Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Stephenie Meyer’

A pack of warewolves - trenger ikke være fjortis for å se noen av New Moons dypere kvaliteter.

I forrige uke holdt vi fortellerkurs på en ungdomsskole. Vi snakket om mote med elevene og jeg viste fram de NYE fine støvlene mine, hvorpå en tenåring himlet med øynene, smilte og sa: » Det der er såååå i går assa». Elevene var født i 1996, altså har de knapt begynt å puste. Samme dag hadde vi en morsom runde hvor vi spurte «Hvem vil du helst sitte fast i heisen med?» Mange morsomme forslag, men halvparten av jentene sukket og sa Taylor Lautner. Han spiller Jacob i Twilightfilmene. 

Poenget med denne lille introen er så si at jeg er så IKKE i målgruppen for å se New moon, altså film nummer to i Twilight serien. Den er mynta på ungdom som er født da jeg begynte å føle meg gammel. Hele filmen og alle hovedpersonene dunster ungdom og evig liv. Kirsten Stewart er 23 år og de andre er vampyrer. Dette handler om ungdom, ungdom og atter ungdom. Det er ikke rart at hver gang Bellas far entrer scenen, litt halvsliten sheriff på rundt 40, så sukker jeg henført og tenker at Jada, det er mannen sin det! Det er han og jeg liksom. 

Grunnen til at jeg sluker denne Twilightfilmen (selv om det er mye dårlig ved den – oh yes) er at jeg har noen skikkelig Emogener blandet med at jeg er en sucker for love.  Det er Romeo og Julie med vampyrer. Dog pakket halvdårlig inn. Men følelsene er der. En av mine favoritt anmeldere på film, Espen Svenningsen Rambøl fra Dagsavisen, sier så kjekt i anmeldelsen av New Moon at «filmen plugger seg rett inn i de romantiske fantasiene til mange ungpiker, og banale som de kanskje kan fortone seg for voksne kynikere, skal man slett ikke kimse av historier som vekker så sterke følelser. Surmagede filmkritikere bør absolutt ikke komme i veien for en sånn lidenskap». Det er fint. Jeg liker når anmeldere vurderer en film utfra det publikumet det er myntet på. Som jo ikke er meg. Men likevel…  Vil også minne om Maria Mosengs friske anmeldelse av New Moon i Natt og Dag. Den likte jeg!

Boka New Moon var en eneste lang depresjonstrip. Filmen legger seg tett inntil romanen og gjenskaper kjærlighetsdramaet når Edward bestemmer seg for å reise fra Bella for å beskytte henne. Funker det? Tja…. Noen ganger er det neste parodisk. Andre ganger er det litt fint. Filmen har blitt kritisert for å ha mistet mye av stemningen sin når Catherine Hardwicke ikke lenger er regissør, men Chris Weitz. Jeg er litt enig; det er ikke samme magi i denne filmen som den forrige. 

Filmen har en klar styrke. Det er ikke historien, det er ikke karakterer og skuespillere og det er ikke spesialeffektene (med unntak av slossscenen i slutten av filmen hos Volturiene – den er snacksy). Nei, jeg liker soundtracket til filmen (f.eks. Death Cab for Cutie)  og hvordan musikken er brukt for å løfte noen visuelle scener. Det er rett og slett kult. Musikken er brukt til noe mer enn bakgrunnsmusikk, det er nesten som om musikken kjemper om å fortelle historien bedre en Stephenie Meyer, og det klarer den. Det er det fineste i filmen. 

Skuespillerprestasjonene er det litt så som så med. Jeg liker Kirsten Stewart som har fått mye juling i anmeldelsene. Jeg liker det sure trynet hennes. Men jeg synes likevel ikke følelsene kommer godt nok fram, selv om de prøver veldig. Det tipper noen steder. Feil vei. 

Jeg er klar for neste film, jeg. Den kommer til sommeren. Planen er å se den på kino, og ikke på dvd et halvt år for seint sånn som med New moon.

