Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Film’

Edward Psychostalker Cullen

Da jeg leste første Twilight bok ble jeg fascinert. Andre bok var okei, tredje og fjerde bok var mest irriterende.

Første Twilight film var morsom å se. Andre ga meg litt kløe og den tredje som jeg har nå har sett? Eclipse? Det er dårlige greier. Jeg har fått nok av Stephenie Meyer sitt univers. Av hennes kvalmende moralsyn, Edwards overbeskyttende klamme hånd, varme varulver med sixpack mager, lange blikk, lenger blikk, laaaaaange blikk, individualistiske egovampyrer, overmennskelige idealer, trekantdrama ut av proporsjoner.

Jeg skrev om Tolkiens «secondary world» for noen dager siden da jeg skrev om den siste Harry Potter filmen. Om hvordan man må skape en illusjon som holder fortellingen oppe. At hvis illusjonen brister, så er man plutselig ikke lenger en del av historien, men en observatør som sitter utenfor. Vel, etter bok 2 og film 2 i Twilight så skvises jeg ut av universet og blir sittende utenfor å observere. Og jeg synes det blir teit. End of story.

Read Full Post »

David Yates

Vel, fra nordisk litteratur til noe ganske annet. Det har tatt litt tid, men nå har jeg også sett den siste Harry Potter filmen.  Og her er mine tanker om den.

David Yates har regissert de siste tre filmene om Harry Potter. Jeg liker ham godt, han gjør mange gode grep, men det er lett å trå feil når man skal tukle med folks virkelighetsoppfatning. Tolkien skriver i en av sine bøker om å skape «a secondary world.» Det er en verden  ”which your mind can enter. Inside it, what he relates is true: it accords with the laws of that world. You therefor believe it, while you are, as it were, inside. The moment disbelief arises, the spell is broken; the magic, or rather art, has failed.” (fra boka Tree and Leaf av J.R.R Tolkien, s. 37). I det du slutter å tro på illusjonen, på fortellingen, så brytes magien. Da er man i virkeligheten igjen og kan bare se den andre verdenen fra utsiden. Plutselig begynner du å se på de andre rundt deg i kinosalen, du sjekker om du har fått noen meldinger fra kompiser, du lurer på hva du skal ha til middag. Samtidig hamrer Harry Potter løs med tryllestaven sin oppe på skjermen.

Det er mye teltliv i den siste filmen

David Yates har vært god på å skape «secondary worlds» som holder meg fanget. Også med den siste filmen gjør han det, men han sliter litt av og til. I en av de siste scenene, der Dobby dør, ååå jeg ville ha frarådet ham å bruke den, det blir for nært mellom Harry Potters sorg og Noldus som dataanimert husalv som dør i armene hans. Det blir for synlig, jeg kommer utenpå, det ser teit ut. Xenophilius «Xeno» Lovegood, faren til Luna, har jeg heller ingen tro på. Hverken casting (Rhys Ifans) eller måten de viser han fram (klær, hus, måten å være på) er særlig overbevisende.

Men så er det de tingene Yates gjør som jeg mener er utrolig gode. Han fortsetter arbeidet med den visuelle estetikken; store flater, mange detaljer, mye grånyanser som brytes av varme farger. Mye er fint. Deathly Hallows har også med seg nye sider. Først og fremst så har stillheten fått større plass i hvordan historien blir fortalt. Mange av de mest dramatiske scenene fortelles uten filmmusikk, kanskje med noen lydeffekter, og det er ganske stilig. Men også det at Yates tar seg tid. Det er mange scener som ikke er spekket av action og thriller. Det er stillhet i skogen, stillhet i teltet – det funker ganske bra, ikke alltid, men det er interessant i forhold til at Harry Potter er de aller største kassasuksessene når det gjelder film, og jeg vil tro at filmene speiler noe av utviklingen innen kommersiell film. Og stillhet tar vi imot, stillhet som formspråk og filmspråk, vi er ikke bortskjemt når det gjelder de store amerikanske filmene. Takk takk.

Ellers? Vidunderlige Luna Lovegood. Alt for lite Neville (igjen!), kunne med fordel vært mer humor og litt mer følelser i relasjonene (Dagbladets anmelder skrev de uforglemmelige ord: «Han (David Yates) stamper inn og ut av både actionscener og følsomme samtaler som en tømmermann på vei hjem fra hogst»). Deatheaters er bra bra bra, Dracos redsel har plantet seg i faren Lucius, Rupert Grint er fine Ron, magi som rister i kinosalen mmmm..jeg liker…, Bellatrix er alltid bra, Snape Snape I always trusted Snape, og en fantastisk animasjon som er verdt hele fimen; historien om de tre brødrene og The Deathly Hallows. Nydelig.

