Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘debutant’

Mari Ulset debuterer i år på Oktober forlag med romanen ‘Biltur’. Den skildrer Alma, en godt voksen dame som bor ut mot havgapet, isolert fra resten av verden. Hver vår drar Eystein, mannen hennes, på fiske, og hun sitter alene igjen i den bittelille såpeboblen som er hennes verden. En vår kommer en bil kjørende inn på tunet når Eystein er på vårfiske. Det er Henrik og Louise, et par på biltur som gjerne vil sove over. Alma blir satt helt ut av dette pustet fra omverdnen og møtet skaper turmulter i livet hennes.

Denne boka er tett innpå og detaljert. Her skrider alt rolig fram, og spenningen ligger i små detaljer; en serviett som legges over et uferdig måltid, en kommentar som faller eller en bevegelse som skaper undring. Ulset har et godt grep om teksten, og forvalter handlingen med varsom hånd. Det oppstår noe i meg når jeg leser, først og fremst en voldsom irritasjon ovenfor alle karakterene, og boka i sin helhet. Ikke vet jeg om det er intensjonen, men friksjonen mellom personene gjør at jeg misliker å lese boka. Jeg kjenner det buldrer av irritasjon i magen. Dette omhandler to ulike sider ved teksten. For det første oppfører Louise seg så inn i hampen dårlig at det terger meg til bristepunktet. Maken til drittkjerring. Uhøflig, sart og uten evne til å ta vare på en relasjon. Hun og mannen invaderer huset til en fremmed gammel dame, og belønner med sure kommentarer, stillhet, og et undrende utenfrablikk. Dette berører det andre nivået som irriterer meg og som går på kvaliteten på teksten: Jeg synes det til tider er en liten troverdig historie. Louise og Henrik framstår som utrolig nysgjerrige på landet rundt seg; de er på biltur for å oppleve, de går turer og utforsker, de suger til seg landskapet rundt. Når de da kommer inn i Almas hus, forsvinner denne nysgjerrigheten som dugg for solen. De har lyst til å bo hos den gamle damen, men oppfører seg hele tiden som om de har blitt tvunget inn i en relasjon til et vanskelig menneske. Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror helt dypt menneskelig ville begge parter ha forsøkt å ta vare på relasjonen i et såpass spesielt møte. Med å rekke ut en hånd, stille et spørsmål, ta hensyn. Så kunne selvsagt situasjoner med klønete stillhet oppstå, en sur kommentar falle, en serviett lagt diskret over en uspist middag skje. Et eksempel er når Alma viser de to rommet de skal sove på. Det er nøye beskrevet hvordan de to fremmede går inn på rommet, kikker seg rundt, Alma sier hun håper de liker det, at de gjerne må lukke vinduet hvis det blir for kaldt, at de gjerne kan komme ned i stuen. Den gamle, søte konen står og sier dette og  og ingen av de to svarer med annet enn stillhet. Ikke et smil, en kommentar, før Alma går ut av døra og hun hører Henrik si henvendt til Louise: «Nå, hva synes du?» Sorry, men det er en typisk scene jeg ikke tror på. Eller da Henrik og Louise seinere kommer ned i stua, og alt bare er stillhet annet enn at Henrik indirekte bekrefter at de synes det er kaldt på rommet.

Når det er sagt, så tenker jeg også at boka er mesterlig godt skrevet – nettopp fordi forfatteren ved å dempet og rolig skildre dette møtet, vekker så  mye motstand og følelser i meg. Så hadde det vært interessant å vite om forfatteren ønsker å provosere, eller om hun egentlig bare ønsker å skrive en stemningsfull og fin roman. Knut Faldbakken i VG har nok opplevd mer det siste, han likte boka også bedre enn meg. Universitas opplever boka som lite troverdig og hysterisk morsom (!).

