Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Doris Lessing’

Jeg har fått en pris, og da må man jo ta på penkjolen, gå den røde løperen og takke.

*applaus applaus*

*tripp tripp tripp* (lyden av sko på rød løper)

«…kremt…ja, jeg vil gjerne takke Astrid Terese, StineMa, Skrift og Predikeren som har stått på  i denne lange nominasjonstiden og som virkelig har kjempet for at jeg skal stå her i dag. Jeg vil selvsagt også takke mamma, pappa, broren min, barna mine, hesten min og også mannen min.  Liker dere forøvrig kjolen min? *rødme* Den er laget av resirkulert eggeskall og solenergi, pyntet med ekte rosa muffins. Takk igjen, jeg eeeeeeeeelsker dere alle!»

*fanfare*

For en god stund siden fikk jeg en annen pris og da fikk  jeg gleden av å dele med mine lesere alt dere ikke vet om meg. Denne gangen skal jeg anbefale forfattere og bøker. Okei, krem kremt, her er tre anbefalinger fra tre favoritter:

Doris Lessing: The grass is singing. Jeg har blitt glad i Doris Lessing, og har plukket ut hennes debutbok. Den er ganske spesiell, men det var den som fikk meg hekta. Satt i Afrika handler den om fæle, fine Mary som gjør sitt livs feil ved å gifte seg med snille, fine Dick. Det handler om fæle, grusomme Mary som møter slavene – og særlig Moses – en stor, svart mann som blir sentral i hennes liv og undergang. Boka åpner med at Mary har blitt drept. Deretter ser vi tilbake på Marys liv, følger henne fra starten til den brutale slutten. Man merker at det er nobelpriskvalitet over en debut som dette (som om jeg egentlig har peiling på det…not). Hun har en nerve som jeg synes er fascinerende. Og så er det noe med bildene hennes – jeg får mange sterke bilder av det hun skriver og alt er så nært.

Per Olov Enquist: Nedstörtad ängel. Jeg lurer på om dette er den aller fineste boka jeg har lest noen gang? Den handler om mennesker som beveger seg nær den ytterste grense for hva det vil si å være et menneske. Og hvorfor er den så fin? Det er noe med opplevelsen av å lese. Akkurat når jeg sitter der med boka i hånda og ordene glir inn i meg. Det er som om hvert eneste ord fyller meg fra isse til tåspiss. Det er en total og hel opplevelse. Du vet når du er skikkelig sulten på mat. Sånn helt utrolig sulten. Kanskje du har vært ute i kulda også. Du setter deg ned og så får du servert den ultimate mat av Moder Kokk. De første bitene du tar (det er det beste du noensinne har smakt) fyller deg helt. Ordene til Enquist gjør det samme. På en mektig og rolig måte. Og så er det så vakkert at jeg tror jeg ramler sammen. Han er en sann estetiker. For meg hvert fall.

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Fra vinnere av Nobelprisen og Nordisk Råds Litteraturpris til en norsk debutant. Litt spenn er fint. Skomsvold sin debutbok fra i fjor var en fin leseropplevelse. Den er bra fordi jeg får på følelsen av at Skomsvold ikke tenker så mye på setninger som skal bygges opp riktig og at komma og punktum skal stå på originale steder i teksten. Nei – jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – rent språklig. Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri (jeg er en kjedelig type), men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.

Til slutt skal jeg egentlig gi denne prisen videre, men jeg tror festen har vart lenge nok, så jeg tror vi må ta av kjolene og dressene, si oss vel fornøyde med å være befestet så lenge, og gå hjem å sove ut pris- og muffinsrusen.

Read Full Post »

Nå har jeg blogget en god stund, og skrevet omtaler av mange bøker. For å rydde litt, har jeg laget noen sider som jeg kaller Knirks leseveier. Øverst på sida mi her kan du se noen faner – det er de jeg snakker om. Der har jeg lagt ut de ‘leseprosjektene’ jeg har. Prosjekt er forresten å ta i. Derfor kaller jeg det veier. Fire stykker så langt. Kanskje et kommer flere, kanskje ikke. De ligner brua og veien øverst på bloggen min, bildet altså, en forlokkende sti du ønsker å gå fordi den leder til de aller beste opplevelsene.

