Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Per Olov Enquist’

Så har jeg lest den. På svensk.

Biografien til Per Olov Enquist, han som har skrevet meg fra sans og samling med Kaptein Nemos bibliotek og Nedstörtad ängel. Boka handler om hans liv som forfatter og den er delt i tre deler. Barndom (‘Oskuld’), suksesshistorien som forfatter (‘En starkt upplyst plats’), helvetet som alkoholiker (‘In i mörkret’). Fortellingen avsluttes våren 1990, da Enquist begynner «et annat liv». Boka er utleverende, men oppleves ikke som privat. Han skriver om å være forfatter og livet han har levet som skrivende menneske. Så går det selvsagt ikke an å skille levd liv fra forfatterskapet. Men Enquist er en mester, en dramtaturg, og han klarer balansen gjennom hele boka.

Det er mange ting jeg sitter igjen med etter 530 sider. Først og fremst en stor leserpopplevelse, en av de største, men det hadde jeg regnet med. Dette er en bok som trenger en påske, en ferie, en fordypning. Det passer fint å lese boka i påsken; den handler om oppstandelse, gjør den ikke? Jeg sitter igjen med lysten til å lese alt han har skrevet; særlig Kaptein Nemos bibliotek en gang til. På svensk denne gangen.

Det er fascinerende å se hvor mye av hans eget liv som er integrert i noen av bøkene han skriver. Det han skriver om, motivene han bruker, er så ofte plukket fra hans egen barndom: De døde kattenes grotte, forvekslingen av to guttebarn, oppstandelsen, Velgjøreren og andre personer – plukket ut fra egne erfaringer. Men så skriver han også historiske romaner; av dem er det mange (f.eks. Boken om Blanche og Marie), og også her går setninger og motiver igjen. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?

Jeg gjør meg også tanker rundt hans store litterære selvtillit. Den får seg en knekk i den mørke perioden, men fra han debuterer i 1961 og fram til midten av åttitallet, så virker det så lett for ham. Han skriver og skriver, og alt han tar i blir fantastisk; når han debuterer som dramatiker, settes stykket (Tribadernas natt, 1975) opp  over hele Europa  og seiler rett inn på Broadway. Kan hende det er derfor han faller? Fallet er langt. Enquist er befriende blottet for psykologiserende skriving; han er en forteller som har en historie på hjertet, og det holder i bøtter og spann. Han skriver utelukkende om seg selv. Lite om andre. Hadde boka vært enda bedre hvis betoningen hadde vært lagt på flere av relasjonene i livet hans? Kan hende. Han har så inn i granskauen godt språk. Og han er ekstremt god på oppbygning, og dramaturgi. Han vet hvordan han skal vente i tre hundre sider, og så skrive to setninger som gjør at opplevelsen blir så sterk. Han er morsom, tørrvittig, til tider selvironisk.

Boka er fra 2008, og kom ut på Gyldendal i oversatt utgave i 2010. Jeg fant noen fine intervjuer med ham på YouTube, der Suzanne Brøgger som intervjuer ham i forbindelse med lanseringen av Et annat liv i Danmark.

Read Full Post »

Hvor mye ansvaret for en leseropplevelse ligger hos leseren selv? Av og til synes jeg synd på forfattere. Tenk deg selv. Noen ganger konkluderer vi med at «nei, den boka var ikke noe særlig. Jeg fikk liksom ikke tak på den». Så kan det hende at selve lesningen har vært en berg og dalbane av forstyrrelser:  Jeg har lest litt på t-banen, litt mens ungene maser, plutselig gikk det to måneder og boka lå urørt på nattbordet og da var det vanskelig å komme inn igjen i boka, og dessuten har det vært mye stress på jobben, og jeg sovner alltid etter en side på senga, men boka – nei, den var ikke noe særlig. Er ikke det litt dårlig gjort?

Den optimale leser, den arketypiske leser; hun ligger vel i en sommereng og er fullstendig uthvilt uten noen tanker i hodet annet enn det bokas sider har å by på? Fluer og mygg eksisterer ikke og sola er akkurat så varm at hun ikke fryser, men heller ikke blir for varm. Eller foran en peis på hytta hvor timene sakte glir forbi uten at hun merker det. Jeg tenker ofte at forfattere fortjener en sånn leser (men da er det også tenners gnissel for forfatteren hvis boka heller ikke da faller i smak.)

