Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Tom Egeland’

Bjørn Beltø! God innsats! Det må jeg si. Albinoen med nese for støv og gamle hemmeligheter som jeg har nå har fulgt gjenom tre bøker. Sirikelens Ende var en leserfest, i Paktens Voktere tryna jeg, men nå har jeg lest siste boka og er godt fornøyd. Tom Egeland er knallgod på plottutvikling og veving av fakta og fortelling. Jeg synes han lykkes godt i å balansere, han må ha gjort et helt vanvittig researchjobb i forkant.

Denne gangen er det også historsiske forviklinger. Vi dras inn i gamle religiøse hemmeligheter. Det handler om et gåtefullt manuskript fra oldtiden, og djevler, demoner, dommedagsteorier og skjulte koder i bibelen. Jeg gidder ikke referere mer fra handlingen, men liker du gåtefulle, mystiske plott inkludert både historie og religion, så er  denne trilogien garantert noe for deg.

Jeg har lyst til å stoppe litt til ved Egelands valg av hovedperson. Bjørn Beltø, antihelten. Han er fantastisk! Han er ikke en slitt, alkoholisert etterforsker som har blitt den nye arketypen  innen krim. Han er en nerd, og særlig i omgang med kvinner er han banal og til tider veldig klam – han er definitivt ingen mørk, mystisk mann.  Bjørn er forelsket i stumme Monique:

”Monique!” utbrøt jeg med dårlig skjult hengivenhet.
”BJØRN!!!” skrev hun med lekne blokkbokstaver i notatblokken.
Gleden over å se henne igjen var så overveldende at jeg hadde lyst til å kryste henne inntil meg og dekke ansiktet henns med våte valpekyss. Men jeg nøyde meg med å gi henne en klem. Jeg la ansiktet i medfølende folder og spurte hvordan det gikk med Dirk. (s. 321)

Våte valpekyss! Well well, you sexy thing.

Read Full Post »

Bok i P2 har noen dager fokusert på bokbloggere. I går kunne du høre intervju med Janke, Bokelskerinnen og meg selv. Det kan du høre her. I dag var Bokdama, Tom Egeland, Ida Jackson (aka Virrvarr) og Knut Hoem (velkommen i bloggverden, men finner ikke den nye bloggen din) til stede i studio og diskuterte blogging og litteraturkritikk. Når jeg sitter og hører på disse radioprogrammene så er det noe som slår meg i forhold til det å være en blogger. For det første hvordan det som var et veldig privat initativ fra min side, nå har blitt trukket inn i det offentlige, noe som er større. Selvsagt har jeg hele tiden visst at det ikke er snakk om ‘privat’ når man legger ting ut på nettet, men likefullt så har jeg hele tiden ansett bloggen min som en privat, til dels anonym liten verden. Med utgangspunkt i egen meddelsestrang når det gjelder litterære opplevelser har jeg skrevet korte, lange, gode, dårlige, hakkete, varme og   innlegg om opplevelser jeg har hatt når jeg har lest en bok. Som Bokdama påpekte i dag, så var det faktisk, og på ordentlig, en merkelig opplevelse å forstå at det faktisk er folk der ute som leser det jeg skriver. Merkelig, og veldig morsomt. Men dette skiller oss klart fra den tradisjonelle litteraturkritikken; den oppstår ikke i den private og personlige sfære.

For det andre: Etter å ha hørt dagens program i Bok i P2 vokser det også fram et slags bilde av bokbloggverden, som virker tydeligere og mer billedlig enn det har vært tidligere. Jeg har jo mine bloggere jeg følger og kommuniserer med (etterhvert på andre arenaer også; både digitalt men også ute i verden),  jeg leser Tom Egeland, jeg vet hvem Ida Jackson er, og jeg leser litteraturanmeldelser i aviser og på nett. I dag forsto jeg liksom at vi alle henger sammen. Det er et slags nett av litteraturmennesker som på en eller annen måte lenker sammen…i den digitale verden. Rart. Fint.