Read Full Post »

Når vi først er inne på Twilight – her er traileren til neste film, New Moon, som kommer i november:

Read Full Post »

previewJeg har rett og slett glemt å blogge om Breaking Dawn, den siste boka i Stephenie Meyers vampyrserie. Det er ganske lenge siden jeg leste den ut, så dette innlegget blir ikke så detaljert som innleggene om de tre andre bøkene. Men jeg husker da litt!

Her er en SPOILER advarsel – ikke les hvis du har tenkt å lese den siste boka.

For det første skjer det flere uventede og ganske kule ting i denne boka. Jeg liker det godt. Først blir Bella gravid, og det er en passe slitsom, rask og grotesk graviditet. Det er noen geniale detaljer her, blant annet Bella som drikker blod med sugerør. Meyer koser seg i slurpende lyder og det hele er deilig ekkelt.

Så har du selve fødselen og Bellas forandring til vampyr. Det er utrolig bra greier – det er morsomt at Bella faktisk blir vampyr. Dattera til Edward og Bella er en søt liten jente med evner litt utover det vanlige. Problemet med Jacob blir løst her med ideen om imprint som Meyer introduserte i forrige bind. Litt lettvint løsning spør du meg, men greit nok.

Ellers slår Meyer til med mer humor enn hun pleier, særlig Emmett strør om seg med blondinevitser, og det er ganske morsomt.

To ting jeg ikke likte med boka:

For det første er den for lang! Det er mange passasjer som bare er å tyne tida. De venter og venter på fødselen, og de venter og venter på Volturiene som skal komme på slutten. Det blir for mye dødtid for meg (ha ha – dødtid med vampyrer….).

For det andre: Meyer har brukt TRE FEITE BIND på å skrive om hvorfor Edward og alle andre ikke vil at Bella skal bli vampyr. Det er fordi man mister mye av menneskeligheten sin, man blir newborns, ville, farlige, blodtørstige osv. Hele serien bygger jo på dette dilemmaet ved at Bella ønsker å bli vandød – undead, for det er jo det vampyrer er.

Og så ender altså the big finale med at hun blir vampyr.

Og da?

Nada! Nothing! Ingenting!

Bella gjennomlever ikke ETT problem ved transformasjonen. Hun blir ikke blodtørstig, vill og ukontrollerbar. Neida, hun er Bella AKKURAT som før, bare med superkrefter. Det er teit. Rett og slett teit. Sorry, men det synes jeg var skuffende. Og det fine Bella har hatt før ved å være keitet og klumsete forsvinner, og da blir hun bare SuperBella, litt sånn pappfigur PerfekteBella. Litt som jeg har blitt litt gal av med Edward hele tida. Det likte jeg ikke.

Men men, man kan ikke like alt. Det var slutten på fire store bind med vampyrgøy, og fint har det vært. Jeg takker Unge Dreierstad for lånet av alle fire bindene  – det har vært fornøyelig.

Read Full Post »

eclipseBok nummer tre i Twilight serien er nå lest, og dette synes jeg var den svakeste boka til Stephenie Meyer så langt. Det er akkurat som om boka skal være et slags forklaringsbind før bok nummer fire. Det er som om hun har litt for mange løse tråder, og så trenger hun da dette bindet til å samle trådene og bygge ut forklaringer som hun kan bruke i fjerde bind. Det virker litt lite gjennomtenkt. Og dessuten skjer det ikke så mye. Jeg begynner å bli litt lei plottet om at «de slemme vampyrene skal ta Bella».  Det har vi hørt før – både i første og andre bind.

Særlig første halvdel sliter jeg med. Jeg blir helt gal av alle som skal begrense Bellas frihet. Først er det faren som holder Bella i husarrest ut året. Hallo! Hun er over 18 år! Det er jo helt fjernt! Og så er det rigide, teite Edward som nekter henne å reise til La Push og Jacob fordi det er så farlig der. Hallo igjen! Hvem er farlig for Bella sa du? Edward er en kjedelig mark i begynnelsen av denne boka, overbeskyttende og lite sympatisk. Min sympati for Jacob vokser derimot i takt med antipatien mot Edward.