Og så er det forskjell på bøker. Noen bøker tåler utrolig mye bedre å bli lest i en hektisk hverdag; fantasy er ofte en sjanger som tåler stor grad av slitasje fra omgivelsene. Andre bøker trenger den peisen eller den blomsterengen i større grad. Per Olov Enquist er en av dem. Jeg har lest ham tidligere og ble dypt fascinert. Denne gangen har jeg lest hans siste roman; Boken om Blanche och Marie fra 2004. Den handler om Marie Curie og Blanche Wittman, og det er en fantastisk historie. En fantastisk historie. Blanche og Marie deler mye av livet med hverandre. De har begge kompliserte forhold til menn, og det er dette Enquist spinner rundt; med samme grunntanke som vi har møtt hos ham tidligere: «Kärleken kan man inte förklara. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?”

Det originale maleriet: André Brouillets 'Une leçon clinique à la Salpêtrière' (1887)

Marie Curie får Nobelprisen to ganger. Siste utdeling sammenfaller med at franske aviser avslører hennes forhold til en gift mann, og komiteen ber henne avstå fra prisen. Hun jages ut av Paris, og finner ingen hvile i eksil. Blanche Wittman sin historie knyttes til La Salpêtrière, et sykehus i Paris. Hun er kjent som legen Charcots fremste medium i hans berømte forelesninger om kvinners mentale helbred, spesielt knyttet til såkalte «hysteriske lidelser». Det er utrolige fortellinger; opp til 8000 kvinner er stuet sammen i et sinnsykehus med egne avdelinger for de perverterte eller degenererte. Sykehuset var «liksom slutstationen, eller avfallsplatsen. Dårarnas slott, kvinnoslottet, avfallsslottet för de hopplösa.» (s. 165). Her var «De gamla, de medellösa, tiggarna, de venerisk sjuka prostituerade, de förlamade, de kroniskt sjuka, de spastiska, de sinnessjuka och de tillvaratagna barnen, alla samlades de där. Också de som inte kunde på detta sätt definieras, men som förvandlats till någon av dessa kategorier.» (s. 169) Blanche Wittman blir Dronningen av Salpêtrière, hun blir scenekunstneren som deltar på Charcots berømte forelesninger hvor hypnose er hans fremste metode, men også f.eks. «ovariepress» som skal lindre hysteriske lidelser. Samtidig blir Blanche den store kjærligheten til Charcot. En umulig kjærlighet. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?

Enquist er dikter og blander fakta og fiksjon. Han er språkets mester og det er vakkert. Forfatterskapet hans er en kontinuerlig monolog; motiv og eksempler fra  andre bøker jeg har lest av ham dukker stadig opp; setninger går igjen, personer jeg har møtt i andre bøker dukker opp i denne. Forresten er både Strindberg og Freud bipersoner i boka. 

Enquist må leses sakte. Det var mer motstand i denne boka enn i de jeg har lest tidligere. Særlig i begynnelsen var det vanskelig å komme inn. Det virker ikke som om Enquist er særlig høflig mot leserne sine. Han skriver, og vi må selv finne veien inn i meningen og sammenhengen. For meg oppleves det ganske fragmentarisk i begynnelsen, og det tar tid før jeg går sammen med Enquist. Og han må leses sakte. Da er vi tilbake til min hverdag som akkurat nå er litt for hektisk, og jeg er litt for utålmodig og derfor går vi litt i utakt gjennom boka. Vi møtes i punkter hvor alt er på plass og det oppstår noe som er bedre enn fint og tyngre enn meningsfullt. Men så halter vi videre. Men kanskje det er sånn med stor litteratur. Det skal være motstand.

Uansett blir neste Enquistlesning i en roligere periode. Kanskje i påsken? Vi fortjener å ha det rolig sammen, han og jeg.

Read Full Post »

Per Olov Enquist i samtale med Dag Solstad og Linn Ullman på Litteraturhuset den 2. mars. Jeg er der!

Read Full Post »

Jeg har fått en pris, og da må man jo ta på penkjolen, gå den røde løperen og takke.

*applaus applaus*

*tripp tripp tripp* (lyden av sko på rød løper)

«…kremt…ja, jeg vil gjerne takke Astrid Terese, StineMa, Skrift og Predikeren som har stått på  i denne lange nominasjonstiden og som virkelig har kjempet for at jeg skal stå her i dag. Jeg vil selvsagt også takke mamma, pappa, broren min, barna mine, hesten min og også mannen min.  Liker dere forøvrig kjolen min? *rødme* Den er laget av resirkulert eggeskall og solenergi, pyntet med ekte rosa muffins. Takk igjen, jeg eeeeeeeeelsker dere alle!»

