Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘fantasy’

I dag blogges det om den første boka i Terry Pratchett sin berømte serie om Discworld. Det har etter hvert blitt 39 titler i serien, og fansen er mange. Da jeg satt i gang med denne boka fra 1983, fikk jeg flere advarsler: De første bøkene er sletts ikke så gode som de seinere – flere sa jeg burde hoppe over den første. Tatt dette i betraktning så er boka sletts ikke verst. Pratchett skriver morsom fantasy, og i denne første boka treffer vi den mislykkede magikeren Rincewind, som møter Discworlds første turist, TwoTower. Boka handler blant annet om hvordan de er involvert i at en hel by brenner ned. Jeg synes boka var morsom, men også ganske kjedelig når det kom til selve historien. Karakterene likte jeg godt – her er det mye bra. Rincewind er en feiging; en magiker uten magiske egenskaper. TwoTower, den naive turisten og ikke minst Death, som er utrolig bra (og ikke så lite mytisk inspirert) integrert i historien – han er visst med i alle de 39 bøkene.

Jeg ble ikke overbegeistret, men hadde heller ikke regnet med det. Det som overrasket meg, var at jeg sleit med å følge historien. Jeg leser jo mye engelsk litteratur, men likevel opplevde jeg teksten som ganske rotete og at det var vanskelig å følge den røde tråden. Kan hende Discworld universet er såpass ukjent for meg, og såpass forskjellig fra andre fantasyunivers jeg kjenner, at det tar litt tid å bli kjent? Migrating Coconuts blogger også om boka i dag, samt bloggen med det klingende navnet Om omgang med tyngre landbruksmaskiner.

Read Full Post »

I dag er vi flere som blogger om Joe Abercrombie sin kritikerroste debut fra 2006. Boka er første i en trilogi som kalles ‘The First Law’ og sjangeren er fantasy. Jeg har hørt om boka lenge, og det bare i gode ordlag, så da var det på tide å lese selv – er boka så god som folk sier?

Ja, det er den! Bedre enn Robin Hobb! Bedre enn Scott Lynch! Dytt Brandon Sanderson ned fra seierspallen – gi plass gi plass til Joe Abercrombie! Mmmm….det er knallbra og jeg leste boka på nesten 500 sider (fantasysyndromet) på to dager – jeg satt til og med på fest inne på et soverom og leste.

Selve historien, plottet, er godt utviklet, men det er først og fremst karakterene som gir fortellingen kvalitet. Her er ingen av de gamle svart-hvitt arketypiske fantasykarakterene – disse gjøres det til og med narr av i boka:

«How’s the book?» asked Jezal.
«The Fall of the Master Maker, in three volumes. They say it’s one of the great classics … Full of wise Magi, stern knights with mighty swords and ladies with mightier bosoms. Magic, violence and romance, in equal measure. Utter shit.» She slapped the book off the table and it tumbled onto the carpet, pages flapping. (s. 146)

Joe Abercrombie kan skrive!

Karakterene til Abercrombie er mer som antihelter, eller nei…. kanskje mer som mennesker; komplekse, relasjonelle, påvirket av erfaringer i eget liv og miljøet de er vokst opp i. Først i rekken har du Sand dan Glokta. En gang en stor kriger som har blitt en krøpling gjennom tortur, og som selv har blitt leder av Inkvisisjonen, en sjefstorturist. Vi aner hvem han en gang har vært, men møter han som den grusomste av alle. Likevel opparbeider vi en form for sympati for Glokta gjennom boka. Jeg tror det er Glokta som har gitt Abercrombie den ekstra oppmerksomheten han har fått som forfatter. Så har vi Jezal dan Luthar, en snobbete, navlebeskuende ung mann, Narcissus har gjort et godt stykke arbeid her. Jezal representerer en del god humor i boka. Vi har Ardee West og Ferro Maljinn, to svært ulike kvinner, men begge befriende uten «kom-og-redd-meg» prinsessenykker som jeg er allergisk for i fantasybøker. Og så har vi Logen Ninefingers, en legendarisk kriger og morder. Han møter Bayaz, First of the Magi. Abercrombie gjør en mesterlig jobb når Logen midtveis i boka kommer til byen for første gang. Logen som vi kjenner som villmarkens mann, farlig og i sitt rette element, blir plutselig en litt for stor, klumsete kriger som ikke trives i byen. Det er utrolig bra gjort – karakterene viser ulike sider alt ettersom miljøet påvirker  dem. Vi følger de ulike karakterene separat, men etterhvert som historien utspinner seg, flettes de sammen. Jeg kan jo dele med dere Logens egen presentasjon:

“There are few men with more blood on their hands than me. None, that I know of. The Bloody-Nine they call me, my enemies, and there’s a lot of ‘em. Always more enemies, and fewer friends. Blood gets you nothing but more blood. It follows me now, always, like my shadow, and like my shadow I can never be free of it. I should never be free of it. I’ve earned it. I’ve deserved it. I’ve sought it out. Such is my punishment.”

Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.

Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig. Forfatteren har hjemmeside og blogg her.

Forresten – jeg har hørt noen si at Abercrombie er en blek kopi av George Martins serie ‘A Song of Ice and Fire’. Jeg har ikke lest Martin. Det hadde vært spennende å høre dette kommentert av noen som har lest begge. Uansett betyr det at jeg har noe å glede meg til, både fra George og Joe. Og hvis du er en av dem som ikke har lest fantasy, men er nysgjerrig på sjangeren: Kanskje dette er boka du skal prøve (hvis du liker mørkt, røft og tøft).

Jeg er spent på hva de andre samleserne mener. Jeg lenker til deres innlegg her i løpet av dagen: Migrating Coconuts, Bokorm med skrivekløe, Venstregærning

Read Full Post »

Dette er en bok som har fått en del oppmerksomhet, den er blant annet nominert til den årlige Hugoprisen (beste scifi/fantasyroman nominert på Worldcon). Boka er debuten til N.K. Jemisin fra NY, USA, og er den første i en serie som heter The Inheritance Trilogy. Dama har en kul hjemmeside her (hun er blant annet en markant politisk blogger i USA). Boka er solid og svært original. Om jeg likte den? Tja…. både og.

Kort fortalt: Yeine sendes til Sky, byen hvor hennes bestefar Dekarta er enehersker. Han har bedt henne om å komme for ta plassen som hans arving. Dette er ikke like populært hos niesen og nevøen til Dekarta, som han også har utpekt til arvinger. Yeine kastes ut i det politiske spillet, og det er brutalt.  I byen lever også gudene, slavebundet i menneskelige kropper, med omskiftelig temperament og fysisk utseende.

Gudene er knallkule. Jemisin er klart inspirert av hinduisme og de tre kreftene: En Skaper, en Ødelegger og en Bevarer. Det er morsomt å lese om The Nightlord – hun gir en fantastisk visuell bilde av ham – on natten er den menneskelige formen hans alt for liten for å holde kraften på plass, men om dagen er han en mann og kreftene er begrenset til ren ondskap. Også Shieh, guden i en barnekropp er fantastisk – slave av sine egne impulser, akkurat som et barn, men med krefter til en Gud. Kaos!

Det er mye som er konseptuelt bra ved boka til Jemisin. Utrolig bra! Men når hun skriver det ut, så synes jeg det blir noe utflytende, og deler er vanskelig å gripe. Jeg forstår, men så får jeg ikke helt tak på det likevel. Kanskje det er det at å skrive ut Guders væren og motivasjoner, blir på en måte for stort. Det blir så universelt, så abstrakt – selv om hun selvsagt har bundet Gudene til vår verden gjennom at de er fanget i mennesker kropper. Jeg savner hytta i skogen, stien og de menneskelige relasjonene. Jeg forstår heller ikke hovedpersonen Yeine – hun virker så uberørt av det hele. Bok to, The Broken Kingdoms, er akkurat sluppet – litt usikker på om jeg skal lese den.

Read Full Post »

Joe Abercrombie og Terry Pratchett! To velkjente navn innenfor fantasysjangeren. Jeg har ikke lest noen av dem, men broren min leser Abercrombie nå og roser han opp i skyene. Migrating Coconuts har lyst til å lese disse forfatterne, så etter en liten ordveksling med henne ble vi enige om å lese den første boka i seriene The First Law og Discworld sammen. Et minisamlesningsprosjekt! Den første i Abercrombie sin trilogi heter The Blade Itself (2007) og den første i Pratchett sin serie (på 39 bøker!) heter The Colour of Magic (1983). Dette er en god anledning for deg som har vurdert å prøve deg på fantasy. Disse to forfatterene plasserer seg på helt ulike steder innenfor sjangeren.

Jeg bestilte bøkene i går, sleng deg på da vel! Du rekker å kjøpe og lese før bloggdatoene som er: Joe Abercrombie 12. juni og Terry Pratchett 20.  juni. Meld fra hvis du blir med – det er morsomt å være flere. God bok!

Ps. Samlesning betyr at vi blogger om boka på samme dato. Hvis du ikke har egen blogg kan du poste din mening i kommentarfeltet hos Migrating Coconuts eller her hos Knirk den aktuelle bloggdatoen.

