Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘ungdomsbøker’

Jeg har satt meg fast i et blogginnlegg fra Norunn i bloggen «Biblioteker og labyrinter» fra tidligere i vinter. Blogginlegget omhandlet de vonde barnebøkene, de som handler om seksuelle overgrep. Jeg anbefaler alle å lese innlegget og diskusjonen i kommentarfeltet. Utgangspunktet for innlegget var en artikkel i Stavanger Aftenblad der kunstnerisk leder for barne- og ungdomskonferansen «Maktens pluttifikasjon», Marit Torsvik Bertelsen,  mener det er en problematisk trend at voksne forfattere skriver om ting som ikke hører hjemme i barnebøker. Eller mer spesifikt; at de bruker sin egen tekst for å bearbeide egne personlige traumer.  De bruker barnelitteraturen som terapeutisk søppelkasse, sier Bertelsen. Hun har skrevet et blogginnlegg om saken her.

Bertelsen refererer til Guri Fjeldbergs bok om Astrid Lindgren, hvor Fjeldberg forteller om egne incestopplevelser. Videre nevner Torsvik tre andre bøker som hun mener føyer seg inn i denne selvterapeutiske trenden: ‘Tjuven’ av Rune Belsvik, ‘Jeg sa ikke kom inn’ av Eli Rygg og ‘Ingen tenner stjernene’ av Tor Fretheim. I diskusjonen i kommentarfeltet til «Biblioteker og labyrinter» er jeg usikker på hva jeg mener. Norunn skriver at hun som liten lette fram til de vanskelige bøkene selv, at barn ikke må skjermes og at kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Jeg tenker at vi skal skjerme barn. Det er jo en av oppgavene vi har som foreldre. Men hva skal vi skjerme dem fra? Hvilke bøker trår over grensen for det som er greit? 

Vel. Vel. Jeg har som sagt tenkt en del på dette, og har syntes det er vanskelig å uttale meg uten å ha lest bøkene det er snakk om, så da har jeg altså gjort det. Jeg har lånt Belsvik, Fretheim og Rygg sin bok og lest dem fra perm til perm.

Rune Belsvik sin bok ‘Tjuven’ handler om en gutt (omtrent ti år tror jeg) som stjeler penger hjemme for å betale søstra til en han kjenner for å se henne naken. Boka handler også om en gutts første møte med pornoblader og de første seksuelle erfaringene knyttet til bladene og en jevnaldrende venninne. Denne boka syntes jeg var uproblematisk i forhold til vanskelig innhold – den handler om situasjoner som alle gutter kan kjenne seg igjen i (vil jeg tro), og det er ikke snakk om overgrep, men barn på lik alder som uforsker seksualitet.

Det er annerledes med boka til Eli Rygg, ‘Jeg sa ikke kom inn’, som skildrer en jente som forteller moren sin om overgrep hun er utsatt for fra en fille-onkel. Det er et utrolig vanskelig tema, og Rygg gjør det varsomt, pedagogisk og rett på sak. Det er vond lesning, også fordi det er en bok som helt klart henvender seg til yngre barn, ikke til ungdom. Vi følger jenta fra hun forteller moren om hemmeligheten, gjennom terapien hun går til og til hun kommer til en slags erkjennelse rundt det som har hendt. Boka er tynn, lettlest og velskrevet om tema. Jeg får følelsen av at den er skrevet med en slags tanke om å hjelpe barn som har vært i lignede situasjoner.

Den vondeste boka er Tor Fretheim sin bok ‘Ingen ild tenner stjernene’ – den etterlater et vondt krater i magen når jeg har lest den ferdig. Den er myntet på eldre barn, er tjukkere og handler om barn og ungdom som lever marginale liv i Norge – det er grusomme skildringer av overgrep og av barn på flukt, og slutten gir ikke det løftet av håp som man venter på. Dette er vel den boka jeg tenker at sønnene mine ikke trenger å finne tilfeldig på biblioteket.

Bør barn skjermes fra disse bøkene, eller er det fint at barn og unge leser bøker som omhandler disse temaene?

Jeg har gjort meg noen tanker. Bertelsen referer til bøker med seksuelt relaterte temaer som hun mener barn ikke har forutsetning for å forstå. Det er interessant. Trenger barn å forstå bøkene de leser? Nei, det tror jeg ikke, men en form for gjenkjennelse er viktig. Det er en stor forskjell på om bøkene handler om seksualitet eller seksuelle overgrep. Barn kjenner igjen følelser i seg selv når de leser bøker som omhandler seksualitet, f.eks. i Rune Belsvik sin bok. Å forholde seg til seksuelle overgrep gjennom detaljerte beskrivelser er å bli ført inn i traumatiske situasjoner som ikke angår deres liv (nb, viktig, jeg snakker her om barn som ikke er eller har vært utsatt for overgrep). De fleste barn på ti år vet lite om seksualisert vold, selv om de vet hva vold er og har mange erfaringer rundt seksuelle følelser.

