Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘bokbloggturnè’

Som en del av Cappelen Damms bokbloggturné har jeg lest antologien Nesten som før. Det er 11 forfattere som har skrevet hver sin lille fortelling om det å være omtrent 14 år. I går skrev Eirinsurr om boka og i morgen kan du lese hva Lady Netta synes om den.

Jeg er ikke akkurat i målgruppa for denne boka, men jeg har vært 14 år en gang jeg også. Jeg vil tro denne boka appellerer i mye større grad til jenter enn til gutter, for det handler stort sett om relasjoner mellom jenter og om forelske, mensen og pupper. Jeg synes mange av historiene er gode, selv om de selvsagt ikke griper meg i særlig grad. Men det er greit. Jeg er tross alt over tjue år for gammel. Jeg synes mange av historiene er klamme. Men så er det klamt å være 14.  Jeg tror jeg hadde lest boka da jeg var 14 med stor nysgjerrighet, jeg tror jeg hadde syntes det var spennende og blitt litt sjokka, men jeg tror ikke jeg hadde gjenkjent meg veldig i boka eller tenkt at den handlet så mye om meg.

Jeg var kanskje annerledes enn alle andre. Men det er jo nettopp poenget: Alle føler seg annerledes når man er 14. Kanskje det er det jeg savner litt i boka? Det er en slags konsensus gjennom alle historiene om hvordan det er å være 14. Litt lite variasjon. Hvis jeg skal utsette noe på boka, og det skal jeg nok, så er det nettopp det:  Den har litt lite spenn. Det er jenter som er tøffe i kjeften, men egentlig litt usikre. Det er kropp og forelskelse, forelskelse og kropp – det er venninner og litt mer forelskelse.

For meg handla det å være 14 om utrolig mye mer. Om hamsteren som døde. Om første tur til Oslo sentrum aleine. Om da jeg stjal penger fra mammas lomme. Om å være med morfar på jobb. Om spiritismen og hva den fortalte. Om jeg skulle bli gartner eller forfatter. Om jazzballetten som ble et ork. Om nabokona som alltid gråt. Om å sitte på en koffert på en togstasjon i Frankrike. Om å lese Maria Gripe for første gang.  Men så skal denne boka handle om følelser, forelskelse. Okei. Det er jo greit det. Men likevel tror jeg at jeg ikke hadde følt at boka var skrevet for meg da jeg var 14. Lurer på hvorfor? Jeg var ikke spesielt kul da jeg var 14. Jeg var ikke spesielt interessert i gutter heller.  Jeg lurer på om jeg får på følelsen av at boka er skrevet litt sånn for kule jenter? Kule, ressurssterke jenter som er (brå)modne? Jeg ville lest den, og følt at det som sto var fremmed. Men så er det fremmed å bli voksen, det er jo det.

Dette blir en merkelig omtale, jeg ser det. Men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det jeg synes mangler. Det mangler en form for ‘annerledeshet’ uten at jeg helt kan si hva. Jeg kan jo si til slutt at det var flere historien jeg likte godt, for eksempel Linde Hagerup og Annette Münch,  men den som traff meg i hjertet var den siste; Den store ulykka av Lars Mæhle. Den hadde en form for blyghet, ærlighet – den forstiller seg ikke. Den var fin. Jeg ble rørt.

Men igjen; jeg er ikke i målgruppa. Og boka er god. Jeg anbefaler den gjerne; til jenter mellom 12 og 14.

Read Full Post »

Jeg har lest Zulmir Bečevićs Svenhammeds journaler som en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Du kan følge omtalene bakover ved å begynne med Les Mye som blogget om boka i går. I morgen er IngaLill sistemann ut. Boka er oversatt fra svensk, er rykende fersk og har fått mye positiv oppmerksomhet. 

Svenhammeds journaler er en oppvekstroman, kort og lettlest, som handler om å bo på feil side av motorveien og være annerledes. Svenhammed er ikke svensk, men han er også helt annerledes enn ungdom flest. Dette handler ikke bare om å være annerledes i etnisk forstand, men også annerledes som menneske. For hvem kjøper seg dress i ren mafiastil og giftering for å fri til jenta du er forelska i når du er 16 år og knapt har vekslet et ord med den utkårede? Jeg lurer på om det er søkt, men så synes jeg  Bečević følger opp denne klønetheten gjennom hele boka. Svenhammed er virkelig en outsider. En raring. En hard nøtt. En poet. 