Historien vakler jo litt, Rowling sliter litt med å ferdigstille plottet sitt og man får litt inntrykk av at hun kaster inn en del helt nye ting på tampen for å klare å sy hele lappeteppet sammen. Men det er greit. Jeg er fan. Jeg er med på illusjonen, i en «secondary world». Stort sett. Drøye to timer i kinosalen var over på et øyeblikk. Hvordan er det mulig?

Read Full Post »

I vårt nye liv som tv-serie junkies, har turen nå kommet til den velkjente The West Wing (Presidenten). Vi er ferdig med første sesong, jeg har aldri sett den før. Og det er jo merkelig. For egentlig forstår jeg ikke så mye av det som skjer. Amerikansk politikk i rasende tempo – jeg henger ikke med. Men så er det så inn i hampen underholdende for det. Mye pga. gode karakterer og god dialog, samt svært godt manus som beveger seg på mange nivåer samtidig.

C.J var den første favoritten jeg hadde. Sammen med sekretæren til Presidenten, Mrs. Landingham. Men så går det jo ikke an å ikke bli glad i trekløveret Toby, Sam og Josh. Sam og Toby lever av å skrive – de er taleskriverne til den amerikanske presidenten – og det er morsomt å følge dem på jobb. Så får man svelge litt drøye doser av amerikansk navlebeskuing og heller ta inn over seg mye av det gode – president Bartley forfekter et verdisyn som er ganske forut for sin tid. Sesong 1 er fra 1999,  hele ti år før Obama inntok West Wing.

Read Full Post »

Gjesp, dette var ganske kjedelig, selv for en fan av romantiske BBC serier.

The Tenant of Wildfell Hall er egentlig en roman av Anne Brontë som i 1996 ble utgitt som en miniserie. Selve romanen er fra 1848, og jeg skulle mye heller ha lest den enn å gape meg gjennom timene med denne filmatiseringen. Jeg tror hovedproblemet er at det ikke er nok handling til å bruke tre lange episoder på. Og så synes jeg personene bare er passe interessante og passe sympatiske. Men det var forsøket verdt.

Read Full Post »

Firefly sesong 1

Det er høst, og det er serietid. Jeg begynte med å se Weeds, og det kan du lese om her. Men: Den beste og kuleste og fineste tv serien heter Firefly og er en blanding av Science Fiction og Western. Jepp, du hørte riktig. Regi er ved Joss Whedon.

Alt er på plass i Firefly. Først og framst et fantastisk persongalleri som man blir veldig glad i. Godt manus med stor variasjon i handling, stemning og fortellerstruktur. Gode dialoger, mye humor. Jeg er ganske forelska i kapteinen Mal. Han er en bromlebass med mye rart i.

Du har kanskje hørt om Firefly. Serien, som er fra 2002/2003, har fått kultstatus etter at produksjonen ble stanset etter bare 14 episoder. Serien har en trofast fanskare og dvdboksen er en bestselger. Det ble etter en stund laget en spillefilm som skulle samle de løse trådene fra serien og gi oss svar som aldri ble gitt. Filmen het Serenity (som romskipet), og kom i 2005. Jeg har sett filmen og likte den ikke. Tv-serien derimot – SMASKEBRA!

Serien er lagt 500 år inn i framtiden. Overbefolkning og utarming av gjør at folk forlater jorden i store skip, og etter flere generasjoner finner de et stort solsystem med mange planeter og måner. De sentrale planetene er rike, med store byer og høyt utviklet teknologi, mens planeter og måner i ytterkanten av solsystemet har forhold som minner mer om Det ville vesten på 1800-tallet, med nybyggere, hester, kveg, seksløpere og banditter, men ingen lov. Etterhvert ble de sentrale planetene samlet under ett felles styre kalt Alliansen, mens de ytre planetene var uavhengige. Alliansen utviklet seg etterhvert til et styre med klare fascistiske trekk. I serien følger vi et romskip, Serenity, og besetningen ombord. De eier et nedslitt romskip av Firefly-klassen kalt Serenity som tar transportoppdrag og ymse andre oppdrag, lovlige eller ikke, for å skrape sammen nok inntekter til å holde skipet i gang og gi et levebrød for seg og mannskapet. Mannskapet får bryne seg mot kriminelle, Alliansens styrker, og de svært voldelig  (og ekle) Reaverene . I serien dominerer amerikansk språk og kultur, men det er et betydelig kinesisk innslag. Det reflekterer at på den tiden man forlot jorden dominerte de to supermaktene USA og Kina og at kinesisk språk og kultur hadde stor utbredelse. I serien skifter ofte rollefigurene mellom kinesisk og engelsk (kilde: Wikipedia).

