Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Cappelen Damm’

Som en del av Cappelen Damms bokbloggturné har jeg lest antologien Nesten som før. Det er 11 forfattere som har skrevet hver sin lille fortelling om det å være omtrent 14 år. I går skrev Eirinsurr om boka og i morgen kan du lese hva Lady Netta synes om den.

Jeg er ikke akkurat i målgruppa for denne boka, men jeg har vært 14 år en gang jeg også. Jeg vil tro denne boka appellerer i mye større grad til jenter enn til gutter, for det handler stort sett om relasjoner mellom jenter og om forelske, mensen og pupper. Jeg synes mange av historiene er gode, selv om de selvsagt ikke griper meg i særlig grad. Men det er greit. Jeg er tross alt over tjue år for gammel. Jeg synes mange av historiene er klamme. Men så er det klamt å være 14.  Jeg tror jeg hadde lest boka da jeg var 14 med stor nysgjerrighet, jeg tror jeg hadde syntes det var spennende og blitt litt sjokka, men jeg tror ikke jeg hadde gjenkjent meg veldig i boka eller tenkt at den handlet så mye om meg.

Jeg var kanskje annerledes enn alle andre. Men det er jo nettopp poenget: Alle føler seg annerledes når man er 14. Kanskje det er det jeg savner litt i boka? Det er en slags konsensus gjennom alle historiene om hvordan det er å være 14. Litt lite variasjon. Hvis jeg skal utsette noe på boka, og det skal jeg nok, så er det nettopp det:  Den har litt lite spenn. Det er jenter som er tøffe i kjeften, men egentlig litt usikre. Det er kropp og forelskelse, forelskelse og kropp – det er venninner og litt mer forelskelse.

For meg handla det å være 14 om utrolig mye mer. Om hamsteren som døde. Om første tur til Oslo sentrum aleine. Om da jeg stjal penger fra mammas lomme. Om å være med morfar på jobb. Om spiritismen og hva den fortalte. Om jeg skulle bli gartner eller forfatter. Om jazzballetten som ble et ork. Om nabokona som alltid gråt. Om å sitte på en koffert på en togstasjon i Frankrike. Om å lese Maria Gripe for første gang.  Men så skal denne boka handle om følelser, forelskelse. Okei. Det er jo greit det. Men likevel tror jeg at jeg ikke hadde følt at boka var skrevet for meg da jeg var 14. Lurer på hvorfor? Jeg var ikke spesielt kul da jeg var 14. Jeg var ikke spesielt interessert i gutter heller.  Jeg lurer på om jeg får på følelsen av at boka er skrevet litt sånn for kule jenter? Kule, ressurssterke jenter som er (brå)modne? Jeg ville lest den, og følt at det som sto var fremmed. Men så er det fremmed å bli voksen, det er jo det.

Dette blir en merkelig omtale, jeg ser det. Men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det jeg synes mangler. Det mangler en form for ‘annerledeshet’ uten at jeg helt kan si hva. Jeg kan jo si til slutt at det var flere historien jeg likte godt, for eksempel Linde Hagerup og Annette Münch,  men den som traff meg i hjertet var den siste; Den store ulykka av Lars Mæhle. Den hadde en form for blyghet, ærlighet – den forstiller seg ikke. Den var fin. Jeg ble rørt.

Men igjen; jeg er ikke i målgruppa. Og boka er god. Jeg anbefaler den gjerne; til jenter mellom 12 og 14.

Read Full Post »

Som et ledd i Cappelen Damms bokbloggturnè skriver jeg denne omtalen av Kathryn Stocketts bok Barnepiken (2010). Orginaltittelen er The Help. I går skrev Labben om boka, og i morgen skal Dorthea skrive hva hun synes om den.

Jeg vil tro at dette kommer til å bli en av sommerens bestselgere – det er en tjukk, men lettlest og underholdende roman fra Sørstatene i USA. Vi er omtrent i 1960 og boka skildrer forholdet mellom hvit mellom/overklasse og svarte tjenestefolk. Historien fortelles gjennom tre personer som alle er viktige for bokas handling. Minny og  Aibileen er hushjelper og Skeeter en en hvit jente som ikke går den veien moren ønsker (å gifte seg for å få grønn gressplen, velstelte bed og en en kjekk familie). Skeeter vil bli journalist og forfatter. Hun begynner å skrive ned fortellingene til de svarte hushjelpene, men det må gjøres i skjul i en verden hvor svarte ikke får dele samme toalett som hvite.

Denne boka er en blanding av lettlest, nesten chick-lit litteratur og historisk drama. Jeg må innrømme at jeg ble fanget fra første side og satt oppslukt gjennom bokas femhundre sider. Personene, miljøet og historien er fengende. Svært fengende. Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant.  Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at «Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert» og «Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig» (s. 192). Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Noen svakheter har boka. Som før nevnt er noen av personene litt vel overdrevne i sine egenskaper, særlig gjelder det Venninna Fra Helvete, Miss Hilly. Jeg synes også at Miss Leefoot sin avvisning av datteren til tider er ekstrem og lite troverdig (i forhold til hvordan hun ellers beskrives). Boka taper seg litt mot slutten.  Veldedighetsballet og sjokoladekaka blir litt antiklimaks.