Don Martin - et godt valg

Jeg har vært opptatt av oversettelser tidligere. Jeg har vært frustrert over oversettelsen av After Dark av Murakami, jeg har undret meg over oversettelsen av Barnepiken, jeg har frydet meg over Kiffe Kiffe i morgen. Jeg har stor respekt for oversetterens gjenskapning av en tekst. En ting er å finne de riktige ordene, utøve den tekniske siden av å transformere en tekst fra et språk til et annet. Noe helt annet er å gjenskape stemningen, feelingen, konteksten og situasjonen gjennom oversettelsen. Det må av og til være utrolig vanskelig. Det hjelper ikke å være god i begge språkene når du jobber, men du må kjenne den verdenen som blir beskrevet og skal oppleves av leseren. Gjennom språket skal du skape identitet, relasjoner og situasjoner som er troverdige. I Svenhammeds journaler har Cappelen Damm valgt å bruke Don Martin som oversetter. Det er modig tenkt. Don Martin er rapper i Gatas Parlament som utmerker seg med sin samfunnskritiske hip-hop og rap. Han er også radiovert og tekstforfatter. Jeg synes valget er utrolig bra, og han oversetter Svenhammeds journaler med stil, selvsikkerhet og damp. Det oser språkkunst av verket. Applaus for det. 

Likte jeg boka? Ja. Det gjorde jeg. Men ikke i starten. Det holder ikke at boka er tøff og hip og kul og tidsriktig og skrevet av en med bakgrunnsbeina planta i en annen kultur. Det er først når Svenhammeds journaler treffer den såre strengen at kontrastene skaper kvalitet i teksten. Det at Svenhammed er annerledes utover etnisk annerledeshet er med på løftet. Så kan man jo spørre seg hvordan målgruppa (ungdom) vil ta i mot Svenhammed. Der er jeg litt usikker. Særlig starten av boka er beintøff, det tar tid å bli kjent med Svenhammed som menneske. Jeg tror at jeg selv ville følt motstand mot boka da jeg var 16 år. Men også nysgjerrighet og spenning. Hvilken følelse som ville fått overhånd er jeg usikker på. Jeg tror at for en del ungdom i Norge så er det lang vei fra deres egen hverdag til Svenhammed sin. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis demografiske forhold, men en lang vei mellom oppfattelsen av hva virkelighet er. Lang vei mellom to individer. Ungdom jeg jobber med i Skedsmo ville kanskje hatt større gjenkjennelse enn de jeg jobbet med i fjor i en bygd på vestlandet. Men aldri si aldri. Folk er forskjellige og gnist finner man de underligste steder.

Read Full Post »

Som et ledd i Cappelen Damms bokbloggturnè skriver jeg denne omtalen av Kathryn Stocketts bok Barnepiken (2010). Orginaltittelen er The Help. I går skrev Labben om boka, og i morgen skal Dorthea skrive hva hun synes om den.

Jeg vil tro at dette kommer til å bli en av sommerens bestselgere – det er en tjukk, men lettlest og underholdende roman fra Sørstatene i USA. Vi er omtrent i 1960 og boka skildrer forholdet mellom hvit mellom/overklasse og svarte tjenestefolk. Historien fortelles gjennom tre personer som alle er viktige for bokas handling. Minny og  Aibileen er hushjelper og Skeeter en en hvit jente som ikke går den veien moren ønsker (å gifte seg for å få grønn gressplen, velstelte bed og en en kjekk familie). Skeeter vil bli journalist og forfatter. Hun begynner å skrive ned fortellingene til de svarte hushjelpene, men det må gjøres i skjul i en verden hvor svarte ikke får dele samme toalett som hvite.