*fanfare*

For en god stund siden fikk jeg en annen pris og da fikk  jeg gleden av å dele med mine lesere alt dere ikke vet om meg. Denne gangen skal jeg anbefale forfattere og bøker. Okei, krem kremt, her er tre anbefalinger fra tre favoritter:

Doris Lessing: The grass is singing. Jeg har blitt glad i Doris Lessing, og har plukket ut hennes debutbok. Den er ganske spesiell, men det var den som fikk meg hekta. Satt i Afrika handler den om fæle, fine Mary som gjør sitt livs feil ved å gifte seg med snille, fine Dick. Det handler om fæle, grusomme Mary som møter slavene – og særlig Moses – en stor, svart mann som blir sentral i hennes liv og undergang. Boka åpner med at Mary har blitt drept. Deretter ser vi tilbake på Marys liv, følger henne fra starten til den brutale slutten. Man merker at det er nobelpriskvalitet over en debut som dette (som om jeg egentlig har peiling på det…not). Hun har en nerve som jeg synes er fascinerende. Og så er det noe med bildene hennes – jeg får mange sterke bilder av det hun skriver og alt er så nært.

Per Olov Enquist: Nedstörtad ängel. Jeg lurer på om dette er den aller fineste boka jeg har lest noen gang? Den handler om mennesker som beveger seg nær den ytterste grense for hva det vil si å være et menneske. Og hvorfor er den så fin? Det er noe med opplevelsen av å lese. Akkurat når jeg sitter der med boka i hånda og ordene glir inn i meg. Det er som om hvert eneste ord fyller meg fra isse til tåspiss. Det er en total og hel opplevelse. Du vet når du er skikkelig sulten på mat. Sånn helt utrolig sulten. Kanskje du har vært ute i kulda også. Du setter deg ned og så får du servert den ultimate mat av Moder Kokk. De første bitene du tar (det er det beste du noensinne har smakt) fyller deg helt. Ordene til Enquist gjør det samme. På en mektig og rolig måte. Og så er det så vakkert at jeg tror jeg ramler sammen. Han er en sann estetiker. For meg hvert fall.

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Fra vinnere av Nobelprisen og Nordisk Råds Litteraturpris til en norsk debutant. Litt spenn er fint. Skomsvold sin debutbok fra i fjor var en fin leseropplevelse. Den er bra fordi jeg får på følelsen av at Skomsvold ikke tenker så mye på setninger som skal bygges opp riktig og at komma og punktum skal stå på originale steder i teksten. Nei – jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – rent språklig. Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri (jeg er en kjedelig type), men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.

Til slutt skal jeg egentlig gi denne prisen videre, men jeg tror festen har vart lenge nok, så jeg tror vi må ta av kjolene og dressene, si oss vel fornøyde med å være befestet så lenge, og gå hjem å sove ut pris- og muffinsrusen.

Read Full Post »

Nå har jeg blogget en god stund, og skrevet omtaler av mange bøker. For å rydde litt, har jeg laget noen sider som jeg kaller Knirks leseveier. Øverst på sida mi her kan du se noen faner – det er de jeg snakker om. Der har jeg lagt ut de ‘leseprosjektene’ jeg har. Prosjekt er forresten å ta i. Derfor kaller jeg det veier. Fire stykker så langt. Kanskje et kommer flere, kanskje ikke. De ligner brua og veien øverst på bloggen min, bildet altså, en forlokkende sti du ønsker å gå fordi den leder til de aller beste opplevelsene.

To av veiene handler om Doris Lessing og Per Olov Enquist. Det er de to forfatterne jeg har festet meg mest med det siste året, og som jeg har et oppriktig ønske om å lese ‘alt’  av. Med tid og stunder. En vei heter Knirk goes norsk. Litt teit tittel, men den kom opp en dag i september i fjor da jeg bestemte meg for å lese mer norsk litteratur. Jeg har lest så mye ikke-norsk, men fant ut at jeg har lyst til å holde meg litt oppdatert på de norske forfatterne. Samtidsforfattere først og fremst. Alle norske bøker jeg har lest (siden bloggen startet i fjor vel å merke) er listet under Knirk goes norsk. Til slutt er det Fantastisk litteratur. Jeg er alltid på utkikk etter god fantasy. Da jeg lagde denne siden fant jeg ut at noen bøker er vanskelige å bestemme om ligger under genren, men da har jeg latt skjønn bestemme.

Jepp, det var morsomt å sortere litt. Vite at jeg har noen veier jeg kan gå videre på. Men først og fremst kommer jeg til å lese andre ting. Vil jeg tro.

God helg!

Read Full Post »

Jada, jada, jada – jeg vet at jeg er seint ute. Jeg vet at alle har lest Enquist og at alle elsker ham. Folk har snakket om ham siden 60-tallet, og da han kom med selvbiografien sin (i fjor?) så kom en ny bølge. Alle snakket om Enquist.