Det er dessuten stor forskjell på lesere. Er leseren 10 eller 15 år? Det har mye å si. Noen barn er nysgjerrige, oppsøkende og robuste, mens andre er forsiktige, redde og kan la leseropplevelser gå langt inn i sjela til de dukker opp igjen i form av feks. mareritt. Er mareritt greit?  Norunn skriver i bloggen sin at veien til helvete er brolagt med trygge bøker og at bøkene hun oppsøkte da hun var liten ga henne sterke mareritt, men at hun likevel ikke vil være dem foruten. Hun skriver hun tror bøkene ga henne verktøy til å forstå følelser de kommer til å møte i livet seinere. Det er interessant og jeg tror henne. At barn får mareritt av bøker trenger ikke alltid være negativt. Det er viktig å skrive om ting som er relevant for det livet barnet lever eller skal leve. Men seksuelle overgrep er ikke relevant for de fleste barn og unges liv. Seksuelle overgrep er et utrolig vanskelig tema fordi det handler om det ultimate tillitsbruddet, mellom et barn og voksenpersoner de har tillit til – kombinert med seksualisert vold. Det er lettere å skrive om, og forstå, bøker om krig, naturkatastrofer, mobbing fra jevnaldrende, enn denne erfaringen som er så langt utenfor det de fleste barn noensinne skal oppleve.

Jeg tror likevel det er mye viktigere at disse bøkene tross alt skrives, enn at de ikke skrives. De kommer aldri til å bli den nye Doktor Proktor, og godt er det, men det er noe med at hvis noe ikke skrives om, så finnes det ikke. Og det finnes absolutt. Jeg tror de fleste barn og unge ikke tar skade av å lese bøkene, selv om de vekker avsky, redsel og undring. Men jeg tror det er lurt at vi diskuterer det, snakker om det når de vonde bøkene kommer. At vi ikke bare sier at barn og unge skal tåle alt fordi det er kunst. Det er sprøyt. Jeg tenker det er modig av forfatterne å skrive disse bøkene, og at de har en misjon i en jungel av andre bøker. Samtidig må jeg være ærlig og si at jeg nok ikke ville gitt Rygg og Fretheim sin bok til mine egne barn.

Til slutt må jeg gå tilbake til det som var utgangspunktet for artikkelen hvor Bertelsen uttaler seg, nemlig dette med egenterapi for forfatteren. Det er litt merkelig, men det må være uttalt et sted at disse forfatterene skriver disse bøkene med erfaringsgrunnlag inn i egne liv. Bertelsen mener blant annet at Tor Fretheim  i ‘Ingen ild tenner stjernene’ arbeider seg gjennom sin egen traumatiske ungdomsopplevelse da han ble tatt på fersken av en sint far mens han og en annen gutt lå nakne i ei seng og klinte. Jeg vet ikke hva slag belegg hun har for å si det, kanskje Fretheim har vært åpen om dette. På en måte er det ikke så relevant – er ikke all litteratur hentet fra ens egen erfaringsverden? Selv om ikke alt er selvopplevd så er det en del av en erkjennelse og erfaring som man deler med hverandre. Om å være mennesker.

Vel. Jeg har ikke tid til å gå dypere inn i dette, men det har vært interessant å lese de tre bøkene. Å diskutere litteratur for barn og ungdom må vi aldri slutte med. Jeg vil gjerne høre andres tanker om saken.

Read Full Post »

Som en del av Cappelen Damms bokbloggturné har jeg lest antologien Nesten som før. Det er 11 forfattere som har skrevet hver sin lille fortelling om det å være omtrent 14 år. I går skrev Eirinsurr om boka og i morgen kan du lese hva Lady Netta synes om den.

Jeg er ikke akkurat i målgruppa for denne boka, men jeg har vært 14 år en gang jeg også. Jeg vil tro denne boka appellerer i mye større grad til jenter enn til gutter, for det handler stort sett om relasjoner mellom jenter og om forelske, mensen og pupper. Jeg synes mange av historiene er gode, selv om de selvsagt ikke griper meg i særlig grad. Men det er greit. Jeg er tross alt over tjue år for gammel. Jeg synes mange av historiene er klamme. Men så er det klamt å være 14.  Jeg tror jeg hadde lest boka da jeg var 14 med stor nysgjerrighet, jeg tror jeg hadde syntes det var spennende og blitt litt sjokka, men jeg tror ikke jeg hadde gjenkjent meg veldig i boka eller tenkt at den handlet så mye om meg.

