Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Carol Shields’

I fjor leste jeg Carol Shields for første gang og ble helt bergtatt. Nå har jeg lest min andre bok av canadiske Shields.

Larry’s Party handler om Larry (en helt vanlig mann – Larry er som Jan Johansen) og vi følger han i de viktige årene fra han er 27 til 47 år. Boka handler om å leve, om å være mann, om å miste og om relasjoner mellom mennesker. Shields har valgt å dele boka i 15 kronologiske kapitler, og hvert kapittel har en tittel som sier noe om hvilken synsvinkel den neste perioden i Larrys liv skal fortelles fra. I Larry’s Work handler det om jobben hans (blomsterdekoratør, seinere labyrintdesigner), i Larry’s Threads forteller Shields om Larry ut fra klærne han og de rundt ham bærer, og i Larry’s Penis så ….. ja…du forstår?
Det er et morsomt grep, og gjør at vi hele tiden blir kjent med Larry fra nye perspektiver. Det blir til tider morsomt, Shields har god kontroll på ironi som virkelmiddel i tekstene sine. Det som binder hele boka sammen er Larrys kjærlighet for labyrinter (laget av hekker), og som han selv sier så får man kun oversikten ved å se på en labyring ovenifra – ellers går man seg lett vill. Som i livet.

Som i Stone diaries så opplever jeg at Carol Shields har et utrolig godt språk med svært stor grad av språklig kontroll. Hun vet hva hun gjør og hun gjør det godt. Jeg liker virkelig måten hun skriver på. Jeg liker Larry, han er en fin fyr, selv om det til tider er lite tak i ham. Jeg tror jeg er litt lei av å lese om menn det er lite tak i. De siste ti årene så har jo menn ofte vært relativt patetiske karkaterer i mye litteratur og film. Jeg er litt lei av det. Det er en del av å utforske mannsrollen – jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen – men kanskje man kunne finne noen andre vinkler etterhvert?
Nåja, Shields skrev jo dette for ti år siden, så da er vel kanskje en del av starten på den trenden med Fortellingen om den pinglete mannen.

Carol Shields er opptatt av språk i bokas innhold også. Et helt kapittel er viet til Larry og hans forhold til ord og setninger. Det er sjokkerende for ham å oppfatte at språk ikke kan gi uttrykk for verden som den er, og det er der det hele strander for ham til slutt: I mangelen på språk.

It strikes Larry that language may not yet have evolved to the point where it represents the world fully. Recognizing this gap brings him a rush of anxiety. (s.95)

Jeg likte boka godt, men ikke like godt som Stone diaries. Første del opplevde jeg som best, i siste del så forsvinner Larry litt. Nå er vel det hensikten å formidle; at Larry forsvinner for seg selv, men det blir litt kjedelig. Når Larry er 44 år så oppfører han seg som om han er 75. Minst. Jeg synes også Carol Shields til tider behandler Larry (og dermed menn?) med en ironisk latterliggjøring som jeg ikke liker helt. Kanskje det er hensikten hennes?
I slutten tar det seg hele opp – jeg ELSKER slutten.

Uansett: Det blir mer Carol Shields på meg. Helt sikkert.

Read Full Post »

200px-stonediariesbookcoverDette er noe av det beste jeg har lest. Denne boka er utrolig godt skrevet. 

Rebecca Miller og Sue Miller som jeg nylig har lest blir for meg småjenter sammenlignet med Carol Shields. Ikke rart Shields fikk Pulitzer prisen for denne.

Jeg veit egentlig ikke helt hvordan jeg skal skrive om denne boka. Den var så fullendt og god at jeg ikke klarer å beskrive hvorfor den oppleves sånn eller hvordan jeg tror Shields har fått det til.

Innholdsmessig er boka veldig bra, men det er gjennom språket og formen at Shields gjør knock-out på meg. Hun har stålkontroll på hvert ord og hver setning. Hun er forfatter til fingerspissene; både håndverksmessig og kunstnerisk. Nær, distansert – ironisk, vemodig –  hun sjonglerer med form og språk, og jeg er med på reisen hele veien. Sammen med Daisy.

For det er Daisy det handler om. Daisy som skriver boka, men samtidig likevel ikke. Shields gjør noen grep i forhold til hvem som egentlig forteller historien. Er det en forfatter eller er det hovedpersonen, Daisy? Begge deler, tror jeg. Vi er med på Daisy sin fødsel og død. Plutselig midt i boka kommer en litt klagende stemme inn og sier at vi nok ikke må tro på alt vi leser, Daisy har en tendens til å gjøre litt om på virkeligheten. Det er så kult.

Merkelig er det også at boka er proppfull av fotografier. Fotografier av menneskene som boka handler om. Jeg var lenge usikker på om dette handlet om virkelige mennesker. Men nei – det er fiksjon. Jeg lurer fremdeles på hvem menneskene på bildene er.

Er Shields like bra i andre bøker? Hvor skal jeg fortsette?

Evig takknemlig Janke for å ha tipset meg om Carol Shields. Denne MÅ du lese! Tror kanskje ikke den er oversatt til norsk?

Read Full Post »