Denne boka er en blanding av lettlest, nesten chick-lit litteratur og historisk drama. Jeg må innrømme at jeg ble fanget fra første side og satt oppslukt gjennom bokas femhundre sider. Personene, miljøet og historien er fengende. Svært fengende. Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant.  Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at «Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert» og «Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig» (s. 192). Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Noen svakheter har boka. Som før nevnt er noen av personene litt vel overdrevne i sine egenskaper, særlig gjelder det Venninna Fra Helvete, Miss Hilly. Jeg synes også at Miss Leefoot sin avvisning av datteren til tider er ekstrem og lite troverdig (i forhold til hvordan hun ellers beskrives). Boka taper seg litt mot slutten.  Veldedighetsballet og sjokoladekaka blir litt antiklimaks.

Jeg stusser over oversettelsen til Monica Carlsen. Å skulle finne et passende språk for svarte hushjelper i USA på -60 tallet er selvsagt ikke lett, men jeg er ikke helt overbevist over valgene Carlsen har gjort. For det første er det ikke gjennomført, hun bruker -a og -en endelser ukonsekvent. F.eks. står det på side 9 «sengen», og 7 linjer senere «senga». Begge steder er det Aibileen som forteller som jeg-person. Sånt irriterer meg (og ja, jeg er over gjennomsnitt opptatt av det).  Oversetteren har valgt et relativt nøytralt språk for hushjelpene, det fungerer bra, men det bryter med at hun har valgt at de konsekvent sier ‘åffer’ i stedet for ‘hvorfor’, ‘eftan’ i stedet for ‘ettermiddagen’ og ‘ete’ i stedet for ‘å spise’. For meg bryter og forstyrrer det lesningen, når hun ellers har valgt et mye penere språk (hushjelpene sier f.eks. værelse, henrykt og stuen, ikke stua). Det blir noe kunstig over hushjelpenes språk. Når det gjelder den helhetlige leseopplevelsen blir oversettelsen likevel ikke ødeleggende (som det ble da jeg leste Murakamis After Dark oversatt til norsk). Det finnes gode eksempler å se til når det gjelder å skulle oversette sosiolekter/etnolekter, f.eks. Thomas Lundbos oversettelse av Kiffe Kiffe. Den er svært godt oversatt.

Alt i alt var dette en veldig god leseropplevelse. Anbefales som sommerlektyre!

Read Full Post »

Jeg har lest Merket av mor og datter Cast som en del av Cappelen Damms bokbloggturnè.  Boka føyer seg inn i trenden med vampyrlitteratur, og dere som har fulgt bloggen min vet at det lar jeg meg lett fascinere av. Men det finnes grenser. Jeg tror Merket er den dårligste boka jeg har lest så lenge denne bloggen har levd.

Språket er elendig. Jada, de har lagt seg til et muntlig, ungdomlig språk, men det funker ikke. Det virker kunstig og tilgjort. Det er som om forfatterne har gjort alt de kan for å virke kule, frekke og ungdommelige – men språket henter de ikke fra seg selv, de konstruerer noe de tror er skikkelig fengende og litt på kanten, men det er bare flaut og dårlig. Jeg måtte le da forfatterne tre steder i boka omtaler oral sex. For meg virker det som om det er noe de har bestemt seg for («vi skal ikke være kyske twilight-forfattere, nei vi skal sjokkere») og som de skriver inn tre steder som et feilplassert dramatisk virkemiddel som kun er med for å vise at de er frekke forfattere. Omg.   

Teksten er bygget opp utrolig rotete og med lite dramaturgisk bevissthet. Dialoger, beskrivelser og hendelser kommer hulter i bulter og det er mye rot og språklig uønsket hårvekst som noen burde nappet ut. I tillegg er det et vokabular som fort går på tomgang. Hvor mange ganger kan man bruke ordet drittkjerring på en side?

