Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Litteraturhuset’

Per Olov Enquist i samtale med Dag Solstad og Linn Ullman på Litteraturhuset den 2. mars. Jeg er der!

Read Full Post »

Jeg var på Litteraturhuset i går og hørte på Ian McEwan. Det er celebert besøk Litteraturhuset har, McEwan regnes vel som en av vestens store nålevende forfattere. Når han sitter på scenen minner han meg litt om en av goblinene fra Flirgott, han er grå og litt plirende, men jeg overraskes snart av hans eleganse. Han er en fornøyelse å høre på, innsiktsfull og humoristisk. Linn Ullmann tok utgangspunkt i de sju dødssyndene i forhold til McEwans nyeste bok, Solar. Jeg har ikke lest boka, men samtalen dreide seg om hovedpersonen Michael Beard (visstnok en alvorlig slask) og hans liv i forhold til hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, glede og latskap. De fleste er visst sterkt representert i Michael Beard. Dette var en fin innfallsvinkel og ga et spenn i opplevelsen av boka, også for oss som ikke har lest den.

Etter hvert dreide samtalen seg over til mere allmenne tema, blant annet McEwans forhold til ‘arbeid’. Flere av hovedpersonene i McEwans bøker har et intenst og altoppslukende forhold til arbeidet sitt. McEwan humret når han sa at dette nok hang sammen med at forfattere selv ikke har et ‘ordentlig arbeid’, men er fascinert av folk som har. Han fortalte humoristisk om hvor omstendelig researcharbeidet i forbindelse med en bok kan være. Selv fulgte han en hjernekirurg i to år mens han skrev Saturday. Han var i København og fulgte klimadebatten da han skrev Solar. ‘Man trenger å vite ti ganger så mye om et tema enn det som er nødvendig når man gjør research for en bok’, forklarte han. Samtidig er det aldri et tema som er startskuddet for en ny romanidè hos ham, tvert i mot: Det er alltid en detalj. «Fondling the details» var noe han kom tilbake til flere ganger. Ideene starter i detaljene og han bruker mye tid på å undersøke detaljene, kjærtegne dem. Når det gjelder Solar sa han: «The first detail to be fondled was the Nobel Prize». Han fortalte hvordan nysgjerrighet alltid driver han fram, men at ideer til romaner; både detaljer og karakterer kommer mye seinere. «And then a character came towards me» sa han nokså poetisk om hvordan Beard oppsto etter at han i lengre tid hadde forsket i klimaspørmål. I tillegg til detaljer og karakterer, er han opptatt av «human moments». Ikke dramatiske handlingsplott, men situasjoner hvor livsverdner møtes, små detaljer som kan ha store konsekvenser.  Han hadde et morsomt tilbakeblikk til Odysseen -det eneste «human moment» han fant der, er da Odyssevs furter når Penelopeia ikke kjenner ham igjen etter mange års fravær.

Andre ting vi rakk innom i løpet av timen vi var sammen var hans antipati (slik forsto jeg ham hvertfall)  for determinisme og religion («religion kills curiosity»). Han snakket om sitt forhold til begrepet «innocence» som visstnok er fremtredende i flere av karakterene i bøkene hans. Han snakket om forskjellen mellom romanen og filmen («I love the panic of filmmaking») og hvordan filmen mister ‘the interior of the novel’. Dette var et interessant tema i forhold til filmingen av On Chesil Beach som nå pågår. Der foregår så mye av filmen inni hodet til karakterene. McEwan var likevel optimist og fortalte om hvordan han arbeidet med å gjøre romanen om til et manus.

Jeg har bare lest On Chesil Beach og er halvveis i Atonement, men likevel følte jeg at jeg fikk mye ut av møtet med McEwan. Samtalen ble ledet av en profesjonell Linn Ullmann som fulgte tankesprangene til McEwan samtidig som hun hele tiden førte samtalen videre. Jeg synes også lengden på arrangementet, en times tid, akkurat er passe.