Jeg stusser over oversettelsen til Monica Carlsen. Å skulle finne et passende språk for svarte hushjelper i USA på -60 tallet er selvsagt ikke lett, men jeg er ikke helt overbevist over valgene Carlsen har gjort. For det første er det ikke gjennomført, hun bruker -a og -en endelser ukonsekvent. F.eks. står det på side 9 «sengen», og 7 linjer senere «senga». Begge steder er det Aibileen som forteller som jeg-person. Sånt irriterer meg (og ja, jeg er over gjennomsnitt opptatt av det).  Oversetteren har valgt et relativt nøytralt språk for hushjelpene, det fungerer bra, men det bryter med at hun har valgt at de konsekvent sier ‘åffer’ i stedet for ‘hvorfor’, ‘eftan’ i stedet for ‘ettermiddagen’ og ‘ete’ i stedet for ‘å spise’. For meg bryter og forstyrrer det lesningen, når hun ellers har valgt et mye penere språk (hushjelpene sier f.eks. værelse, henrykt og stuen, ikke stua). Det blir noe kunstig over hushjelpenes språk. Når det gjelder den helhetlige leseopplevelsen blir oversettelsen likevel ikke ødeleggende (som det ble da jeg leste Murakamis After Dark oversatt til norsk). Det finnes gode eksempler å se til når det gjelder å skulle oversette sosiolekter/etnolekter, f.eks. Thomas Lundbos oversettelse av Kiffe Kiffe. Den er svært godt oversatt.

Alt i alt var dette en veldig god leseropplevelse. Anbefales som sommerlektyre!

Read Full Post »

Denne boka har jeg fått av Cappelen Damm fordi jeg er en del av deres Bokbloggturnè. I går kunne du lese hva Kristine skrev om boka og i morgen kan du lese hva Eirin fikk ut av den. Boka heter Vinterjenter og er skrevet av Laurie Halse Anderson. Hun er amerikansk og har skrevet en rekke prisbelønte romaner tidligere. Boka faller innunder den genren som kalles ‘young adult’. Hva heter det på norsk? Ung voksen? Den passer godt der, og jeg synes den også funker som voksen litteratur.

Dette er en jævlig vond bok. Rett og slett. Jeg synes den er veldig god. Den handler om skyld, om fortielser, om psykiatri og kanskje aller mest om svik. Lia, hovedpersonen, sviker sine nærmeste og hennes nærmeste sviker henne. Eller; de opplever at de sviker hverandre, og det er kanskje noe annet enn at de faktisk gjør det.

Lia og Cassie er bestevenninner og har dratt hverandre inn i en malstrøm av mørke løfter som kretser rundt det å kontrollere livene sine gjennom hva de spiser. Eller ikke spiser. Eller kaster opp. Begge jentene har alvorlige spiseforstyrrelser. Boka begynner med at Lia får vite at Cassie er funnet død på et hotellrom alene. På dette tidspunktet  er de to jentene ikke  lenger venninner og de har ikke sett hverandre på mange,  mange måneder. Mye av problematikken kretser rundt det faktum at Cassie ringte Lia 33 ganger den natten hun døde, men Lia tok ikke telefonen. Hun var bitter etter bruddet og lot telefonen ringe. Dagen etter var Cassie død. Hun la igjen mange beskjeder på svareren til Lia, og disse spiller Lia igjen og igjen mens hun slites i stykker av skyldfølelse. Det er så vondt å lese – en litt trassig reaksjon hos Lia som får fatale konsekvenser. Så menneskelig!

Lia har anoreksia og når Cassie dør, velter skyldfølelsen fram. Hun har et problematisk forhold til familien sin, en ganske vanskelig fortid, få venner og hennes eneste måte å ‘overleve’ på blir å fortsette det gamle sporet: Å kontrollere kroppen sin og livet sitt gjennom maten hun (ikke) spiser. Det er så utrolig trist å lese. Familien er rundt henne, det er ikke noe galt med dem, men Lia har ingen tillit til noen rundt seg. Hun sulter seg sakte til døde. På den måten kan hun kanskje forenes med Cassie – på den andre siden.

Kroppskontroll

Det som er så utrolig bra med denne boka er realismen i forhold til de utrolig mørke sidene ved noen tenåringjenters liv. Jeg har sett det selv på nært hold. At en ung  jente som har hele livet foran seg, og alt er tilsynelatende bra, bærer på et så stort mørke som ligger tett opptil dødslengsler og suicidalitet. Jeg synes Anderson skildrer dette på en svært god og troverdig måte. Jeg synes det er rart når jeg leser at hun ikke selv har hatt anoreksia.

Jeg liker også at hun forteller hele historien fra Lias synsvinkel. Velmenenende mennesker rundt henne framstår som ikke helt sympatiske. Jeg tror kanskje moren, faren og stemoren vil Lia alt godt. Men gjennom hennes filter av hvordan virkeligheten er, så virker de nok betraktelig mer usympatiske enn de i virkeligheten er. På slutten tenker jeg: «Herregud! De må da kunne ta seg av jenta bedre! Så kyniske!» Men så tenker jeg: Hva skal du gjøre da? Når du har prøvd alt og det eneste du har igjen er avmektigheten når du ser den du er mest glad i sakte men sikkert ødelegger seg selv – uthvsiker seg selv – uten å dele noe med noen.

Jeg liker også språket til Laurie Halse Anderson. Hun skriver …hm…hva skal jeg si? Håndfast og konkret, men likevel poetisk. Det er nerve i språket, det er gode beskrivelser og bilder. Jeg er med hele veien og jeg liker måten hun får fram kulde, ensomhet og redsel uten å si at det er akkurat det hun skriver om. Jeg føler det fordi jeg hutrer når jeg leser.

Boka anbefales til alle i hele verden – fra 14/15 år kanskje? Det er en viktig bok. Alle jenter bør lese den.

Forfatteren har jeg en fin hjemmeside her.

Read Full Post »