Tittelsangen setter stemningen:

Read Full Post »

Jeg var på Litteraturhuset i går og hørte på Ian McEwan. Det er celebert besøk Litteraturhuset har, McEwan regnes vel som en av vestens store nålevende forfattere. Når han sitter på scenen minner han meg litt om en av goblinene fra Flirgott, han er grå og litt plirende, men jeg overraskes snart av hans eleganse. Han er en fornøyelse å høre på, innsiktsfull og humoristisk. Linn Ullmann tok utgangspunkt i de sju dødssyndene i forhold til McEwans nyeste bok, Solar. Jeg har ikke lest boka, men samtalen dreide seg om hovedpersonen Michael Beard (visstnok en alvorlig slask) og hans liv i forhold til hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, glede og latskap. De fleste er visst sterkt representert i Michael Beard. Dette var en fin innfallsvinkel og ga et spenn i opplevelsen av boka, også for oss som ikke har lest den.

Etter hvert dreide samtalen seg over til mere allmenne tema, blant annet McEwans forhold til ‘arbeid’. Flere av hovedpersonene i McEwans bøker har et intenst og altoppslukende forhold til arbeidet sitt. McEwan humret når han sa at dette nok hang sammen med at forfattere selv ikke har et ‘ordentlig arbeid’, men er fascinert av folk som har. Han fortalte humoristisk om hvor omstendelig researcharbeidet i forbindelse med en bok kan være. Selv fulgte han en hjernekirurg i to år mens han skrev Saturday. Han var i København og fulgte klimadebatten da han skrev Solar. ‘Man trenger å vite ti ganger så mye om et tema enn det som er nødvendig når man gjør research for en bok’, forklarte han. Samtidig er det aldri et tema som er startskuddet for en ny romanidè hos ham, tvert i mot: Det er alltid en detalj. «Fondling the details» var noe han kom tilbake til flere ganger. Ideene starter i detaljene og han bruker mye tid på å undersøke detaljene, kjærtegne dem. Når det gjelder Solar sa han: «The first detail to be fondled was the Nobel Prize». Han fortalte hvordan nysgjerrighet alltid driver han fram, men at ideer til romaner; både detaljer og karakterer kommer mye seinere. «And then a character came towards me» sa han nokså poetisk om hvordan Beard oppsto etter at han i lengre tid hadde forsket i klimaspørmål. I tillegg til detaljer og karakterer, er han opptatt av «human moments». Ikke dramatiske handlingsplott, men situasjoner hvor livsverdner møtes, små detaljer som kan ha store konsekvenser.  Han hadde et morsomt tilbakeblikk til Odysseen -det eneste «human moment» han fant der, er da Odyssevs furter når Penelopeia ikke kjenner ham igjen etter mange års fravær.

Andre ting vi rakk innom i løpet av timen vi var sammen var hans antipati (slik forsto jeg ham hvertfall)  for determinisme og religion («religion kills curiosity»). Han snakket om sitt forhold til begrepet «innocence» som visstnok er fremtredende i flere av karakterene i bøkene hans. Han snakket om forskjellen mellom romanen og filmen («I love the panic of filmmaking») og hvordan filmen mister ‘the interior of the novel’. Dette var et interessant tema i forhold til filmingen av On Chesil Beach som nå pågår. Der foregår så mye av filmen inni hodet til karakterene. McEwan var likevel optimist og fortalte om hvordan han arbeidet med å gjøre romanen om til et manus.

Jeg har bare lest On Chesil Beach og er halvveis i Atonement, men likevel følte jeg at jeg fikk mye ut av møtet med McEwan. Samtalen ble ledet av en profesjonell Linn Ullmann som fulgte tankesprangene til McEwan samtidig som hun hele tiden førte samtalen videre. Jeg synes også lengden på arrangementet, en times tid, akkurat er passe.

Read Full Post »

Vi kjører en Bollywoodfilm til, nemlig Fashion fra 2008 med Priyanka Chopra i hovedrollen. Filmen høres egentlig utrolig teit ut da den handler om en ung jente som ønsker å satse alt på et liv som supermodel. Det klarer hun, men prisen er dyr. Jeg ble positivt overrasket over filmen. Den forteller en ganske fin historie og skildrer medaljens bakside godt. Den er selvsagt full av glam, kropp og klær – men fortalt på en litt ny Bollywoodmåte. Filmen trenger dypere ned enn den vanlige til tider slitsomme overflateestetikken og babefaktoren man finner i moderne Bollywoodfilmer. Filmen er visst sett på som kontroversiell, og det skyldes nok også at flere av karakterene i filmen er homofile og at dette fremstilles svært positivt. Det er befriende å se. Ellers møter vi fyll, dop og en kynisk moteverden hvor nåløyet er syltrangt, men fallhøyden stor. Jeg likte filmen godt. Her kommer en smakebit:

Read Full Post »

Older Posts »