Read Full Post »

Mannen er jo fra Nannestad! Tenk, tenk – her bor jeg også.  Ola Jostein Jørgensen debuterer med romanen ‘Klassikeren’ på Aschehoug denne våren. Den handler om viktigheten av bøker, eller kanskje hvor utrolig uviktige de egentlig er? Det handler om fortellingens forføring, forfatterens makt, leserens hunger – ja den den handler kort og godt om bøker! To eldre herrer er på leting etter en juvel av en bok, en myteomspunnen bok uten navn – den kalles av kjennere bare for Klassikeren. Få har sett den, enda færre lest den og  det finnes bare noen få eksemplarer av den – hvis den i det hele tatt finnes? Hovedpersonen er ikke alene om å lete etter den. Merkelige ting skjer med de som har kommet over boka; de selger hele boksamlingen sin, de forsvinner, de slutter tilsynelatende å interessere seg for litteratur. Vår hovedperson er på jakten sammen med sin venn Marco. Denne Marco samler historier om biblioteker, og hvert kapittel starter med en presentasjon av et bibliotek – og de er så utrolig fine de presentasjonene! Her er et utdrag:

Dette biblioteket endrer seg med årstidene. Om høsten er det svært stort, bygget i sten og inneholder primært bøker om krigføring, mekaniske innretninger og ernæring. Når vinteren kommer forandrer det seg, blir mindre, takhøyden lavere og dørterkslene høyere. Bøkene handler da i særlig grad om barnefødsler og kategorisering av planter og trær. I vårsesongen er biblioteket dekket med grønne planter, og bøkene er byttet ut med rennende vann i ulike formasjoner, bortsett fra enkelte bortgjemte hyller som inneholder volumer med spådomskunster og sykdomsbeskrivelser. Når sommeren kommer er biblioteket utelukkende bygget i tre, med et tak av halm, såpass lite at det bare er plass til ett menneske der inne og en eneste bok. Så kommer høsten, og biblioteket gjennomgår nok en metamorfose. (s. 75)

Boka har stil, den gir litt britiske overklassevibber, samtidig som den er original, godt skrevet, en smule filosofisk anlagt og ikke så alt for tjukk. Alt man trenger fra en god debutant. Som att på til er fra Nannestad!

Read Full Post »

Gunnar fra Porsgrunn debuterer med denne merkelige boka på Gyldendal i år. Det er en roman, men jeg opplever den mer som et tankeeksperiment, et scenario, noen scener, et rollespill. Boka var lest på i overkant av en time. Den har ikke mange kapitler, men ganske mange mennesker. Vi blir aldri kjent med dem, men vi er alle med på dette «laivet» som tar utgangspunkt i Blindern. Det er egentlig et helt sykt konsept. Men altså: Noen studenter fra Blindern er så fylt opp av seg selv og tanken på sin egen fortreffelighet på bekostning av alle andres ubetydelighet. Samtidig er de fylt opp med alle teorier og tanker fra fagene de har tatt. Vel, så danner de en Legion og begynner et liv som terrorister og drapsmenn. Alt for en overordnet plan som jeg kanskje ikke skal si så mye om her. For oss som har vært innom Blindern så er det selvsagt en del ting som er tatt på kornet når det gjelder de (slitsomt) særingene som det finnes noen av der. Likevel er konseptet ganske sært og helt ut av proporsjoner urealistisk. Men ikke som tankeeksperiment – da funker det ganske bra. Men bare ganske – tematisk glipper det litt fordi det er så stort fordelt på så få sider, og fordi jeg aldri klarer helt å ta det på alvor (skal jeg det? Kanskje jeg ikke skal det?). Boka kan leses som en idealistisk, politisk roman, og som en filosofisk roman – hvem definerer virkeligheten? Har mennesket fri vilje? Romanen er et lite miniscenario på hva som skjer når man hjernevaskes av en autoritær leder/gruppe. Opphører man å være et selvstendig individ?

Det beste med boka er at Gunnar B. Høgstmyr gjennomgående viser at han kan skrive og flere steder drar han til med partier som løfter teksten langt over debutantnivå. Dette er særlig når han har et slags metaperspektiv på det som skjer i handlingen. Han skriver utrolig bra. Jeg sporer også mange anslag til særdeles god humor, og det vil jeg gjerne se mer av. Jeg synes Gunnar B. Høgstmyr bør sette seg ned å fortsette og skrive. Boka har jeg fått i leseeks fra forlaget.

