Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Twilight’

Edward Psychostalker Cullen

Da jeg leste første Twilight bok ble jeg fascinert. Andre bok var okei, tredje og fjerde bok var mest irriterende.

Første Twilight film var morsom å se. Andre ga meg litt kløe og den tredje som jeg har nå har sett? Eclipse? Det er dårlige greier. Jeg har fått nok av Stephenie Meyer sitt univers. Av hennes kvalmende moralsyn, Edwards overbeskyttende klamme hånd, varme varulver med sixpack mager, lange blikk, lenger blikk, laaaaaange blikk, individualistiske egovampyrer, overmennskelige idealer, trekantdrama ut av proporsjoner.

Jeg skrev om Tolkiens «secondary world» for noen dager siden da jeg skrev om den siste Harry Potter filmen. Om hvordan man må skape en illusjon som holder fortellingen oppe. At hvis illusjonen brister, så er man plutselig ikke lenger en del av historien, men en observatør som sitter utenfor. Vel, etter bok 2 og film 2 i Twilight så skvises jeg ut av universet og blir sittende utenfor å observere. Og jeg synes det blir teit. End of story.

Read Full Post »

A pack of warewolves - trenger ikke være fjortis for å se noen av New Moons dypere kvaliteter.

I forrige uke holdt vi fortellerkurs på en ungdomsskole. Vi snakket om mote med elevene og jeg viste fram de NYE fine støvlene mine, hvorpå en tenåring himlet med øynene, smilte og sa: » Det der er såååå i går assa». Elevene var født i 1996, altså har de knapt begynt å puste. Samme dag hadde vi en morsom runde hvor vi spurte «Hvem vil du helst sitte fast i heisen med?» Mange morsomme forslag, men halvparten av jentene sukket og sa Taylor Lautner. Han spiller Jacob i Twilightfilmene. 

Poenget med denne lille introen er så si at jeg er så IKKE i målgruppen for å se New moon, altså film nummer to i Twilight serien. Den er mynta på ungdom som er født da jeg begynte å føle meg gammel. Hele filmen og alle hovedpersonene dunster ungdom og evig liv. Kirsten Stewart er 23 år og de andre er vampyrer. Dette handler om ungdom, ungdom og atter ungdom. Det er ikke rart at hver gang Bellas far entrer scenen, litt halvsliten sheriff på rundt 40, så sukker jeg henført og tenker at Jada, det er mannen sin det! Det er han og jeg liksom. 

Grunnen til at jeg sluker denne Twilightfilmen (selv om det er mye dårlig ved den – oh yes) er at jeg har noen skikkelig Emogener blandet med at jeg er en sucker for love.  Det er Romeo og Julie med vampyrer. Dog pakket halvdårlig inn. Men følelsene er der. En av mine favoritt anmeldere på film, Espen Svenningsen Rambøl fra Dagsavisen, sier så kjekt i anmeldelsen av New Moon at «filmen plugger seg rett inn i de romantiske fantasiene til mange ungpiker, og banale som de kanskje kan fortone seg for voksne kynikere, skal man slett ikke kimse av historier som vekker så sterke følelser. Surmagede filmkritikere bør absolutt ikke komme i veien for en sånn lidenskap». Det er fint. Jeg liker når anmeldere vurderer en film utfra det publikumet det er myntet på. Som jo ikke er meg. Men likevel…  Vil også minne om Maria Mosengs friske anmeldelse av New Moon i Natt og Dag. Den likte jeg!

Boka New Moon var en eneste lang depresjonstrip. Filmen legger seg tett inntil romanen og gjenskaper kjærlighetsdramaet når Edward bestemmer seg for å reise fra Bella for å beskytte henne. Funker det? Tja…. Noen ganger er det neste parodisk. Andre ganger er det litt fint. Filmen har blitt kritisert for å ha mistet mye av stemningen sin når Catherine Hardwicke ikke lenger er regissør, men Chris Weitz. Jeg er litt enig; det er ikke samme magi i denne filmen som den forrige. 

Filmen har en klar styrke. Det er ikke historien, det er ikke karakterer og skuespillere og det er ikke spesialeffektene (med unntak av slossscenen i slutten av filmen hos Volturiene – den er snacksy). Nei, jeg liker soundtracket til filmen (f.eks. Death Cab for Cutie)  og hvordan musikken er brukt for å løfte noen visuelle scener. Det er rett og slett kult. Musikken er brukt til noe mer enn bakgrunnsmusikk, det er nesten som om musikken kjemper om å fortelle historien bedre en Stephenie Meyer, og det klarer den. Det er det fineste i filmen. 

Skuespillerprestasjonene er det litt så som så med. Jeg liker Kirsten Stewart som har fått mye juling i anmeldelsene. Jeg liker det sure trynet hennes. Men jeg synes likevel ikke følelsene kommer godt nok fram, selv om de prøver veldig. Det tipper noen steder. Feil vei. 

