Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Neil Gaiman’

Neil Gaiman henger folk på trær

Både Neil Gaiman og Guy Gavriel Kay bruker motivet om å ‘henge på et tre»  i bøkene sine. Ikke henge fra halsen, men bundet til trestammen i flere dager og netter. Det er en slags offerhandling, en renselse, eller en måte å betale en gjeld. I Neil Gaimans American Gods henger Shadow på treet helt til han entrer dødsriket. Der vandrer han, dømmes av Anubis,  kommer til ny innsikt om seg selv og verden, og gjenfødes tidsnok til den siste kampen som kuliminerer i at han sier at Amerika er «a bad place for gods.»   

Det gjør Guy Gavriel Kay også

I Guy Gavriel Kays Summertree symboliserer også treet overgangen mellom liv og død og mellom mennesker og guder. Paul (Pwyll) er bundet fast i treet i tre døgn. For ham er det en slags offergjerning. Han tar Kongens plass på treet. Han bringer regn til landet hvor det har vært tørke i lang tid. I tillegg kommer Paul til en erkjennelse og innsikt når det gjelder egen skyldfølelse i forhold til kjærestens død. Han forstår hvordan alt egentlig henger sammen. Når han trer tilbake i menneskenes verden etter tre dager og tre netter på treet er han et nytt menneske.   

Odin ofrer seg på treet

At begge forfattere velger samme motiv er ikke tilfeldig. Kilden for inspirasjon er hentet fra norrøn mytologi. Odin henger ni dager og ni netter til et tre, spiddet av et spyd. I bytte får han visdom, innsikt og evne til å bruke runenes magiske kraft. Rett fra Edda og Hávamál – nyt det:   

138
Veit ek at ek hekk
vindga meiði á
nætr allar níu
geiri undaðr
ok gefinn Óðni
sjálfr sjálfum mér
á þeim meiði
er manngi veit
hvers hann af rótum renn   

__________________________________

Oversatt av Ludvig Holm-Olsen (Cappelen 1985):  

138. 

Jeg vet at jeg hang

i det vindkalde tre

ni hele netter,

med odd såret,

til Odin gitt,

sjøl gitt til meg sjøl,

i det treet

som ingen vet

av hvilke røtter det rant.

139. 

Brød fikk jeg ikke, 

de brakte ikke horn; 

speidet ned fra treet, 

tok så opp runer, 

tok dem med skrik, 

og fra treet falt jeg. 

__________________________________

Vi kan vel også trekke en parallell til Kristus på korset?

Det er morsomt å utforske denne type paralleller. Det er motiver som er enormt symboltunge. I dette tilfellet handler det om å dø for å oppnå liv. Det er noe syklisk over det, og det er veldig motsetningsfullt. Dø for å leve. Binde fast for å oppnå frihet. 

Parallellen kan sikkert spinnes videre på. Er det ikke i Buddhismen at man må gjennom lidelse for å oppnå den mest fullendte form for tilfredsstillelse og lykke?

Jeg gir meg her. Men det er morsomt å gå på detektivjakt når det gjelder motiver og symboler. Gaiman og Kay visste nok hva de gjorde da de bant fast Shadow og Paul på hvert sitt tre.

Read Full Post »

I fjor leste jeg Anansi boys og American gods av Neil Gaiman. Jeg likte begge godt, selv om ingen av de bringer meg inn i den store globale fanklubben Gaiman har. Coraline synes jeg var grei nok, men ikke mer. Det er jo noe med at bøker blir litt hypa. Utenpå boka står blant annet: ‘One of the most frightening books ever written (New York Times book review)’. Vel…..nei. Jeg synes ikke den var spesielt skummel. Men så leser jeg intervju med Gaiman bakerst i boka og han forteller at han har skrevet boka for sin seks år gamle datter. Aha…. det er en barnebok! Da stiller ting seg annerledes. Når jeg leser om boka på nettet står det sjeldent at det er en barnebok. Det står at det er en grøsserroman, og i f.eks. Wikipedia nevnes det ikke at det er en barnebok. Som barn/ungdomsbok tror jeg denne boka funker veldig bra. For meg når den ikke helt opp. Selv om jeg fascineres av ideen, og ikke minst karakterene. Når jeg leser de gamle omtalene mine av Gaiman så ser jeg at det går igjen; han lager utrolig bra folk! I tillegg er han morsom og oppfinnsom. Men stemningsmessig blir jeg ikke revet med. Jeg synes ikke boka er skummel i det hele tatt, og da tror jeg at noe av poenget faller bort.

Når det er sagt så gleder jeg meg veldig til å se filmen, den har jeg ikke sett. Jeg ser at boka som film har et kjempe potensiale. Kanskje dette blir en av de få opplevelsene hvor man får mer ut av filmen enn boka?

Boka er oversatt til norsk, og du får kjøpt den f.eks. hos Norli (der står det at det er en ungdomsbok).