Men alt dette kan vi jo overleve. Det som er saken er at denne boka innholdsmessig er elendig. Jeg mener at boka har et grunnleggende menneskesyn som er forkastelig. Alle mennesker er delt inn i båser. Du har de kule (moteriktig, homofile, cherokee, cappuchinofarged hud) og de ikke kule (kristne, bønder, dialekt, feite, nerder, kjedelige A4 folk). Gjennom hovedpersonen Zoey (en utrolig lite sympatisk ungdom) møter vi dette verdisynet gjennom hele boka. Zoey er menneske og blir på første side i boka ‘merket’. Det betyr at hun må reise til en skole som heter House of Night for å gjennom gå transformasjonen til å bli vampyr (som egentlig ikke er vampyr, men noen supermennesker som Casts har konstruert, men som de kaller vampyrer). Hun reiser fra venninnen og eks-kjæresten sin, og snur umiddelbart ryggen til venninnen sin (et par dager etter kommer venninnen på besøk, men hun er rusa – hvordan kan hun være venninne med henne da? Nei, den tiden er over). I House of Night får hun straks nye venner, det er bondske Stevie Rae (som forfatterne til det kjedsommelige gjør breial og artig og Zoey synes det er så SØTT at hun er skikkelig bonde rett fra fjøset!) og homofile Damon. To dager etter at hun har ankommet House of Night er disse blitt så gode venner at lojaliteten mellom dem ligner den Rowling brukte sju bøker å bygge opp med Harry, Ron og Hermine. Jada. Kjempe troverdig….not.

Fienden er Afrodite. Hun er bitch, drittkjerring og ondskapsfull dust (begreper plukket vilkårlig fra Zoeys hyppige karakteristikk av henne). Zoey bestemmer seg med en gang for at dette er fienden. Vennene hennes sier det, da er det sånn og i løpet av første dagen Zoey er i House of Night bestemmer hun seg for at Afrodite må styrtes. Å bli kvitt Afrodite for å ta plassen hennes er målet til Zoey. Etter en dag! Snakk om å være fordømmende og handle uten kunnskap om situasjonen.

Det er en fiende til forresten. Han heter Elliott og Zoey misliker han umiddelbart første gang hun ser ham. Han er nemlig feit, rødhåret og hoster på en stygg måte. Hun prater aldri med ham, men gjør seg opp denne meningen i løpet av et øyeblikk ut fra hvordan han ser ut. Han er feit og rødhåret – da er han teit. Hva slags menneskesyn er dette egentlig? Fordi Elliott er svak, så er han verdt nada. 

Den mørke hetten falt bakover, og jeg ble sjokkert over å se det knalloransje, bustete og ekle håret og et butt, blekt og fregnet fjes. Det var den irriterende Elliott-fyren! Så utrolig merkelig at han var her. Hva ville Mørkets døtre og sønner med ham? Jeg speidet rundt i rommet. Jepp, som jeg mistenkte, bortsett fra ham, fantes det ikke èn person som var stygg og teit her inne. Alle, og da mener jeg alle, med unntak av Elliott, var dødspene. Det var tydelig at han ikke hørte hjemme her.» (s. 186)

Det er da helt utrolig drøyt skrevet? Alle mot en – det finnes mange eksempler i boka:

Å, (herlig) den irriterende rødhårede Elliott-typen sto og lente seg mot veggen og sparket opp sagmugg. Det var så mye støv som virvlet opp at jenta ved siden av ham begynte å nyse. Hun sendte ham et stygt blikk og gikk noen skritt unna. Herregud, klarte han å irritere alle? Og hvorfor kunne han ikke brukt et eller annet hårprodukt (eller kanskje en kam) på det såteaktige håret? (s. 149)

Kan hende forfatterne prøver å være morsomme her, men jeg synes det er humor som smaker som oppkast. Elliott selv åpner munnen kanskje to ganger i løpet av boka. Vi blir aldri kjent med ham. Han er mobbeofferet og den svake. Og fremst i mobberekka står Zoey, helten vår. Zoey er i det hele tatt ekstremt opptatt av utseende og at mennesker viser karakter og styrke.

Jeg tror det enkleste grep i verden i denne boka hadde vært å snu rollene. Hvis man hadde skrevet boka fra f.eks. Elliot sitt perspektiv så hadde Zoey framstått som en skikkelig drittkjerring og bitch selv.

Okei, jeg er dessverre ikke helt ferdig enda. Jeg må si en ting til. Det universet som Cast konstruerer er en blanding av så mange referanser slengt sammen uten mål og mening at det hele framstår som….. jeg tror jeg må si…vulgært. Her finner vi egyptisk mytologi, indiansk mytologi, gresk mytologi, norrøn mytologi, populærkulturelle referanser, plastikk estetikk, gudinnedyrkelse, wicca, new age, klassisk dannelsestanker (disse hjernedøde folka er jamen gode på Shakespeare og Byron)  blandet med amerikansk individualisme og konservativ moralsyn blandet sammen i en grøt uten noen form for forankring.