Men boka tar seg betraktelig opp i siste halvdel. Her viser Meyer styrke når det gjelder flere ting. Særlig interessant er det kompliserte forholdet mellom Edward og Jacob. Det synes jeg er interessant. De hater hverandre intenst, men likevel vokser det fram et slags merkelig vennskap som jeg synes er spennende å utforske. Jeg liker at Meyer holder et jerngrep rundt Bellas personlighet; hun er fremdeles klumsete og utrolig lite opptatt av klær og materielle goder. Det er også mange fine scener når Bella virkelig forsøker å forføre Edward hele veien – hun vil ha ham med kropp og sjel, mens han er både gammeldags og redd for å ødelegge. Det er litt motsatt enn vanlig; her er det jenta som vil ha sex, mens gutten holder igjen. Og det er mange fine legender fra Quileute folket – blant annet historien om the third wife.

Jeg synes Meyer sin karakterer av og til blir litt for pappfigurer uten dybde og forandring. Mot slutten kommer de mer til liv; særlig Bella, Jacob og faren Charlie (som hele veien har vært en av favorittene mine). Meyer er en forfatter som skriver veldig dialogbasert – det er fint og lettlest, men av og til mettes jeg av hennes enormt emosjonelle skrivestil. Og det er rart – men jeg synes altså at karaktererne er uten dybde, men likevel utrolig emosjonelle. Det går an – Meyer gjør det. Orker ikke forklare her.

Boka er som sagt for meg det svakeste ledd så langt, men langt fra dårlig, og jeg kaster meg med stor glød over fjerde bind på beskjedne 750 sider.

«I see that you can’t live without him now. It’s too late. But I would have been healthier for you. Not a drug; I would have been the air, the sun.»  Jacob Black, s. 599.

Read Full Post »

MV5BMTg5NTc2MDEwN15BMl5BanBnXkFtZTcwMTA5ODQ5MQ@@__V1__CR0,0,450,450_SS80_Aftenposten (4. mai) skriver om Cornelia Funke og hennes Blekkhjerte som blir til film. Jeg har ikke lest Funke, men var nysgjerrig på hennes Tyvenes herre. Noen som har lest henne?

Artikkelen trekker paralleller til andre fantasyklassikere som har blitt filmatisert, for eksempel Lord of the rings, Harry Potter, Twilight og Eragon. Til slutt nevnes to som er under utvikling til å bli film i disse dager: Jonathan Strouds Amuletten fra Samarkand og G.P. Taylors Mariah Mundi and the Midas Box. Noen som kjenner disse?

Artikkelen fortsetter å beskrive de store fantasy suksessbøkene som har blitt film. Funke sammenlignes med Rowling som har skrevet Harry Potter. Harry Potter filmene har jo hatt en enestående suksess. Artikkelforfatteren skriver videre at Stephenie Meyers Twilight er den som kommer nærmest Harry Potter fenomenet i størrelse.  I følge Stephen King så er det urimelig å sammenligne Meyer med Rowling, ”rett og slett fordi Rowling er en glimrende forfatter, mens Meyer ikke kan skrive for fem flate øre”.  Og så skrives: ”Uansett er ikke Meyers bøker fantasy i klassisk forstand, og de har heller ikke den samme appellen til alle aldre.”

Stephen Kings utsagn er jo litt morsomt. Jeg er veldig fascinert av Meyers univers, men er nok enig at hun ikke skriver spesielt godt. Men jeg stusser litt ved fortsettelsen (som jeg ikke er helt sikker på om er artikkelforfatterens eller Stephen Kings). Hva betyr det at en bok tilhører genren fantasy i klassisk forstand? Og hvorfor faller Twilight utenfor den definisjonen?