Jeg er klar for neste film, jeg. Den kommer til sommeren. Planen er å se den på kino, og ikke på dvd et halvt år for seint sånn som med New moon.

Read Full Post »

‘New moon’ anmeldt…

…ikke av meg, men av Maria Moseng i Natt og dag:

I denne trykk-kokeren av pubertetsbegjær og dydighet er det forfriskende nok jenteseksualiteten som prioriteres og gutta som er objektene. Emo-androgyne førsteelsker Edward utfordres av Bellas breiskuldra barndomsvenn Jacob, som mer enn villig byr på et decent vaskebrett – her er sukkertøy til alle, og ingen skuffelser i vente for fansen, som garantert heller ikke vil bry seg om at det ofte går litt kjapt i svingene hva plott og karaktermotivasjon angår.

Frisk anmeldelse.

Ellers har vel filmen fått svært lunken mottagelse. Det er vel kanskje ikke en overraskelse, hypa jenteromanser er ikke kritikerne nådige mot.  Vi får se. Det blir vel en stund før jeg får se filmen.

Read Full Post »

Når vi først er inne på Twilight – her er traileren til neste film, New Moon, som kommer i november:

Read Full Post »

previewJeg har rett og slett glemt å blogge om Breaking Dawn, den siste boka i Stephenie Meyers vampyrserie. Det er ganske lenge siden jeg leste den ut, så dette innlegget blir ikke så detaljert som innleggene om de tre andre bøkene. Men jeg husker da litt!

Her er en SPOILER advarsel – ikke les hvis du har tenkt å lese den siste boka.

For det første skjer det flere uventede og ganske kule ting i denne boka. Jeg liker det godt. Først blir Bella gravid, og det er en passe slitsom, rask og grotesk graviditet. Det er noen geniale detaljer her, blant annet Bella som drikker blod med sugerør. Meyer koser seg i slurpende lyder og det hele er deilig ekkelt.

Så har du selve fødselen og Bellas forandring til vampyr. Det er utrolig bra greier – det er morsomt at Bella faktisk blir vampyr. Dattera til Edward og Bella er en søt liten jente med evner litt utover det vanlige. Problemet med Jacob blir løst her med ideen om imprint som Meyer introduserte i forrige bind. Litt lettvint løsning spør du meg, men greit nok.

Ellers slår Meyer til med mer humor enn hun pleier, særlig Emmett strør om seg med blondinevitser, og det er ganske morsomt.

To ting jeg ikke likte med boka:

For det første er den for lang! Det er mange passasjer som bare er å tyne tida. De venter og venter på fødselen, og de venter og venter på Volturiene som skal komme på slutten. Det blir for mye dødtid for meg (ha ha – dødtid med vampyrer….).

For det andre: Meyer har brukt TRE FEITE BIND på å skrive om hvorfor Edward og alle andre ikke vil at Bella skal bli vampyr. Det er fordi man mister mye av menneskeligheten sin, man blir newborns, ville, farlige, blodtørstige osv. Hele serien bygger jo på dette dilemmaet ved at Bella ønsker å bli vandød – undead, for det er jo det vampyrer er.

Og så ender altså the big finale med at hun blir vampyr.

Og da?

Nada! Nothing! Ingenting!

Bella gjennomlever ikke ETT problem ved transformasjonen. Hun blir ikke blodtørstig, vill og ukontrollerbar. Neida, hun er Bella AKKURAT som før, bare med superkrefter. Det er teit. Rett og slett teit. Sorry, men det synes jeg var skuffende. Og det fine Bella har hatt før ved å være keitet og klumsete forsvinner, og da blir hun bare SuperBella, litt sånn pappfigur PerfekteBella. Litt som jeg har blitt litt gal av med Edward hele tida. Det likte jeg ikke.

Men men, man kan ikke like alt. Det var slutten på fire store bind med vampyrgøy, og fint har det vært. Jeg takker Unge Dreierstad for lånet av alle fire bindene  – det har vært fornøyelig.

Read Full Post »

eclipseBok nummer tre i Twilight serien er nå lest, og dette synes jeg var den svakeste boka til Stephenie Meyer så langt. Det er akkurat som om boka skal være et slags forklaringsbind før bok nummer fire. Det er som om hun har litt for mange løse tråder, og så trenger hun da dette bindet til å samle trådene og bygge ut forklaringer som hun kan bruke i fjerde bind. Det virker litt lite gjennomtenkt. Og dessuten skjer det ikke så mye. Jeg begynner å bli litt lei plottet om at «de slemme vampyrene skal ta Bella».  Det har vi hørt før – både i første og andre bind.

Særlig første halvdel sliter jeg med. Jeg blir helt gal av alle som skal begrense Bellas frihet. Først er det faren som holder Bella i husarrest ut året. Hallo! Hun er over 18 år! Det er jo helt fjernt! Og så er det rigide, teite Edward som nekter henne å reise til La Push og Jacob fordi det er så farlig der. Hallo igjen! Hvem er farlig for Bella sa du? Edward er en kjedelig mark i begynnelsen av denne boka, overbeskyttende og lite sympatisk. Min sympati for Jacob vokser derimot i takt med antipatien mot Edward.