Read Full Post »

Etter å ha lest Korea av Lars Mæhle forsto jeg at Mæhle også har skrevet en fantasyroman. Siden jeg er fan av både forfatteren og sjangeren, så var det bare å skaffe boka. Det slo meg at det kunne være morsomt å lese den høyt for elleveåringen min og at vi sammen kunne omtale den på bloggen. Da jeg fortalte om ideen min, viste det seg at guttungen kjente boka godt. «Det er den med bilde av en mann med hette og værhår utenpå» sa han. Han følger med.

Så har vi lest boka sammen – jeg har lest høyt – og det har i seg selv vært veldig hyggelig. Høytlesning er jeg ikke så god på etter at barna har blitt større. Her følger elleveåringens usensurerte omtale:

«Landet under isen er en spenene bok. Mye action. Den kan vere litt tung og trist iblant. Mange gåter om hvem som er gode eller onde. Hovedpersonen Leo Rubin er en vanlig person men han gjør ting som er litt sånn at man tenker: ikke gjør det da !

Boka er ganske stor men det er altid noe spenene som skjer så den er aldri kjedelig. Hovedpersonene er Magne Jerstad og Leo Rubin. Jerstad kommer for og løse saken om fire kadavere som er funnet i det store Brown godset som ligger like ved bygda Smalvik. Leo Rubin er en gutt som blir mobbet mye av bølen Bastian Halvorsen. Men en dag ser han en monkekledd skikelse legge en pakke i postkassen til Rubinerene. «

Som dere ser; en fornøyd leser i målgruppa. Boka har forøvrig fått flere priser. Den ble tildelt Kulturdepartementet sin litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok 2009 og den vant UPrisen i 2010. Boka har også vært nominert til Brageprisen og Ungdommens Kritikerpris. Boka er god, overraskende voldlig, men jeg synes den har sine svakheter. Jeg synes flere av karakterene forblir ganske uspennende gjennom hele boka, og som voksen fantasy fungerer den ikke. Til det er handlingen for flat, og den overrasker aldri. Parallellene til religionskonflikter i vår virkelighet blir også alt for tydelig. Men boka er ikke skrevet for meg, og jeg tror den passer veldig godt for ungdom og eldre barn.

Men når det er sagt, så må jeg få prise Lars Mæhle opp til himmelen og tilbake når det gjelder språket; vakkert, poetisk, rytmisk. For meg som jobber med muntlig språk var det en unik opplevelse å lese boka høyt – jeg kjenner ingen andre norske forfattere som har så godt språk som Lars Mæhle. Helt i særklasse!

Fjelltunnelen er endelaus. Eit isande ingening. Stein møter sko. Igjen og igjen. Pusten gir gjenlyd i mitt eige hovud. Små kastevindar innanfor øregangane. Korte, uregelrette sus inni skallen. Og lyset. Hovudlykta vinglar. Ei blafrande stripe i tunnelen. Skuldra skrapar borti veggane. Småstein smuldrar, rislar ned på bakken. Og kulden omsluttar alt. Legg sitt stikkande teppe over oss.
Ikkje anar eg kvar vi endar opp. Ikkje veit eg om tunnelen har ein slutt i det heile.
Herregud. Dette er forrykt. Rein og skjær galskap.
Eg speidar framover i tunnelen, deretter over aksla.
Klaustrofobien kjem krypande.
Vi kjem aldri ut igjen!
– Vi må tilbake! ropar eg.
– Ikkje ver redd, seier Maria rett bak meg.
Men berre ordet gjer meg nettopp det. Redd. Hjartet hakkar. Blodet krafsar gjennom kroppen. Kulden frå veggane fingrar med huda. Av og til stryk vinddrag over kinna våre. Små påminningar om at det finst ein utgang. Luft finst i andre enden.
I Landet under isen.

(s. 138)

Read Full Post »

Ja! Ja! Ja! Jeg skal gifte meg med Brandon Sanderson! Eller kanskje med Kelsier. Eller Ham? Eller Vin? Eller en av de andre kule karakterene fra denne boka. Det var et fornøyelig møte med en ny fantasyforfatter og en ny serie. Mistborn – bare navnet drar meg inn i sidene.

Okei, bare for å realitetsorientere dere. Dette er lettlest, lettkjøpt fantasy som kjører på godt narrativ driv med mye action og ikke alt for mye litterære kvaliteter. Eller, det er helt feil å si. Han er kanskje ikke så original når det gjelder plott, men han klarer det en god fantasyforfatter er nødt til å klare: Han overrasker meg underveis.