Og for det tredje var det utrolig godt å høre på Ida Jackson. Hun kan vel kalles en slags profesjonell blogger, både i forhold til kvalitet i tekstproduksjon, men også i det at hun har et refleksjonsnivå og et slags metanivå på blogging som fenomen. Jeg følte hun talte for «oss bloggere», og jeg kjente en slags vifølelse som var fin. Jeg følte at hun, når hun pratet, også representerte meg. Dette med bokblogging er jo en relativt fersk greie, men også blogging generelt. Det er en vitamininnsprøytning å føle at man er flere og at noen kanskje til å med kan sette ord på det vi driver med på en ordenlig måte.

Jeg håper ikke jeg får prestasjonsangst etter at Knirk har blitt flashet i offentlighetens lys i brøkdelen av et sekund. Jeg håper jeg fremdeles kan være en av mange stemmer som uttaler seg om litteratur. Det er vel på en måte viktig at bokbloggene ikke profesjonaliseres når det gjelder form og innhold. Som programmet påpekte i dag, så er det nettopp det flerstemmige som gjør bokblogging unikt. Så får det være opp til leseren å bestemme kvalitet.  Men kvalitet kan også komme fra den private bloggeren. Jeg synes ofte at blogger som er institusjonaliserte (forlag, bokklubber osv) framstår som kjedeligere og mer blodfattige enn private blogger. Det er nettopp den personlige stemmen som gjør blogging til noe annet enn annen vanlig litteraturkritikk.

Dette var noen refleksjoner fra meg, som vanlig (og i tråd med jeg-sporet som ble nevnt i programmet i dag) sprunget ut fra min opplevelse av, i dette tilfellet, å høre på et radioprogram.

Read Full Post »

Jeg har akkurat lest Sirkelens ende som jeg synes var veldig bra. Jeg var spent på fortsettelsen om Bjørn Beltøs liv som fortelles i Paktens voktere. Dessverre ble opplevelsen langt fra like god. Egeland har konstruert et kjempeplott og jeg synes (til forskjell fra Sirkelens Ende) at det blir store opphopninger av historiske fakta som gjør at fortellingen forsvinner i en slags historieundervisning som er både rotete og kaotisk. Det virker som om forfatteren selv blir så opphengt i plottet og bakgrunnsstoffet at både handling og personer blir nesten uviktige. Egeland introduserer for eksempel en ”fallen forsker”, en mann han beskriver som en eksentrisk og alkoholisert engelskmann fra overklassen, en mann som en gang var en framgangsrik forsker, men som nå har tapt all sin anseelse. For en karakter i en bok han kunne vært! Men han blir ingenting. Egeland følger overhodet ikke opp karakteristikken av mannen, han blir kun en brikke som skal fôre oss med informasjon om bibelske tekster, egyptiske faraoer og norrøne seilaser. Det er ekstremt mye informasjon og fakta trykket inn mellom permene og jeg synes romanen og fortellingen forsvinner. Boka ble kjedeligere og kjedeligere jo mer intrikat og detaljerte forklaringene ble. Selv for meg som liker historiske romaner – jeg synes plottet og slutten blir søkt, og det hele virker alt for komplekst for å lage en god historie.

Boka fikk gode anmeldelser i Aftenposten, Dagbladet og delvis i VG.

