Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘The Farseer Trilogy’

Karakterutvikling. Ingenting er viktigere i god fantasy. Nå har jeg lest over 2000 sider om Fitz Chivalry, og hvis han skulle vært den samme på begynnelsen av bøkene som når siste side er bladd om, så ville det hele vært platt og kjedelig. Det som skiller god fantasy fra dårlig er karakterene. Det er skrevet nok fantasy med endimensjonale, arketypiske karakterer; kvinner som gråter, kvinner som frister, kvinner som blir hjemme, menn som reiser, menn som sloss, menn som redder verden. Jeg er litt lei av det.

Robin Hobb snakker om at man må ta vekk paraplyen som man har slått opp over hovedkarakteren sin, som beskytter han/henne, og så må man la karakteren få gjennomgå – slik at det skjer utvikling. Se hva hun sier:

Man kan ikke la hovedpersonen få en kule i skulderen, for så å komme tilbake en uke seinere – like fin som før. Alvorlig dame forresten.

Vel, uansett. Fitz Chivalry er kongens bastard, bare en guttunge når serien begynner med Assassin’s Apprentice. Deretter vokser han med prøvelsene i Royal Assassin  hvor han blir kongens lojale våpen, hans leiemorder. Han ser splittelsen mellom brødrene sine, lukten av makt er sterk. I denne siste boka i Farseer trilogien må han sette ut på en reise helt alene mot The Mountain Kingdom for å finne halvbroren Verity, landets riktige konge som har blitt borte i fjellene. Verity reiste for å finne de legendariske Elderlings – et folk man vet lite om, men som har reddet kongeriket tidligere. Fitz reiser til fjellene og har med seg ulven Nighteyes som etterhvert uvikler seg til å bli en del av ham selv. De kommuniserer med via witmagic, en form for magi som er ulovlig å bruke, den kalles beastmagic.

Nighteyes tegnet av John Howe

Denne boka er den beste i trilogien. Robin Hobb er mesterlig når det gjelder nettopp karakterer. Hun er nådeløs, noen scener er helt grusomme (en ung gutt som gråter seg inn i døden etter å ha blitt forgiftet av vår kjære hovedperson), andre fantastisk morsomme (Fitz introduserer Nighteyes som en snill, gammel hund og ber han logre – dialogene mellom menneske og ulv er fantastisk underholdende noen steder). Noen av Robin Hobbs karakterer er uvanlige, f.eks. den tvekjønnede narren (The Fool) som elsker Fitz og overbeviser ham at kjærlighet og kjønn er relative størrelser. Regal er en skikkelig ondskapsfull jævel som er en verdig motstander hele veien. Magikonseptet til Robin Hobb er fantastisk, hun beskriver det utrolig godt. Bildene svømmer over netthinnen min mens jeg leser – jeg vandrer sammen med personene i boka.

Ulempen med Robin Hobb har hele tiden vært at hun oppleves som vel omstendelig noen steder. Siste boka lider ikke under dette, men hun velger en utrolig merkelig slutt på trilogien. Den er helt annerledes enn man forventer – her er ingen klimaks, mer et antiklimaks, og jeg er veldig veldig usikker på om jeg synes det blir kjedelig og at jeg er skuffa, eller om jeg synes det er kult at hun skriver seg ut av fortellingen med en helt uventet og utypisk avslutning. Etter at Fitz har fått juling hele veien gjennom tre bøker (og da snakker jeg ikke bare om fysisk juling) så forventer man en form for oppreisning til slutt – men det uteblir. Og det er jo litt kult da – samtidig som man blir skuffa. Stakkars stakkars Fitz. Det finnes mange karakterer som kommer bedre ut av det enn han.

Read Full Post »

Fantasyforfattere utvikler ofte en sykdom. Den heter jeg-må-skrive-verdens-lengste-bok-syndromet. Under fem hundre sider er for pyser. Helst over 1000, og gjerne mer enn en trilogi. Serien kan være uendelig og bøkene bli tjukkere og tjukkere. Bare se på Harry Potter. Den første boka var på 222 sider, neste på 366 sider. Bok nummer tre var på 466 sider, neste på 636 og så toppet det seg med Order of the Phoenix med 766 sider.

Måtehold og edrulighet er ikke fantasyforfatteres fremste egenskap. Jeg tror behovet for å forklare verden blir stor. Det er jo et helt univers som skal tegnes. Vi må få den rette stemningen og de rette bildene. Jeg mener at man likevel ikke trenger å bruke en halv side til å beskrive et rom eller en klesdrakt. To setninger kan være nok og er det gode setninger så sitter bildet som støpt i leserens hode. For i fantasylitteratur så skal man inn i bildene, det skal skapes og hele boka blir som en kino i hodet. Ikke like viktig i all litteratur, men fantasygenren trenger bildene. Det er jo en forlengelse av de gamle eventyrene, og å høre noen fortelle eventyr har jeg hørt bli kalt «fattigmannskino». Du trenger ikke å betale for å se hele filmen, den er i hodet ditt. For lange og omstendelige beskrivelser kan virke mot sin hensikt. Detaljrikdommen dreper bildet.