Vin er hovedpersonen i The Final Empire.  Hun er en ganske typisk fantasyprotagonist: fattig og utstøtt, men med egenskaper og ferdigheter som baner vei for et nytt liv. Hun er en tyvejente, og forblir det gjennom hele boka selv om hun også er nødt til å bevege seg blant adelen. Sånn sett minner boka meg litt om Locke Lamora. Plottet senterer seg rundt klasseforskjellene i landet, der adelen framstår som de onde og slavene (som kalles Skaa) framstår som de undertrykte og stakkarslige. Vin ender i en gruppe mennesker som planlegger revolusjon for å styrte adelen. Boka har også en god kjærlighetshistorie. Magikonseptet til Sanderson er ganske kult; man brenner metaller i kroppen som gir deg ulike egenskaper. Alt er nøye beskrevet bak i boka som et vedlegg. Boka er første i en serie, men er befriende uten cliffhanger og kan således leses som en enkeltstående roman med en helstøpt avslutning.

700 sider (ja, det er jo en fantasyforfatter) gikk unna i en fei – jeg klarte ikke å legge fra meg boka. Nam nam sjokoladedrops.

Read Full Post »

Karakterutvikling. Ingenting er viktigere i god fantasy. Nå har jeg lest over 2000 sider om Fitz Chivalry, og hvis han skulle vært den samme på begynnelsen av bøkene som når siste side er bladd om, så ville det hele vært platt og kjedelig. Det som skiller god fantasy fra dårlig er karakterene. Det er skrevet nok fantasy med endimensjonale, arketypiske karakterer; kvinner som gråter, kvinner som frister, kvinner som blir hjemme, menn som reiser, menn som sloss, menn som redder verden. Jeg er litt lei av det.

Robin Hobb snakker om at man må ta vekk paraplyen som man har slått opp over hovedkarakteren sin, som beskytter han/henne, og så må man la karakteren få gjennomgå – slik at det skjer utvikling. Se hva hun sier:

Man kan ikke la hovedpersonen få en kule i skulderen, for så å komme tilbake en uke seinere – like fin som før. Alvorlig dame forresten.

Vel, uansett. Fitz Chivalry er kongens bastard, bare en guttunge når serien begynner med Assassin’s Apprentice. Deretter vokser han med prøvelsene i Royal Assassin  hvor han blir kongens lojale våpen, hans leiemorder. Han ser splittelsen mellom brødrene sine, lukten av makt er sterk. I denne siste boka i Farseer trilogien må han sette ut på en reise helt alene mot The Mountain Kingdom for å finne halvbroren Verity, landets riktige konge som har blitt borte i fjellene. Verity reiste for å finne de legendariske Elderlings – et folk man vet lite om, men som har reddet kongeriket tidligere. Fitz reiser til fjellene og har med seg ulven Nighteyes som etterhvert uvikler seg til å bli en del av ham selv. De kommuniserer med via witmagic, en form for magi som er ulovlig å bruke, den kalles beastmagic.

Nighteyes tegnet av John Howe

Denne boka er den beste i trilogien. Robin Hobb er mesterlig når det gjelder nettopp karakterer. Hun er nådeløs, noen scener er helt grusomme (en ung gutt som gråter seg inn i døden etter å ha blitt forgiftet av vår kjære hovedperson), andre fantastisk morsomme (Fitz introduserer Nighteyes som en snill, gammel hund og ber han logre – dialogene mellom menneske og ulv er fantastisk underholdende noen steder). Noen av Robin Hobbs karakterer er uvanlige, f.eks. den tvekjønnede narren (The Fool) som elsker Fitz og overbeviser ham at kjærlighet og kjønn er relative størrelser. Regal er en skikkelig ondskapsfull jævel som er en verdig motstander hele veien. Magikonseptet til Robin Hobb er fantastisk, hun beskriver det utrolig godt. Bildene svømmer over netthinnen min mens jeg leser – jeg vandrer sammen med personene i boka.

Ulempen med Robin Hobb har hele tiden vært at hun oppleves som vel omstendelig noen steder. Siste boka lider ikke under dette, men hun velger en utrolig merkelig slutt på trilogien. Den er helt annerledes enn man forventer – her er ingen klimaks, mer et antiklimaks, og jeg er veldig veldig usikker på om jeg synes det blir kjedelig og at jeg er skuffa, eller om jeg synes det er kult at hun skriver seg ut av fortellingen med en helt uventet og utypisk avslutning. Etter at Fitz har fått juling hele veien gjennom tre bøker (og da snakker jeg ikke bare om fysisk juling) så forventer man en form for oppreisning til slutt – men det uteblir. Og det er jo litt kult da – samtidig som man blir skuffa. Stakkars stakkars Fitz. Det finnes mange karakterer som kommer bedre ut av det enn han.

Read Full Post »

Older Posts »