To av veiene handler om Doris Lessing og Per Olov Enquist. Det er de to forfatterne jeg har festet meg mest med det siste året, og som jeg har et oppriktig ønske om å lese ‘alt’  av. Med tid og stunder. En vei heter Knirk goes norsk. Litt teit tittel, men den kom opp en dag i september i fjor da jeg bestemte meg for å lese mer norsk litteratur. Jeg har lest så mye ikke-norsk, men fant ut at jeg har lyst til å holde meg litt oppdatert på de norske forfatterne. Samtidsforfattere først og fremst. Alle norske bøker jeg har lest (siden bloggen startet i fjor vel å merke) er listet under Knirk goes norsk. Til slutt er det Fantastisk litteratur. Jeg er alltid på utkikk etter god fantasy. Da jeg lagde denne siden fant jeg ut at noen bøker er vanskelige å bestemme om ligger under genren, men da har jeg latt skjønn bestemme.

Jepp, det var morsomt å sortere litt. Vite at jeg har noen veier jeg kan gå videre på. Men først og fremst kommer jeg til å lese andre ting. Vil jeg tro.

God helg!

Read Full Post »

Doris Lessing gjør det ikke lett for meg. Jeg blir nesten uvenn med henne når jeg leser A Proper Marriage.

Etter å ha lest en utviklende trilogi i juleferien, tenkte jeg at det ville være på sin plass å avslutte jula med selveste Doris Lessing. Jeg forelska meg fullstendig i Lessing i fjor (Grass is singing og Martha Quest) og ville nå følge Martha videre i livet gjennom A Proper Marriage. Boka utgjør således bok nummer to i en serie som kalles ‘Children of Violence’ – bestående av fem bøker.

Navnet ‘Children of Violence’ peker på en generasjon som er født i én verdenskrig og som blir voksne i en annen. Vi følger Martha Quest som ‘rømte’ fra foreldrene sine på den lille gården i Sentral Afrika (koloni) for bli fri i den store byen. Friheten består av fest, drikking og moro og snart er Martha gift og gravid. Hun føder sitt første barn og føler at hun snart er fanget i et ekteskap som fører henne inn i det livet hun foraktet at foreldrene hennes levde. Samtidig drømmer hun om et liv som politisk aktiv og som fri kvinne, løsrevet fra generasjonene bak seg.

Det ble en murstein av en bok. Altså – boka er på nærmere 500 sider, og Lessing gjør det jo ikke akkurat enkelt for meg. Hver side er som betongblokk å bryte seg gjennom. Ja, det er tungt. Jeg opplever A Proper Marriage som utrolig mye tyngre enn den første boka i serien, Martha Quest. Jeg leste et sted at bøkene kan leses uavhengig av hverandre, men det vil jeg absolutt ikke anbefale. Uten den første boka, hadde A Proper Marriage mistet mye mening.

Doris Lessing

Jeg har brukt ukesvis på denne boka. Jeg har måttet disiplinere meg til å lese. Litt sånn: «Okei, nå leser du, Knirk. Kom igjen! 15 minutter!»   Lessing er kravstor ovenfor leseren sin. For det første bruker vi mye tid på kolonienes deltagelse i 2. verdenskrig (og som jeg ikke kan noenting om). For det andre er boka snirklete og detaljert og utrolig lite handlingsretta (sikkert derfor hun har fått nobelprisen – harr harr). Martha selv er fullstendig på bærtur – ‘halloooo unge dame – kan du sette deg ned så skal jeg ta en liten prat med deg’ – og; jeg får aldri grepet på stemninger og følelser i boka. I tillegg synes jeg Doris Lessing selv ligger på lur som en liten faen og later som om hun er en arrogant, jeg-driter-i-at-du-kjeder-deg forfatter. Eller blander jeg Lessing med Martha Quest, hovedpersonen?

Jeg synes Lessing både er nonsjalant og slurvete noen steder. Hun gjør noen rare ting. Boka er jo skrevet som en tredjepersons fortelling, men plutselig, etter 300 sider, så sier hun «jeg som romanforfatter kan jo ikke mene noe om hva som er riktig og galt i denne situasjonen osv.» Hun kommenterer sin egen roman. Det er første og eneste gang hun gjør i serien så langt som jeg har lest, og det virker skikkelig malplassert. Det er jo helt fjernt! (…og litt kult må jeg innrømme).