Et lite malapropos: Jeg ser at Neil Gaiman var på Bokcafe på UiO i 2003 og at det kostet 30 kroner å høre på ham. Noe sier meg at mannen har ‘vokst’ siden den gang?

Read Full Post »

075532281902lzzzzzzz1“People believe, thought Shadow. It’s what people do. They believe. And they will not take responsibility for their beliefs; they conjure things, and do not trust the conjurations. People populate the darkness; with ghosts, with gods, with electrons, with tales. People imagine and people believe: and it is that belief, that rock-solid belief, that makes things happen.” (s. 580)

 

 

Da er jeg ferdig med 650 sider med Neil Gaiman.

Denne boka er kompleks, fin, vanskelig, rar og tjukk.

Boka handler om hvordan Amerika er et land uten sin egen mytologi. Den handler om hvordan alle menneskene som gjennom tusenvis av år har kommet til Amerika, fra alle andre steder i verden, har tatt med seg sine egne guder, men hvordan disse gudene sakte, men sikkert, dør ut fordi menneskene glemmer dem.

Vi møter norrøn mytologi ved Odin og Loke, vi møter indiske guder som for eksempel Kali, vi møter mange ukjente guder fra slavisk mytologi, og vi møter igjen Anansi. Alle disse gudene (sammen med en haug andre) er karakterer i boka til Gaiman. Disse gudene er i krig med krefter og ’helligdommer’ som det moderne mennesket tilber; teknologi, media osv.

Midt i det hele står ’Shadow’, en helt vanlig fyr som slipper ut etter tre år i fengsel. Han gleder seg til å komme hjem, men får beskjed om at kona har blitt drept i en bilulykke i det han slipper ut. I stedet for å komme hjem, kastes han ut i et vanvittig eventyr sammen med alle gudene (og sin døde kone).

Jeg likte boka godt, men synes den var vanskelig å forstå. Det er så vanvittig mange personer, referanser og surrealistiske krumspring at det er vanskelig å gripe noen helhet. Det er kanskje ikke meningen heller. Neil Gaiman må ha gjort litt av en research for å skrive denne romanen. Jeg kan jo nevne at mannen min leste den og mener det er en av de beste bøkene han har lest.

Jeg er nok ikke helt ferdig med Mr. Gaiman enda. Han har hjemmeside her.

Read Full Post »

“Fat Charlie wondered what Rosie’s mother would usually hear in a church. Probably just cries of ‘Back! Foul beast of Hell!’ followed by gasps of ’Is it alive?’ and a nervous enquiry as to wheather anybody had remembered to bring the stakes and hammers” (s.117)

AnansiBoysNeilGaiman11360_fDa var det på tide å hilse på Neil Gaiman. Det ble et morsomt bekjentskap.

Boka handler om Fat Charlie som har en far som gjør alt han kan for å gjøre sin sønn flau. Men så viser det seg at faren egentlig er edderkoppguden Anansi. Inn på scenen vandrer også en ukjent bror med guddommelige egenskaper, men uten moralske hemninger. Her er det duket for forviklinger!

Det er to ting som er kult med boka (eller det er sikkert flere ting, men jeg har tenkt til å nevne to). Det ene er at Gaiman kombinerer en helt syk fortelling som han selv har skapt med tradisjonelle fortellinger fra Afrika og Mellom-Amerika. Jeg kjenner Anansi og fortellingene om ham fra før. Anansi representerer det som kalles trickster tales, som ikke helt har en norsk mytologisk/eventyr parallell (det nærmeste vi kommer i sjanger er kanskje skrøner, og den skikkelsen som ligner Anansi mest er vel Loke). Anansihistorier er veldig morsomme fortellinger. Gaiman gjør en så utrolig bra jobb når han bruker Anansi og de andre arketypene fra afroamerikansk folklore; Hyene, Apekatt, og ikke minst Tiger. Han lar Fat Charlie møte de i en parallell verden, noe som ligner Platons idèverden. Det er utrolig kult laget. Han har også med Bird Woman, det tror jeg er hans egen oppfinnelse. At han kaller Anansi og de andre for guder er nytt for meg. Jeg har aldri oppfattet disse figurene som guder, men så er heller ikke min kunnskap på området spesielt stor.  

Det andre jeg skulle nevne var…..hva var det egentlig? Jo! Personene. De er råbra. Fat Charlie og broren Spider. De gamle damene som har noen skikkelig okkulte interesser og evner. Gamle Anansi selv. Og selvfølgelig, også arketypisk, Svigermor from hell. Herlig!

Fortellingen er morsom, noen dødpunkter midtveis, og Neil Gaiman virker av og til noe hyper. 

Men dette var bra! Gleder meg til neste bok.

Takk til alle som har anbefalt Neil Gaiman.

Read Full Post »