Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Guy Gavriel Kay’

Dette er bok to i The Fionavar Tapestry skrevet av canadiske Guy Gavriel Kay. Bok en, The Summertree,  har jeg omtalt her. Jeg var litt ambivalent til første bok, og spent på om andre bok overbeviser i enda større grad. Og hva kan jeg si?

Jeg er litt der jeg var etter første bok egentlig, men med enda større kontraster i opplevelsen. Første delen av denne boka likte jeg sånn passe, men så skrur Kay til skrustikkeren og drar til med all kraft, så loopen løper rett i taket i andre halvdel. Det er noen fantastiske scener i andre del av boka som har stor episk kraft. Styrken til Guy Gavriel Kay er plottet, historien og den verden han har konstruert. Det er virkelig stort – det må ligge vanvittig mye arbeid bak denne trilogien. Igjen merkes inflytelsen fra Tolkien; f.eks i magikeren som skifter side og alvene (lios alfar) som seiler over havet. Samtidig har Guy sin egen stemme; han er mer saftig, blant annet har seksualitet en plass i historien (både i form av sex, men også i form av mytologisk seksualitet). Det kan også nevnes at Kay tør å ta livet av hovedpersonene sine, det har man som leser selvfølgelig et tviegget forhold til – men man kan jo unektelig bli trøtt av forfattere som hele veien tyr til det jeg kaller ‘James Bond døden’.

Det er to sider ved Fionavar trilogien som trekker min opplevelse ned. Det ene er at jeg synes Kay har en skrivestil som er emosjonell og til tider svulstig. Det blir mye lange blikk og ting som ‘dirrer i luften’ hele veien. Det ødelegger for meg noe av dramaturgien i historien. Nesten hver scene, hver side, veier så tungt av emosjonell undertekst at det blir for voldsomt. Ikke minst har det en tendens til å ta piffen litt av de virkelig store scenene. Han har en poetisk og episk penn – det er sikkert meningen – men det funker litt dårlig, særlig i første delen av boka. Da vi forstår Jennifer sin sanne identitet (kul greie forøvrig) så begynte jeg nesten å fnise i stedet for å bli grepet. Det er mye «oh, my very dear» og seinere: «He could feel the straining desire run through her, and then through himself, and he said aloud, «Let us fly, and kill, my darling.»» (s. 58) og noen språklige floskler som «She tossed her head, and the red hair rippled down her back like a river».

Scene fra boka ill. Jon Howe, http://www.john-howe.com/

En annen ting er personene i boka. Som jeg skrev i omtalen av første bok, så slet jeg med å få et ordentlig bilde av personene. Og da tenker jeg ikke bare på utseende, men jeg synes mange av menneskene er uklare og utydelige. En ting er å etablere og introdusere skikkelig. Det gjør ikke Kay (gjelder ikke alle personene hans). En annen ting er å la oss bli godt kjent. I denne boka pøses det på med mange nye karakterer; en hel haug, og det gjør at vi aldri blir kjent med noen i dybden. Jeg sliter fortsatt med å opparbeide klare bilder av Kim, Paul, Dave, Kevin og Jennifer. (Eller Jennifer har jeg egentlig litt track på….det er verre med de andre). Det er veldig, veldig uvant for meg – for det har jeg ikke opplevd før i fantasyromaner. Plutselig går Loren og Kim til sengs – unnskyld meg – er ikke Loren 80 år? (greit nok det altså….men da ble ting veldig uklart igjen). Og plutselig lurer jeg på om Dave er svart? Og disse gudene; Dana, Cernan, Owein, Maugrim – jeg har ikke klare bilder av dem. Det irriterer meg!

Det er så synd når han egentlig har et fantastisk persongalleri. Det er lettere med folka fra Fionavar. Diarmuid står fram ganske så krystallklart. Aileron også. Brendel er fin. Og ikke minst Darien. Det blir spennende greier.

Så kort oppsummert: Mellom permene på disse bøkene er det MYE. Det er mye motstand, men jeg sitter igjen med en relativt stor opplevelse når jeg lukker boka. Treig start – men så forsvinner jeg. Jeg har bestilt den siste boka i serien, og kjenner jeg er klar for den.

(skrevet i juni -10)

Read Full Post »

Neil Gaiman henger folk på trær

Både Neil Gaiman og Guy Gavriel Kay bruker motivet om å ‘henge på et tre»  i bøkene sine. Ikke henge fra halsen, men bundet til trestammen i flere dager og netter. Det er en slags offerhandling, en renselse, eller en måte å betale en gjeld. I Neil Gaimans American Gods henger Shadow på treet helt til han entrer dødsriket. Der vandrer han, dømmes av Anubis,  kommer til ny innsikt om seg selv og verden, og gjenfødes tidsnok til den siste kampen som kuliminerer i at han sier at Amerika er «a bad place for gods.»   

Det gjør Guy Gavriel Kay også

I Guy Gavriel Kays Summertree symboliserer også treet overgangen mellom liv og død og mellom mennesker og guder. Paul (Pwyll) er bundet fast i treet i tre døgn. For ham er det en slags offergjerning. Han tar Kongens plass på treet. Han bringer regn til landet hvor det har vært tørke i lang tid. I tillegg kommer Paul til en erkjennelse og innsikt når det gjelder egen skyldfølelse i forhold til kjærestens død. Han forstår hvordan alt egentlig henger sammen. Når han trer tilbake i menneskenes verden etter tre dager og tre netter på treet er han et nytt menneske.   

