Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘samlesning’

I dag er vi flere som blogger om Joe Abercrombie sin kritikerroste debut fra 2006. Boka er første i en trilogi som kalles ‘The First Law’ og sjangeren er fantasy. Jeg har hørt om boka lenge, og det bare i gode ordlag, så da var det på tide å lese selv – er boka så god som folk sier?

Ja, det er den! Bedre enn Robin Hobb! Bedre enn Scott Lynch! Dytt Brandon Sanderson ned fra seierspallen – gi plass gi plass til Joe Abercrombie! Mmmm….det er knallbra og jeg leste boka på nesten 500 sider (fantasysyndromet) på to dager – jeg satt til og med på fest inne på et soverom og leste.

Selve historien, plottet, er godt utviklet, men det er først og fremst karakterene som gir fortellingen kvalitet. Her er ingen av de gamle svart-hvitt arketypiske fantasykarakterene – disse gjøres det til og med narr av i boka:

«How’s the book?» asked Jezal.
«The Fall of the Master Maker, in three volumes. They say it’s one of the great classics … Full of wise Magi, stern knights with mighty swords and ladies with mightier bosoms. Magic, violence and romance, in equal measure. Utter shit.» She slapped the book off the table and it tumbled onto the carpet, pages flapping. (s. 146)

Joe Abercrombie kan skrive!

Karakterene til Abercrombie er mer som antihelter, eller nei…. kanskje mer som mennesker; komplekse, relasjonelle, påvirket av erfaringer i eget liv og miljøet de er vokst opp i. Først i rekken har du Sand dan Glokta. En gang en stor kriger som har blitt en krøpling gjennom tortur, og som selv har blitt leder av Inkvisisjonen, en sjefstorturist. Vi aner hvem han en gang har vært, men møter han som den grusomste av alle. Likevel opparbeider vi en form for sympati for Glokta gjennom boka. Jeg tror det er Glokta som har gitt Abercrombie den ekstra oppmerksomheten han har fått som forfatter. Så har vi Jezal dan Luthar, en snobbete, navlebeskuende ung mann, Narcissus har gjort et godt stykke arbeid her. Jezal representerer en del god humor i boka. Vi har Ardee West og Ferro Maljinn, to svært ulike kvinner, men begge befriende uten «kom-og-redd-meg» prinsessenykker som jeg er allergisk for i fantasybøker. Og så har vi Logen Ninefingers, en legendarisk kriger og morder. Han møter Bayaz, First of the Magi. Abercrombie gjør en mesterlig jobb når Logen midtveis i boka kommer til byen for første gang. Logen som vi kjenner som villmarkens mann, farlig og i sitt rette element, blir plutselig en litt for stor, klumsete kriger som ikke trives i byen. Det er utrolig bra gjort – karakterene viser ulike sider alt ettersom miljøet påvirker  dem. Vi følger de ulike karakterene separat, men etterhvert som historien utspinner seg, flettes de sammen. Jeg kan jo dele med dere Logens egen presentasjon:

“There are few men with more blood on their hands than me. None, that I know of. The Bloody-Nine they call me, my enemies, and there’s a lot of ‘em. Always more enemies, and fewer friends. Blood gets you nothing but more blood. It follows me now, always, like my shadow, and like my shadow I can never be free of it. I should never be free of it. I’ve earned it. I’ve deserved it. I’ve sought it out. Such is my punishment.”

Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.

Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig. Forfatteren har hjemmeside og blogg her.

Forresten – jeg har hørt noen si at Abercrombie er en blek kopi av George Martins serie ‘A Song of Ice and Fire’. Jeg har ikke lest Martin. Det hadde vært spennende å høre dette kommentert av noen som har lest begge. Uansett betyr det at jeg har noe å glede meg til, både fra George og Joe. Og hvis du er en av dem som ikke har lest fantasy, men er nysgjerrig på sjangeren: Kanskje dette er boka du skal prøve (hvis du liker mørkt, røft og tøft).