Og når det gjelder alder så er jeg ikke så sikker på det. Jeg tror ikke nødvendigvis Meyer har et smalere aldersspenn på sine lesere enn Rowling har. Men hvis du bytter ut ”alle aldre” med ”begge kjønn”, så er det kanskje mer dekkende. Jeg tror Twilight appellerer mer til jenter/kvinner enn gutter/menn. Det samme kan vel ikke sies om Rowling.

Jeg er uansett glad i god fantasy. Fantasy blir ofte ignorert av talsmenn for ”god litteratur”. Som privatperson/leser er jeg ikke så opptatt av den type definisjoner (selv om jeg synes at det kan være en interessant diskusjon). Jeg er mest opptatt av at litteratur skal gi meg et utbytte av å lese;  en god opplevelse. Uavhengig av genre. Og så er det jo fint at vi lesere liker forskjellig type litteratur. Da bidrar vi til et mangfold av forfattere og bøker. Så enkel er min verden.

Apropos, denne kom i posten i går – jeg gleder meg – hun er en av mine favoritter (nevnt tidligere her).

Read Full Post »

plakatNam nam.
Nam.

Nam nam nam.
Mmmmm……………………

Twilight bekymrer meg. Jeg bør være kritisk og distansert, og komme med kjølige betraktninger om bøkene og filmens dramaturgi og hvilke verdier som vektlegges gjennom vampyrenes isolerte og materialistiske livsvalg.

Men med filmen, som med bøkene:

Snapp – inn i filmen.
Blunke en gang.
Ferdig.

Kan jeg se den en gang til med det samme?

Sånn er det med den saken.
Men la oss se.
Som med mye annen filmatisering av litteratur, så er det mye som skal med på to timer. Det blir litt å hoppe fra høydepunkt til høydepunkt, og det blir lite dveling.
Jeg synes likevel de har lykkes i å overføre Meyers univers til lerretet. Det er troverdig, vampyrene er bra nok (heldigvis) og stemningen er ivaretatt. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg når det gjelder vampyrene. På en måte er de veldig bra, jeg liker at de ser så menneskelige ut, bare bleke og vakre. Men samtidig er det noe jeg ikke liker, men jeg klarer ikke å sette ord på det. De ser kanskje ikke så tidløse ut som jeg hadde forestilt meg.

bella7Den store positive overraskelsen er Kristin Stewart som spiller Bella. Hun er innadvendt, klumsete og nydelig. Hun er nesten bedre enn i boka – jeg forstår på en måte at hun kan være gjenstand for en vampyrs kjærlighet. Hun er befriende lite «american babe», og innfrir gjennom en god rolletolkning. Rollen som Bella er nemlig ikke spesielt lett. Det er mye følelser som skal formidles gjennom close ups. Stewart leverer svært godt (og hun er bare 18 år!).

Robert Pattinson som spiller Edward klarer veldig fint å være en beskyttende, lidenskaplig vampyr – han er jo rålekker, og det er det han skal være. Jeg synes det skorter litt på skuespillerprestasjonene av og til, særlig når han skal ut av «mystisk vampyr look» til å være mer utaggerende, for eksempel i kampscener og når han blir sint. Men han gjør en god jobb.

Faren til Bella er kjekk.
Jeg liker at filmen har klart å vise det tause, litt merkelige og veldig fine forholdet mellom Bella og faren.

Skuffelsen var Jacob (Taylor Lautner). Ikke fordi han gjør en dårlig jobb, men mer fordi det er jo ikke sånn Jacob er! Jeg får litt Duane Loken (husker dere han?) vibber, og det passer ikke for min Jacob. Denne Jacob har litt for langt sort indianderhår og litt for hvite, store Colgate tenner. Skuffa! Men det gjør det kanskje lettere å se neste film, new moon, da får jeg kanskje ikke like vondt av Jacob?

twilight_james_crew_posterDen beste skuespillerprestasjonen, ved siden av Bella, er det definitivt fienden som står for – nemlig vampyren James (Cam Gigandet). Han er helt uovertroffent ekkel uten visuelle vampyreffekter i det hele tatt. Måten han sporer Bella, lukten i nesa hans, iveren etter blod, lekenheten og brutaliteten – det får han til.