Gjennom de første 200 sidene vurderte jeg flere ganger å gi meg – men så tenkte jeg  at «ikke f…- jeg skal bryte med Lessing og vinne!» Ikke kødd med meg liksom.

Og det skjer noe etter hvert. Jeg kan ikke unngå å merke kraften til Doris Lessing. Det ligger i språket og i Martha. Lessing drar meg inn i sitt eget univers og det er mektig. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor – for som sagt – alt er smått og detaljert og Martha er bare halvveis sympatisk. Men når jeg legger fra meg boka etter 450 sider,  har jeg umiddelbart lyst til å lese neste bok i serien. Hun berører noen tema jeg liker å lese om og som har gyldighet også i dag. Særlig om det å være kvinne i et ekteskap. Martha bryter med noen tabu som er like sterke i dag som den gang. Vil jeg tro. Hun gjør så mange naive og dumme ting, Martha Quest, samtidig som hun virker sterk og modig. Men hun er enda ung. Vi skal følge henne til hun blir en gammel dame gjennom resten av serien.

Så hvordan skal jeg oppsummere dette? Jeg kan jo ikke anbefale denne boka! Jeg ble nesten uvenner med Doris Lessing av å lese den.

Men samtidig liker jeg henne. Det er fint å sloss seg gjennom noen bøker av og til. Så da får vi se rundt neste hjørne – der neste Lessing bok venter.

Read Full Post »

002577-FC50På Gardermoen i forrige uke kjøpte jeg denne boka, «A small personal voice».

Den innholder essays, anmeldelser og intervjuer. Alt om og av og med Doris Lessing. Jeg har bladd litt i den. Mye fint. 

I et intervju får hun spørsmålet om hun har noen råd til unge håpefulle skribenter.

«You should write, first of all, to please yourself. You shouldn’t care a damn about anybody else at all. But writing can’t be a way of life; the important part of writing is living. You have to live in such a way that your writing emerges from it. This is hard to describe.» (s. 53)

Hun sier ikke noe mer. Det er interessant synes jeg. Å leve slik at det du skriver vokser fra det. Det er klart at man skriver ut fra egne erfaringer og levd liv. Men det virker som om hun mener at man aktivt skal påvirke hvordan man lever slik at det man skriver blir best mulig.

Read Full Post »

Mr Quest held his pipe between his teeth, and slowly rolled plugs of rich tobacco between his palms, while his eyes rested distantly on his labourers. “Well, old son?” he inquired, as Martha sat beside him; for he might call either his male or his female child ‘old son’. Martha rested the rifle across her knees, pulled herself some chewing grass, and lapsed into his silence; for these two, away from Mrs Quest, were quite easy together. (s.81)

marthaJeg hadde mitt første møte med Doris Lessing for ikke så lenge siden. Det kan du lese om her. Det var en stor opplevelse og jeg har vært helt klar til å følge opp med mer Lessing.

Siden jeg leste debutboka hennes først, så kunne jeg jo like godt følge opp kronologisk med neste roman hun skrev, nemlig Martha Quest. Boka ble gitt ut første gang i 1952. Det er første bok i en slags serie som hun kaller Children of Violence. Vi skal følge Martha gjennom fem bøker, fra hennes oppvekst i Afrika og visstnok til alderdom i England rundt år 2000. Jeg har ingen kjennskap til disse bøkene fra før, så jeg kan ikke gi noe utfyllende informasjon om hele serien.

Jeg var utrolig spent da jeg startet på denne boka. Etter å ha hatt en så stor leseropplevelse første gang så er fallhøyden stor. Ikke for henne – hun er jo Nobelprisdame, men for meg. Jeg var redd for at mitt første møte med Lessing skulle vise seg å være en liten fata morgana – ved nærmere bekjentskap en illusjon som sprekker.

Etter å ha lest denne boka står Lessing som Atlas. Hun bærer verden i sine hender og hun bergtar meg fullstendig.

Jeg lurer på hva det er hun gjør.

Jeg leser boka helt annerledes enn jeg leser andre bøker. Jeg leser saktere. Jeg dveler mer. Det er en ro i måten jeg leser som ikke er typisk meg. Det er som om hvert ord betyr mye mer enn vanlig. Ikke symbolsk, men ord blir til helhet på en mer fyldig måte.