Men for meg er han splitter ny. Ulest og urørt.  For jeg har ikke lest han før jeg leste Kaptein Nemos bibliotek for noen uker siden. Det var mitt første møte med mannen. Nå har jeg lest Nedstörtad ängel. 

Jeg skriver det i dagboka mi: I februar 2009 møtte jeg Enquist for første gang.

Da jeg leste Doris Lessing i fjor ble jeg bergtatt. Jeg fikk det for meg at jeg skal lese alt Lessing har skrevet. Det er en utrolig fin opplevelse å finne en forfatter som er så god at du har lyst til å trekke ned gardinen, fylle opp kaffekannen og si til omverden at ‘vi ses! Jeg skal bare lese et forfatterskap først!’ Det er en gave faktisk.

Jeg har det sånn med Per Olov Enquist også. Jeg leste Kaptein Nemos bibliotek og ble betatt. Nå har jeg lest Nedstörtad ängel og jeg har ikke ord. Det må være det beste jeg noensinne har lest. Hvorfor det? Jo…det er noe med opplevelsen av å lese. Akkurat når jeg sitter der med boka i hånden og ordene glir inn i meg. Det er som om hvert eneste ord fyller meg fra isse til tåspiss. Det er en total og hel opplevelse. Du vet når du er skikkelig sulten på mat. Sånn helt utrolig sulten. Kanskje du har vært ute i kulda også. Du setter deg ned og så får du servert den ultimate mat av Moder Kokk. De første bitene du tar (det er det beste du noensinne har smakt) fyller deg helt. Ordene til Enquist gjør det samme. På en mektig og rolig måte. Og så er det så vakkert at jeg tror jeg ramler sammen. Han er en sann estetiker. For meg hvertfall.

Jeg skal ikke si noe særlig om innhold. Bare kort handler det om mennesker som beveger seg nær den ytterste grense for hva det vil si å være et menneske. Det handler om monstermennesket. Om han som har to hoder, om han som dreper barn, men også om den kjærligheten som ingen forstår. Med vad vore vi, om vi inte försökte? Jeg har som skrevet bare lest Nemo tidligere, men jeg ser med undring og glede at mange av motivene og bildene går igjen. Bilde av pappa i likkista, notisboka og hun som går av bussen. Det er utrolig fint.

Jepp, så da var Knirk blitt religiøs igjen. Sånn er det med den saken. Så da blir det mer Enquist. Og på svensk. For det er litt morsomt. Mora mi jobber med svenske bøker og har forsøkt i en 20 års periode å få meg til å lese svensk. Jeg har liksom hatt en sperre på det. Svensk er umulig å lese. Men å lese Enquist på svensk føltes helt riktig. Min medblogger thauke2 sier det slik i en kommentar til meg: «Ikke dumt å lese E i originaltapning forresten; jeg synes han har en egen musikalitet som kommer best fram da». Og det er jeg helt enig i. Så jeg tror jeg skal være så bold at jeg skal si at det blir mer svensk Enquist på meg.

Sånn er det med den saken; fortapt og forgapt.

Read Full Post »

Jeg har lest min første bok av Per Olov Enquist og det er Kaptein Nemos bibliotek. Jeg tenker: Er det mulig? Er det mulig å skrive så fint? Det er så vart og forsiktig på en måte. Selv om det han skildrer er rystende og dramatisk. Fortellingen om en gutt og bestevennen/forræderen Johannes. De to blir byttet om på fødestuen og i en alder av seks år må de bytte hjem. Hovedpersonen kommer til Sven Hedman (å, han er fin), mens Johannes overtar hovedpersonens mamma, Josefina. Den religiøse og strenge Josefina. Etter en stund kommer fosterdatteren Eeva-Lisa inn i bildet, og da blir alt til kludder.

Enquist forteller en fantastisk historie. Den er skrevet som en slags gåte – det er vanskelig å vite hva som egentlig skjer og hva som ikke skjer. Særlig mot slutten glir virkeligheten stadig over i…. noe annet….jeg vet ikke helt hva. Det blir vanskelig for gutten, han mister alt. Det er det boka egentlig handler om tror jeg; å miste. Å bli etterlatt. Jeg klarer likevel fint å følge historien og det blir ikke for uklart det hele. Men det er mye plass til undring. Språket er enkelt og liketil. Men det er guttene som griper meg. Og stedene.

Jeg får lyst til å lese Den hemmelighetsfulle øya av Jules Verne, der Kaptein Nemo opprinnelig kommer fra.

Men mest får jeg lyst til å lese mer Enquist. Veldig fort.

Det er andre bloggere som har skrevet om Kaptein Nemos bibliotek. John Erik likte den ikke.  Eduanna likte den veldig godt og skriver også godt om den.

Read Full Post »