Read Full Post »

Da jeg holdt et innlegg om Kong Rakne for Riksantikvaren i fjor sa jeg noe sånt som dette vedr. ‘sannhet’ (fra omtrent midt i innlegget, altså løsrevet fra sammenheng): 

«Arkeologene finner avleiringer av sannhet i en pilspiss og et potteskår, og så begynner detektivarbeidet – finne helhet og mening i det de gjør. For Sannheten lever kun i nuet. I øyeblikket. I det Rakne kjenner ringbrynja bli revet i to, og han kjenner sverdet bore seg inn i kroppen hans… da har vi sannheten. Akkurat da. I det en bonde hiver enda en tømmerstokk på Raknes grav, og kjenner det svir i musklene og gnager i en gammel kneskade,  akkurat da har vi sannhet. Men i øyeblikket etterpå? Da kommer fortellingen. Vi begynner å fortelle. «

Om dette handler Sirkelens ende (2001) av Tom Egeland. Kjernen i historien er enormt fascinerende. At fortellinger forandrer seg etter hvert som de blir fortalt og overlevert muntlig. At enhver forteller pynter  og omgjør fortellingen slik at den passer samtiden, sin egen stemme/penn, narrative mønstre, lytteren/leseren. Det er jo en selvfølgelighet egentlig. Hvordan fortellinger er som levende organismer som vandrer fra munn til øre for så å gjenfortelles – alltid litt annerledes enn sist. Jeg ser det når jeg jobber med ungdom som gjenforteller historier og  jeg ser det når vi sitter rundt middagsbordet og noen skal gjenfortelle dagens hendelser.

pang pang, jeg skriver bra

Tom Egeland kobler dette fenomenet til fortellingene i Bibelen. Historien hans tar utgangspunkt i at Bibelen ikke er sannhet, men fortellinger som har forandret seg etter hvert som de har blitt fortalt. Det går jo faktisk veldig mange år fra Jesu død til historien om han blir skrevet ned første gang. I mellomtiden formidles de muntlig. De må ses i kontekst av tiden Jesus levde i, og pennen som førte historien ned. Men hva var det virkelig som skjedde? Hvem var den historiske Jesus? Det er mange som har stilt seg disse spørsmålene, og å lese Egelands fiktive gjenfortelling gjør at jeg kroer tærne i glede. Han klarer det få andre klarer. Nemlig å skrive en  historie rundt et mysterie, og historien slutter aldri å være troverdig. Alt henger sammen. Han fanger alle de løse trådene, han bretter ut historien på en måte som gjør at når slutten kommer så er jeg fornøyd. Ikke sånn som vanlig: «Joda, men det var jo litt søkt da.» Eller: «Hvorfor kunne han ikke hovedpersonen bare ha sagt sannheten med en gang?»  Eller andre lignende setninger. Nei, i denne boka henger alt på greip. Det er så utrolig befriende for meg som leser og det gjør at jeg blir mektig imponert over jobben Egeland har gjort.  

Jeg har aldri lest Tom Egeland før. Jeg har knapt visst at han eksisterer. Noen bøker bare faller ned i hendene mine. Bøker jeg aldri har planlagt å lese. Sirkelens ende var sånn. Jeg fant den i en hylle, var litt uinspirert på lesefronten, satte meg på en stol, begynte å lese. Historiske romaner kan være fascinerende lesing hvis det gjøres godt. Jeg tror det er en vanskelig genre – både researcharbeidet, men også det å få ting til å henge sammen – være troverdig, håndtere fakta uten at det blir kjedelig, nøste alle trådene sammen i en plausibel forklaring uten å miste fotfeste, vandre i historiske landskap som vi alle har kjennskap til og tror vi vet noe om – alt dette klarer Tom Egeland. Jeg er faktisk råimponert! For noen blir det kanskje litt vel nerdete i forhold til plottet og det historiske bakteppet. Man må ha interesse for historiske hendelser og religionsfilosofi. Jeg synes Egeland er edrulig og faller ikke i fella som en viss amerikansk fyr som har skrevet en lignende historie: Egelands fortelling blir aldri en actionthriller hvor spenningen er det viktigste. Det viktigste er hvordan hjernecellene mine fryder seg over den historiske utgravningen han gjør – viser oss en mulig parallellhistorie som får hårene i nakken til å reise seg. Tenk om!

Boka er knall og anbefales varmt!

Read Full Post »