Jeg liker jenta, Martha, utrolig godt. Boka er lagt til -30 tallet og beskriver noen måneder i en ung jentes liv. Martha Quest er 17 år og flykter fra gården i Afrika hvor hun har vokst opp med sine britiske foreldre. Hun flykter fra foreldre som hun opplever en distanse lang som en ørken i forhold til. Martha er en belest, bråmoden og til tider klok jente med sterke politiske interesser. Hun føler seg alene i en verden som ikke deler hennes interesser.

Doris Lessing

Doris Lessing

Det er ikke alt for mye dialoger i boka, men det er likevel i relasjonene mellom menneskene at kraften til Lessing ligger. Og i landskapet. (Martha hater gården, men etter hvert som ukene i byen passerer, så vokser minnene fram. Ikke mennesker og hendelser, men landskapet hun har forlatt.)

Det er i dialogen mellom Martha og barndomsvenninnen Marnie vi opplever hvordan Martha er en jente som skiller seg ut i forhold til de forventningene omgivelsene og samfunnet har til henne. Det samme i hennes dialog med gutta fra The Sports Club i byen, moren hennes eller jentene på kontoret. Og selv om Martha ikke vil tilpasse seg konvensjonene så dras hun inn i de, samtidig som hun selvfølgelig også ønsker å tilpasse seg. Hun er ikke rebel heller.

Jeg synes det er tydelig at Martha er for ung til å ta gode nok avgjørelser. Det blir litt tilfeldighetene, trasset og omgivelsene som styrer henne. Foreløpig er Marthas opprør ganske sperret inne i hennes egen tankeverden. De når ikke ut i handling.

Selv om Lessing gir oss et billedrikt innblikk i en annen tid og et annet sted, så slår det meg hvor utrolig allmenmenneskelig mye av det hun skriver er. Jeg har ingen problemer med å kjenne igjen min egen ungdomstid i Marthas liv i Afrika på 30-tallet. Derfor opplever jeg dette som en dypt menneskelig roman, og samtidig en skildring fra en tid hvor 2. verdenskrig står for døren, og hvor raseskillet har store konsekvenser i hverdagen. Det er briter, boere, walisere, svarte, jøder – alle bor tett innpå hverandre i Afrika – og for alle er det strenge regler for hvordan man forholder seg til hverandre. I tillegg til disse ’båsene’, så er både generasjons- og kjønnsskiller viktige. I dette landskapet manøvrerer Lessing stødig og med en jordbunden fortellerstemme som aldri mister veien hun går på av syne.

Det er bra. Det er så inn i hampen, grønnjævlig bra.

Lessing som ung

Lessing som ung

Jeg merker at forfatteren Doris Lessing er veldig nær når jeg leser. Det må være fordi jeg har lest en del om henne i det siste. Det gir lesingen en ekstra dimensjon som jeg liker.

En annen ting jeg synes er interessant er at jeg vet helt sikkert at jeg ikke hadde likt Lessing noe særlig for 10 – 15 år siden. Jeg hadde gitt henne opp.

Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare vet det. Jeg tror jeg er seint moden. ;o)

Så her blir det mer Lessing.

Nå er bare spørsmålet om jeg skal fortsette kronologisk (da står The Golden Notebook for døra) eller om jeg skal fortsette med Martha i A Proper Marriage. Det har jeg ikke klart å bestemme meg for enda.

Ps. Jeg er spent på Joss Cohen, den jødiske gutten fra Kaffirbutikken der Martha kommer fra. Han har ikke vært mye med så langt, men jeg har på følelsen av at han blir viktig.

Read Full Post »

imagesOkei, skal gi meg med Lessing snart. Men bare en ting til. Jeg fant også den talen hun holdt da hun fikk Nobelprisen i Litteratur i 2007. Mange av dere kjenner den sikkert, men ikke jeg. Den heter On not winning the Nobel Prize. Hun snakker om mye forskjellig, ikke alt like interessant, men så kommer hun til noen fine partier som jeg gjerne vil dele med dere. Dette er ganske langt ut i talen:

«Here I am talking about books never written, writers that could not make it because the publishers are not there. Voices unheard. It is not possible to estimate this great waste of talent, of potential. But even before that stage of a book’s creation which demands a publisher, an advance, encouragement, there is something else lacking.

