Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Harry Potter’

David Yates

Vel, fra nordisk litteratur til noe ganske annet. Det har tatt litt tid, men nå har jeg også sett den siste Harry Potter filmen.  Og her er mine tanker om den.

David Yates har regissert de siste tre filmene om Harry Potter. Jeg liker ham godt, han gjør mange gode grep, men det er lett å trå feil når man skal tukle med folks virkelighetsoppfatning. Tolkien skriver i en av sine bøker om å skape «a secondary world.» Det er en verden  ”which your mind can enter. Inside it, what he relates is true: it accords with the laws of that world. You therefor believe it, while you are, as it were, inside. The moment disbelief arises, the spell is broken; the magic, or rather art, has failed.” (fra boka Tree and Leaf av J.R.R Tolkien, s. 37). I det du slutter å tro på illusjonen, på fortellingen, så brytes magien. Da er man i virkeligheten igjen og kan bare se den andre verdenen fra utsiden. Plutselig begynner du å se på de andre rundt deg i kinosalen, du sjekker om du har fått noen meldinger fra kompiser, du lurer på hva du skal ha til middag. Samtidig hamrer Harry Potter løs med tryllestaven sin oppe på skjermen.

Det er mye teltliv i den siste filmen

David Yates har vært god på å skape «secondary worlds» som holder meg fanget. Også med den siste filmen gjør han det, men han sliter litt av og til. I en av de siste scenene, der Dobby dør, ååå jeg ville ha frarådet ham å bruke den, det blir for nært mellom Harry Potters sorg og Noldus som dataanimert husalv som dør i armene hans. Det blir for synlig, jeg kommer utenpå, det ser teit ut. Xenophilius «Xeno» Lovegood, faren til Luna, har jeg heller ingen tro på. Hverken casting (Rhys Ifans) eller måten de viser han fram (klær, hus, måten å være på) er særlig overbevisende.

Men så er det de tingene Yates gjør som jeg mener er utrolig gode. Han fortsetter arbeidet med den visuelle estetikken; store flater, mange detaljer, mye grånyanser som brytes av varme farger. Mye er fint. Deathly Hallows har også med seg nye sider. Først og fremst så har stillheten fått større plass i hvordan historien blir fortalt. Mange av de mest dramatiske scenene fortelles uten filmmusikk, kanskje med noen lydeffekter, og det er ganske stilig. Men også det at Yates tar seg tid. Det er mange scener som ikke er spekket av action og thriller. Det er stillhet i skogen, stillhet i teltet – det funker ganske bra, ikke alltid, men det er interessant i forhold til at Harry Potter er de aller største kassasuksessene når det gjelder film, og jeg vil tro at filmene speiler noe av utviklingen innen kommersiell film. Og stillhet tar vi imot, stillhet som formspråk og filmspråk, vi er ikke bortskjemt når det gjelder de store amerikanske filmene. Takk takk.

Ellers? Vidunderlige Luna Lovegood. Alt for lite Neville (igjen!), kunne med fordel vært mer humor og litt mer følelser i relasjonene (Dagbladets anmelder skrev de uforglemmelige ord: «Han (David Yates) stamper inn og ut av både actionscener og følsomme samtaler som en tømmermann på vei hjem fra hogst»). Deatheaters er bra bra bra, Dracos redsel har plantet seg i faren Lucius, Rupert Grint er fine Ron, magi som rister i kinosalen mmmm..jeg liker…, Bellatrix er alltid bra, Snape Snape I always trusted Snape, og en fantastisk animasjon som er verdt hele fimen; historien om de tre brødrene og The Deathly Hallows. Nydelig.

Historien vakler jo litt, Rowling sliter litt med å ferdigstille plottet sitt og man får litt inntrykk av at hun kaster inn en del helt nye ting på tampen for å klare å sy hele lappeteppet sammen. Men det er greit. Jeg er fan. Jeg er med på illusjonen, i en «secondary world». Stort sett. Drøye to timer i kinosalen var over på et øyeblikk. Hvordan er det mulig?

Read Full Post »

reading_16301_smDen oppmerksomme leseren vet at jeg forsøker å finne bøker som min sønn på 9 år kan lese selv. Han elsker historier; lydbok, høytlesning , fortelling og film. Men å lese selv er vanskeligere. Det siste vi forsøkte oss på var Harry Potter. Han har hatt helt dilla på lydbøkene og vi ble enige om at han skulle forsøke å lese bok nummer fire selv.

