Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Under en ny måne’

A pack of warewolves - trenger ikke være fjortis for å se noen av New Moons dypere kvaliteter.

I forrige uke holdt vi fortellerkurs på en ungdomsskole. Vi snakket om mote med elevene og jeg viste fram de NYE fine støvlene mine, hvorpå en tenåring himlet med øynene, smilte og sa: » Det der er såååå i går assa». Elevene var født i 1996, altså har de knapt begynt å puste. Samme dag hadde vi en morsom runde hvor vi spurte «Hvem vil du helst sitte fast i heisen med?» Mange morsomme forslag, men halvparten av jentene sukket og sa Taylor Lautner. Han spiller Jacob i Twilightfilmene. 

Poenget med denne lille introen er så si at jeg er så IKKE i målgruppen for å se New moon, altså film nummer to i Twilight serien. Den er mynta på ungdom som er født da jeg begynte å føle meg gammel. Hele filmen og alle hovedpersonene dunster ungdom og evig liv. Kirsten Stewart er 23 år og de andre er vampyrer. Dette handler om ungdom, ungdom og atter ungdom. Det er ikke rart at hver gang Bellas far entrer scenen, litt halvsliten sheriff på rundt 40, så sukker jeg henført og tenker at Jada, det er mannen sin det! Det er han og jeg liksom. 

Grunnen til at jeg sluker denne Twilightfilmen (selv om det er mye dårlig ved den – oh yes) er at jeg har noen skikkelig Emogener blandet med at jeg er en sucker for love.  Det er Romeo og Julie med vampyrer. Dog pakket halvdårlig inn. Men følelsene er der. En av mine favoritt anmeldere på film, Espen Svenningsen Rambøl fra Dagsavisen, sier så kjekt i anmeldelsen av New Moon at «filmen plugger seg rett inn i de romantiske fantasiene til mange ungpiker, og banale som de kanskje kan fortone seg for voksne kynikere, skal man slett ikke kimse av historier som vekker så sterke følelser. Surmagede filmkritikere bør absolutt ikke komme i veien for en sånn lidenskap». Det er fint. Jeg liker når anmeldere vurderer en film utfra det publikumet det er myntet på. Som jo ikke er meg. Men likevel…  Vil også minne om Maria Mosengs friske anmeldelse av New Moon i Natt og Dag. Den likte jeg!

Boka New Moon var en eneste lang depresjonstrip. Filmen legger seg tett inntil romanen og gjenskaper kjærlighetsdramaet når Edward bestemmer seg for å reise fra Bella for å beskytte henne. Funker det? Tja…. Noen ganger er det neste parodisk. Andre ganger er det litt fint. Filmen har blitt kritisert for å ha mistet mye av stemningen sin når Catherine Hardwicke ikke lenger er regissør, men Chris Weitz. Jeg er litt enig; det er ikke samme magi i denne filmen som den forrige. 

Filmen har en klar styrke. Det er ikke historien, det er ikke karakterer og skuespillere og det er ikke spesialeffektene (med unntak av slossscenen i slutten av filmen hos Volturiene – den er snacksy). Nei, jeg liker soundtracket til filmen (f.eks. Death Cab for Cutie)  og hvordan musikken er brukt for å løfte noen visuelle scener. Det er rett og slett kult. Musikken er brukt til noe mer enn bakgrunnsmusikk, det er nesten som om musikken kjemper om å fortelle historien bedre en Stephenie Meyer, og det klarer den. Det er det fineste i filmen. 

Skuespillerprestasjonene er det litt så som så med. Jeg liker Kirsten Stewart som har fått mye juling i anmeldelsene. Jeg liker det sure trynet hennes. Men jeg synes likevel ikke følelsene kommer godt nok fram, selv om de prøver veldig. Det tipper noen steder. Feil vei. 

Jeg er klar for neste film, jeg. Den kommer til sommeren. Planen er å se den på kino, og ikke på dvd et halvt år for seint sånn som med New moon.

Read Full Post »

Når vi først er inne på Twilight – her er traileren til neste film, New Moon, som kommer i november:

Read Full Post »

newmooncoverTime passes. Even when it seems impossible. Even when each tick of the second hand aches like the pulse of blood behind a bruise. It passes unevenly, in stange lurches and dragging lulls, but pass it does. Even for me.
(s. 93)

Dette lille avsnittet sier noe om hva hovedtema i boka til Stephenie Meyer er: smerte.

Etter å ha lest den første boka i serien, Twilight, som jeg likte godt og som jeg så på som en lettlest ungdomsroman, slår New moon meg i magen med slegge. Det er et helt nytt alvor som ligger mellom linjene i new moon. Den er vond å lese fordi det er en emosjonell berg og dalbane gjennom hver side jeg blar meg gjennom. Og jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som slukte meg så fullstendig. Pageturner er et teit ord, men sånn var det. Alt jeg skulle ha gjort i vinterferien ble aldri gjort fordi jeg slukte 600 sider på to døgn. Herrelighet.

At Stephenie Meyer lar seg inspirere sterkt av Romeo og Julie er hun åpen på hele veien i boka. Hun tar tema som kjærlighet, offervilje, hevn og vennskap og bretter ut en historie hvor hun på ingen måte trår varsomt i forhold til disse tingene. Det er fysisk vondt å lese noen passasjer. Flere ganger tenker jeg forfatteren er spekulativ i måten hun tyner det emosjonelle potensialet i historien til bristepunktet. Nå er jeg alltid sulten på kjærlighetshistorier og har nok en noe over middels innlevelsesevne. Det må sies.

Resten av dette innlegget røper innhold i boka, så hvis du skal lese boka – ikke les resten her:

En ting er det som skjer mellom Edward og Bella. Hun jeg lånte boka av advarte meg og sa at jeg kom til å ville kaste boka i veggen etter et par kapitler. Det stemte. Jeg synes Meyer klarer, selv om hun smører på og smører på, å formidle den smerten som dette påfører Bella. Jeg synes hun klarer å løfte bruddet mellom de to, og dermed også kjærligheten, til et nivå langt over «å nei han slo opp med meg». Det blir stor, episk kjærlighet og det er faktisk ganske flott å få til i en high school setting. Høres vilt ut.

Men det som virkelig er vondt, vondt, vondt å lese er historien til Jakob. Det er den historien som gjør at jeg sliter med å motivere meg til å lese neste bok. Meyer har gjort dette til et klart trekantdrama, med tydelige henvisninger til Romeo, Julie og Paris.
Jakob utvikler seg gjennom boka til å bli noe mer enn tredje hjul på vogna, han er en helt selvstendig karakter som står like sterkt som Bella og Edward. Bella har gjort sitt valg, men i og med at Edward var borte hele boka omtrent, så var det som utviklet seg mellom Jakob og Bella så fint – og så står Jakob igjen til slutt som et nedtråkket gresstrå.

Og jeg er litt sur på Edward. Jeg er det.

Boka er utrolig bra i 450 sider, men så synes jeg ikke at Meyer klarer å føre historien i havn gjennom de siste 150 sidene. Møtet mellom Bella og Edward på plassen i Italia ble et kjempe magaplask, og der følte jeg meg fullstendig snytt for en scene som vi hele tiden venter på.
Men det får være greit – resten er knallbra.

Og så får vi se om jeg skal lese bok tre. Det er to spennende ting som knytter seg til det; Bellas ønske om å bli udødelig og Jakob sin historie. Men vet ikke om jeg orker hvis det er like mye hjertesorg i neste.

Hm………………

Read Full Post »