Read Full Post »

I likhet med noen andre bloggere var jeg på Litteraturhuset på onsdag og møtte Margit Sandemo. Det var en fin stund, selv om jeg synes arrangementet i enda større grad skulle ha vært en hyllest til Sandemo som altså har blitt 86 år. Jeg savnet litt mer hjertevarme og uformelle rammer fra Litteraturhuset sin side. Jeg synes blant annet lite om Anna Bache Wiig sitt innlegg som jeg opplevde som ironiserende og til tider nedlatende (kiosklitteratur, les det om du tør). Selvfølgelig er det mange interessante og kontroversielle tema som kan tas opp når det gjelder Sandemo (kiosklitteratur, seksualitet, forholdet til kirken osv). Jeg synes bare ikke det ble godt gjort. Disse temaene åpnet ikke for en god dialog på onsdag. Best var Sandemo da intervjuer Ingvild Tennfjord oppfordret henne til å fortelle. «Fortell om Asbjørn!» Det var fint.  Jeg synes også det var brutalt at tredje spørsmål handlet om overgrepene Sandemo har opplevd. Det skulle kommet mye seinere.

Men, nok om det – Margit Sandemo var dronningen på Litteraturhuset den kvelden. Hun var vakker som en hulder der hun satt med sitt kritthvite hår og øyne som lyser av humor, levd liv og en anelse faenskap.

Jeg tror Margit Sandemos Sagaen om Isfolket har vært en av de største, hvertfall den mest intense og oppslukende, leseropplevelsen jeg noen gang har hatt. Jeg levde med personene i mange år, og de betød virkelig noe for meg. De var viktige for meg i år som ofte kan oppleves som vanskelige og hvor man føler seg annerledes enn alle andre. Om det å være annerledes skriver Margit Sandemo om på en måte som jenter forstår og kan identifisere seg med (jeg tror det var èn mann i salen på onsdag og det var barnebarnet til Sandemo). Da jeg leste Sagaen om Isfolket så ble jeg Sol, Villemo og Shira. Og jeg møtte Tengel, Dominic og  Ulvhedin. Et lite apropos. Twilightserien har blitt kritisert for å beskrive menn og gutter med egenskaper som er fullstendig overmenneskelige. Jeg har ofte tenkt at menn og gutter har noe å leve opp til – når jentene ser etter Edward og Jacob i en hver kvisete tenåring. Sånn var det med gutta i Isfolket også. Jeg skulle finne meg en Tengel. Det gikk så langt at jeg og en venninne tok oss seterjobb i Valdres. Vi hadde klare bilder i hodet av at vi skulle sitte i enga og melke kuer mens en bredskuldret, inneslutta (men likevel følelsesladet) mann skulle komme tilfeldigvis forbi. Det ble ikke helt sånn. Gutta var ikke helt som forventet, men jeg ble der fem sommere. Kuene levde hvertfall opp til forventningene. Og så inviterte vi selvsagt Margit Sandemo og mannen Asbjørn til middag på stølen. Og de kom. Men det er en annen historie.

Hvor var jeg? Jo – stor innflytelse. På meg og på min lese- og skriveglede. På onsdag snakket også forfatter Selma Lønning Aarø om sitt forhold til Sandemo. I likhet med Aarø ville jeg også skifte navn da Isfolkfeberen raste som verst. Jeg ble kalt Villemo gjennom hele videregående skole og på russekortet mitt og russelua mi står det Villemo. Da jeg satt på Litteraturhuset delte jeg bord med en jente som jeg kom i snakk med. Vi begynte å snakke om bøkene, og det er utrolig hvor mye jeg husker etter så lang tid. Jeg har ikke lest bøkene på over 20 år, men kunnskapen sitter som støpt.

Det er det man kaller dype spor, er det ikke? Opplevelsen Margit Sandemo ga meg da jeg var mellom 14 og 17 år kan ingen ta i fra meg. Den bor i meg fremdeles.

Groskro og Bokelskerinnen har begge skrevet om møtet med Margit Sandemo på Litteraturhuset. Sistnevnte med et fyldig referat.

Ps. Nå må jeg bare si til slutt at min favoritt var I jordens dyp med Kol og Anna Marie. Selv i dag kjenner jeg det knyte seg litt i magen når jeg tenker på Kol. Skulle Kol komme min vei så vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg husker enda ordene som gjorde sånn inntrykk. I dag ville jeg kalt det svulstig, men da jeg var 15 år så gikk det rett inn i sjela (fra bok nr. 24, I jordens dyp): 

Dypt under jorden går strømmer av mørkt vann.
Dypt i menneskenes sjeler går mektige strømmer av lengsel
og savn, av kjærlighet og hat og fortvilelse.
Ingen kjenner jordens skjulte vann. Ingen kan lese et menneskes ensomme tanker.
Og likevel er de der. Dypt, dypt i det skjulte.

Read Full Post »