Så det var det jeg hadde å si om filmen i første omgang.

Når kan jeg se den en gang til?

Read Full Post »

newmooncoverTime passes. Even when it seems impossible. Even when each tick of the second hand aches like the pulse of blood behind a bruise. It passes unevenly, in stange lurches and dragging lulls, but pass it does. Even for me.
(s. 93)

Dette lille avsnittet sier noe om hva hovedtema i boka til Stephenie Meyer er: smerte.

Etter å ha lest den første boka i serien, Twilight, som jeg likte godt og som jeg så på som en lettlest ungdomsroman, slår New moon meg i magen med slegge. Det er et helt nytt alvor som ligger mellom linjene i new moon. Den er vond å lese fordi det er en emosjonell berg og dalbane gjennom hver side jeg blar meg gjennom. Og jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som slukte meg så fullstendig. Pageturner er et teit ord, men sånn var det. Alt jeg skulle ha gjort i vinterferien ble aldri gjort fordi jeg slukte 600 sider på to døgn. Herrelighet.

At Stephenie Meyer lar seg inspirere sterkt av Romeo og Julie er hun åpen på hele veien i boka. Hun tar tema som kjærlighet, offervilje, hevn og vennskap og bretter ut en historie hvor hun på ingen måte trår varsomt i forhold til disse tingene. Det er fysisk vondt å lese noen passasjer. Flere ganger tenker jeg forfatteren er spekulativ i måten hun tyner det emosjonelle potensialet i historien til bristepunktet. Nå er jeg alltid sulten på kjærlighetshistorier og har nok en noe over middels innlevelsesevne. Det må sies.

Resten av dette innlegget røper innhold i boka, så hvis du skal lese boka – ikke les resten her:

En ting er det som skjer mellom Edward og Bella. Hun jeg lånte boka av advarte meg og sa at jeg kom til å ville kaste boka i veggen etter et par kapitler. Det stemte. Jeg synes Meyer klarer, selv om hun smører på og smører på, å formidle den smerten som dette påfører Bella. Jeg synes hun klarer å løfte bruddet mellom de to, og dermed også kjærligheten, til et nivå langt over «å nei han slo opp med meg». Det blir stor, episk kjærlighet og det er faktisk ganske flott å få til i en high school setting. Høres vilt ut.

Men det som virkelig er vondt, vondt, vondt å lese er historien til Jakob. Det er den historien som gjør at jeg sliter med å motivere meg til å lese neste bok. Meyer har gjort dette til et klart trekantdrama, med tydelige henvisninger til Romeo, Julie og Paris.
Jakob utvikler seg gjennom boka til å bli noe mer enn tredje hjul på vogna, han er en helt selvstendig karakter som står like sterkt som Bella og Edward. Bella har gjort sitt valg, men i og med at Edward var borte hele boka omtrent, så var det som utviklet seg mellom Jakob og Bella så fint – og så står Jakob igjen til slutt som et nedtråkket gresstrå.

Og jeg er litt sur på Edward. Jeg er det.

Boka er utrolig bra i 450 sider, men så synes jeg ikke at Meyer klarer å føre historien i havn gjennom de siste 150 sidene. Møtet mellom Bella og Edward på plassen i Italia ble et kjempe magaplask, og der følte jeg meg fullstendig snytt for en scene som vi hele tiden venter på.
Men det får være greit – resten er knallbra.

Og så får vi se om jeg skal lese bok tre. Det er to spennende ting som knytter seg til det; Bellas ønske om å bli udødelig og Jakob sin historie. Men vet ikke om jeg orker hvis det er like mye hjertesorg i neste.

Hm………………

Read Full Post »

Older Posts »