Det gikk ikke. Det ble for mye, for stort og for avansert. Det er ikke så rart – det er en murstein av en bok. Han forsto selv at dette ikke kom til å gå. Så den ble vi fort enige om å legge vekk. Det får bli lydbok.

Det som er fint er at han på ingen måte mister motet. Han er klar for nye forsøk. Vi har plukket ut en del titler fra tipsene som er gitt oss i denne bloggen, så får vi se hvordan det går. Rapport følger!

Read Full Post »

…er de siste ordene Dumbledore sier til Harry Potter før Snape avslutter det hele med Ava Kadavra. Det er en mektig scene. Ikke for overlesset; egentlig ganske enkel og stilren- men likevel så dramatisk.Snape-Death-Eaters-severus-snape-6915483-1280-1024

Det er ikke å kimse av å se Harry Potter and the Half-Bloodprince på kino. Det er alvor for en nerd som meg. Dagene har gått så fort, ukene har løpt – plutselig ble jeg nesten panisk fordi jeg ikke har sett Halvblodsprinsen på kino. Harry Potter ses på kinolerret. I går løp jeg av gårde i det pene høstværet og så filmen på formiddagskino på Lillestrøm.

Så: Tilbake til Dumbledore og Snape. (Spoiler advarsel hvis du ikke har lest de to siste bøkene i serien).

snape24Sluttscenen framstår som spesiell når du kjenner handlingen i neste bok/film – i selve finalen. Når du hører ordene til Dumbledore; ‘trust me’ og du vet hvor langt de ordene egentlig strekker. Men Harry vet ikke og blindes totalt av sviket han tror han begår mot Dumbledore. Det er stort å se. Og ganske vondt når man vet hva Snape ofrer i denne boka/filmen. Det er et vanvittig offer.

Jeg elsker Snape. Så er det sagt.

Filmen er ujevn. Noen av de aller beste scenene fra alle filmene er i denne filmen. Spesielt scener som involverer the deatheaters, i tillegg til den allerede omtalte sluttscenen. Det er blant annet en scene filmet i en kornåker som framstår som et visuelt mesterverk. I det hele tatt; det er det visuelle som er det aller beste i denne filmen. Kameravinkler, farger, scenografi. Det er fantastisk flott og dystert. For denne filmen er mørk.

HP Draco MalfoyEn annen positiv ting er Draco Malfoy. Filmskaperne velger å gi Malfoy mer emosjonell dybde enn det Rowling har gjort (etter min mening). Det er veldig veldig fint. Jeg gråter en gang i løpet av filmen som varer i to og en halv time. Jeg gråter for Draco Malfoy.

Ellers har filmen en del klare svakheter. Handlingsmessig så er det lite fokus; vi drives fra enkeltscene til enkeltscene og noen av de er totalt malplassert og ganske kjedelige (begravelsen til den edderkoppen, Harry som ber ut en muggle jente på kafè). Jeg savner også noen scener og personer fra bøkene (Neville!)

Som før nevnt er dette en dyster film. Det blir av og til litt for monotont; litt for mange lange stirrende blikk hvor ‘mening henger i luften’ etter at ting har blitt sagt. Jeg har aldri vært veldig begeistret for Daniel Radcliffe, og han er ikke noe bedre her (men det veies opp av så mange andre fantastiske karakterer f.eks. Snape, Malfoy, Ron, Hermione og Luna). Det er, som det har vært omtalt i avisene, lagt mye vekt på kjærester og gryende kjærlighet. Jeg synes stort sett det funker bra, men noen ganger tipper det til litt vel klisjefyllt suppe.

Ellers kan vel også denne filmen ses på som et gigantisk springbrett for The Grand Finale som kommer i 2010 og 2011. Det blir stort!

Read Full Post »

TaleTellerVi leter etter bøker sønnen min på 9 år kan lese selv. Det går ikke så raskt. Vi prøvde oss på Phenomena uten hell. Vi prøvde Ericsons indianerbøker om Lille Ulv, men det var heller ikke noe særlig.

Så kom Harry Potter på lydbok. Det var knallsuksess. Han har hørt de tre første Harry Potter bøkene på lydbok om og om og om igjen. Nå har han lånt Harry Potter nummer fire som bok, og har ambisjoner om å lese selv. Det er en veldig tjukk bok for en som ikke er så glad i å lese selv. Men vi får se…. jeg oppmuntrer!

Read Full Post »