Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Lars Mæhle’

Etter å ha lest Korea av Lars Mæhle forsto jeg at Mæhle også har skrevet en fantasyroman. Siden jeg er fan av både forfatteren og sjangeren, så var det bare å skaffe boka. Det slo meg at det kunne være morsomt å lese den høyt for elleveåringen min og at vi sammen kunne omtale den på bloggen. Da jeg fortalte om ideen min, viste det seg at guttungen kjente boka godt. «Det er den med bilde av en mann med hette og værhår utenpå» sa han. Han følger med.

Så har vi lest boka sammen – jeg har lest høyt – og det har i seg selv vært veldig hyggelig. Høytlesning er jeg ikke så god på etter at barna har blitt større. Her følger elleveåringens usensurerte omtale:

«Landet under isen er en spenene bok. Mye action. Den kan vere litt tung og trist iblant. Mange gåter om hvem som er gode eller onde. Hovedpersonen Leo Rubin er en vanlig person men han gjør ting som er litt sånn at man tenker: ikke gjør det da !

Boka er ganske stor men det er altid noe spenene som skjer så den er aldri kjedelig. Hovedpersonene er Magne Jerstad og Leo Rubin. Jerstad kommer for og løse saken om fire kadavere som er funnet i det store Brown godset som ligger like ved bygda Smalvik. Leo Rubin er en gutt som blir mobbet mye av bølen Bastian Halvorsen. Men en dag ser han en monkekledd skikelse legge en pakke i postkassen til Rubinerene. «

Som dere ser; en fornøyd leser i målgruppa. Boka har forøvrig fått flere priser. Den ble tildelt Kulturdepartementet sin litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok 2009 og den vant UPrisen i 2010. Boka har også vært nominert til Brageprisen og Ungdommens Kritikerpris. Boka er god, overraskende voldlig, men jeg synes den har sine svakheter. Jeg synes flere av karakterene forblir ganske uspennende gjennom hele boka, og som voksen fantasy fungerer den ikke. Til det er handlingen for flat, og den overrasker aldri. Parallellene til religionskonflikter i vår virkelighet blir også alt for tydelig. Men boka er ikke skrevet for meg, og jeg tror den passer veldig godt for ungdom og eldre barn.

Men når det er sagt, så må jeg få prise Lars Mæhle opp til himmelen og tilbake når det gjelder språket; vakkert, poetisk, rytmisk. For meg som jobber med muntlig språk var det en unik opplevelse å lese boka høyt – jeg kjenner ingen andre norske forfattere som har så godt språk som Lars Mæhle. Helt i særklasse!

Fjelltunnelen er endelaus. Eit isande ingening. Stein møter sko. Igjen og igjen. Pusten gir gjenlyd i mitt eige hovud. Små kastevindar innanfor øregangane. Korte, uregelrette sus inni skallen. Og lyset. Hovudlykta vinglar. Ei blafrande stripe i tunnelen. Skuldra skrapar borti veggane. Småstein smuldrar, rislar ned på bakken. Og kulden omsluttar alt. Legg sitt stikkande teppe over oss.
Ikkje anar eg kvar vi endar opp. Ikkje veit eg om tunnelen har ein slutt i det heile.
Herregud. Dette er forrykt. Rein og skjær galskap.
Eg speidar framover i tunnelen, deretter over aksla.
Klaustrofobien kjem krypande.
Vi kjem aldri ut igjen!
– Vi må tilbake! ropar eg.
– Ikkje ver redd, seier Maria rett bak meg.
Men berre ordet gjer meg nettopp det. Redd. Hjartet hakkar. Blodet krafsar gjennom kroppen. Kulden frå veggane fingrar med huda. Av og til stryk vinddrag over kinna våre. Små påminningar om at det finst ein utgang. Luft finst i andre enden.
I Landet under isen.

(s. 138)

Read Full Post »

Det hele begynte litt pussig. Jeg satt der med Lars Mæhles nye bok «Korea – noveller om kjærleik» og bladde opp på første side. Jeg leste to sider før det slo meg at det var noe kjent, akkurat som om jeg hadde lest Lars Mæhle tidligere. Men det har jeg ikke. Så jeg leste en side til. Jeg har da virkelig lest han før, tenkte jeg – det er noe med setningene som er så faste i feelingen. På nettet fant jeg en liste over bøker han har skrevet – nei, jeg har ikke lest noe av ham. To sider til – jeg HAR lest ham! Tenke, tenke. Plutselig slo deg meg: Kan det være han som skrev den novella jeg likte så godt i ungdomsboka Nesten som før? Jeg gikk inn på min egen bloggomtale fra oktober  i fjor. Bingo! Sitat egen blogg: «Jeg kan jo si til slutt at det var flere historien jeg likte godt, for eksempel Linde Hagerup og Annette Münch, men den som traff meg i hjertet var den siste; Den store ulykka av Lars Mæhle. Den hadde en form for blyghet, ærlighet – den forstiller seg ikke. Den var fin. Jeg ble rørt.»

