen blogg her, hvor han blant annet skriver om bøkene som snart (selvfølgelig) blir film.

Kjærlighet funker dårlig for gutta mine. På skolen har de lest både Jørgen + Anne er sant (Vigdis Horth 1984), samt Tsatsiki og kjærligheten (Moni Nilsson-Brännström 2006). Begge er egentlig gode bøker tror jeg, men eldstemann har klaget fælt over begge to. Tror ikke det var helt treff nei. «Det er så kjeeeeeedelig mamma, jeg er ikke opptatt av sånt».

Da er det mer populært med litt action og fantasi. Jeg har tidligere nevnt Taynikma bøkene til Nils Kjær og Malin P. Mann. Det har til dags dato vært den største lesesuksessen for min sønn (han leste de da han var 8/9 år). Den siste tiden har han lest Menneskejegeren som Nils Kjær har skrevet alene og Toronsagaen som begge har skrevet sammen. Begge var veldig populære. Dragetreneren av Cressida Cowell var en stor opplevelse både i bok og som film, og nå er oppfølgeren Pirathåndboka også slukt rått.

Til slutt vil jeg nevne en bok vi har lest høyt sammen og som har vært veldig hyggelig. Det er boka Reddikhaien og andre fortellinger om Reven og Grisungen skrevet av Bjørn F. Rørvik og illustrert av Per Dybvig (Cappelen Damm 2009). Det er gitt ut mange bøker om Reven og Grisungen og de er helt fantastiske! Særlig åtteåringen min humrer og ler over de rare påfunnene og de merkelige sprellene som disse to finner på. Jeg liker illustrasjonene veldig godt, mens gutta synes de er litt ‘slurvete’. Samtidig ler de godt av bildene. Bøkene om Reven og Grisungen har jeg fått anbefalt av Bokdama. Takk for det.

Det var dagens rapport – hurra for barne- og ungdomslitteraturen!

Read Full Post »

Vi fortsetter jakten på bøker til gutta på 10 og 8 år. Poenget er å finne bøker som de kan lese selv.

Den største overraskelsen var boka Dragetreneren av engelske Cressida Cowell . Ti åringen som ikke er den største lesehesten akkurat, fikk denne av mormor. Han slukte den rått. Tror det er første boka han leser selv med bare skrift og ikke bilder. Det var morsomt. Nå venter han på neste bok i serien, Piratøya, som kommer primo april, altså om ganske snart. Vi så filmen etter boka var lest, jeg skal blogge om det seinere. Nå prates det om drager i huset her tidlig og seint.

8-åringen har lest serien Lillys øy av Frank Ekinci og Fabien Lomousin. Bøkene er oversatt fra fransk og utgitt på Gyldendal. Forløpig har det kommet fire bøker. Bøkene er lettleste, med stor skrift og de er morsomt illustrerte. 8-åringen sluker alle og synes det er morsomt at han leser ‘en serie’. Det er han litt opptatt av. Den første boka het Den grønne baron.

8-åringen har også lest Reven som slukte bøker av Franziska Biermann, og da hørte jeg at han humret litt for seg selv i sofaen. Han gjenfortalte boka til meg etterpå, og den hørtes veldig søt ut.

Read Full Post »

Older Posts »