Jeg var kanskje annerledes enn alle andre. Men det er jo nettopp poenget: Alle føler seg annerledes når man er 14. Kanskje det er det jeg savner litt i boka? Det er en slags konsensus gjennom alle historiene om hvordan det er å være 14. Litt lite variasjon. Hvis jeg skal utsette noe på boka, og det skal jeg nok, så er det nettopp det:  Den har litt lite spenn. Det er jenter som er tøffe i kjeften, men egentlig litt usikre. Det er kropp og forelskelse, forelskelse og kropp – det er venninner og litt mer forelskelse.

For meg handla det å være 14 om utrolig mye mer. Om hamsteren som døde. Om første tur til Oslo sentrum aleine. Om da jeg stjal penger fra mammas lomme. Om å være med morfar på jobb. Om spiritismen og hva den fortalte. Om jeg skulle bli gartner eller forfatter. Om jazzballetten som ble et ork. Om nabokona som alltid gråt. Om å sitte på en koffert på en togstasjon i Frankrike. Om å lese Maria Gripe for første gang.  Men så skal denne boka handle om følelser, forelskelse. Okei. Det er jo greit det. Men likevel tror jeg at jeg ikke hadde følt at boka var skrevet for meg da jeg var 14. Lurer på hvorfor? Jeg var ikke spesielt kul da jeg var 14. Jeg var ikke spesielt interessert i gutter heller.  Jeg lurer på om jeg får på følelsen av at boka er skrevet litt sånn for kule jenter? Kule, ressurssterke jenter som er (brå)modne? Jeg ville lest den, og følt at det som sto var fremmed. Men så er det fremmed å bli voksen, det er jo det.

Dette blir en merkelig omtale, jeg ser det. Men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det jeg synes mangler. Det mangler en form for ‘annerledeshet’ uten at jeg helt kan si hva. Jeg kan jo si til slutt at det var flere historien jeg likte godt, for eksempel Linde Hagerup og Annette Münch,  men den som traff meg i hjertet var den siste; Den store ulykka av Lars Mæhle. Den hadde en form for blyghet, ærlighet – den forstiller seg ikke. Den var fin. Jeg ble rørt.

Men igjen; jeg er ikke i målgruppa. Og boka er god. Jeg anbefaler den gjerne; til jenter mellom 12 og 14.

Read Full Post »

barsakhTredjemann ut; Simon Stranger med Barsakh.

Hvordan sier man egentlig Simon Stranger? Rett fram eller mer Saimen Streinsjer med amerikansk mystisk vri?

Jeg hadde bestilt Mnem, men fikk levert Barsakh i stedet. Greit nok. Jeg satte i gang og forsto raskt at dette er en ungdomsbok. Egentlig er det utrolig lite viktig om en bok er en voksenbok eller en ungdomsbok. Saken er om boka har noe å fortelle meg, Knirk. Og det har den.

Emilie er 15 år og på ferie på Gran Canaria. På en joggetur finner hun en båt med 16 flyktninger, mer døde enn levende, som er på vei inn mot øya etter mer enn 20 dager over åpent hav. Framst i båten sitter Samuel som er 18 år.

Jeg begynner å lese. Jeg tenker; jaha, dette er en ungdomsbok. Det er jo ikke det prosjektet mitt går ut på, men la gå – den virker lettlest.

Jeg leser. Mannen min sier det er frokost.

Vent litt.

Jeg leser videre. De kryper innover meg. Menneskene.

Det ble ingen frokost.

Det som begynner som en handlingsmettet og bra bok, blir en knyttneve virkelighet som slår godt. Det er høy puls og mye menneske i boka. Tema ‘båtflyktninger’ står plutselig lys levende foran meg. Samuel. Souleymane. Esowa.

De som dør ombord får noen utrolige vakre ettermæler av Stranger i det de blir lempet over bord og synker ned i dypet på ukjent hav.

Det er skrevet uten mye dramatikk, men det er en nerve i språket og i handlingen som pisker meg videre.

Det er balanse. Historien balanserer mellom verdighet og uverdighet, mellom de og oss, mellom mat og ikke mat. Helt bokstavelig. Kontrastene er enorme.

Emilie er råsterk. Hun har kontroll – både over seg selv, og over situasjonen da hun finner flyktningene.

Jeg må bare si som jeg sa om Persepolis; dette bør alle lese. Gammel og ung.

Jorid har også blogget om boka.

Jeg får bestille Mnem på nettet. Jeg vil lese mer av Mr. Stranger in the night.

Read Full Post »