Oj oj! Det er SÅ DÅRLIG!

Jeg finner ingenting ved denne boka jeg kan si noe positivt om. Jeg har tenkt – virkelig tenkt. Jeg unner ingen å lese så dårlig litteratur. Å tro at man må skape så slett litteratur for å fenge målgruppa er å undervurdere ungdom. Ungdom skal ha kvalitetslitteratur, også når det gjelder vampyrer og andre trender.  

Jeg kan jo si til slutt at det er flere på Bokbloggturneen som har hatt en bedre opplevelse av boka. Hvis du går til gårsdagens omtale hos Abbandono og følger linkene bakover så kan du lese.

Read Full Post »

Denne boka har jeg fått av Cappelen Damm fordi jeg er en del av deres Bokbloggturnè. I går kunne du lese hva Kristine skrev om boka og i morgen kan du lese hva Eirin fikk ut av den. Boka heter Vinterjenter og er skrevet av Laurie Halse Anderson. Hun er amerikansk og har skrevet en rekke prisbelønte romaner tidligere. Boka faller innunder den genren som kalles ‘young adult’. Hva heter det på norsk? Ung voksen? Den passer godt der, og jeg synes den også funker som voksen litteratur.

Dette er en jævlig vond bok. Rett og slett. Jeg synes den er veldig god. Den handler om skyld, om fortielser, om psykiatri og kanskje aller mest om svik. Lia, hovedpersonen, sviker sine nærmeste og hennes nærmeste sviker henne. Eller; de opplever at de sviker hverandre, og det er kanskje noe annet enn at de faktisk gjør det.

Lia og Cassie er bestevenninner og har dratt hverandre inn i en malstrøm av mørke løfter som kretser rundt det å kontrollere livene sine gjennom hva de spiser. Eller ikke spiser. Eller kaster opp. Begge jentene har alvorlige spiseforstyrrelser. Boka begynner med at Lia får vite at Cassie er funnet død på et hotellrom alene. På dette tidspunktet  er de to jentene ikke  lenger venninner og de har ikke sett hverandre på mange,  mange måneder. Mye av problematikken kretser rundt det faktum at Cassie ringte Lia 33 ganger den natten hun døde, men Lia tok ikke telefonen. Hun var bitter etter bruddet og lot telefonen ringe. Dagen etter var Cassie død. Hun la igjen mange beskjeder på svareren til Lia, og disse spiller Lia igjen og igjen mens hun slites i stykker av skyldfølelse. Det er så vondt å lese – en litt trassig reaksjon hos Lia som får fatale konsekvenser. Så menneskelig!

Lia har anoreksia og når Cassie dør, velter skyldfølelsen fram. Hun har et problematisk forhold til familien sin, en ganske vanskelig fortid, få venner og hennes eneste måte å ‘overleve’ på blir å fortsette det gamle sporet: Å kontrollere kroppen sin og livet sitt gjennom maten hun (ikke) spiser. Det er så utrolig trist å lese. Familien er rundt henne, det er ikke noe galt med dem, men Lia har ingen tillit til noen rundt seg. Hun sulter seg sakte til døde. På den måten kan hun kanskje forenes med Cassie – på den andre siden.

Kroppskontroll

Det som er så utrolig bra med denne boka er realismen i forhold til de utrolig mørke sidene ved noen tenåringjenters liv. Jeg har sett det selv på nært hold. At en ung  jente som har hele livet foran seg, og alt er tilsynelatende bra, bærer på et så stort mørke som ligger tett opptil dødslengsler og suicidalitet. Jeg synes Anderson skildrer dette på en svært god og troverdig måte. Jeg synes det er rart når jeg leser at hun ikke selv har hatt anoreksia.

Jeg liker også at hun forteller hele historien fra Lias synsvinkel. Velmenenende mennesker rundt henne framstår som ikke helt sympatiske. Jeg tror kanskje moren, faren og stemoren vil Lia alt godt. Men gjennom hennes filter av hvordan virkeligheten er, så virker de nok betraktelig mer usympatiske enn de i virkeligheten er. På slutten tenker jeg: «Herregud! De må da kunne ta seg av jenta bedre! Så kyniske!» Men så tenker jeg: Hva skal du gjøre da? Når du har prøvd alt og det eneste du har igjen er avmektigheten når du ser den du er mest glad i sakte men sikkert ødelegger seg selv – uthvsiker seg selv – uten å dele noe med noen.