Så er det vel noe i måten Mæhle skriver på som har satt seg fast hos meg. Det er faktisk en veldig merkelig opplevelse å lese ‘Korea’. Tidvis rører fortellingene meg så dypt at jeg må ta små pauser, og jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor. Det er noen setninger innimellom som gjør at små ord får stor slagside. Mæhle skriver med et blottlagt språk, han virker uredd i forhold til å skrive så nært, direkte og åpent. Han tar en slags risiko ved å gjøre det, han blottstiller seg på en måte som er ulikt andre norske samtidsforfattere (som jeg har lest). Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Slik jeg har forstått det, så er dette Lars Mæhles første bok for voksne. Det er en novellesamling, eller kanskje en slags novelleroman, for alle historiene henger sammen og føres sammen i et klimaks i den siste novella, Vinden. Handlingen er lagt til Sunndalsøra, der forfatteren vokste opp selv, så miljøet er kjent for ham. Selv om boka er tynn, er det et bredt persongalleri som gis liv gjennom de sju novellene boka rommer. Favoritten min er Bengle, som har grodd fast i bygda, som er rånern, narren, han med billig parfyme og platt humor. «Bengle, Bengle, Bengle. Og den same stinkande, brune Audien har du enno. Herregud.» Bengle er så fin, han er så snill tror jeg. Det finnes så mange som han, han bør forresten få seg en kjæreste umiddelbart. Det fortjener han. Det er mange andre gode karakterer i boka, de er allsidige og godt skildret. Språket er gjennomgående veldig godt, replikkvekslingene det samme. Novellene samler seg om små øyeblikk som er viktige, avgjørende, og som staker ny kurs for de som er til stede.

Jeg synes siste novelle, som også fungerer som bokas klimaks, ikke er god nok. Det skjer for mye på en måte, Mæhle gaper for høyt. Plutselig dukker Benjamin opp, som er bokas dårligst fungerende karakter og som byr på bokas eneste direkte dårlige scene (den fremmede innvandreren som ingen har lagt merke til som reiser seg og lirer av seg halvkvedede jesusaktige visdomsord), ny tematikk introduseres knyttet til dagsaktuell terrorproblematikk, ungdom/rus, og det hele blir fortalt fra vindens synspunkt. Njtja….fungerer ikke helt optimalt (men faktisk ikke helt på trynet heller). I den siste novella synes jeg han mister litt grepet på voksendebuten sin, det ender i ungdomsromanen med tendenser mot melodrama og malplassert action. 

Men alt i alt er jeg SUPERBEGEISTRA for Lars Mæhle, og jeg har funnet ut at han har skrevet en fantasyroman! O store vestlending, det er jo helt utrolig! Den skal jeg spise og sluke ved første anledning.

Read Full Post »

Som en del av Cappelen Damms bokbloggturné har jeg lest antologien Nesten som før. Det er 11 forfattere som har skrevet hver sin lille fortelling om det å være omtrent 14 år. I går skrev Eirinsurr om boka og i morgen kan du lese hva Lady Netta synes om den.

Jeg er ikke akkurat i målgruppa for denne boka, men jeg har vært 14 år en gang jeg også. Jeg vil tro denne boka appellerer i mye større grad til jenter enn til gutter, for det handler stort sett om relasjoner mellom jenter og om forelske, mensen og pupper. Jeg synes mange av historiene er gode, selv om de selvsagt ikke griper meg i særlig grad. Men det er greit. Jeg er tross alt over tjue år for gammel. Jeg synes mange av historiene er klamme. Men så er det klamt å være 14.  Jeg tror jeg hadde lest boka da jeg var 14 med stor nysgjerrighet, jeg tror jeg hadde syntes det var spennende og blitt litt sjokka, men jeg tror ikke jeg hadde gjenkjent meg veldig i boka eller tenkt at den handlet så mye om meg.

Jeg var kanskje annerledes enn alle andre. Men det er jo nettopp poenget: Alle føler seg annerledes når man er 14. Kanskje det er det jeg savner litt i boka? Det er en slags konsensus gjennom alle historiene om hvordan det er å være 14. Litt lite variasjon. Hvis jeg skal utsette noe på boka, og det skal jeg nok, så er det nettopp det:  Den har litt lite spenn. Det er jenter som er tøffe i kjeften, men egentlig litt usikre. Det er kropp og forelskelse, forelskelse og kropp – det er venninner og litt mer forelskelse.

For meg handla det å være 14 om utrolig mye mer. Om hamsteren som døde. Om første tur til Oslo sentrum aleine. Om da jeg stjal penger fra mammas lomme. Om å være med morfar på jobb. Om spiritismen og hva den fortalte. Om jeg skulle bli gartner eller forfatter. Om jazzballetten som ble et ork. Om nabokona som alltid gråt. Om å sitte på en koffert på en togstasjon i Frankrike. Om å lese Maria Gripe for første gang.  Men så skal denne boka handle om følelser, forelskelse. Okei. Det er jo greit det. Men likevel tror jeg at jeg ikke hadde følt at boka var skrevet for meg da jeg var 14. Lurer på hvorfor? Jeg var ikke spesielt kul da jeg var 14. Jeg var ikke spesielt interessert i gutter heller.  Jeg lurer på om jeg får på følelsen av at boka er skrevet litt sånn for kule jenter? Kule, ressurssterke jenter som er (brå)modne? Jeg ville lest den, og følt at det som sto var fremmed. Men så er det fremmed å bli voksen, det er jo det.

Dette blir en merkelig omtale, jeg ser det. Men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det jeg synes mangler. Det mangler en form for ‘annerledeshet’ uten at jeg helt kan si hva. Jeg kan jo si til slutt at det var flere historien jeg likte godt, for eksempel Linde Hagerup og Annette Münch,  men den som traff meg i hjertet var den siste; Den store ulykka av Lars Mæhle. Den hadde en form for blyghet, ærlighet – den forstiller seg ikke. Den var fin. Jeg ble rørt.

Men igjen; jeg er ikke i målgruppa. Og boka er god. Jeg anbefaler den gjerne; til jenter mellom 12 og 14.

Read Full Post »