Odin ofrer seg på treet

At begge forfattere velger samme motiv er ikke tilfeldig. Kilden for inspirasjon er hentet fra norrøn mytologi. Odin henger ni dager og ni netter til et tre, spiddet av et spyd. I bytte får han visdom, innsikt og evne til å bruke runenes magiske kraft. Rett fra Edda og Hávamál – nyt det:   

138
Veit ek at ek hekk
vindga meiði á
nætr allar níu
geiri undaðr
ok gefinn Óðni
sjálfr sjálfum mér
á þeim meiði
er manngi veit
hvers hann af rótum renn   

__________________________________

Oversatt av Ludvig Holm-Olsen (Cappelen 1985):  

138. 

Jeg vet at jeg hang

i det vindkalde tre

ni hele netter,

med odd såret,

til Odin gitt,

sjøl gitt til meg sjøl,

i det treet

som ingen vet

av hvilke røtter det rant.

139. 

Brød fikk jeg ikke, 

de brakte ikke horn; 

speidet ned fra treet, 

tok så opp runer, 

tok dem med skrik, 

og fra treet falt jeg. 

__________________________________

Vi kan vel også trekke en parallell til Kristus på korset?

Det er morsomt å utforske denne type paralleller. Det er motiver som er enormt symboltunge. I dette tilfellet handler det om å dø for å oppnå liv. Det er noe syklisk over det, og det er veldig motsetningsfullt. Dø for å leve. Binde fast for å oppnå frihet. 

Parallellen kan sikkert spinnes videre på. Er det ikke i Buddhismen at man må gjennom lidelse for å oppnå den mest fullendte form for tilfredsstillelse og lykke?

Jeg gir meg her. Men det er morsomt å gå på detektivjakt når det gjelder motiver og symboler. Gaiman og Kay visste nok hva de gjorde da de bant fast Shadow og Paul på hvert sitt tre.

Read Full Post »

Da jeg etterspurte god fantasylitteratur svarte Norges fantasydronning Kristine Tofte at Guy Gavriel Kay sin Fionavar trilogi måtte leses. Hun skrev at hun aldri hadde skrevet Song for Eirabu hvis det ikke hadde vært for disse bøkene. Det pirret nysgjerrigheten min.

Guy Gavriel Kay jobbet sammen med Christopher Tolkien i redigeringen av The Silmarillion, og at han er inspirert av Tolkien er ikke vanskelig å merke: En magiker med langt skjegg (Kay er unnskyldt – boka er fra 1984 før Dumbledore gjorde det for evig og alltid umulig å gi magikere langt skjegg og spiss hatt), dverger, alvelignende folk (heter lios alfar), ridende folk (Rohan hos Tolkien, Dalrei her), en ond fiende med episke krefter med fjell som spruter ild og lava da han gjenoppstår, folk som står sammen mot fienden, og en gjeng utvalgte som må bekjempe ham.

Kay har valgt en merkelig start. Han har ingen hovedperson i boka. I begynnelsen føles det helt rart. Fem universitetsstudenter trekkes over i en annen verden og i løpet av noen dager får alle mektige posisjoner i den andre verden. Fra å være vanlige studenter framstår de som episke karakterer i språk og lynne etter bare noen få dager. Det er jo helt fjernt! Alle fem framstår som noe utydelige, jeg får aldri helt grepet på de fem fra ‘vår’ verden. Det er lettere å få et bilde og et inntrykk av de vi møter i Fionavar. Jeg synes Kay sliter i etableringen. Det blir diffust. I starten.

Men så klarer han det likevel. Han maler med bred pensel, han gaper skyhøyt – det er pompøst, det er episk, det er poetisk – nesten så det tipper over. Noen ganger er det litt for komplekst og forklarende uten egentlig handling (mye bakgrunnsstoff – igjen inspirert av Silmarillion?) .

Men så er likevel Guy Gavriel Kay god nok. Han er talentfull nok til å sjonglere hele sin avanserte verden. Jeg gripes. Jeg tror. Jeg er med.

Det er noen ganske kule karakterer med. Brødrene Diarmuid og Aileron. Ganske komplekse og ikke til å blir kloke på. Levon fra Dalrei, steppefolket (jeg er for evig og alltid forelska i alle Aragorn lignende karakterer, tause og barske). Jaelle – sterk og tidvis ikke særlig snill prestinne med stort potensiale.

Dette er første boka i en trilogi, jeg må si jeg er spent på fortsettelsen. Han har en del bra konsepter når det gjelder magi (en magiker trenger en ‘source’, altså et menneske som er kraftkilde til magikeren, en kompleks binding) og han legger ut mange røde tråder som skal nøster og følges opp. Jeg har bestilt neste bind, og gleder meg. Jeg er veldig nysgjerrig på fortsettelsen – kan tenke meg at det kan bli bra, selv om jeg ikke er helt overbevist etter første bok.

Read Full Post »