Jeg liker også språket til Laurie Halse Anderson. Hun skriver …hm…hva skal jeg si? Håndfast og konkret, men likevel poetisk. Det er nerve i språket, det er gode beskrivelser og bilder. Jeg er med hele veien og jeg liker måten hun får fram kulde, ensomhet og redsel uten å si at det er akkurat det hun skriver om. Jeg føler det fordi jeg hutrer når jeg leser.

Boka anbefales til alle i hele verden – fra 14/15 år kanskje? Det er en viktig bok. Alle jenter bør lese den.

Forfatteren har jeg en fin hjemmeside her.

Read Full Post »

Forfatteren: Bernard Beckett

Forfatteren: Bernard Beckett

Da er turen kommet til at Knirk skal være med på Bokbloggturnè. Boka heter Genesis, er skrevet av Bernard Beckett.  I går omtalte Nekiam boka, og i morgen kan du lese hva Predikeren synes om den.  

Denne boka kan jeg si fire ting om:

 

– Den er tidvis spennende

– Den er tidvis kjedelig

– Den gjør meg sinna

– Den får meg til å føle meg dum

For å ta det siste først; jeg skjønner ikke denne boka jeg! Jeg gjør virkelig ikke det. Jeg forstår ikke hva som skjer til slutt. Rett og slett. Mest blir jeg muggen og forbanna.  Å lese en bok som ikke forstår er frustrerende. Altså; det er selvsagt mye man ikke forstår i bøker; ting som bare skal anes, ting som ligger mellom linjene. Men dette er annerledes. Jeg forstår ikke selve det grunnleggende plottet som rulles opp på de siste sidene. Der anmelderne sier ”aha!” og jubler over forfatterens genialitet. Jeg føler meg dum.

Når det er sagt så kan jeg jo si at jeg er en narrativ slave. Jeg må ha fortellingen. Jeg har ofte vanskeligheter med å forstå andre litterære genre. Genesis er en filosofisk roman som har mye årsak-virkning tenkning. Jeg er dårlig på det. Jeg forstår for eksempel sjeldent plottet i krimromaner. Jeg er skikkelig dårlig på sånt. Så det må med i betraktningen.

genesisMen når alt dette er sagt, så har jeg lyst til å komme med noen ting jeg tross alt likte med boka: Jeg likte godt formen; intervjuet mellom eksaminator og ’studenten’. Jeg likte historien til Adam. Jeg likte scenene ute ved havet hvor Adam redder jenta. Jeg likte det som skjedde mellom Adam og Art – jeg synes det var spennende å være med på tankeeksperimentet: Hvis man bare har en maskin å forholde seg til og denne maskinen ter seg som et menneske; begynner man da å forholde seg til maskinen som et menneske? Det var en fascinerende tanke.

Om boka anbefales? For spesielt interesserte. Jeg hadde gitt opp etter fem sider da jeg var ungdom – men jeg tror nok det er en del ungdom og voksne som kan ha glede av den. Særlig de som liker science fiction, tankesprang og spring, de som liker å tenke kloke tanker og vanskelige tanker og de som liker å tenke ”hva hvis……” ”hva hvis…..” ”hva hvis….” knyttet til mennesker, teknologi og rare framtidsscenarioer.

Jeg kan også nevne at Herr Knirk leste boka etter at jeg hadde gjort det, og han likte den veldig godt.

Du kan også lese om boka på Facebook hvor den diskuteres, blant annet hvorvidt boka bør regnes som en ungdoms- eller voksenbok. Hvis du kan gi et godt svar på hva forskjellen på ungdoms- og voksen litteratur er så bør du sende svaret ditt til tekst@cappelendamm.no og bli med i trekningen av mange fine bøker – alle høstens nyheter.

Har du lyst til å være med på neste bokbloggturné som Cappelen Damm arrangerer så gå hit for å sende en melding om det.

Read Full Post »