Read Full Post »

Jeg har gledet meg til å lese Desiland, debutromanen til Mala Naveen. Den kom ut på Aschehoug i høst. De som følger bloggen min vet at jeg konsumerer indisk populærkultur; musikk og filmer fra Bollywood. Jeg har også noen favoritter fra bøkenes verden; Vikram Seth er en av dem. Du husker kanskje En passende ung mann? Jeg ser noen klare paralleller mellom Seth og Naveen, men først en kort intro til boka:

Naveen gaper høyt. Hun debuterer med nærmere fem hundre sider episk fortellerstoff. Vi følger familien Mehta fra Stovner i Oslo. Mor, far og to voksne barn – alle fire malplassert i egne liv. Vi følger deres veier; mor Bharati som tviler på ekteskapet, far Shyam som vil bli poet, sønn Suraj som reiser til India for å finne seg selv og datter Mita som vil skape film, men som mest sitter på Stargate pub/kafé. Rundt dem finnes et nett av mennesker; famile, kjærester og venner.

Naveen gaper høyt, og jeg er litt usikker på om det er lurt å gape så høyt og debutere med et såpass ambisiøst prosjekt. Men – men; det skal sies – Mala Naveen kan skrive. Hun kan skape. Hun kan blåse liv i en haug med karakterer som alle løper rundt for å finne seg selv i en kaotisk verden. Derfor blir jeg allerede nå utålmodig på neste bok av Naveen – når hun får strammet seg inn og funnet en sterkere nerve i pennen sin. For det blir litt preikete, det blir litt klumsete i oppbygningen av historien – det er flere steder hun kunne tatt skikkelig balletak på leseren (ehm…), men så glipper det – hun har ikke kraft nok…enda! Men jeg tror det kommer. Språket hennes er godt nok, men bremses uttallige ganger, særlig i første halvdel av boka, av floskler og klisjeer som: «Suraj kunne ikke høre hva Monica sa, men Leyla nikket, og like etterpå reiste de seg for å gå på do. Som to indiske kale hiran, nette og spretne antiloper duvet de mot det lille toalettbygget i enden av uterestauranten. « (s. 165) Fra samme side: «Det begynte allerede å gå rundt for Suraj, menneskene rundt ham presssset seg fremover, og et sted der borte – i slow motion- så han Leyla og Monica danse forførende. Flere fulgte med på forestillingen, det var en sjelden oppvisning av skjønnhet og sex appeal.»  Eller: «De store usminkede øynene var som grumsete vinduer, bak dem lå det ord og tanker han ikke kunne tyde.» (s. 206) og «Selv 100 år etter røykelovens inntreden ville man kunne komme til puben ved Akerselvas bredd for å sniffe inn sure etterlevninger fra en tid da mennesker kunne føre samtaler eller bare være mystiske i hverandres røykvirvler» (s. 207). Det oppleves kunstig; det er som om Naveen forsøker å skrive pent eller poetisk, men konsekvensen er bare at det bremser opplevelsen av historien. Dessuten trenger hun ikke å prøve; hun har språk som holder i lange baner, når hun glemmer å være flink skriver hun veldig bra. Veldig bra. Særlig dialoger er hun god på, og det er mange fine skildringer, blant annet kinoskildringen til Shyam fra han var barn. I disse partiene minner hun meg om Seth. Hun har også et godt og utrolig godt grep om sosiolekter og etnolekter, f.eks. den fantastiske setningen på MSN Messenger som Mita skriver til broren sin: «kaos er det som skjer. jeg ble forbanna på Lalita Aunty og endte opp med å whopæsse henne. Og nå er det pæncho pæncho over hele linja. det går rykter om at lalita skal saksøke mamma og pappa.» (s. 257)

Raj Kapoor er viktig i 'Desiland'

Det er også mange morsomme referanser til Bollywood, blant annet udødelige Raj Kapoor – the show man.  