Men boka tar seg betraktelig opp i siste halvdel. Her viser Meyer styrke når det gjelder flere ting. Særlig interessant er det kompliserte forholdet mellom Edward og Jacob. Det synes jeg er interessant. De hater hverandre intenst, men likevel vokser det fram et slags merkelig vennskap som jeg synes er spennende å utforske. Jeg liker at Meyer holder et jerngrep rundt Bellas personlighet; hun er fremdeles klumsete og utrolig lite opptatt av klær og materielle goder. Det er også mange fine scener når Bella virkelig forsøker å forføre Edward hele veien – hun vil ha ham med kropp og sjel, mens han er både gammeldags og redd for å ødelegge. Det er litt motsatt enn vanlig; her er det jenta som vil ha sex, mens gutten holder igjen. Og det er mange fine legender fra Quileute folket – blant annet historien om the third wife.

Jeg synes Meyer sin karakterer av og til blir litt for pappfigurer uten dybde og forandring. Mot slutten kommer de mer til liv; særlig Bella, Jacob og faren Charlie (som hele veien har vært en av favorittene mine). Meyer er en forfatter som skriver veldig dialogbasert – det er fint og lettlest, men av og til mettes jeg av hennes enormt emosjonelle skrivestil. Og det er rart – men jeg synes altså at karaktererne er uten dybde, men likevel utrolig emosjonelle. Det går an – Meyer gjør det. Orker ikke forklare her.

Boka er som sagt for meg det svakeste ledd så langt, men langt fra dårlig, og jeg kaster meg med stor glød over fjerde bind på beskjedne 750 sider.

«I see that you can’t live without him now. It’s too late. But I would have been healthier for you. Not a drug; I would have been the air, the sun.»  Jacob Black, s. 599.

Read Full Post »

MV5BMTg5NTc2MDEwN15BMl5BanBnXkFtZTcwMTA5ODQ5MQ@@__V1__CR0,0,450,450_SS80_Aftenposten (4. mai) skriver om Cornelia Funke og hennes Blekkhjerte som blir til film. Jeg har ikke lest Funke, men var nysgjerrig på hennes Tyvenes herre. Noen som har lest henne?

Artikkelen trekker paralleller til andre fantasyklassikere som har blitt filmatisert, for eksempel Lord of the rings, Harry Potter, Twilight og Eragon. Til slutt nevnes to som er under utvikling til å bli film i disse dager: Jonathan Strouds Amuletten fra Samarkand og G.P. Taylors Mariah Mundi and the Midas Box. Noen som kjenner disse?

Artikkelen fortsetter å beskrive de store fantasy suksessbøkene som har blitt film. Funke sammenlignes med Rowling som har skrevet Harry Potter. Harry Potter filmene har jo hatt en enestående suksess. Artikkelforfatteren skriver videre at Stephenie Meyers Twilight er den som kommer nærmest Harry Potter fenomenet i størrelse.  I følge Stephen King så er det urimelig å sammenligne Meyer med Rowling, ”rett og slett fordi Rowling er en glimrende forfatter, mens Meyer ikke kan skrive for fem flate øre”.  Og så skrives: ”Uansett er ikke Meyers bøker fantasy i klassisk forstand, og de har heller ikke den samme appellen til alle aldre.”

Stephen Kings utsagn er jo litt morsomt. Jeg er veldig fascinert av Meyers univers, men er nok enig at hun ikke skriver spesielt godt. Men jeg stusser litt ved fortsettelsen (som jeg ikke er helt sikker på om er artikkelforfatterens eller Stephen Kings). Hva betyr det at en bok tilhører genren fantasy i klassisk forstand? Og hvorfor faller Twilight utenfor den definisjonen?

Og når det gjelder alder så er jeg ikke så sikker på det. Jeg tror ikke nødvendigvis Meyer har et smalere aldersspenn på sine lesere enn Rowling har. Men hvis du bytter ut ”alle aldre” med ”begge kjønn”, så er det kanskje mer dekkende. Jeg tror Twilight appellerer mer til jenter/kvinner enn gutter/menn. Det samme kan vel ikke sies om Rowling.

Jeg er uansett glad i god fantasy. Fantasy blir ofte ignorert av talsmenn for ”god litteratur”. Som privatperson/leser er jeg ikke så opptatt av den type definisjoner (selv om jeg synes at det kan være en interessant diskusjon). Jeg er mest opptatt av at litteratur skal gi meg et utbytte av å lese;  en god opplevelse. Uavhengig av genre. Og så er det jo fint at vi lesere liker forskjellig type litteratur. Da bidrar vi til et mangfold av forfattere og bøker. Så enkel er min verden.

Apropos, denne kom i posten i går – jeg gleder meg – hun er en av mine favoritter (nevnt tidligere her).

Read Full Post »

Older Posts »