Jeg er spent på hva de andre samleserne mener. Jeg lenker til deres innlegg her i løpet av dagen: Migrating Coconuts, Bokorm med skrivekløe, Venstregærning

Read Full Post »

Joe Abercrombie og Terry Pratchett! To velkjente navn innenfor fantasysjangeren. Jeg har ikke lest noen av dem, men broren min leser Abercrombie nå og roser han opp i skyene. Migrating Coconuts har lyst til å lese disse forfatterne, så etter en liten ordveksling med henne ble vi enige om å lese den første boka i seriene The First Law og Discworld sammen. Et minisamlesningsprosjekt! Den første i Abercrombie sin trilogi heter The Blade Itself (2007) og den første i Pratchett sin serie (på 39 bøker!) heter The Colour of Magic (1983). Dette er en god anledning for deg som har vurdert å prøve deg på fantasy. Disse to forfatterene plasserer seg på helt ulike steder innenfor sjangeren.

Jeg bestilte bøkene i går, sleng deg på da vel! Du rekker å kjøpe og lese før bloggdatoene som er: Joe Abercrombie 12. juni og Terry Pratchett 20.  juni. Meld fra hvis du blir med – det er morsomt å være flere. God bok!

Ps. Samlesning betyr at vi blogger om boka på samme dato. Hvis du ikke har egen blogg kan du poste din mening i kommentarfeltet hos Migrating Coconuts eller her hos Knirk den aktuelle bloggdatoen.

Read Full Post »

Takk for respons. Her er mitt forslag:

  • Erik Wahlström: Flugtämjaren (Finland). Bloggdato: 21. februar
  • Carl Frode Tiller: Innsirkling 2 (Norge). Bloggdato: 10. mars
  • Josefine Klougart: Stigninger og fald (Danmark). Bloggdato: 28. mars
  • Kristina Carlson: Herr Darwins trädgårdsmästare (Finland). Bloggdato: ?
  • Kerttu Vuolab: Paradisets stjerne (Samisk språkområde). Bloggdato: ?
  • Høyst sannsynlig rekker vi ikke begge de siste bøkene, men forløpig vet vi heller ikke om vi får tak i dem. Evt. kan vi ha en megainnspurt med de to siste, en i uka, men det kan vi komme tilbake til (kommer litt an på hvor tjukke de er også). Håper flest mulig blir med. For deg som ikke kjenner samlesningen, så kan du lese om det her.

    Read Full Post »

    I vårt lille samlesningsprosjekt har vi til nå lest fire bøker som vi til sammen har skrevet 39 omtaler av. Den 17. februar (om en uke) skriver vi om Erik Wahlström sin Flugtämjaren som er nominert av Finland. Etter dette støter vi på utfordringer. Det er nemlig ikke mulig å få tak i de neste tre romanene på lista. Når det gjelder Josfine Klougart sin Stigninger og Fald, har jeg vært i kontakt med forlaget Rosinante. De skriver at boka er midlertidig utsolgt fra forlaget, men at den vil være i salg i løpet av noen uker. Når det gjelder de to neste bøkene: Kristina Carlsons Herr Darwins trädgårdsmästare og Kerttu Vuolabs Paradisets stjerne så finner jeg ikke de til salgs noe sted. Jeg har sendt en e-post til det finske forlaget til Kristine Carlson, men har enda ikke fått noe svar.

    Så. Hva gjør vi? Et forslag er å legge inn Tiller sin Innsirkling 2 etter Wahlström, for deretter å se an i forhold til de andre titlene. Hva tenker dere om det? En annen ting jeg lurer på er om det er for kort tid å lese de ulike bøkene? Jeg er i god flyt med Wahlström, men jeg vet jo ikke med dere andre. Fint om dere gir tilbakemelding om det er for korte frister (det ble sånn for at vi skulle rekke over alle romanene, men nå spørs det kanskje mht om vi får tak i alle). Dette skal jo først og fremst være blott til lyst (med noe strev).

    Ellers er jeg på jakt etter noen som kan gi oss svar på det vi lurte på ang. språk, fortellerstil og kulturell kontekst når det gjaldt Kristian Olsen aaju. Jeg sendte en e-post til universitetet på Grønland (!), og fikk et kort svar derfra:  «Jeg har læst den grønlandske original igennem – og mener ikke der er noget specielt ved dens sprog. Men har også set på den danske oversættelse – det virker som en ringe oversættelse som mange steder ikke er flydende dansk, men knudret og med vendinger der ikke er danske.» Veldig hyggelig å få svar, men det er ikke utfyllende nok for å tilfredsstille min nysgjerrighet. Jeg fortsetter jakten for å forstå. Jeg har dessverre ikke fått hørt på Kulturhuset NRK p2 denne uka. Er det noen som har fått med seg noe ang. grønlandsk litteratur?