Jeg synes bokas beste partier handler om foreldregenerasjonen, særlig om faren i familien. Men også mors historie er fin; Naveen introduserer et ganske uvanlig og nytt perspektiv i forhold til forelskelse og ekteskap. Skal ikke røpe for mye. De unges historie er noe svakere, særlig den delen av brorens reise til India som omhandler Babas Children (en sekt) synes jeg er ufokusert. Hans søken og problematiske forhold til seg selv og sin egen seksualitet kunne ha vært tydeligere.

Det er altså mye bra her; men alt kunne med hell vært strammet inn. Ikke fordi frodig ikke er bra, men fordi denne forfatteren er best når hun er nøktern, og fordi at  frodig gjør at min opplevelse av boka hele tiden bremses – når jeg burde være sammen med familien Mehta, når jeg ønsker å være sammen med familien Mehta, så forhindres jeg av for mange ord.

(boka fikk jeg som leseeksemplar fra Aschehoug)

Read Full Post »

Dette er debutboka til Simon Stranger fra 2003. Jeg leste Barsakh for en stund siden (ja! fin!), og Mnem står og venter i bokhylla. Så da er vi gang.

Det er noe med debuter. Det blir ofte litt kjedelig. Det blir litt vel flinkt. Det er som å gå opp til eksamen og gjøre det veldig godt. «En utrolig grundig besvarelse som ivaretar alle aspekter ved en god tekst.» Men ofte forsvinner det upolerte, det personlige, det litt skjødesløse som mange debutanter kanskje ikke kan/tør/vil/får lov til å utnytte til sitt fulle.  Dette er ofte mitt førsteinntrykk av bokdebutanter (og jeg må bare si at jeg IKKE har stor erfaring på området, så her uttaler jeg meg med stor pondus over bittesmå føtter). Inntrykket favner også til en viss grad min opplevelse språk og form i Den veven av hendelser vi kaller verden.  Det er utrolig lekkert komponert og utrolig velskrevet. Og litt…ikke kjedelig egentlig…det vil jeg ikke si. Bare litt … hm… tamt. Heldigvis er Simon Stranger en mester til å finne de gode historiene. De nydeligste bildene. De viktigste øyeblikkene. Og det skinner gjennom hele veien så jeg blir glad. For det er noen nydelige historier han forteller. Om den autistiske jenta, om gutten som leter etter morens morder, om han som er bedratt og vil fristilles i orkanens øye, og så er det hydrogenatomet som binder det hele sammen. Stranger har kule innfallsvinkler til fortellingene; han finner en tråd som kan virke helt malplassert, men som leder oss rett inn i fortellingens indre hvor han vever det hele sammen. Lange tråder som møtes berører hverandre i et hav av tilfeldighet. Eller…? Det er fint. Nesten hele tiden. Noen ganger blir det litt mye fakta om universet og soler og hydrogen og sånt. Forresten: Er det forresten sant at det finnes en krabbe som klatrer opp i trærne for å klippe ned kokosnøtter som suser ned mot bakken, knuses, og så fortæres av krabben som møysommelig har klatret ned igjen? Forfatteren påstår så.

Formmessig eksperimenterer Stranger: Det er narrativer, det er fakta, det er dialoger, det er brev, det er sitater. Det er helhet, men også digresjoner, assosiasjoner, tankespinn og fabuleringer. Heldigvis mister jeg ikke personene. Takk for det. En av de store styrkene til Stranger er karakterskildringene og stemningsbildene som berører noe i meg, før de plutselig forsvinner i løse lufta som et fata morgana. I disse skjøre øyeblikkene er Stranger utrolig god – mesterlig vil jeg si. Det kan være når den franske soldaten går mot et hus og en åpen dør, eller når en kineser banker jorda hardt med håndflatene med små smell mot marken eller når en mygg lander på et vann i en finsk innsjø. Da er alt så utrolig nært. Lukter, smaker, berøringer – da er også jeg en del av den veven av hendelser som kalles verden. Og det er så fint.

Read Full Post »