Robin Hobb er en god forfatter

Vel, nok om det. Jeg leste første bok i The Farseer Trilogy i fjor og synes den var sånn passe. Royal Assassin er bok nummer to og tipper 750 sider. Liten skrift og ingen avsnitt. Noen ganger trenger man så mange sider for å bygge opp dramaturgien i historien, for å gi store løft når det virkelig gjelder. Robin Hobb kunne med fordel kutte to hundre sider med beskrivelser og unødvendige detaljer. Men når det er sagt, så likte jeg denne boka mye bedre enn den første. Nå har jeg blitt kjent med bastarden Fitz som er kongens leiemorder og jeg kjenner universet. Robin Hobb har mange utrolig kule grep (magikonseptet spesielt som skiller mellom den høyverdige Skillegenskapen og den ulovlige Witegenskapen), og det er noen uforglemmelige scener i boka (blant annet slutten). Hobb skal også ha skryt for gode karaktererskildringer. Det er en av de tingene som for meg tipper så utrolig mange fantasybøker feil vei (den sterke helten, og den sårbare kvinnen….hjælp, hvor er spybøtta). Robin Hobb skriver ganske komplisert fantasy. Plottet er ikke spesielt avansert, men hun er omstendelig. Jeg hadde slitt med skrivemåten hennes da jeg var yngre.

Jeg har allerede kjøpt tredje bok i serien. Jeg har begynt å frykte at dette kanskje ikke er en av de seriene som ender godt. Hm…fæle saker. Neste bok er siste bok og den er på….la meg se…750 sider!

Read Full Post »

assassins-apprenticeEtter å ha lest en del norsk litteratur var jeg sulten på god fantasy som kunne ta meg med til et annet sted, en annen tid, en annen virkelighet. Valget falt på en bok jeg har hatt stående i bokhylla i årevis, men som jeg aldri har begynt på. Boka heter Assassin’s apprentice og er første bind i trilogien The Farseer Trilogy. Den er skrevet av Robin Hobb, en amerikansk forfatter som også skriver under navnet Megan Lindholm. Hvorfor to forfatternavn? Tja…ikke vet jeg….

Uansett; Assassin’s apprentice har en snerten tittel spør du meg. Jeg blir leselysten bare av å tenke på hva bokas tittel skjuler. Boka er på nærmere 500 sider, så det er mange muligheter og hemmeligheter som kan holdes på plass mellom to permer.

Boy er hovedpersonen. En fattig gutt, en ingen, som blir gitt til en stallmester hos kongen. Der vokser han opp blant hunder og hester, men det tar ikke lang tid før vi får vite at han er bastardsønnen til prinsen som står i første rekke til tronen. Dette skaper mye uro i hoffet og mange vil bli kvitt gutten. Han blir i sin tur valgt til å bli læregutt til Chade, en mann som ingen vet finnes, men som er kongens leiemorder. Landet blir samtidig angrepet av Red ship raiders, som plyndrer landsbyer og forvandler folk gjennom forging, en slags zombiefisering som tømmer folk for følelser. Det er et ganske kult konsept det med the forging, selv om det ser kjempe teit ut når man leser om det slik jeg skriver om det her.

Likte jeg boka?

Tja, hmf, hm….. Jeg likte konseptet, jeg likte plottet, jeg likte universet som Robin Hobb skaper. Jeg liker utrolig godt den plassen hunder har fått i historien – hovedpersonen har nemlig evner som gjør det mulig for ham å kommunisere med dyr, særlig hunder. Det er mange fine scener rundt dette.

Det var en relativt tung bok å komme gjennom. Det ligger et godt driv og et fint univers i bunnen, men tidvis er Robin Hobb litt kjedelig. Jeg synes kanskje den største svakheten hennes ligger i karakterskildringene. Jeg får aldri helt tak i personene. Jeg klarer liksom ikke helt å se de for meg. Det mangler noe i forhold til etableringen av de forskjellige personene – de kommer ikke til meg når de introduseres og da blir de hele veien litt diffuse. Og det gjør seg ikke i fantasy. Synes jeg.

Men jeg har tenkt til å bestille bok to; Royal Assassin. Tror jeg.

Jeg tror ikke forfatteren er oversatt til norsk. Hun har en litt rar hjemmeside her.

Read Full Post »