Writers are often asked, How do you write? With a wordprocessor? an electric typewriter? a quill? longhand? But the essential question is, «Have you found a space, that empty space, which should surround you when you write?» Into that space, which is like a form of listening, of attention, will come the words, the words your characters will speak, ideas – inspiration.

If a writer cannot find this space, then poems and stories may be stillborn.

When writers talk to each other, what they discuss is always to do with this imaginative space, this other time. «Have you found it? Are you holding it fast?»

Doris-Lessing2Let us now jump to an apparently very different scene. We are in London, one of the big cities. There is a new writer. We cynically enquire, Is she good-looking? If this is a man, charismatic? Handsome? We joke but it is not a joke.

This new find is acclaimed, possibly given a lot of money. The buzzing of paparazzi begins in their poor ears. They are feted, lauded, whisked about the world. Us old ones, who have seen it all, are sorry for this neophyte, who has no idea of what is really happening.

He, she, is flattered, pleased.

But ask in a year’s time what he or she is thinking – I’ve heard them: «This is the worst thing that could have happened to me,» they say.

Some much publicised new writers haven’t written again, or haven’t written what they wanted to, meant to.

And we, the old ones, want to whisper into those innocent ears. «Have you still got your space? Your soul, your own and necessary place where your own voices may speak to you, you alone, where you may dream. Oh, hold onto it, don’t let it go.»

                                                                                                                                   

Fint, ikke sant?

Jeg tillater meg selv også å gjengi slutten av nobeltalen hennes, fin for alle, spesielt oss som lever av og med fortellingen:

«We have a treasure-house of literature, going back to the Egyptians, the Greeks, the Romans. It is all there, this wealth of literature, to be discovered again and again by whoever is lucky enough to come upon it. A treasure. Suppose it did not exist. How impoverished, how empty we would be.

We own a legacy of languages, poems, histories, and it is not one that will ever be exhausted. It is there, always.

storytellerWe have a bequest of stories, tales from the old storytellers, some of whose names we know, but some not. The storytellers go back and back, to a clearing in the forest where a great fire burns, and the old shamans dance and sing, for our heritage of stories began in fire, magic, the spirit world. And that is where it is held, today.

Ask any modern storyteller and they will say there is always a moment when they are touched with fire, with what we like to call inspiration, and this goes back and back to the beginning of our race, to the great winds that shaped us and our world.

The storyteller is deep inside every one of us. The story-maker is always with us. Let us suppose our world is ravaged by war, by the horrors that we all of us easily imagine. Let us suppose floods wash through our cities, the seas rise. But the storyteller will be there, for it is our imaginations which shape us, keep us, create us -for good and for ill. It is our stories that will recreate us, when we are torn, hurt, even destroyed. It is the storyteller, the dream-maker, the myth-maker, that is our phoenix, that represents us at our best, and at our most creative.»

 

Read Full Post »

LESSING BUDEIE3Dipsolitteraten skrev som en kommentar til mitt forrige innlegg at Doris Lessing en gang hadde fått prisen som Årets Budeie i Norge, og at det visstnok var en av de gjeveste prisene hun har fått, i følge henne selv. Årets Budeie utmerkelsen kan du lese om her. Lessing fikk prisen i 1995.

Jeg fant talen som ble holdt for Doris Lessing da hun fikk utmerkelsen, og den er litt søt, så her kommer den:

Dear Doris Lessing,

There is a beautiful idea behind this award which I now will present to you.

The idea is to link the story of women who walked the paths here before us, to our times, and to us. These women were hard working. They were living with nature, and caring for the yields of nature. They occupy a place of honour in the history of our women and our nation.

By honouring a woman of our times, the award works two ways. It is an honour granted to one woman with distinct qualities, and it is a retroactive honour to generations of women of the past who distinguished themselves through hard work without gaining any personal fame or fortune.

The Foundation gives no official, written reason for their selections. In your case that would also be unnecessary. We know what you stand for and what you have meant, in particular to new generations of women.

More than 100.000 of your books have been sold in this country. Our libraries report that your books have virtually been read to pieces. Few postwar women authors have had a stronger influence than you.

You are the 10th woman to receive this award and this sculpture, and the second non-Norwegian.

It is an honor for me to present this sculpture to you as the symbol of Budeie of the Year 1995.

Read Full Post »

Older Posts »