    Stå på! Flere bøker vi venter på! Hilsen KnirkeLise.

    Read Full Post »

    Sonja Nordenswan følger med

    I går var vi elleve bokbloggere som omtalte Sonja Nordenswan sin bok «Blues från ett krossat världshus». Jeg anbefaler deg å gå hit for å få en oversikt over omtalene. Spesielt hyggelig var det at forfatteren har lagt igjen en kommentar hos Atter en dag. Det er fint å vite at forfatterne legger merke til og setter pris på det vi gjør.

    Neste bok ut er Kristian Olsen Aaju sin bok Kakiorneqaqatigiit. Den er (heldigvis) oversatt til dansk: Det tatoverede budskab. Boka er nominert av Grønland. Bloggdato er 3. februar. Vil du være med å lese? Det er en liten bok og du får kjøpt den f.eks her.

    Vi vil gjerne ha med flere å samlese nordisk litteratur. Hiv deg på!

    Det er fint å ha noenlunde oversikt over hvem som er med, så gi meg gjerne ett lite pip.

    Mer om samlesningprosjektet kan du lese her.

    Read Full Post »

    Sonja Nordenswan er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for denne boka. Den handler om tre generasjoner kvinner fra Åland og historien fortelles av Smaragda, barnebarnet. Hun nøster opp historien til sin mor som er død, samt sin mormor, som hun har vokst opp hos. Boka er skrevet stort sett i form av dialoger mellom mormor og barnebarn, og gjennom morens dagbøker fra hun var ung.

    Jeg synes boka var ganske kjedelig. Særlig de første 100 sidene. Da var det nesten så jeg la den vekk. Noe skyldes innhold og handling. Mormors historie om hvordan hun fikk barn med gitaristen i det kjente bandet The Yardbirds, synes jeg er plagsomt omstendelig og veldig mursteinsgrått fortalt. Det er litt morsomt at The Yardbirds finnes på ordentlig (som Solgunn har vist oss), og at Jimmy Page som er viktig i boka absolutt er en levende mann (hvordan har forfatteren ordnet rettighetene der mon tro? Har man lov å dikte vilt og hemningsløst om navngitte personer?). Jeg tenner ikke på tematikken; 60- talls rock’n roll er ikke min greie. Jeg kan tenke meg at boka er morsommere for folk som liker og kjenner musikken. Jeg leste jo nettopp Nick Hornbys Juliet Naked, og da tenkte jeg likt om den samme tematikken.

    Etter 100 sider beveger fortellingen seg over til moren. Da tar boka seg opp, men den bosetter seg aldri hos meg. Handlingsmessig liker jeg historien til moren mye bedre. Hun reiser fra Åland til Irland og møter den store kjærligheten i en IRA aktivist. Den fortellingen synes jeg er fin. Den gir også et fint bilde av moren til til Smaragda, Sandie, som føkker opp livet sitt ganske grundig.

    Men så er det noe med formen til Nordenswan. Den er litt refererende, distansert, og utrolig rett fram. I seg selv er ikke det dårlig, men tidvis er det som å lese en kommunal rapport. Det blir litt som omslaget på boka. Blekt og litt uinteressant. Det er ingenting ved språket som maler bilder, som berører, som kryper innunder huden når jeg leser. Nordisk Råd skriver om boka: «Läsaren fascineras av den välkonstruerade intrigen, humorn och det klara språket men också av beskrivningen av människolivets tragik och glädjeämnen». Jo jo. Men kjedelig var det.  

    Vi fant ikke helt kjemien, Nordenswan og jeg.

    Ps1. Vi er mange bokbloggere som skriver om Sonja Nordenswan sin bok i dag. I morgen kan du finne en samlet oversikt over omtalene her.

    Ps2. Nordisk Råd har lagt ut omtaler av alle bøkene som er nominert. Det er morsomt å lese, f.eks. kan du lese om Vågen, den forrige boka vi leste som samlesning, her.

    Read Full Post »

    En liten forlengelse av forrige bloggpost. Bai spør om oversettelser av de aktuelle titlene. Jeg har spurt Nordisk Råd og fått svar fra Dan Alvarsson, Riksdagens internationella kansli:

    «Kristina Carlsons bok är under översättning, klar i januari och den samiska boken blir översatt först i februari.»

    Så vet vi det.

    Read Full Post »